Denne rapporten omhandler overvåkings- og kartleggingsprogrammet «Fremmedstoffer i villfisk», gjennomført for Mattilsynet i 2025. Vi rapporterer resultater for kontrollprogrammet, der Mattilsynets inspektører tar ut prøver av villfisk hos bedrifter til analyse for fremmedstoffer med etablerte grenseverdier for omsetning, samt for kartlegging, der prøver tatt ut gjennom kontrollprogrammet blir analysert for flere kjemiske stoffer der det er behov for mer data. Samtidig gjennomføres kartlegging av fremmedstoffer i villfisk i fjorder i løpet av 2025 og 2026. Dette vil bli rapportert i 2027.

1.1 - Kontrollprogrammet, sjømat

Fisk og annen sjømat akkumulerer fremmedstoffer, eller miljøgifter, i ulik grad. For å hindre at mat med de høyeste nivåene av skadelige miljøgifter blir spist, er det etablert grenseverdier gjennom EU regelverket 2023/915 (Commission Regulation (EU) 2023/915 of 25 April 2023 on maximum levels for certain contaminants in food and repealing Regulation (EC) No 1881/2006). Dokumentasjon på at norsk fisk ikke overskrider grenseverdiene, har så langt vært sikret gjennom omfattende kartlegging og overvåking av fremmedstoffer i sjømat, gjennomført av Havforskningsinstituttet (HI) og finansiert av Mattilsynet eller Nærings- og fiskeridepartementet.

Norge er forpliktet til å følge kontrollforordningen, gitt i EU regelverket 2017/625 (For-2020-03-03-704), som sier at offisielle kontroller skal gjennomføres av «kompetente myndigheter» basert på flerårige kontrollplaner. Fra 2022 ble det et krav om å inkludere villfanget sjømat i flerårige kontrollplaner. EU-forordningene 2022/931 og 2022/932 fastsetter at «antall prøver skal bli bestemt av hver medlemsstat i henhold til produksjonsnivå og de identifiserte problemene».

I 2025 gjennomførte Mattilsynet den offentlige kontrollen av fremmedstoffer i villfanget sjømat i henhold til kontrollforordningen. Artene som ble inkludert var valgt ut basert på en risikovurdering gjennomført av HI, som var basert på eksisterende data på ulike miljøgifter i norsk sjømat, opparbeidet gjennom ulike kartleggings- og overvåkingsprosjekter (Nilsen m.fl., 2025). Høyt produksjonsvolum, risiko for overskridelse av grenseverdier, risiko for overskridelse av tolerable inntaksverdier for ulike stoffer (TWI) og kunnskapsmangel, var de ulike faktorene som ble lagt til grunn i denne vurderingen. Utvalget av arter i kontrollprogrammet for 2025 ble valgt ut basert på konklusjonene i denne risikovurderingen (Nilsen m.fl., 2025), samt hvilke arter som ble analysert i 2024 (Frantzen m.fl., 2025).

Noen arter, som torsk, hyse, sei og makrell, ble valgt ut basert på store fangstvolum. Brosme, lange og blåkveite ble valgt ut fordi de tidligere har vist potensiale for å akkumulere kvikksølv og/eller organiske miljøgifter til relativt høye nivåer, noen ganger over grenseverdiene. I 2025 ble det også valgt å ta med ulike krepsdyrarter. Taskekrabbe har tidligere vist høye kadmiumnivåer i Nord-Norge og kan ha høye konsentrasjoner av organiske miljøgifter i brunmaten. Reker, snøkrabbe og kongekrabbe ble imidlertid valgt ut fordi det er begrenset med data på miljøgifter i disse artene samtidig som de er viktige kommersielle arter. Prøver av reker har blitt analysert for miljøgifter årlig siden 2007-2014 gjennom forvaltningplanarbeidet, og resultater for hvert av havområdene Barentshavet, Norskehavet (kyst) og Nordsjøen publiseres på Miljøstatus (miljostatus.no) og i tilstandsrapporter for forurensning hvert fjerde år (Frantzen m.fl., 2022, 2026), samt på Havforskningsinstituttets Sjømatdata. Innholdet av miljøgifter i kongekrabbe ble kartlagt i 2012 (Julshamn m.fl., 2013c, 2015), men nyere resultater mangler. Noen prøver av snøkrabbe ble analysert for metaller i 2014 gjennom villfiskprogrammet (Frantzen og Maage, 2016), og senere har det blitt analysert stikkprøver ca. annethvert år (Sjømatdata).

I kontrollprogrammet blir det kun analysert for stoffer som det er satt grenseverdier for, da målet med kontrollprogrammet er å kontrollere at sjømaten er under grenseverdier, og å avdekke det dersom noen partier inneholder fisk med nivåer som overskrider grenseverdiene. I kontrollprogrammet ble de alle sjømatprøvene analysert for metaller og per- og polyfluorerte forbindelser (PFAS), og de fleste fiskeartene samt alle krepsdyrartene ble analysert for dioksiner, dioksinlignende polyklorerte bifenyler (PCB) og ikke-dioksinlignende PCB. Magre prøver akkumulerer svært lite av disse fettløselige organiske miljøgiftene, og ettersom det fra før finnes relativt god dokumentasjon på disse lave nivåene for filet av torsk, brosme og lange (Frantzen og Maage, 2016; Sjømatdata), ble disse artene ikke analysert for dioksiner eller PCB.

I 2025 ble kontrollprogrammet gjennomført ved at Mattilsynets inspektører ved ulike avdelinger i Norge tok ut prøver ved kommersielle fiskemottak, som så ble sendt inn til HI for prøveopparbeiding og analyse. Til sammen ble det tatt ut og analysert 95 prøver av 12 ulike fiskearter.

1.2 - Kartlegging, sjømat - kjemi

Prøvene tatt ut i kontrollprogrammet ble også analysert for stoffer som det ikke er grenseverdier for, men der Mattilsynet ønsker mer data. Alle artene bortsett fra torsk, brosme og lange ble analysert for bromerte flammehemmere (PBDE, HBCD og TBBP-A). Alle prøvene ble også analysert for uorganisk arsen og organisk arsen med en nyutviklet metode for vannløselige organiske arsenforbindelser.

1.3 - Kontroll- og kartleggingsprogrammet, marine oljer til humant konsum

I tillegg til prøvene av sjømat, ble det i 2025 også tatt ut prøver av marine oljer til humant konsum. I kontrollprogrammet ble disse oljene analysert for stoffer som det er satt grenseverdier for, det vil si dioksiner, dioksinlignende PCB, ikke-dioksinlignende PCB, kvikksølv, kadmium, bly, og prosesskontaminantene 3-MCPD, 3-MCPDE og glysidylestere. I kartleggingsprogrammet ble de samme prøvene analysert for PBDE, arsen og erukasyre.

Marine oljer til humant konsum har tidligere vært undersøkt gjennom overvåkingsprogrammet «Miljøgifter i fisk og fiskevarer» i perioden 2007-2021. Hovedfokus for overvåkningen har vært på innholdet av dioksiner og dioksinlignende PCB, ikke-dioksinlignende PCB og PBDE. Siden urensede marine oljer kan ha svært høye nivåer av disse fettløselige organiske miljøgiftene, må marine oljer til humant konsum som regel renses for å redusere innholdet til et lovlig nivå. Overvåkning av marine oljer til humant konsum gjennomføres for å kontrollere at renseprosedyrene som benyttes er gode nok til å sikre at nivåene av de organiske miljøgiftene ikke overskrider EUs og Norges øvre grenseverdier for lovlig omsetning. I perioden 2018-2021 har også innholdet av 3-monoklorpropandiol (3-MCPD), 3-MCPD-fettsyreestere (3-MCPDE) og glysidylestere vært undersøkt i de marine oljene. Disse forbindelsene dannes under raffinering av oljer og har flere ulike toksiske effekter (EFSA, 2016b).

