Det er seks arter av leppefisk i norske farvann. De mest tallrike er bergnebb og grønngylt. Berggylt, grasgylt og rødnebb/blåstål er mindre tallrike. Forholdet mellom disse artene varierer en hel del langs kysten. Leppefisk blir brukt som rensefisk i oppdrett.
Brungylt blir betraktet som sjelden i norske farvann. Om sommeren er leppefiskene vanlige i tang- og tarebeltet, om vinteren trekker de dypere.
Leppefiskene, særlig bergnebb, grønngylt og berggylt, blir brukt til å fjerne lakselus fra laks i oppdrett. I Norge startet målrettet fiske etter bergnebb i 1988. Bruken av leppefisk i oppdrettsnæringen i Norge økte fra omkring 1000 fisk i 1988 til rundt 3,5 millioner i 1997. Etter en nedgang til ca. 1 million i 2006, har bruken av leppefisk tatt seg kraftig opp de siste årene, og det fiskes nå nesten 28 millioner leppefisk til en verdi av vel 335 millioner kroner til fisker. All fangst av leppefisk skal rapporteres til Fiskeridirektoratet.
Havforskningsinstituttet har etablert et nettverk av leppefisk-fiskere langs kysten fra Hvaler i Østfold til Flatanger i Nord-Trøndelag. Disse rapporterer inn fangst fordelt på art – både beholdt fangst og gjenutsatt levende leppefisk under markedsstørrelse, pluss bifangst av andre arter. Denne omfattende og gode fangstrapporteringen samt utveksling av erfaring med fiskerne (bl.a. redskap og ståtid) vil etter hvert, sammen med annen datainnsamling, bidra til bedre forvaltningsråd.
Begrenset naturlig forflytting (migrasjon) og liten spredning av yngel gjør at leppefiskene sannsynligvis er oppdelt i mange små lokale bestander. Transport av leppefisk mellom områder kan ha negative effekter (sykdom, genetikk), derfor anbefales størst mulig bruk av lokal leppefisk. Det er derfor viktig at leppefisk som ikke er fanget lokalt, holdes inne i merdene.
Undersøkelser viser at artssammensetningen er signifikant forskjellig mellom undersøkte lokaliteter, noe som tyder på at de ulike artene har ulik habitatpreferanse. Det har også observert endringer i artssammensetning på lokaliteter gjennom sesongen. Spesielt grasgylt har vist store variasjoner i fangstene.
Små lokale bestander gjør det vanskeligere å anslå størrelsen på hver enkelt bestand, og dermed effekten av fiske. Enkelte lokale bestander kan være utfisket samtidig som andre nærliggende bestander kan være nærmest upåvirket av fiske. De enkelte leppefiskbestandene er avhengig av lokal rekruttering og individuell vekst. Siden flere av artene (bl.a. berggylt) skifter kjønn, blir rekrutteringen i stor grad bestemt av alders- og kjønnssammensetningen. Instituttet anbefaler at man er føre var i utøvelsen av fisket ved at det ikke åpnes før hovedgytingen er over for de ulike artene. I 2017 ble fisket åpnet på de datoene som var satt av Fiskeridirektoratet, og prøvefiske registrerte at hovedgytingen da var over.
Vi viser for øvrig til Fiskeridirektoratets rapport fra arbeidsgruppe om bærekraftig bruk og uttak av leppefisk.
Nøkkeltall:
KVOTE: Fartøykvote på 75 000 leppefisk, ingen totalkvote
KVOTERÅD: 4 millioner leppefisk i Sør-Norge, 10 millioner på Vestlandet og 4 millioner i Midt-Norge
Transport og utsettinger av levende leppefisk
Leppefisk brukes i stort omfang mot lakselus hos oppdrettslaks. Det drives et blandingsfiske etter berggylt, grønngylt, bergnebb og gressgylt, og i 2012 ble det omsatt ca. 14 millioner leppefisk. I noen områder er det for lite leppefisk til å dekke oppdrettsnæringen sitt behov, derfor drives det omfattende transport av leppefisk med brønnbåter og tankbiler fra fiskeområder i sør (inkludert Sveriges vestkyst), til oppdrettsområder lenger nord.
Det er et betydelig svinn av leppefisk i laksemerdene. Svinnet kompenseres med ”etterfylling” gjennom hele leppefisksesongen, noe som øker etterspørselen etter leppefisk. Årsaker til svinnet er rømming, predasjon og dødelighet forårsaket av sulting, skader eller sykdom. Vi vet ikke hvilke årsaker som fører til mest svinn, men sannsynligvis varierer det gjennom sesongen og mellom oppdrettsanlegg.
Mange av leppefiskene som brukes er små, og hull i nøtene representerer en rømningsvei. Når oppdretterne skifter til nøter med større maskevidde, forsvinner gjerne små leppefisk ut av noten. I tillegg foregår det ifølge oppdrettere også aktiv utsetting av leppefisk siden noen oppdrettere samler inn leppefisken og slipper den fri i fjæresonen når laksen skal slaktes.
