Eksperimentell smitte av sjørøyr og laks med mikroparasitten Spironucleus salmonicida – parasitten som kan forårsake systemiske spironucleoser i oppdrettsfisk

Etter utbrudd av spironucleose i Finnmark i 2022 (NVI 2023, 2024), ble det av FHF lyst ut midler for å bedre kunnskapen om den encellede parasitten Spironucleus salmonicida, det kausale agens.

Prosjektet «Spironucleus salmonicida infeksjoner og spironucleose i norsk akvakultur: smitteveier, vertsspekter og forebygging (SpiroFri)» ble støttet .

SpiroFri-prosjektet (FHF prosjektnummer 191831) er ledet av Havforskingsinstituttet, og var et samarbeidsprosjekt mellom HI Bergen, Nofima Tromsø, Veterinærinstituttet, Pure salmon Technology v/ Erik Sterud, og Grieg Seafood ASA.

Spironucleus salmonicida er en liten (9-14 µm lang) encellet organisme, best kjent fra tilfeller med systemisk spironucleose i oppdrett av laks og sjørøyr i Nord Norge (Vesterålen til Finnmark) (Karlsbakk m.fl. 2025a). Flagellatene i slekten Spironucleus er normalt harmløse, de lever i tarmvæsken og spres direkte fra fisk til fisk, hos noen arter ved å danne cyster. Spironucleus salmonicida derimot har forekommet i sjøoppdrettet laks som systemiske infeksjoner, hvilket innebærer at parasitten har invadert blodkarsystemet, og dermed forekommer overalt (systemisk). Den forårsaker da sykdom, systemisk spironucleose. Noe fisk dør brått, muligens fordi parasitten angriper hjernen. Laks vil etter noen uker respondere med en antistoffrespons mot parasitten, og mengde flagellater i blodet vil da som regel gå ned (Guo & Woo 2004, Guo 2006). Parasitter kan da overleve i vevene, og en kan se parasittansamlinger i lever, nyre og milt m.m. med vevsdød, betennelse og bindevevsnedslag. Det kan dannes væskefylte lesjoner (puss, blod, parasitter) også i muskulaturen hos laks, og slike kan forekomme i lang tid etter et utbrudd. Et vanlig sted å finne slike byller hos laks er ved finnebasis, særlig i haleroten. Byller rett under huden kan åpnes mot overflaten og bli sår. Stor laks fra grupper som kan ha byller i muskulaturen kan ikke selges hel, og må skjæres opp og undersøkes. Tap fra spironucleose er følgelig forårsaket både av fiskedød, og ved slakting på grunn av kassering av fisk med sår eller byller og ekstraarbeid ved sjekking av laksesider for muskellesjoner.

De fleste av spironucleose-tilfellene i sjøoppdrettet laks hadde mottatt smolt fra ett enkelt smoltanlegg, og en har derfor ment at parasitten har måtte forekommet i smolten derfra. Det har vært forsøk på å finne parasitten i fisk fra smoltanlegget, og dette lyktes i 2022 da mange fisk i enkelte kar ble funnet smittebærende (Karlsbakk et al. 2025). Det er tidligere blitt undersøkt villfisk fra vannkilder til anlegget (tre vann), og det ble da påvist S. salmonicida infeksjoner i tarmen på klinisk frisk røyr og aure (Bjørland & Torp 2009; Jørgensen et al. 2011). Det ble da kun undersøkt tarm og galleprøver. Det foreligger en senere analyse på to individ, en røyr og en aure, fra ett av vannene. Begge var positive for S. salmonicida med qPCR, både på tarm og på hjerte (Tjessem 2024). Parasitten ble også påvist i en gjellebiopsi fra en anadrom røyr i Arktisk Canada (Chapman 2020). Disse observasjonene antyder at røyr kan ha både tarminfeksjoner og systemiske infeksjoner i naturen.

I et oppdrettsanlegg i Vesterålen som produserte sjørøyr i merder ble det sett et mindre antall taperfisk som viste avvikende svømmeatferd og utstående øyne (eksoftalmi). Dødeligheten var lav, og ble sett på som ubetydelig. De affiserte fiskene hadde enorme mengder flagellater frie i blodet (Sterud et al. 2003). Disse flagellatene ble opprinnelig identifisert med Spironucleus barkhanus, men er nå bekreftet å ha vært S. salmonicida. Både kapillærene i øynenes choroidea og blodkar i hjerte, hjerne, lever og andre organer hadde store mengder frie flagellater. Parasitten forekom også intracellulært, trolig i fagocytter. Det som høyst sannsynlig var denne parasitten ble observert i byller i haleregionen på røyr (stamfisk) alt tidlig på 90-tallet (Sommerhaug 1995), og S. salmonicida ble senere isolert og identifisert fra en muskel-absess i røyr fra samme anlegg (Jørgensen & Sterud 2006).