I perioden 2007-2021 har totalt 174 prøver av kommersielle marine oljer til humant konsum vært analysert i overvåkningsprogrammet «Miljøgifter i fisk og fiskevarer» (Julshamn og Frantzen, 2009, 2010, Julshamn m.fl., 2011, Måge m.fl., 2012, 2013c, Nilsen og Måge, 2014, 2015, 2016a, Nilsen m.fl., 2017, 2020, 2021, 2022, Nilsen og Sanden, 2018, 2019). Både fiskeoljer, seloljer, krilloljer, raudåteolje, hvalolje og oljer framstilt fra marine mikroalger har vært undersøkt, og blant disse har ni oljer hatt overskridelser av grenseverdiene for organiske miljøgifter (Nilsen og Måge, 2015, 2016a, Nilsen m.fl., 2017, 2021). Dette var fire havmusleveroljer (analysert i 2014, 2015 og 2016), én olje av havmus og laks (2020), én haileverolje (2014), én selolje (2015), én hvalolje (2015) og én torskeleverolje (2016). De fleste av oljene med nivåer over grenseverdiene for organiske miljøgifter har vært kaldpressede oljer. Nivåene av 3-MCPD, 3-MCPD-estere og glysidylestere er undersøkt for 40 marine oljer i perioden 2018-2021. Kun en av de analyserte oljene hadde en konsentrasjon av glysidylestere over grenseverdien som nå er fastsatt for disse forbindelsene i marine oljer. Dette var en høykonsentrert fiskeolje framstilt fra ansjos og sardin, analysert i 2020.

I mars 2025 tok Mattilsynet region Sør og Vest prøver av 12 marine oljer til humant konsum, som så ble sendt til HI for prøveopparbeiding og analyse. De tolv oljene var ni fiskeoljer, én selolje og to fisk- og planteoljer.

1.4 - Forkortelser

AB – Arsenobetain
AC – Arsenokolin
Ag – Sølv
As – Arsen
Cd – Kadmium cm – centimeter Co – Kobolt Cr – Krom Cu – Kobber dl-PCB – Dioksinlignende polyklorerte bifenyler (summen av mono-orto og non-orto PCB)
DMA(V) – Dimetylarsinat
EFSA – European Food Safety Authority EU – European Union
Fe – jern g – gram
GC-FID – gasskromatografi-flammeionisasjonsdetektor
GC-MS – gasskromatografi-massespektrometri
GC-MS/MS – gasskromatografi-tandem massespektrometri
GC-ICPMS – gasskromatografi- Induktivt koblet plasma-massespektrometri
H₂0₂ – hydrogenperoksid
HBCD – heksabromsyklodekan
Hg – Kvikksølv
HI – Havforskningsinstituttet
HNO₃ – Salpetersyre
HPLC-ICPMS – Væskekromatografi - Induktivt koblet plasma-massespektrometri
HRGC-HRMS – Høyoppløsende gasskromatografi–høyoppløsende massespektrometri
iAs – Inorganic arsenic – Uorganisk arsen ICP-MS – Induktivt koblet plasma-massespektrometer kg – kilogram
LC-MS/MS – Væskekromatografi-kvadrupol massespektrometri LB – Lowerbound: Ved konsentrasjoner under LOQ settes verdien lik 0
LOQ – kvantifiseringsgrense. Den laveste konsentrasjonen av et stoff som en analysemetode kan måle med en gitt måleusikkerhet
3-MCPD – 3-monoklorpropandiol
3-MCPDE – 3-MCPD-fettsyreestere
mg – milligram µg – mikrogram
Mn – Mangan Mo – Molybden
mo-PCB – mono-orto PCB MU – måleusikkerhet ng – nanogram Ni – Nikkel
no-PCB – non-orto PCB
NVG-sild – Norsk vårgytende sild
Pb – Bly
PBDE – Polybromerte difenyletere
PBDE7 – Sum av syv PBDE (PBDE-28, -47,-99, -100,- 153, -154 og -183)
PCB – Polyklorerte bifenyler
PCB6 – Sum av seks ikke-dioksinlignende PCB (PCB-28, -52, 101, -138, -153 og -180)
PCB7 – Sum av syv PCB
PCB6 + PCB-118
PCDD – Polyklorerte dibenzo-para-dioksiner (dioksiner)
PCDF – Polyklorerte dibenzo-para-furaner (furaner)
PCDD/F – Sum av PCDD og PCDF
PCDD/F+dl-PCB – Sum av PCDD/F og dl-PCB
PFAS – Per- og polyfluorerte alkylstoffer
PFDA – Perfluordekansyre
PFDoDA – Perfluordodekansyre
PFHxS – Perfluorheksansulfonsyre
PFOA – Perfluoroktansyre
PFOS – Perfluoroktansulfonsyre
PFOSA – Perfluoroktansulfonamid
PFTeDA – Perfluortetradekansyre
PFTrDA – Perfluortridekansyre
PFUdA – Perfluorundekansyre
QQQ – Triple quadrupole – Trippel kvadropol
SD – Standard deviation – standardavvik
SRM – Sertifisert referansemateriale
TAs – Totalarsen
TBBP-A – Tetrabrombisfenol A
TE – Toksikologiske ekvivalenter; engelsk TEQ – Toxic equivalents
TEF – Toksikologiske ekvivalentfaktorer
TETRA – Tetrametylarsoniumion
TMAO – Trimetylarsenoksid
TMAP – Trimetylarsoniopropionat
tv – tørrvekt
TWI – Tolerabelt ukentlig inntak
UB – Upperbound: Ved konsentrasjoner under LOQ settes verdien lik LOQ
ULOQ – Upper limit of quantification
VKM – Vitenskapskomiteen for mat og miljø
vv – våtvekt
Zn – Sink

2.1 - Prøvetaking sjømat

Inspektører fra Mattilsynet tok ut prøver på kommersielle fiskemottak langs hele kysten i henhold til instruks og plan for prøvetaking utarbeidet av Mattilsynet avdeling for kjemisk mattrygghet i samarbeid med HI.

Oversikt over hvilke arter og antall prøver som det var planlagt å ta ut, samt antall som faktisk ble tatt ut, er vist i Tabell 1.

*3 samples reported here for PFAS

Hver prøve tatt ut i kontrollprogrammet besto av en samleprøve med prøvemateriale av muskelvev fra tre til ti individer. Antall prøver som er påkrevd, avhenger av størrelsen på det gjeldende partiet. Fra hver fisk ble det skåret ut et snitt (tilsvarende NQC hos laks) fra den midterste delen av fisken, i henhold til en gitt protokoll. For mindre fisk som mindre sild og makrell, ble hel sløyet fisk tatt ut. Inspektørene registrerte mål og vekt på fisken før de tok ut prøven.

I 2025 ble noen av artene også tatt ut til kontroll for parasitter gjennom et annet OK-program. De fiskene som skulle undersøkes for parasitter, ble sendt inn hele og undersøkt for parasitter før prøven ble opparbeidet til kjemisk analyse.

For krepsdyr gjelder grenseverdiene kun for muskelkjøtt, og for de fleste artene av krepsdyr var det kun muskelkjøtt som ble analysert. For snøkrabbe og kongekrabbe ble muskelkjøtt fra gangbein tatt ut, og for kongekrabbe var alle prøvene av rå krabber, mens for snøkrabbe var fire av prøvene av kokte og seks av rå individer. For reker ble pillede reker, der hode og skall er fjernet, tatt ut. Tolv av rekeprøvene var kokt, mens tre var ukokt. En rekeprøve besto av minst 25 individer.

For taskekrabbe blir både klokjøtt og brunmat (innholdet i ryggskjoldet som i hovedsak består av fordøyelseskjertel og rogn) spist. Det er derfor av interesse å analysere begge deler, og dermed ble både klokjøtt (ren muskel), og brunmat av kokte krabber tatt ut og sendt inn.