Transport av leppefisk fra Sør-Norge og Sverige
Fisket etter leppefisk starter tidligst i sør, og mange oppdrettere langs Vestlandet kjøper leppefisk derfra før fisket starter i eget distrikt. Leppefisk er varmekjære arter og utbredelsen avtar i Midt-Norge. I de nordligste områdene er det ikke nok leppefisk til å dekke etterspørselen, og store mengder leppefisk blir derfor fraktet fra områder på Sørlandet og Sverige og nordover, til området Møre–Nordland. Når leppefisk som er fraktet sydfra og nordover rømmer, kan de blande seg med lokal fisk og potensielt endre den genetiske strukturen i bestandene. Det er også en mulighet for at det spres smitte, hvor nordlige leppefiskbestander kan bli utsatt for sykdom de har liten motstandskraft mot. Endringer i leppefiskfaunaen vil også trolig påvirke annen lokal fauna.
Bestandsgenetiske forhold
Leppefiskene har et kort, pelagisk larvestadium, og er knyttet til spesielle lokaliteter med bestemte bunnforhold. Vi tror at disse fiskene lever i mer eller mindre isolerte, lokale bestander. Det finnes få studier av genetisk struktur i bestander av de forskjellige leppefiskartene, men studier av bergnebb og grønngylt har vist klare forskjeller over relativt korte avstander langs norskekysten. Samtidig tyder nye studier av berggylt på at den kan bestå av to separate arter eller underarter.
Helsestatus og risiko for smittespredning
I forsøk på oppbevaring av leppefisk i kar og samlemerder ser vi at en betydelig andel av fisken dør av sykdom. Grønngylt ser ut til å være særlig sårbar. Vi har ennå ikke oversikt over utbredelsen av sykdommer, så den omfattende transporten av leppefisk skjer uten at vi kjenner fiskens helsestatus. Eventuelle sykdomsfremkallende organismer kan spres både fra rømlinger, utsatt fisk og død fisk. Det er derfor stor sannsynlighet for at smittebærende fisk og sykdomsfremkallende organismer fra fisken introduseres i nye miljø.
Oppdrettsnæringen er opptatt av om rensefisk kan være bærere eller reservoarer av virus, bakterier og parasitter som kan infisere laksefisken. Det er foreløpig begrenset informasjon som kan belyse dette, men den tilgjengelige informasjonen tyder på at leppefisk og laksefisk stort sett har sine egne, spesifikke sykdommer. Noen sykdomsfremkallende organismer kan imidlertid finnes i mange varianter. Eksempler er nodavirus (VNN) (på marin fisk), infeksiøs pankreasnekrosevirus (IPNV), viral hemorrhagisk septikemivirus (VHSV) og bakterier som Aeromonas salmonicida, enkelte Vibrio-typer og amøben Paramoeba perurans. Noen sykdomsfremkallende organismer er kjent for å endre seg over tid, og endrede egenskaper kan sette dem i stand til å infisere nye vertsarter, noe som kan endre risikobildet i oppdrettsmiljøet.
Flyttinger og introduksjoner av uønskede «blindpassasjerer»
Ved transport av vann og fisk vil det bli flyttet en rekke andre organismer fra fiskelokalitet til utsettingslokalitet. Foruten sykdomsagens kan det følge med larver av virvelløse dyr som sekkedyr og stillehavsøsters, små kammaneter, maneter og drivtang. Overlevelsen vil i transportfasen være avhengig av forhold som volum, temperatur og tid. Når vannet slippes ut eller skiftes, vil overlevelsen i stor grad være bestemt av forholdene på utslippstedet. Gjentatte transporter øker sannsynligheten for etablering av de organismene som transporteres.
Behov for mer kunnskap
Havforskningsinstituttet har i sin risikovurdering av norsk fiskeoppdrett beskrevet mulige miljøeffekter av bruken av rensefisk. Her fremstår det et klart behov for mer kunnskap på flere områder knyttet til både fiske og bruk av leppefisk, inklusiv transport og utsettinger av ikke-stedegen fisk. De ulike leppefiskartene har ulik livshistorie. Et intensivt fiske vil ha forskjellig innvirkning på artene, men vi har ikke nok kunnskap til å forutsi hva disse forskjellene vil være. Vi bør derfor kartlegge hvilke effekter fisket har på leppefiskartene.
Bestandsgenetisk struktur, og de eventuelle funksjonelle genetiske forskjeller og lokale tilpasninger mellom bestander hos de viktigste leppefiskartene, bør også kartlegges. I tillegg bør vi etablere en aktivitet som belyser om rømt og utsatt leppefisk overlever og eventuelt blander seg med lokale bestander. Det er etablert oppdrett av berggylt for å sikre en fremtidig tilgang på rensefisk. Det er derfor behov for en grundigere genetisk karakterisering av underartene av berggylt, også med tanke på finne hvilken type som er tatt inn i oppdrettsprogrammene.
Det er behov for mer kunnskap som kan bidra til å redusere risiko for smitte mellom laksefisk og leppefisk og mellom ulike leppefiskbestander. Særlig aktuelt er det å avklare smittefaren representert av amøben P. perurans, som finnes hos viltfanget berggylt. Samme amøbe forårsaker amøbisk gjellesykdom hos laks (AGD). Smitteforsøk og genetiske studier av amøbene kan belyse dette. For å vurdere nærmere risikoen med den utbredte praksisen med å flytte leppefisk mellom ulike regioner, er det viktig å kartlegge helsestatus hos de mest flyttede artene – særlig i Sør-Norge og på den svenske vestkysten.