Anlegget hadde hatt innslag av røyr med samme sykdom i minst 10 år (Sterud et al. 2003), og den forekom hovedsakelig i taperfisk. Det ble tidlig påvist Spironucleus sp. infeksjoner i villrøyr i vannkilden til anlegget, i galle og i tarm (se Sommerhaug 1995). Vi vet nå at galleinfeksjoner vanligvis representerer en annen art, Spironucleus barkhanus. Det ble også sett infeksjon i øyehulen hos 2 røyr (se Sommerhaug 1995), og det kan muligens ha vært S. salmonicida.

Røyr i ferskvann utgjør altså naturlige reservoar for parasitten, som på ett eller annet vis kommer seg inn i et smoltanlegg og smitter lakseungene, og likedan yngel av oppdrettet røyr. Siden røyr i våre nordlige fylker kan være anadrome, er det mulig at enkelte vassdrag har smittebærende fisk som går ut i sjøen. Det er også en mulighet at usmittede ville laksefisk oppsøker merdanlegg i sjø med smittet fisk, og blir eksponert der.

I 2022 ble det også påvist systemisk spironucleose hos rognkjeks brukt som rensefisk i laksemerder der en hadde sykdommen. Dette var alarmerende, før det hadde S. salmonicida kun blitt påvist i laksefisk, og sykdom kun i noen av dem. Derfor var en av målene til SpiroFri prosjektet å oppnå mere kunnskap om mottageligheten til villfisk i sjø, samt den mulige rollen villfisk kan ha i smittespredning.

Her rapporteres resultater fra bad- og kohabitant smitteforsøk gjort på røyr i sjø (sjørøyr) og laks.

I smitteforsøket ble det brukt røyr og laks produsert ved HI Matre.

Røyr og laks ble badsmittet sammen, laksen er en kjent mottagelig art og infeksjon hos laksen bekrefter at røyra ble utsatt for smittepress. Det ble også gjort kohabitering med badsmittede laks og røyr, med naïve individer av da henholdsvis røyr og laks. Her måtte det i kar med laks som «sheddere» (smittespredere) også tilsettes laks som resipienter, for å demonstrere at røyra der faktisk hadde blitt utsatt for smittepress. Karoppsettet ble derfor som vist i Fig. 1, men tre paralleller (triplikate kar) i smittegruppene.

2.1 - Bakgrunnen til S. salmonicida isolatet brukt

Spironucleus salmonicida isolatet brukt ble opprinnelig dyrket opp (isolatnavn SS1) fra lesjoner i laks fra et merdanlegg i Altafjorden med spironucleose utbrudd (Karlsbakk et al. 2025b). Isolatet ble brukt i et pilotsmitteforsøk (Kvamme et al. 2025a), så kryopreservert, resuskitert («gjenopplivet») og brukt i et smitteforsøk på aure (Karlsbakk et al. 2025b). Spironucleus salmonicida ble reisolert og dyrket fra en halebyll hos laks i aureforsøket, et isolat som benevnes SS1.1. Dette isolatet ble så kryopreservert.

Det kryopreserverte SS1.1 isolatet ble så senere resuskitert og brukt i smitteforsøk på rognkjeks (forsøk-2, Kvamme et al. 2025). Fra blod fra syk rognkjeks (13 mai 2024) ble flagellater så reisolert i kultur, og dyrket opp (SS1.1.1 isolatet) for smitteforsøket på røyr og laks. Ved langtidsdyrking kan flagellater tape virulens (Woo & Thomas 1991). Kryoprerservering representerer også en «flaskehals», få flagellater overlever og seleksjonen kan ha en påvirkning på virulensen. Det er derfor foretrukket å bruke flagellater reisolert fra syk fisk for å unngå parasitter selektert for in-vitro propagering og dermed mulig virulenstap.

2.2 - Dyrking av smittemateriale

Spironucleus salmonicida SS1.1.1 ble dyrket i modifisert Keister’s dyrkingsmedium som beskrevet i Boks 1 i Karlsbakk m.fl. (2025b), men det ble nå ikke brukt antibiotika i dyrkingsmediet. Flagellater ble dyrket opp i 28 T175 flasker hver med 100 ml medium samt 2 T75 flasker med 30 ml ved 10°C. På smittedagen ble flagellatene «vasket», dyrkingsmediet ble fjernet. Da ble kulturene helt over i 50ml sentrifugerør og sentrifugert ved 500g (10 minutter, 4°C). Deretter ble ca. 40 ml supernatant i hvert rør tømt av, og pelleten med noe blakket væske (ca. 5 ml) samla (totalt 343 ml, på is) og så fordelt på 8 nye sentrifugerør og sentrifugert igjen. De samlede bunnsedimentene med væske utgjorde da 32 ml. Det ble mikroskopiert på en dråpe, som inneholdt enorme mengder aktive flagellater Det ble gjort tellinger, mens flagellatsuspensjonen ble blandet med 3,6 liter nitrogen-luftet fortynnet (10‰) sjøvann (på is). Det ble mikroskopiert på en dråpe fra smitteblandingen, og den inneholdt da mengder aktive flagellater. Smitteblandingen ble så umiddelbart brukt. Hele vaske og telleprosedyren tok under 2 timer.