I prøvemottaket på HI ble innkomne prøver registrert i LIMS med medfølgende informasjon om prøveuttak, prøvens opprinnelse og størrelse på individene i samleprøven. For fisk ble vekt og lengde registrert, for krabbe vekt og bredde på ryggskjoldet, og for reker lengde på ryggskjoldet. Fisk som skulle undersøkes for parasitter, ble undersøkt for parasitter først.

Alt skinnfritt muskelvev (eller brunmat) fra hvert individ ble så dissekert ut, og alt prøvemateriale som tilhørte en samleprøve ble samlet sammen og homogenisert, frysetørket og malt opp til et fint pulver. Deretter ble prøvematerialet fordelt til de ulike analysene.

Alle prøvene tatt ut i kontrollprogrammet ble analysert for metaller (Hg, Cd, Pb, As m.fl.) og PFAS, mens alle arter bortsett fra torsk, lange og brosme, ble analysert for de fettløselige dioksiner og dioksinlignende PCB samt ikke-dioksinlignende PCB.

Under kartlegging - kjemi, ble alle prøvene tatt ut i kontrollprogrammet analysert for uorganisk arsen (iAs) i tillegg til totalarsen (tAs) som ble analysert sammen med Hg, Cd og Pb. Alle prøvene ble i tillegg analysert for vannløselige organiske arsenformer med en ny metode utviklet ved HI. De artene som ble analysert for dioksiner og dl-PCB og ikke-dioksinlignende PCB, ble også analysert for PBDE med samme metode, samt HBCD og TBBP-A ved underleverandør Eurofins. For bestemmelse av organisk arsen i sild og makrell, ble vått homogenisert prøvemateriale analysert, mens frysetørket materiale ble benyttet til analysen for de andre artene.

2.2 - Prøvetaking marine oljer

Prøver av 12 ulike produkter av marine oljer til humant konsum ble innhentet av Mattilsynets inspektører i mars 2025. De 12 oljene var to fisk- og planteoljer, ni fiskeoljer og én selolje (Tabell 2).

I prøvemottaket på HI ble prøvene registrert i LIMS med medfølgende informasjon om navn på produktet, batch nummer, best før dato, og om produktet var i flytende form, kapsler eller andre formuleringer. Det ble tatt bilder av alle produktene.

Sju av de marine oljene var i væskeform og ble analysert som de var. Fire av de marine oljene var i kapselform, og for disse ble kapslene åpnet og oljen inne i kapslene ble tatt ut og analysert. Den siste oljen besto av geléfisker («gummies») med mikroinnkapslet fiskeolje, og her ble hele geléfisker homogenisert før analyse. Alle analyser av de marine oljene ble utført på vått prøvemateriale.

I kontrollprogrammet ble alle disse oljene analysert for stoffer som det er fastsatt grenseverdier for i kosttilskudd eller marine oljer. Dette gjelder tungmetallene Hg, Cd og Pb, de fettløselige organiske miljøgiftene dioksiner og dioksinlignende PCB og ikke-dioksinlignende PCB, og 3-MCPD/3-MCPD-estere og glysidylestere som er stoffer som kan dannes under raffinering av oljer.

I kartleggingsdelen ble de samme prøvene analysert for arsen, polybromerte difenyletere og den langkjedete fettsyren erukasyre.

^a)Information found on the product packaging or obtained from the manufacturer.
^b)Two versions of this product, “naturell” and “mild sitronsmak” were collected and mixed before analysis.

2.3 - Kjemisk analyse

Med unntak av analysene for HBCD, TBBP-A, 3-MCPD, 3-MCPD-estere og glysidylestere som ble utført ved Eurofins, ble alle analysene gjennomført ved HIs laboratorier, og de aller fleste analysene som er utført i prosjektet er akkreditert i henhold til ISO 17025. HI er Nasjonalt referanselaboratorium innen en rekke fagområder, deriblant metaller og persistente organiske miljøgifter (POPs), og deltar årlig på møter i regi av de Europeiske referanselaboratoriene (EURL). Alle metoder som benyttes er kvalitetssikret gjennom valideringsprosedyrer og deltakelse i ringtester, og for mange metoder også ved analyse av sertifiserte referansematerialer (SRM). En oversikt over de kjemiske analysene utført i dette prosjektet, med metodenummer, navn, og akkrediteringsstatus er gitt i Tabell 3.

2.3.1 - Tørrstoffinnhold ved frysetørking (metode 377)

Tørrstoffbestemmelse ble gjort ved å veie prøvene før og etter frysetørking. Alle de kjemiske analysene ble gjort på frysetørket materiale og deretter regnet tilbake til våtvekt ved hjelp av tørrstoffinnholdet, bortsett fra leverprøver og bestemmelse av organisk arsen i sild og makrell, der vått homogenisert prøvemateriale ble analysert. Metoden er akkreditert for næringsmidler og fiskefor. Marine oljer ble ikke frysetørket.

2.3.2 - Fettbestemmelse, 30 % isopropanol i etylacetat (metode 091)

Prøver som skulle analyseres for fettløselige organiske miljøgifter (samleprøver av filet og lever) ble analysert for fettinnhold. Våte, homogeniserte prøver ble ekstrahert med 30 % isopropanol i etylacetat. Ekstraksjonsmiddelet ble dampet av og fettet veid. Metoden definerer «fett» som den fraksjon som er løselig i 30 % isopropanol i etylacetat, primært upolare lipider. Metoden er akkreditert i henhold til ISO 17025. Kvantifiseringsgrense og måleusikkerhet er gitt i Tabell 4.

2.3.3 - Fettbestemmelse ved direkte metanolyse, GC-FID

For ett produkt av marine oljer som var en formulering av geléfisker med mikroinnkapslet fiskeolje der fiskeoljen utgjorde en liten andel av produktet, var fettbestemmelse ved gravimetri (metode 091) lite egnet, og fettbestemmelse med syrehydrolyse (HI-metode 339) viste seg også å gi lite pålitelige resultater for denne oljen. Fettinnholdet ble derfor analysert med en metode for fettbestemmelse der fettsyremengde og fettsyresammensetning ble analysert med gasskromatografi med flammeionisasjonsdetektor (GC-FID) av fettsyremetylester som beskrevet i Meier m.fl. (2006).

Prøven ble nøyaktig innveid, tilsatt en intern fettsyrestandard (19:0) og metylert ved tilsetning av tørr saltsyre i metanol før fettsyremetylesterne ble ekstrahert med heksan og analysert ved GC-FID. Metoden bestemmer total mengde fettsyrer i prøven (µg/100 µg prøve, kvantifisert ut fra intern standarden) og fettsyreprofil (% av totale fettsyrer). Kun de 55 fettsyrer som utgjør mer enn 0,1 % av totale fettsyrer er inkludert i analysen. Relativt standardavvik fra to paralleller er RSD=0,5 %. Metoden er validert, men ikke akkreditert.

2.3.4 - Fettsyresammensetning av totalfettsyrer ved GC-FID (metode 041)

Erukasyre i marine oljer til humant konsum ble bestemt ved gasskromatografi (GC-FID), med en metode som bestemmer fettsyresammensetning av totalfettsyrer i oljene. Homogenisert prøvemateriale ble veid og tilsatt intern standard, og lipidene ble ekstrahert med kloroform/metanol. Etter filtrering og inndamping av løsemiddel ble fettsyrene i prøven frigjort og omdannet til metylestere gjennom en totrinnsprosess med 1) Natriumhydroksid (NaOH) i metanol, og 2) Bortrifluorid (BF₃) i metanol. Metylesterne ble ekstrahert over i organisk fase med væske/væskeekstraksjon og separert ved gasskromatografi (GC). Fettsyrene ble bestemt kvalitativt og kvantitativt med flammeionisasjonsdetektor (FID), og den kvantitative bestemmelsen er basert på intern standard. LOQ og måleusikkerhet for erukasyre er gitt i Tabell 4. Metoden er akkreditert i henhold til ISO 17025 dersom analysen gjennomføres med to paralleller. I dette arbeidet ble analysen, etter avtale med Mattilsynet, gjennomført med kun en parallell, og analysen er derfor ikke akkreditert. Erukasyre analyseres her som del av kartleggingsprogrammet, og det ble derfor besluttet at det ikke var nødvendig med akkreditert analyse.

2.3.5 - Multielementanalyse (metode 197)

Metaller ble bestemt ved hjelp av et induktivt plasma massespektrometer (ICP-MS) etter nedbryting i mikrobølgeovn som beskrevet av Julshamn m.fl. (2007). Følgende grunnstoff ble kvantifisert: arsen, kadmium, kvikksølv, bly, sølv, kobber, jern, kobolt, sink, selen, mangan, vanadium, molybden, krom og nikkel. Metoden er akkreditert for kobber, sink, arsen, kadmium, kvikksølv, bly og selen. Kvantifiseringsgrenser er beregnet på tørr prøve for hvert av grunnstoffene, og LOQ og måleusikkerhet for de akkrediterte stoffene er gitt i Tabell 4. Riktigheten til metoden ble sikret ved analyse av SRM.

2.3.6 - Uorganisk arsen ved HPLC-ICPMS (metode 261)

Konsentrasjon av uorganisk arsen ble bestemt ved bruk av HPLC-ICPMS. Frysetørket prøve ble tilsatt 0,1 M HNO₃ i 3 % H₂O₂ og ekstrahert i vannbad ved 90°C i 1 time. Uorganisk arsen består av arsenitt As (III) og arsenat As (V), og måles som summen av disse i den ekstraherte prøven ved å benytte anionbytter-HPLC koblet til ICPMS. Konsentrasjonen av uorganisk arsen ble bestemt ved hjelp av ekstern standardkurve.

Metoden er basert på NS 16802:2016, og er akkreditert for marint biologisk vev og fôr. Metodens LOQ er beregnet til 0,0073 µg/kg tørr prøve, og måleusikkerheten er 25 % i måleområdet fra LOQ opptil 0,10 mg/kg og 15 % ved høyere konsentrasjoner (Tabell 4).

For å sikre riktigheten til metoden ble det analysert SRM.

Konsentrasjoner av totalarsen fås gjennom metode 197, og andelen uorganisk arsen av totalarsen ble beregnet i prosent.

2.3.7 - Organisk arsen med HPLC-ICPMS (kationbyttet) (metode 649)

Organiske vannløselige arsenforbindelser ble bestemt ved bruk av HPLC-ICPMS. De organiske arsenforbindelsene ble ekstraherert fra prøven ved å tilsette en løsning av metanol/vann, satt på vannbad i 30 minutter, før ekstraktene ble filtrert og fortynnet og analysert med kationbytter-HPLC-ICPMS. Kvantifisering av arsenforbindelsene ble utført ved bruk av eksterne kalibreringskurver.

Metoden er ikke akkreditert, men validert, og er basert på metode utarbeidet ved HI av Tibon m.fl. (2021). Metoden er validert for bestemmelse av de organiske arsenforbindelsene arsenobetain (AB), dimetylarsinat (DMA(V)), trimetylarsinoksid (TMAO), arsenokolin (AC), tetrametylarsoniumion (TETRA), og trimetylarsoniopropionat (TMAP) i marint biologisk vev og fôr. 

Riktighet for metoden er 94 til 107 % basert på analyse av SRM BCR-627 (tunfisk-muskelvev). Metoden har blitt validert for TMAP, men ekstrapolert ved bruk av DMA(V) som standard da det ikke finnes kommersiell standard av forbindelsen. Riktighet for TMAP er derfor basert på Tibon et al. (2021).

LOQ og måleusikkerhet for de ulike arsenforbindelsene som bestemmes er gitt i Tabell 4.

2.3.8 - PFAS med LC-MS/MS (metode 349)

Per- og polyfluorerte forbindelser (PFAS) ble bestemt ved bruk av LC-MS/MS. Innveid prøvemengde ble tilsatt merkede internstandarder og metanol og ekstrahert i ultralydbad. Etter sentrifugering ble supernatanten dekantert over i en sprøyte og filtrert gjennom 0,45 µm nylonfilter før vann ble tilsatt etterfulgt av opprensing på ASPEC. Prøvene ble tilsatt gjenvinningsstandard og til slutt analysert på LC-HRMS (Orbitrap-MS, Exploris 120, Thermo Scientific) eller LC-QQQ (MS/MS, 6495, Agilent Technologies). Kvantifisering ble gjort ved hjelp av massemerkete internstandarder og analyttene rapportert som anioner. Tabell 5 viser forbindelsene som kan kvantifiseres med metoden.

Metoden bestemmer 22 ulike PFAS-forbindelser og sum PFAS4, og er akkreditert for PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS og summen av disse fire (Sum PFAS4). De øvrige analyttene er ikke akkreditert, men validert. Bruken av to ulike instrumenter (LC-HRMS og LC-QQQ) gir ulik LOQ for de fleste analyttene, som vist i Tabell 5. LOQ for de akkrediterte forbindelsene var alle lavere enn grenseverdiene som gjelder for disse forbindelsene (EU 2023/915). Sum PFAS4 ble beregnet «lower bound» (LB), som betyr at konsentrasjoner for forbindelser under LOQ blir satt lik null ved summering.

Riktighet ble vurdert i valideringen ved å analysere prøver tilsatt kjent mengde av analyttene. Riktighet ble beregnet som prosentvis gjenfinning av tilsatt mengde og er godkjent for den enkelte analytt for konsentrasjoner mellom LOQ og ULOQ (upper limit of quantification) for hvert av analyseinstrumentene. Riktighet ble også vurdert ut fra analyse av SRM og analyse av to ringtestprøver fra QUASIMEME. Analyse av SRM og ringtestmateriale viste tilfredsstillende resultat for begge analyseinstrumentene.

Presisjon er beregnet som intern reproduserbarhet i spikeforsøk for de ulike matrisegruppene. Krav til presisjon er oppfylt for alle analytt-/matrisekombinasjoner innenfor det fastsatte måleområdet for hvert av instrumentene.

Prøvene tatt ut i kontrollprogrammet ble analysert med enten LC-HRMS eller LC-QQQ, da hovedformålet var å kontrollere at prøvene var innenfor grenseverdiene. LOQ og måleusikkerhet for hver av de analyserte PFAS-forbindelsene er gitt i Tabell 5.

2.3.9 - Dioksiner, PCB og PBDE (metode 292)

Etter ekstraksjon og opprensing, ble bestemmelse av dioksiner (PCDD), furaner (PCDF) og non-orto PCB gjort med HRGC/MS og mono-orto PCB, PCB6 og PBDE ble bestemt med GC-MSMS. Alle konsentrasjoner ble beregnet ved hjelp av isotopfortynning og intern standard. Metoden kvantifiserer ti ulike kongenere av PBDE, inkludert syv kongenere som summeres til en sum PBDE7 (PBDE-28, 47, 99, 100, 153, 154 og 183) samt PBDE-66, 119, og 138. Metoden kvantifiserer også seks ikke-dioksinlignende PCB, PCB6 (PCB 28, 52, 101, 138, 153 og 180). Videre kvantifiserer metoden syv ulike dioksiner, ti furaner, fire non-orto PCB og åtte mono-orto PCB. For dioksiner, furaner og dioksinlignende PCB ble toksiske ekvivalentverdier (TE), beregnet ved å multiplisere konsentrasjonene med kongenernes toksiske ekvivalentfaktorer (TEF-2005) (Van den Berg m.fl., 2006. Beregningen av kongenersummer blir utført etter en "upper bound" (UB) prosedyre, hvor konsentrasjoner av kongenere under LOQ blir satt lik LOQ. Metoden er akkreditert i henhold til ISO 17025:2017, og analysekvaliteten overvåkes jevnlig ved deltakelse i ringtester og ved analyse av sertifiserte prøver. Kvantifiseringsgrenser og måleusikkerhet er oppgitt i Tabell 4.