Antallet flagellater ble estimert ved tellinger i hemocytometer (Kova Glasstic, 87144E) i mikroskop. Da flagellatene er meget aktive og følgelig ikke tellbare, ble flagellatsuspensjoner for tellinger (mindre mengde i Eppendorfrør på is) først fortynnet. Her ble det brukt 1 del flagellatløsning til 9 deler medium. Fra denne fortynningen ble det så pipettert ut volum som ble tilsatt glyserol 1:1, blandet godt og så talt. Flagellatene ble da immobilisert av glyserolen, men viste flagellaktivitet. Dette ble gjort flere ganger, det ble telt 9 felt per grid fra 6 grider. Selve tellingen ble gjort som beskrevet i hemocytometer instruksen.

2.3 - Fisk

Både laks og røyr brukt i forsøket ble produsert ved Havforskningsinstituttets Forskningsstasjon i Matre (https://www.hi.no/hi/lab/forskningsstasjonen-matre). Laksen var av Mowi stammen (gr. NMSKv223), og røyra fra Sigerfjord (Sigerfjord Fisk AS, klekt 17 feb. 2024).

De ble PIT merket (12 mm merker) der og en uke senere transportert til HI Bergen for akklimatisering. De ble gradvis akklimatisert til c. 25‰, ved 9° C og 12:12 L:D lysregime fram til smittedagen, 12 juni 2024.

Røyra var stor, og for å ikke overskride biomassebegrensninger ettersom fisken vokste, måtte antallet reduseres i forhold til planen. Den opprinnelige planen var samme oppsett som i et tidligere forsøk på aure (Karlsbakk m.fl. 2025b).

2.4 - Smitteforsøk

Alle fiskene som skulle smittes (60 laks og 75 røyr) ble samlet i et 500l kar på smittedagen (12 juni 2024). Ved smitte ble vanntilførselen stengt, og vann+fisk volumet redusert til 200 liter. Flagellatsuspensjonen i 10‰ sjøvann ble så spredt i karet, og lufting startet (brusestein). Smittematerialet bestod av 2 milliarder flagellater, dosen var dermed 10⁷ flagellater per liter. Da fisken utgjorde ca. 32 av de 200 literne ved smittingen, var dosen egentlig noe høyere, 1,2 x 10⁷.Oksygennivået ble kontinuerlig overvåket. Etter 60 minutter smitte ble vannet startet igjen. På det tidspunktet ble det tatt en prøve fra karet som det ble mikroskopiert på. Det ble da sett 20 flagellater i 5µl overflatevann, 3 svømmende og 17 ubevegelige. Dagen etter ble de smittede fiskene fordelt i 6 kar (Forsøkskar, FK) à 500L som beskrevet i Tabell 1 og vist i Fig. 1, i to rom (Lab4=L4) og Lab5=L5. I disse karene var kohabitantfiskene allerede talt inn. Kohabiteringen startet altså 13 juni. Kontrollfiskene var tidligere håvet fra akklimatiseringskar til 160 liters kar. Laksen ble fordelt i to kar (K1-2), mens røyra var så stor (og vokste så raskt) at den måtte fordeles i 6 kar (K3-8) á 5 fisk.

Fisken ble røktet minst 2 ganger per dag, og fôret med Nutra RC (Skretting AS) fôr. Temperatur, saltholdighet og oksygen ble målt daglig.

Forsøket ble godkjent av Forsøksdyrforvaltningens tilsyns- og søknadssystem (FOTS-ID: 30533).

*smitta fisk fordelt i karene dag 1.

2.5 - Prøvetaking

Det ble gjort 2 prøvetakinger av fisken før sluttuttaket og terminering. Disse mellomuttakene var opprinnelig planlagt til uke 4, uke 8 og sluttuttaket til uke 12. Da kartilgangen tillot oss å forlenge forsøket, ble disse uttakene forskjøvet og ble tatt i uke 4 9-11 Juli, uke 9 14-15 august og uke 14 17-20 september.

Noen fisk ble tatt ut underveis, for å kunne undersøke parasittens vevsfordeling (qPCR) og for histologi. Disse uttakene bidro også til å holde biomassen i karene akseptabel etter som fiskene vokste.

Ved prøvetaking deltok som regel 4 personer, med ansvar for i) håving, bedøvelse og oppvåkning av fisk; ii) skriving, måling og veiing; iii) tarmprøver og iv) blodprøvetaking. For prøvetaking ble fisken bedøvd med 100 mg/L trikain (Finquel vet., MSD Animal Health). Fisken ble PIT lest, og så målt og veid. Velferdsskåring ble gjort (FISHWELL, Noble m. fl. 2018). Tarmprøver ble tatt ved tynne myke («ultrafine») fleksible svabere (PurFlock Ultra, MWE Ltd, #MW814). Disse ble ført inn gjennom gattet og ca. 2-3 cm opp i baktarmen, og så rotert mens den ble sakte dratt ut. Svaber-tuppene ble klippet av ned i Eppendorfrør på is. Disse rørene ble så frosset inn (-20°C). Blod (0,1 ml) ble tatt med 1 ml sprøyter med 0,6 mm kanyler fra de kaudale blodårene, og overført til rør tilsatt 10 μl 20mM EDTA. Også disse rørene stod på is til de ble frosset inn. Hvis det ikke lyktes få blod fra fisken ved første forsøk, ble det i fisk fra uke 4 og 9 uttakene ikke gjort flere forsøk, av velferdsgrunner. Fisk med sår ble også tatt ut underveis og ved mellomuttakene.