2.3.10 - HBCD og TBBP-A (Eurofins metode nr. GFB71 og GFB86)

Heksabromsyklodekan (HBCD) ble bestemt på vått materiale hos underleverandør Eurofins med LC-MS/MS. Tre ulike HBCD-kongenere ble bestemt, α-HCBD, β-HBCD og γ-HBCD, samt LB-summen av disse. Tetrabrombisfenol-A (TBBP-A) ble også bestemt hos Eurofins med LC-MS/MS. Kvantifiseringsgrenser og måleusikkerhet for de ulike analyttene er gitt i Tabell 4.

2.3.11 - MCPD, 3-MCPDE og glysidylestere (Eurofins metode nr. PJCZ1 og PJCZ5)

3-monoklorpropandiol (3-MCPD), 3-MCPD-estere (3-MCPDE) og glycidylestere ble bestemt i marine oljer hos underleverandør Eurofins med GC-MS/MS. For produkter som var rene oljer (11 av de 12 undersøkte oljene) ble Eurofins metode PJCZ1 benyttet der fri og bundet 3-MCPD ble bestemt direkte etter hydrolyse av MCPDE, og glysidol ble bestemt direkte etter hydrolyse av glycidylestere (metode referanse: DIN EN ISO 18363-4:2021-11). For ett produkt som besto av geléfisker med lavt fettinnhold, ble Eurofins metode PJCZ5 benyttet, en metode egnet for mat med fettinnhold over 1%. I denne metoden ble fri 2-/3-MCPD og bundet 3-MCPD etter hydrolyse av 3-MCPDE bestemt i to separate analyser, og totalt 3-MCPD ble beregnet som summen av disse. Glysidol ble bestemt direkte etter hydrolyse av glycidylestere, på samme måte som i metode PJCZ1. Metodene er akkreditert i henhold til ISO/IEC 17025:2018 DAkkS, og kvantifiseringsgrenser og måleusikkerhet for de ulike analyttene er gitt i Tabell 4.

2.3.12 - Tabeller over analyser utført samt akkrediteringsstatus

^a)Avhengig av analytt (kongener) og innveid mengde
^b)Måleusikkerhet (MU) ved konsentrasjoner over 10xLOQ. Ved lavere konsentrasjoner er MU 40%.
^d)Avhengig av analytt (kongener)
^e)Avhengig av konsentrasjonsnivå
^f)Avhengig av relativ konsentrasjon av erukasyre i forhold til totale fettsyrer: MU er 10 % ved relativ kons. >0,6 %, 50 % ved relativ kons. 0,2-0,5 % og 100 % ved relativ kons. <0,2 %
^g)Ikke akkreditert pga. analyse med kun en parallell

3.1 - Kontrollprogrammet

3.1.1 - Kvikksølv, kadmium og bly

Nivået av kvikksølv i samleprøvene tatt ut i kontrollprogrammet varierte fra 0,012 til 0,64 mg/kg våtvekt, med lavest konsentrasjon i en prøve av kongekrabbe, og høyest i en prøve av brosme tatt ut hos Vikingkrabben AS (Tabell 6). Brosmeprøven med høyest kvikksølvnivå var over grenseverdien på 0,5 mg/kg våtvekt. Det var en samleprøve av 10 brosme fisket i Åkrafjorden i november. Åkrafjorden er en sidegren til Hardangerfjordens ytre del, utenfor grensen for det området der det er advarsel mot å spise brosme i dag. I brosme fisket i dette området har det også i stikkprøvebasert overvåking tidligere vært målt kvikksølvkonsentrasjoner over grenseverdi.

En prøve av torsk var over grenseverdien som gjelder for torsk og mange andre av fiskeartene, på 0,3 mg/kg. Denne samleprøven av fem fisk, tatt ut av Fonn Egersund, var fisket i fangstområde 08/10 i Nordsjøen. Dette var forholdsvis store individer av torsk, med gjennomsnittlig lengde på 89 cm og 7,2 kg.

Alle andre prøver var godt under de respektive grenseverdiene som gjelder for kvikksølv, og mediankonsentrasjonene for de ulike artene varierte fra 0,026 mg/kg i kongekrabbe til 0,25 mg/kg våtvekt i brosme (Tabell 6, Figur 1, Figur 2). Lange hadde nest høyest mediankonsentrasjon og blåkveite hadde tredje høyeste nivå. Av fiskeartene hadde makrell og hyse lavest kvikksølvnivå, begge med en median på 0,030 mg/kg. Av krepsdyrprøvene hadde kongekrabbe lavest konsentrasjon, og klokjøtt av taskekrabbe hadde høyest kvikksølvnivå med en median på 0,082 mg/kg våtvekt. Det var ikke betydelig forskjell i kvikksølvkonsentrasjon mellom rå og kokte prøver av snøkrabbe eller reker (resultater ikke vist).

Nivåene målt i de ulike fiskeartene var omtrent det samme som i de samme fiskeartene tatt ut i

kontrollprogrammet i 2024 (Frantzen m.fl., 2025), da det for flere av artene ble tatt mange flere prøver enn nå i 2025.

Sammenlignet med andre tilgjengelige data på kvikksølv i ulike fiskearter, stemmer resultatene for kvikksølv i de undersøkte fiskeartene også rimelig godt. Disse dataene er publisert i mange ulike rapporter (Frantzen og Maage, 2016; Frantzen m.fl., 2015, 2024a,  Kögel m.fl., 2021; Nilsen m.fl., 2010, 2012, 2013; Nilsen og Måge, 2016b; Julshamn m.fl., 2011, 2013a) ble oppsummert av Nilsen m.fl. (2025), og er også tilgjengelig på Sjømatdata.

Også konsentrasjonene som ble målt i krepdyrartene, stemte svært godt overens med tidligere målte kvikksølvkonsentrasjoner i de samme artene (Sjømatdata; Nilsen m.fl., 2025; Julshamn m.fl., 2012b).

Kadmiumkonsentrasjonen i prøvene varierte fra <0,0005 mg/kg til 8,5 mg/kg våtvekt, med den høyeste konsentrasjonen målt i en prøve av brunmat av krabbe (Tabell 7). Ingen prøver hadde konsentrasjoner over grenseverdien på 0,05 mg/kg som gjelder de fleste fiskearter, 0,1 mg/kg som gjelder for enkelte fiskearter inkludert makrell, eller 0,5 mg/kg som gjelder muskel av krepsdyr. Grenseverdien gjelder ikke for brunmat av krabbe. For torsk, hyse, lange, sei og brosme var kadmiumkonsentrasjonene i 86 ̶100 % av prøvene under LOQ (Tabell 7). For fiskeartene der det var mulig å beregne gjennomsnittsverdier, varierte disse fra 0,0015 mg/kg våtvekt i blåkveite til 0,013 mg/kg i makrell. For blåkveite så nivået ut til å være noe lavere enn det som er målt tidligere, mens for sild og makrell var konsentrasjonene i samme område som målt før (se Sjømatdata). Også tidligere er det målt noe høyere kadmiumkonsentrasjoner i fete fiskearter enn i de magre artene. Nivåene er uansett svært lave i fiskemuskel.

For krepsdyrartene varierte gjennomsnittsverdiene fra 0,0068 mg/kg våtvekt i kongekrabbe til 0,16 mg/kg i klokjøtt og 4,5 mg/kg i brunmat fra taskekrabbe. Brunmat av krabbe er kjent for høye kadmiumkonsentrasjoner, og det er stor variasjon både geografisk og mellom individer (Julshamn m.fl., 2012b, Wiech, 2018, Wiech m.fl., 2020), som også vist Tabell 8. Krabbene med lavest konsentrasjon, 1,8 mg/kg, var fisket på Sørlandet, ved Lillesand. De øvrige prøvene hadde kadmiumkonsentrasjoner mellom 3,9 og 8,5 mg/kg. En av prøvene var tatt ut ved Averøya på Nordmøre, og resten rundt 66-66,5 °N i Nordland sør for Saltenfjorden. Kadmiumverdiene var i samme konsentrasjonsområde som det som er målt i kokt krabbe i ulike tidligere undersøkelser med gjennomsnitt på 11 mg/kg i brunmat av krabbe fra Nord-Norge nord for Saltenfjorden og 2,2 mg/kg sør for Salten (oppsummert i Nilsen m.fl., 2025).

Av prøvene av reker og snøkrabbe, var noen tatt etter koking og noen ble tatt i fersk og ukokt tilstand. Konsentrasjonen av kadmium var høyere i kokte reker enn i rå reker (Figur 3), mens for snøkrabbe var det ikke betydelig forskjell. Siden kadmium akkumuleres i fordøyelseskjertelen hos krepsdyrene, og rekene kokes hele, kan det skje en overføring av kadmium fra fordøyelseskjertelen til muskelkjøttet i kokeprosessen, som vist for taskekrabbe (Wiech m.fl., 2017). Dette ser ut til å være tilfelle for reker, mens det ikke skjer i samme grad hos snøkrabbe. Nivået av kadmium i pillede reker er likevel lave og godt under grenseverdien, også i kokte reker.

Bly viste svært lavt nivå i alle fiskeartene, med konsentrasjoner under LOQ (<0,003 ̶ <0,01 mg/kg våtvekt) i alle prøver av sild, lange, makrell, sei og brosme (Tabell 8). Kun en prøve av torsk, en prøve av blåkveite og en prøve av hyse hadde målbare men lave konsentrasjoner, mellom 0,0046 og 0,017 mg/kg våtvekt og godt under grenseverdien som gjelder for bly i fisk på 0,3 mg/kg våtvekt.

Av krepsdyrartene hadde også alle prøvene av snøkrabbe blykonsentrasjoner under LOQ (Tabell 8), og bare en av 10 kongekrabbeprøver hadde målbar, men lav konsentrasjon på 0,015 mg/kg våtvekt. Av rekeprøvene hadde rundt halvparten av prøvene målbare blykonsentrasjoner, men alle konsentrasjonene var svært lave, med en medianverdi på 0,0062 mg/kg og høyeste verdi på 0,023 mg/kg våtvekt. Klokjøtt av krabbe hadde omtrent samme blynivå som reker, med median på 0,0067 mg/kg og maksverdi 0,020 mg/kg, og 40 % av prøvene under LOQ. Det var altså ingen av muskelprøvene av krepsdyr som hadde konsentrasjoner av bly over grenseverdien som gjelder bly i muskel av krepsdyr, på 0,5 mg/kg våtvekt.

Alle prøvene av brunmat av taskekrabbe hadde målbare konsentrasjoner av bly (Tabell 8). Konsentrasjonene var imidlertid lave, med en median på 0,025 mg/kg og maksverdi på 0,051 mg/kg våtvekt. Medianverdien er litt lavere enn det som er målt i taskekrabbe i tidligere, der en medianverdi på 0,038 mg/kg er beregnet (Nilsen m.fl., 2025). Brunmat av krabbe akkumulerer mange ulike metaller, også bly, fordi fordøyelseskjertelen inneholder metallothionein som binder ulike metaller.

*En målbar verdi på 0.015 mg/kg, lavere enn høyeste LOQ

Resultatene for andre metaller som ikke har grenseverdi, men som ble analysert sammen med kvikksølv, kadmium og bly i multielementmetoden, er gitt i vedlegget (Tabell 25) og ikke beskrevet nærmere her. Resultater for arsen er gitt i kapittel 3.2.1.

3.1.2 - Per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS)

Alle prøvene i kontrollprogrammet ble analysert for PFAS, og ingen av dem hadde konsentrasjoner over grenseverdiene som gjelder for PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS og summen av disse, sum PFAS4 (Tabell 9, Figur 4).

Sum PFAS4 er lowerbound-summen av PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS, der verdier under LOQ er satt lik 0. Reker hadde høyest gjennomsnitts- og mediankonsentrasjon av sum PFAS4, med en median på 0,64 µg/kg våtvekt og den høyeste enkeltverdien av sum PFAS4 på 1,8 µg/kg. Brunmat av krabbe hadde nest høyest medianverdi, med 0,38 µg/kg våtvekt og 1,1 µg/kg som høyeste enkeltverdi. Deretter fulgte hyse, blåkveite og snøkrabbe, mens de øvrige artene alle hadde mediankonsentrasjoner på null, da de fleste prøvene ikke hadde noen av de fire PFAS-forbindelsene over LOQ.

Perfluoroktylsulfonsyre, PFOS, hadde målbare konsentrasjoner i flest prøver (Tabell 9). Konsentrasjonene av PFOS varierte fra <0,1 til 1,4 µg/kg, med den høyeste verdien i en prøve av reker. Median PFOS-konsentrasjon var høyest i reker, med 0,53 µg/kg, fulgt av blåkveite med 0,22 µg/kg og snøkrabbe med 0,20 µg/kg våtvekt. Rekene med de høyeste konsentrasjonene av PFOS (>0,8 µg/kg) var fisket langs kysten mot Norskehavet og en øst i Finnmark. PFHxS var under LOQ i alle prøvene (Tabell 9), med unntak av en prøve av krabbe-brunmat, som hadde en konsentrasjon på 0,38 µg/kg våtvekt. PFOA var under LOQ i alle prøvene unntatt én prøve av krabbe-brunmat og en prøve av krabbe-klokjøtt. I fisk hadde de fleste prøvene også PFNA under LOQ, bare to prøver, en av torsk og en av hyse, hadde målbare, men lave konsentrasjoner (henholdsvis 0,13 og 0,21 µg/kg våtvekt).

¹Grenseverdier som gjelder for krepsdyr.
²Det var målbare konsentrasjoner med verdi mellom minste og største <LOQ-verdi.
³To prøver vil bli analysert med en ny metode senere.
⁴Det var verdier <LOQ mellom minste og største målbare verdi

Av krepsdyrene var det på sin side flere prøver av krabbe-brunmat, snøkrabbe og reker som hadde målbare konsentrasjoner av PFNA, men det var kun lave verdier, og alle var lavere enn den høyeste LOQ-verdien på 0,5 µg/kg våtvekt.

Resultatene for PFAS stemmer stort sett overens med resultatene for 2024 og 2023, i den grad sammenligning er mulig (Frantzen m.fl., 2024b; 2025). For eksempel fant vi også i 2023 at reker hadde høyere PFAS-konsentrasjoner enn fiskeartene som ble analysert. Da fant vi også at hele reker hadde enda høyere konsentrasjoner enn pillede reker. Her har vi bare analysert pillede reker.

Resultatene for andre PFAS-forbindelser enn de som er satt grenseverdi for, er gitt i vedlegget (Tabell 22).

3.1.3 - Dioksiner og dioksinlignende PCB

Resultatene for sum dioksiner, sum dioksinlignende PCB (dl-PCB) og sum dioksiner og dl-PCB i de artene som ble analysert for dette, er vist i Tabell 10, Tabell 11 og Tabell 12. Alle artene bortsett fra torsk, brosme og lange, ble analysert for disse fettløselige organiske miljøgiftene.

Gjennomsnittlig konsentrasjon av sum dioksiner og dl-PCB i fiskeartene varierte fra 0,041 ng TE/kg i hyse til 1,5 ng TE/kg i blåkveite (Tabell 10). Makrell og sild hadde gjennomsnittsverdier på henholdsvis 0,673 og 0,460 ng TE/kg våtvekt. Blant krepsdyrartene hadde brunmat av krabbe mye høyere konsentrasjoner av dioksiner og dl-PCB enn alle de andre prøvene, med gjennomsnitt 2,14 og median 0,97 ng TE/kg våtvekt. Muskelkjøtt av hyse, snøkrabbe og kongekrabbe hadde nokså like gjennomsnittsnivåer på henholdsvis 0,041, 0,042 og 0,045 ng TE/kg, og sei, reker og taskekrabbe-klokjøtt hadde alle snitt på 0,088 ng TE/kg. Den høyeste enkeltverdien av sum dioksiner og dl-PCB var på 6,3 ng TE/kg i en prøve av krabbe-brunmat, og den nest-høyeste var en blåkveiteprøve med 2,5 ng TE/kg. Alle prøvene var altså langt under grenseverdien som gjelder for dioksiner og dl-PCB i sjømat, på 6,5 ng TE/kg våtvekt. Grenseverdien gjelder ikke brunmat av krabbe.