Ved augustuttaket ble avlivet fisk, og ved sluttuttaket alle fisk - etter standard blod og tarmprøvetaking, også undersøkt for ytre og indre sykdomstegn (forandringer). Dette ble gjort av et ytterligere prøvetakingsteam på minst 3 personer, som stod for disseksjon, håndtering av prøver (fiksering, qPCR) og skriving. Det ble også gjort lysmikroskopi på en andel av fisken.

Bukhulen ble åpnet og indre organer (hjerte, hjertehule, lever, milt, svømmeblære, tarm, og nyre) inspisert for avvik. Det var særlig fokus på å avsløre skjulte lesjoner i muskulatur. Dette ble først undersøkt ved beføling langs fiskens sider og finnebasis for usynlige subdermale forandringer. Dernest ble muskulaturen snittet opp med skalpell og undersøkt.

Det ble laget nativpreparat og mikroskopert på lesjoner og forandringer for påvising av S. salmonicida. Disse var umiddelbart synlige ved 100-400x forstørrelse på grunn av den store svømmeaktiviteten. Det ble tatt prøver for histologi fra fisk med infeksjon eller lesjoner, i tillegg til et antall tilfeldige fisk (planlagte uttak). Etter prøveuttak og undersøking ble all fisk frosset inn (-20°C) enkeltvis i poser for å være tilgjengelige for eventuell ytterligere prøvetaking senere.

2.6 - Rensing av DNA

2.6.1 - Blodprøver

DNA ble renset fra blodprøver med Genefind V3 kit (Beckman Coulter; C34881) på en Biomek i5 Automated Workstation (Beckman Coulter) i 96-brønners brett. Blodprøvene ble tint og deretter homogenisert med stålkuler og risting. Av homogenatet ble 5 μl overført til 195 μl PBS, og DNA renset i henhold til produsentens anbefaling. DNA ble eluert i 50 μl elueringsbuffer (EBB) og frosset (-20 °C) inntil bruk.

2.6.2 - Tarmprøver

DNA ble renset fra tarmsvaberne med DNAdvance kit (Beckman Coulter) på en Biomek i5 Automated Workstation (Beckman Coulter) i 96-brønnars brett. Svabertippenene ble overført til brønner i 96-brønners deepwell-plater (DW-plater), tilsatt 200 µl lysis buffer med Proteinase K og mikset. DW-platene ble så sentrifugert og inkubert over natt (55 °C). Neste dag ble platene vortexa og sentrifugert ved 1000g i 1 min. Alle prøvene ble tilsatt 10 µl lakselysat (Stock: 1,6g finne, lysat i 25 ml tilsatt PBS 25 ml). Lysatene ble så overført til isoleringsplatene og plassert i arbeidsstasjonen og rensa. DNA ble eluert i 50µl elueringsbuffer (EBA-buffer) og frosset (-20 ° C) inntil bruk. Hovedformålet med å tilsette lakse-DNA var å avsløre PCR inhibisjon, sett ved negative eller dårlige resultat fra GAPDH analysene (se under). DNA fra tarmprøver ble fortynnet 1:10 (18µl dH₂O+2µl DNA) før qPCR.

2.7 - qPCR-analyser

Spironucleus salmonicida infeksjoner ble påvist i blod og tarm med real-time PCR (qPCR) med EagleTag 2x Universal Master Mix (ROX) (Merck, art.nr. 7260296190). Det ble brukt 384 brønners brett med totalvolum på 8 µl per reaksjon.

2X qPCR Master Mix 4 µl

Spiro-F primer (10µM) 0,4µl

Spiro-R primer (10µM) 0,4µl

Spiro-Probe (4µM) 0,4µl

Vann 0,8µl

Templat 2µl

qPCR ble gjennomført i Quantstudio TM 5 Real-Time PCR instrument (384-block) (Applied Biosystems, ved Thermo Fisher Scientific) med følgende profil: 10minutt 95°C, 45 sykluser 15 sekund 95°C-60 sekund 60°C -1 sekund 72°C, deretter 30 sekund 40°C og ∞4°C.

Ct-verdier ble bestemt med QuantStudio TM Design & Analysis Software v1.4.2 (Applied Biosystems), med en grenseverdi på 0,2.

Prøvene ble også analysert for glyseraldehyd-fosfat dehydrogenase genet (GAPDH) til laksefisk, som beskrevet i Kvamme et al. (2025). Prøver som etter analyse var negative for GAPDH ble ikke inkludert i prevalens estimeringer etc. (under), og bidrar derfor til redusert N i grafene i forhold til antall fisk som opprinnelig inngikk i forsøket. Årsaken til at noen prøver var negative for GAPDH er ukjent.

2.8 - qPCR assay og standardkurver

qPCR assayet brukt for påvisning av S. salmonicida ble utviklet (som «sp_sal») sammen med andre assay for mikrobe påvisning med Fluidigm BioMark^TM høykapasitets mikrofluidikk plattformen (Miller et al. 2016). Primerne amplifiserer et kort fragment (61 bp) av SSU rDNA hos parasitten. Det er her brukt som et TaqMan assay, med navnet «Spiro»:

Spiro-F: 5’-GCGAGATTTGTTGCATTTAAAAAG-3’

Spiro-R: 5’-CGAACTTTTTAACTGCAGCAACA-3’

Spiro-P (probe): 5’-6FAM-ACACGGAGAGTATTCT-MGB-3’

GAPDH-assayet ble designet av Kai Ove Skaftnesmo (HI) (Kvamme et al. 2025b). Det amplifiserer glyseraldehyd 3-fosfat dehydrogenase genet fra atlantisk laks og nærstående arter.

GAPDH-F 5’-GCCACCCAGAAGACTGTTGA-3’

GAPDH-R 5’-GCAGGGATGATGTTCTGGCT-3’

GAPDH-P (probe): 5’- 6FAM-GTGGAGGGATGGACGTGGCG-QSY-3’

Effektiviteten for «Spiro» qPCR assayet ble beregnet til 87% for lakseblod tilsatt flagellater (i PBS) (R²=0,989) og 100% for PBS (R²=0,978).

Forholdet mellom Ct på analyseprøven, og tettheten flagellater i fiskens blod er antydet i Fig. 2.

2.9 - Statistikk

Statistiske analyser ble gjort med Statistica 13 (Tibco). Prevalens i to grupper ble sammenlignet med Fisher’s Exact-test (FET).

3.1 - Prevalens

Få fisk var positive i bad og kohabitantgruppene (Tabell 2). Siden karene inneholdt få fisk (på grunn av at røyra var stor), ble resultatene fra parallelle kar visualisert samlet (Fig. 3). Prøver som etter analyse var negative for GAPDH ble ikke inkludert, og bidrar derfor til redusert N i forhold til antall fisk som opprinnelig inngikk i forsøket.

*Før start

3.2.1 - 4 uker

I dette uttaket var nesten halvparten (44 %) av den badeksponerte laksen qPCR positiv for parasitten. De fleste påvisningene var i blod, men flere fisk hadde tarminfeksjon (4/11) og ett individ av disse var kun positiv i tarm. Ingen av de kohabiterende laksene eller røyr var da påviselig smittet.

Av badsmittet røyr var 4 positive (3 i blod og en kun i tarm), en prevalens (6%) signifikant (P<0,001) lavere enn hos laksen. To kohabiterende laks var positive, en på blod og en på tarm.

3.2.2 - 9 uker

I uke 9 uttaket var prevalensen hos den badsmittede laksen sunket til 23 %; ikke en signifikant endring fra uke 4 (P=0,06). Nå var 2 av de kohabiterende laksene smittet (18 %), og 2 røyr (7 %).

Prevalensen blant badsmittet røyr var fortsatt lav, 3 av 49 individ (6 %). Ingen laks kohabiterende med smitteeksponert røyr var nå positive.

3.2.3 - 14 uker

Etter 14 uker var ingen av de badsmittede laksene positive, en signifikant nedgang (P=0,01) fra uke 4. De kohabiterende laksene var også negative. Prevalensen blant badsmittet røyr var fortsatt lav (4 %), men 3 kohabiterende laks var nå positive.

3.3 - Intensiteter

Mengde parasitter i blodet til de infiserte fiskene (intensitet) ble tilnærmet ved parasittens tetthet (densitet) ut fra Ct-verdier (qPCR).

De fleste infeksjonene påvist i blod hos laks uke 4 etter smitte var lette (Fig. 4). Uke 9 var færre laks positive, men densiteten var ikke endret (~lik Ct) fra uke 4. Etter 14 uker var blodinfeksjonene ikke lenger påviselige.

Få kohabiterende laks (2) utviklet etter uke 4 lette infeksjoner påvist uke 9. Disse fiskene var negative på sluttuttaket. Blant kohabiterende røyr var en fisk blod-positiv etter 9 uker, og 2 etter 14 uker, deriblant røyra positiv uke 9. I tillegg viste en røyr positiv tarmprøve uke 14 (Ct=35.1)

Få badsmittede røyr hadde påviselig infeksjon i blodet, og positive fisk hadde høye Ct-verdier (lette infeksjoner) både uke 4, 9 og 14 (Fig. 4). I tillegg hadde to ytterligere røyr positivt signal på tarmprøven, en uke 4 (Ct 40.6) og en uke 14 (Ct 37.3).

Kohabiterende laks positive i blod hadde lette infeksjoner (Fig. 4). I tillegg var en laks positiv på tarm uke 4 (Ct 33.6).

3.4 - Tarm og blodinfeksjoner

Både røyr og laks viste en andel fisk med tarminfeksjoner gjennom forsøket. Ingen røyr som var positive i blodet viste positiv tarm, de begrensede tallene antyder at ca. ¼ av de positive fiskene hadde kun tarminfeksjon (Tabell 3; Fig. 5). Blant laksen derimot var der individer uke 4 positive på både blod og tarm. Også hos laksen var det samlet ca. ¼ av fisken som viste tarminfeksjon (Tabell 3; Fig. 5).