Også sum dioksiner var godt under grenseverdien på 3,5 ng TE/kg våtvekt i alle prøvene, med den høyeste konsentrasjonen i fisk i en prøve på 0,88 ng TE/kg, målt i en prøve av blåkveite (Tabell 11). Blåkveite hadde også den høyeste gjennomsnittskonsentrasjonen, med 0,554 ng TE/kg våtvekt. Den høyeste enkeltkonsentrasjonen i krepsdyr ble målt i krabbe-brunmat, med 4,0 ng TE/kg våtvekt, og gjennomsnittet var på 1,22 ng TE/kg våtvekt. Ellers var fordelingen mellom artene den samme for sum dioksiner som for sum dioksiner og dl-PCB, men det var mindre forskjell mellom makrell og sild og større variasjon blant de magre muskelprøvene.

I Figur 5 er det vist hvordan konsentrasjonene av de ulike kongenergruppene av dioksiner og dioksinlignende PCB (dioksiner, furaner, mono-orto PCB og non-orto PCB) varierte blant de tre fiskeartene med høyest nivå og krabbe-brunmat. Non-orto PCB dominerte klart hos alle artene og mer hos makrell enn hos sild. Figuren viser ellers tydelig at det var en krabbeprøve som hadde mye høyere konsentrasjoner i brunmat enn de andre prøvene, og denne hadde en dominans av furaner og også relativt mye dioksiner, noe som tyder på at det er eller har vært en utslippskilde for dioksiner i området. Krabbene var fisket ved Ulvøysund i Lillesand, relativt nært utløpet til Kristiansandsfjorden. Klokjøtt av de samme prøvene hadde kun lave nivåer.

Prøvene av blåkveite tatt i 2025 hadde konsentrasjoner av dioksiner og dl-PCB som varierte fra 0,46 til 2,5 ng TE/kg med et gjennomsnitt på 1,5 ng TE/kg. I kontrollprogrammet for 2024 ble det kun analysert én prøve av blåkveite, med en sum dioksiner og dl-PCB i nedre del av dette området, med 0,64 ng TE/kg våtvekt (Frantzen m.fl., 2025). Nivået var også relativt likt blåkveite analysert i 2017-2021, som hadde gjennomsnittlig sum dioksiner og dl-PCB på 1,9 ng TE/kg våtvekt (Nilsen m.fl., 2025). Fire av blåkveiteprøvene fra 2025 var tatt i Norskehavet (Område 05), en i Barentshavet og for to av prøvene var det bare oppgitt at de var fisket i FAO område 27, Nordøst-Atlanteren nord for Afrika.

De gjennomsnittlige konsentrasjonene av dioksiner og dl-PCB i makrell og sild var på samme nivå som i kontrollprogrammet for 2024 (Frantzen m.fl., 2025). I makrell var gjennomsnittsnivået i 2024 0,638 ng TE/kg og i 2025 0,673 ng TE/kg, og i sild var snittverdiene de to årene henholdsvis 0,513 og 0,460 ng TE/kg våtvekt. For makrell var gjennomsnittskonsentrasjonen av sum dioksiner og dl-PCB målt her litt lavere enn det som ble målt i basisundersøkelsen (2007-2009) og i oppfølgende overvåking (2012-2022) (Frantzen m.fl., 2010; Sjomatdata). Makrellprøvene tatt ut i 2025 var fisket i Norskehavet eller i Nordsjøen, og noen prøver så langt vest som Shetland og nord for Skottland. I den oppfølgende overvåkingen av makrell har det alltid vært inkludert prøver fra Skagerrak, der nivået av disse stoffene er betydelig høyere sammenlignet med Norskehavet og Nordsjøen (Frantzen m.fl., 2010), og det kan muligens forklare forskjellene. For sild hadde vi kun to prøver i 2025, begge fisket i Norskehavet og altså NVG-sild. Konsentrasjonene av dioksiner og dl-PCB i de to prøvene var lavere enn det som er målt i NVG-sild tidligere, i basisundersøkelsene og i oppfølgende overvåking (Frantzen m.fl., 2009, 2011; Nilsen m.fl., 2025; Sjomatdata; Forurensning i norsk vårgytende sild i Norskehavet).

Konsentrasjonene av dioksiner og dl-PCB målt i muskel fra gangbein av kongekrabbe og snøkrabbe, var lavere enn det som har blitt målt i tidligere kartlegging og stikkprøvebasert overvåking (Nilsen m.fl., 2025; Julshamn m.fl., 2015; Sjømatdata). Kartlegging av fremmedstoffer i kongekrabbe ble gjort i 2012, så det er kanskje ikke uventet at konsentrasjonene har avtatt siden den gang. Også for reker ser nivåene av dioksiner og dioksinlignende PCB målt her ut til å være lavere enn det som er målt i pillede reker frem til og med 2021 (Nilsen m.fl., 2025). Men nivåene er sammenlignbare med resultatene fra overvåking i 2023 (Sjomatdata).

Brunmat av krabbe hadde lavere konsentrasjoner enn gjennomsnittet for brunmat av krabbe fra hele kysten analysert i 2011 (Julshamn m.fl., 2012b). Dette er også relativt gamle data. Brunmatprøven med den høyeste konsentrasjonen her var også lavere enn den 95 % høyeste verdien fra 2011. Klokjøtt av taskekrabbe ble ikke analysert for organiske miljøgifter i kartleggingen i 2011.

Dioksiner og PCB er fettløselige forbindelser, og konsentrasjonene varierte med fettinnhold på ulike måter i de ulike artene (Figur 6). Brunmat av krabbe økte tilsynelatende sterkt med fettinnhold fordi prøven med høyest konsentrasjon av dioksiner og dl-PCB også hadde mye høyere fettinnhold enn de andre prøvene. For fisk var det en økende konsentrasjon med økende fettinnhold hos blåkveite, mens makrell hadde en heller avtakende konsentrasjon med økende fettinnhold. I 2024 fant vi ingen sammenheng mellom fettinnhold og konsentrasjon av dioksiner og dl-PCB hos makrell. Det er tidligere vist at konsentrasjonen av fettløselige organiske miljøgifter i fiskemuskel øker med økende fettinnhold opp til et fettinnhold på ca. 10 %, for deretter å flate ut (Ho m.fl., 2023). Dette forklares med vekstfortynning som skjer fordi inntaket av fett er høyere enn inntaket av miljøgifter. Fettinnholdet hos makrell i denne undersøkelsen varierte fra 17 til 33 % (Tabell 24), mens hos blåkveite varierte det fra 5 til 13 %. Figur 6 viser også at makrell hadde mye lavere konsentrasjon av sum dioksiner og dl-PCB enn blåkveite tross høyere fettinnhold, og dette skyldes at blåkveite i hovedsak spiser annen fisk og derfor er på høyere nivå i næringskjeden enn makrell som spiser mest plankton, men også noe småfisk.

3.1.4 - Ikke-dioksinlignende PCB, PCB6

Resultatene for sum ikke-dioksinlignende PCB (sum PCB6) i de artene som ble analysert for dette er vist i Tabell 13. Variasjonen følger omtrent samme mønster som for dioksiner og dioksinlignende PCB. Gjennomsnittlig konsentrasjon av sum PCB6 varierte fra 0,083 µg/kg våtvekt i kongekrabbe til 11,3 µg/kg i blåkveite. Blåkveite hadde også den høyeste enkeltverdien for sum PCB6 med 24 µg/kg. Alle prøvene hadde konsentrasjoner godt under grenseverdien som gjelder for sum PCB6 i sjømat, på 75 µg/kg våtvekt. Brunmat av taskekrabbe hadde også relativt høyt PCB6, med et gjennomsnitt på 5,96 µg/kg og høyeste målte verdi 16 µg/kg.