Figur 5. Kakediagrammene visualiserer andelen av Spironucleus salmonicida positive fisk med kun påvisning i blod (rød farge), både i blod og tarmprøve (gul farge) og kun i tarmprøve (brun).

3.5 - Varighet av infeksjoner

Det var få røyr som hadde påviselige infeksjoner, og noen av fiskene ble tatt ut tilfeldig underveis for histologi. De få observasjonene gjort på røyr tyder på at blod og tarminfeksjonene var kortvarige. To badsmittede røyr positive i blod uke 4 var negative i prøvene fra uke 9 og 14. To badsmittede røyr positive i blod uke 9 var negative i prøven fra uke 14. To tarminfeksjoner påvist hos røyr uke 4 og 9 var ikke påviselige i de følgende tarmprøvene, men en kohabitant hadde lett tarminfeksjon (Ct 36) uke 9 og blodinfeksjon (Ct 33) uke 14.

De fleste badsmittede laksene positive uke 4 (N=16) var negative uke 9. To var fortsatt positive, henholdsvis i blod og tarm. Ingen var positive uke 14 (N=8). Laks negative uke 4 og med påviselige infeksjoner uke 9 (N=3, 27.6<Ct<35.9), var negative uke 14.

3.6 - Histopatologi

Det ble tatt ut røyr underveis, og disse ble vanligvis prøvetatt for histologi. Et mindre antall av disse fiskene ble funnet positive ved qPCR på blod og tarm. Noen ble også funnet positive ved mikroskopi på hjerte, blod, sår og hjernevæske. Alle var lett infiserte, og ingen viste påviselige indre forandringer. Totalt ble vev fra 15 infiserte røyr undersøkt histologisk (Tabell 4), i masterstudien til Astrid Lofnes (se Lofnes 2025 for detaljer).

Gjeller. Ingen patologi, ingen flagellater, 8 fisk qPCR positive på gjeller (alle med Ct>33.6).

Halemuskulaturen og den assosierte huden. Ingen patologi, ingen flagellater sett. Seks av individene var qPCR positive på halemuskelprøven, Ct 31.0-40.1. Små aggregat av betennelsesceller (ABC) ble sett i to individ, deriblant en røyr med qPCR positiv prøve (Ct 34.2).

Hjertet (ventrikkelen) viste ingen patologi, ABC i to individ, uten påviselige flagellater. Seks av individene var qPCR positive (Ct 33.3-38.9)

Leveren viste ingen patologi, men 6 leverprøver var qPCR positive (Ct 32.0-37.9). ABC i ett individ, som også hadde positiv leverprøve (Ct=35.4), men ingen flagellater ble sett.

Milt viste ingen patologi. Kun en miltprøve var positiv med qPCR, Ct 32.1.

Nyre. To deler av nyren ble undersøkt histologisk, framnyren og baknyren. Ingen histopatologi ble sett, men 8 framnyre (Ct 31.8-44.2) og 6 baknyreprøver (Ct29.1-41.3) viste positivt signal med qPCR. Ett av de undersøkte individene var positiv (qPCR) både på fram- (Ct=31.8) og baknyren (Ct=29.2).

Tarm. Ingen histopatologi ble registrert, 12 positive fisk undersøkt (Ct 31.4-38.4).

CNS. Ingen histopatologi eller flagellater sett, inklusivt i fire qPCR positive hjerneprøver (Ct 27.0-40.6)

Øye. Det ble gjort histologi på øyets choroidea fra alle 15 fisk. Det ble ikke gjort qPCR på parallelle prøver av disse. Flagellater eller histologiske endringer ble ikke sett i rete mirabile eller tilknyttede blodkar i choroidea.

Sår. I 4/14 histologisk undersøkte sår ble det sett ansamlinger av flagellater nær såroverflaten der epidermis var brutt. Inflammasjon med betennelsesceller kunne nå helt ned til hypodermis. Prøver fra slike sår var qPCR positive (Ct 26-29).

Tabell 4 . Vevsprøver tatt ut fra røyr til histologi og vevstropismestudier (qPCR).

3.7 - Vevsfordeling -vevstropisme

Vevsfordelingen til S. salmonicida i klinisk frisk laks og røyr ble undersøkt i masterstudien til Astrid Lofnes (Lofnes 2025). Et sett ekstra vev ble tatt ut fra 17 klinisk friske røyr, valgt fordi de var positive for parasitten på basis av qPCR analyser på standardprøvene (uke 9 eller 14), eller ved mikroskopi på sår. Studien tyder på at blod og tarmanalyser av røyr 9-14 uker etter smitte underestimerer parasittens prevalens. Alle disse (utvalgte) fiskene var positive når vurdert på basis av analyser fra 9 ytterligere vevsprøver, men kun 8 fisk (47%) etter standard blod og tarmanalyser.

Studien antyder egnede vev/prøvekombinasjoner for qPCR analyser når en skal påvise S. salmonicida bærere blant klinisk frisk røyr (Tabell 5).

3.8 - Makropatologi og mikroskopi

På sluttuttaket (uke 14 ble all fisk åpnet og bukhulen undersøkt for synlige indre forandringer. Det samme ble gjort på mellomuttakene, på fisk tatt ut av forsøket (tilfeldige uttak for histologi o.a.). Det ble sett etter forandringer i lever, mesenterier, nyre, milt, hjerte, svømmeblære, bak øynene og i hjernen. Blødninger og blakket vevsvæske ble også registrert. Muskulaturen ble kuttet opp, for å påvise eventuelle lesjoner (byller) ved finnebasis og dypt nede i muskulaturen.

Det ble mikroskopiert på hjerteblod, tarmvæske (framtarm) og hjernevæske (cerebrospinalvæske) fra tilfeldig uttatt fisk, og på alle fisker med lesjoner. Det ble også laget nativpreparat og mikroskopiert på selve lesjonene og på mulige lesjoner (forandringer), for å påvise flagellater. Det ble mikroskopiert på sår i hud og på finner.

Det ble ikke påvist lesjoner som kunne knyttes til S. salmonicida i kontrollfisk, og det ble ikke påvist flagellater ved mikroskopi eller infeksjon ved qPCR i disse. Dataene på lesjoner og mikroskopi (Tabell 6 under) representerer derfor kun bad-eksponert fisk og kohabitanter.

Røyr

Hos røyr ble det ikke sett innvendige lesjoner som kunne knyttes til S. salmonicida infeksjon. Noen fisk hadde tendens til marmorering av lever, og tre røyr hadde væskefylte kaverner bak i bukhulen (se Fig. 8-5,8-6). Leverprøver inneholdt ikke flagellater, men en kaverne (1/3) ble funnet å inneholde noen få flagellater.

En badsmittet røyr hadde ett sår og utviklet eksoftalmi, og ble derfor tatt ut og avlivet 11 september, 13 uker etter smitte. Fisken hadde da ikke flagellater i blod, hjerne, tarm eller sår (mikroskopi), men det ble påvist flagellater i øyehulene (retrobulbært).

Laks

Det ble registrert innvendige lesjoner hos badsmittet laks uke 9 og 14, knyttet til S. salmonicida infeksjon (Tabell 6, Fig. 7). Uke 9 hadde tre laks lesjoner, ventralt i øyet, som er utstående (eksoftalmi). Den blodige væsken fra øyet inneholdt store mengder parasitter.

*/** alle lesjoner fulle av Spironucleus ved mikroskopi. *2 x halebyll, og øyelesjon; **byll halerot, byll under hud ved fettfinne, øyelesjon og byll ved milt.

3.9 - Spironucleus salmonicida i sår

I augustuttaket ble det oppdaget at hudsår kunne inneholde flagellater i fisk som var negative ved mikroskopi på blod, tarm og hjerne. Dette medførte kartlegging av forekomsten til parasitten i hudlesjoner på fiskene i august og sluttuttaket. Det ble da funnet flagellater i de fleste sår i badsmittet fisk i august (Tabell 6), hos både røyr (Fig. 8) og laks (Fig. 9). Det var en høyere andel røyr med sår blant de badsmittede fiskene (7/12) enn blant kohabitantene (0/12) (P<0.01). Dette er forenlig med at S. salmonicida infeksjon i blodet kan spres til vevene og til slutt forårsake sår. Et sannsynlig scenario er likevel at små lesjoner hos de badsmittede fiskene ble invadert av flagellater fra vannet, og i noen grad spredde seg til blod. Parasittene kan ha hindret sårheling og gradvis gjort lesjonene verre. Fisk med synlige sår ble tatt ut av velferdsgrunner, særlig mange i augustuttaket. Likevel hadde nye sår med Spironucleus infeksjon oppstått frem til sluttuttaket. Selv svært små sår kunne være invadert (Fig. 8-3).

Vi badsmittet røyr og laks sammen i brakkvann (25‰) med en høy baddose. Likevel ble ikke all laks påviselig smittet, og kun få røyr.

Innvendige lesjoner forårsaket av Spironucleus salmonicida ble registrert i badsmittet laks 9 uker etter smitte (august) og ved sluttuttaket 14 uker etter smitte (september). Ingen røyr viste klinisk sykdom eller indre lesjoner. Blodinfeksjoner var lette. Infisert røyr hadde altså systemisk infeksjon, og i noen tilfeller tarminfeksjon.

Laks og røyr som gikk sammen med badsmittet laks ble smittet. Laks som gikk sammen med badsmittet røyr ble også smittet. Dette viser at røyr kan være bærer av smitte, og at flagellater overføres ved kohabitasjon i brakkvann.

Vevsfordelingen til parasitten i bærerfisk synes annerledes hos røyr enn hos laks, de beste vevene for prøvetaking for å avsløre infeksjon i røyr er gjelle, framtarm og nyre.

Forsøket viste at S. salmonicida invaderer småsår i huden, både hos røyr og laks. Hudskader er trolig en viktig innfallsport for parasitten under oppdrettsbetingelser. Flagellaten synes å hindre sårheling, og forverre sårene.

Forsøket viser at sjørøyr kan være smittebærer, og derfor spre smitte i fjordene. Anadrom røyr er altså en mulig vektor for parasitten

Hvorvidt sjørøyr i Nordnorske fjorder faktisk er bærere av smitte må undersøkes ved analyser på anadrom røyr, helst fra fjorder der fisk fra vassdrag der parasitten er påvist vandrer ut.

Bjørland M, Torp K (2009) Spironucleosis in farmed Atlantic salmon (Salmo salar ). MSc thesis, Aquatic Medicine, Norwegian School of Veterinary Science, Oslo. 52 s.

Chapman JM (2020) Factors influencing infectious agent communities and infection burden in free-ranging migratory adult salmonids across Canada. PhD thesis, Carleton University, Ottawa, Ontario. 248 s.

Guo FC (2006) Spironucleus spp. and experimental spironucleosis in salmonids. PhD thesis, University of Guelph, Canada. 176 s.

Guo FC, Woo PTK (2004) Detection and quantification of Spironucleus barkhanus in experimentally infected Atlantic salmon Salmo salar . Diseases of Aquatic Organisms 61 :175-178.

Jørgensen A, Sterud E (2006) The marine pathogenic genotype of Spironucleus barkhanus from farmed salmonids redescribed as Spironucleus salmonicida n. sp. Journal of Eukaryotic Microbiology 53 :531-541.

Jørgensen A, Torp K, Bjørland MA, Poppe TT (2011) Wild Arctic char Salvelinus alpinus and trout Salmo trutta : hosts and reservoir of the salmonid pathogen Spironucleus salmonicida (Diplomonadida; Hexamitidae). Diseases of Aquatic Organisms 97 :57-63.

Karlsbakk E, Tjessem A, Hansen H, Sterud E (2025a) Spironucleus -infeksjoner og Spironucleose hos laks – En kunnskapsoppsummering. Rapport fra Havforskningen 2025 (59): 49s.

Karlsbakk E, Austgulen MH, Nordbø J, Aga JM, Skår C, Berg-Rolness H, Mæhle S, Ghebretnsae DB, Sengee A , Røttingem TB, Kvamme BO (2025b). Er sjøaure mottagelig for Spironucleus salmonicida – parasitten som kan forårsake systemisk spironucleose i oppdrettslaks? Smitteforsøk på sjøaure og laks. Rapport fra havforskningen 2025 (82): 24s.

Kvamme BO, Mæhle S, Berg-Rolness H, Austgulen MH, Sengee A, Ghebretnsae DB, Nordbø J, Skår C, Penaranda MMD, Skaftnesmo KO, Karlsbakk E (2025a) Utprøving av fem ulike Spironucleus salmonicida smittemodellar for post-smolt laks i sjøvatn . SpiroFri pilotsmitteforsøk våren 2023. Rapport fra havforskningen 2025 (25): 28s.

Kvamme BO, Sandlund N, Mæhle S, Berg-Rolness H, Austgulen MH, Sengee A, Ghebretnsae DB, Nordbø J, Skår C, Lofnes A, Karlsbakk E (2025b) Smitteforsøk med Spironucleus salmonicida på rognkjeks og laks. Rapport fra havforskningen 2025 (65): 35s.

Lofnes A (2025) Spironucleus salmonicida – histopatologi og vevstropisme i ulike vertsarter. MSc thesis, Dept. Biosciences, Univ. Bergen. 66s.

Miller KM, Gardner IA, Vanderstichel R, Burnley T, Schulze AD, Li S, Tabata A, Kaukinen KH, Ming TJ, Ginther NG (2016) Report on the performance evaluation of the Fluidigm BioMark platform for high-throughput microbe monitoring in salmon. DFO Canadian Science Advisory Secretariat, Research Document 2016 /038. 282 s.

Noble C, Nilsson J, Stien LH, Iversen MH, Kolarevic J, Gismervik K (2018) Velferdsindikatorer for oppdrettslaks: Hvordan vurdere og dokumentere fiskevelferd. 2 red. Publisert av FHF. 328 s.

Sommerhaug E (1995) Kultivering av mikroparasitten Hexamita sp. in vitro og in vivo i atlantisk laks ( Salmo salar ), og påvisning av antistoffaktivitet mot parasitten i atlantisk laks. Cand. Scient thesis, Univ. Tromsø. 76 s.

Sterud E, Poppe T, Bornø G (2003) Intracellular infection with Spironucleus barkhanus (Diplomonadida : Hexamitidae) in farmed Arctic char Salvelinus alpinus . Diseases of Aquatic Organisms 56 :155-161

Tjessem AV (2024) Upubliserte observasjoner 2024.

Woo PTK, Thomas PT (1991) Polypeptide and antigen profiles of Cryptobia salmositica, C. bullocki and C. catostomi (Kinetoplastida: Sarcomastigophora) isolated from fishes. Diseases of Aquatic Organisms 11:201-205.