Nivået av sum PCB6 målt i blåkveite var på nivå med gjennomsnittet for alle blåkveiteprøver analysert gjennom HIs overvåking i 2017-2021, på 12 µg/kg våtvekt, som var betydelig lavere enn det som ble funnet i blåkveite fra Norskehavet i 2011-2015 (Nilsen m.fl., 2025). Nivået målt i brunmat og klokjøtt av taskekrabbe var lavt sammenlignet med det som ble målt i prøver av kokte krabber tatt langs hele kysten fra Hvaler til Vesterålen i 2012 (Julshamn m.fl., 2012b), og også i forhold til rå krabbeprøver analysert i 2022 (Nilsen m.fl., 2025).

Av øvrige arter hadde de fete artene makrell og sild betydelig høyere konsentrasjoner enn de magre fiskeartene og muskelprøvene av krepsdyr. Makrell hadde noe høyere gjennomsnittlig PCB6-konsentrasjon, med 3,84 µg/kg, enn sild, som hadde 2,77 µg/kg (Tabell 14). Konsentrasjonene av sum PCB6 målt i makrell og sild i dette prosjektet er på samme nivå som eller lavere enn det som har vært målt i makrell og sild tidligere. I 2024 hadde makrell og sild gjennomsnittskonsentrasjoner av sum PCB6 på henholdsvis 3,4 og 3,1 µg /kg våtvekt (Frantzen m.fl., 2025). For makrell var gjennomsnittskonsentrasjonen av sum PCB6 omtrent på samme nivå som det som er målt ved HIs overvåking i Nordsjøen og Norskehavet (Nilsen m.fl., 2025). De to prøvene av sild rapportert her, var prøvetatt i Norskehavet, og gjennomsnittsnivået av PCB6 var lavere enn snittet for sild fra Norskehavet målt gjennom HIs overvåking i 2017 og 2020, der gjennomsnittet var 5,7 µg /kg våtvekt (Nilsen m.fl., 2025).

Kongekrabbe og snøkrabbe hadde de laveste konsentrasjonene av PCB6, med gjennomsnitt på 0,083 og 0,090 µg/kg. Konsentrasjonene var lavere enn det som har blitt målt i tidligere kartlegging og stikkprøvebasert overvåking (Nilsen m.fl., 2025; Julshamn m.fl., 2015; Sjømatdata | hi.no). Reker hadde også konsentrasjoner som var lavere enn målt i tidligere år, men nivåene ser ut til å ha avtatt over tid, og resultatene målt her er i samme område som det som har blitt målt i de siste årene (2021-2023, Sjømatdata | hi.no).

For de magre fiskeartene sei og hyse finnes det relativt lite data fra tidligere å sammenligne med, men til sammen 37 prøver ble analysert i prøver av hyse tatt som bifangst i 2013-2015, og 69 individuelle sei fra alle havområdene våre har blitt prøvetatt og analysert gjennom oppfølging basis i 2019-2021 (Frantzen og Maage, 2016; Nilsen m.fl., 2025). Resultatene for PCB6 i de prøvene som ble tatt ut og analysert i 2025 og rapportert her, stemmer godt overens med de tidligere resultatene.

3.2 - Kartlegging stoffer uten grenseverdi

3.2.1 - Arsen og arsenspesiering

Av samleprøvene tatt ut i kontrollprogrammet, ble alle analysert for totalarsen, uorganisk arsen og organiske arsenformer. Resultatene er oppsummert i Tabell 14, Tabell 15 og Tabell l16. Gjennomsnittlig konsentrasjon av totalarsen varierte mellom artene fra 1,51 mg/kg våtvekt i sild til 78,6 mg/kg i snøkrabbe (Tabell 14). Blant fiskeartene hadde hyse høyest konsentrasjoner, med 9,1 og 10 mg/kg i de to analyserte samleprøvene. Dette var på nivå med resultatene fra basisundersøkelsen for hyse (Kögel m.fl., 2021). Dataene tyder på at de mer bunntilknyttede fiskeartene har høyere konsentrasjoner av totalarsen enn arter som lever pelagisk, da hyse, torsk, brosme, blåkveite og lange hadde høyere konsentrasjoner enn sei, makrell og sild.

Alle krepsdyrprøvene hadde høyere konsentrasjoner av totalarsen enn fiskeartene, med gjennomsnitt fra 9,58 mg/kg i kongekrabbe til 78,6 mg/kg i snøkrabbe (Tabell 14). Klokjøtt og brunmat av taskekrabbe hadde nokså like konsentrasjoner, i snitt henholdsvis 27,3 og 23,8 mg/kg våtvekt.

Det var som forventet svært lave konsentrasjoner av uorganisk arsen i alle fiskeartene, 76 % av prøvene var under LOQ (<0,001 eller <0,002 mg/kg ww) og andelen uorganisk arsen av totalarsen var godt under 1 % (fra <0,005 til 0,5 %) (Tabell 14). Makrell hadde høyest konsentrasjon av uorganisk arsen, opp til 0,012 mg/kg våtvekt og en median på 0,006 mg/kg. Uorganisk arsen utgjorde fra <0,1 til 0,5 % av totalarsen. De lave konsentrasjonene av uorganisk arsen i alle prøvene av villfisk bekrefter de svært lave nivåene som har vært dokumentert tidligere, i 2023 (Frantzen m.fl., 2024b) og i 2010 (Julshamn m.fl., 2012a), og gir ytterligere dokumentasjon på at det er generelt lave konsentrasjoner av uorganisk arsen i filet av villfanget fisk.

Krepsdyrprøvene hadde flere målbare konsentrasjoner av uorganisk arsen enn fiskeprøvene, men også de hadde lave konsentrasjoner (Tabell 14). Mediankonsentrasjon av uorganisk arsen varierte fra 0,0024 mg/kg i gangbein av snøkrabbe til 0,12 mg/kg våtvekt i brunmat av taskekrabbe. Andelen uorganisk arsen av totalarsen var også svært lav i krepsdyrene, fra under 0,01 % i snøkrabbe til 0,5 % i brunmat av krabbe. Rekene, som var pillet, hadde lavere konsentrasjon av uorganisk arsen og lavere andel uorganisk arsen av totalarsen, sammenlignet med pillede reker analysert i 2023 (Frantzen m.fl., 2024b).

Konsentrasjoner av de ulike vannløselige organiske arsenforbindelsene arsenobetain (AB), arsenokolin (AC), dimetylarsinat (DMA), tetrametylarsoniumion (TETRA) og trimetylarsenoksid (TMAO) er vist i Tabell 15 for fisk og Tabell 16 for krepsdyrene.

Organiske arsenformer i fisk

I fisk var de fleste av de organiske arsenforbindelsene, med unntak av arsenobetain (AB), under LOQ i de fleste fiskeprøvene, og når det var målbare konsentrasjoner, var nivået som oftest lavt (Tabell 15). Makrell og sild hadde imidlertid målbare konsentrasjoner av dimetylarsinat (DMA(V)), med gjennomsnittsverdier på henholdsvis 0,021 og 0,011 mg/kg våtvekt. Sei hadde lave målbare konsentrasjoner av DMA(V) i to av syv prøver. Ellers var AB dominerende i alle fiskeartene, der hyse hadde høyest konsentrasjon av AB med et gjennomsnitt på 9,64 mg/kg våtvekt. Arsenobetain utgjorde i snitt 99 % av totalarsen hos hyse (Figur 7). Hos torsk, blåkveite, lange, sei og brosme varierte andelen AB av totalarsen mellom 83 % i sei og 95 % i blåkveite og lange. Sild og makrell, de pelagiske fete fiskeartene, hadde liten andel AB, med bare 22 % hos sild og så lite som 7 % hos makrell. Disse prosentandelene er nesten identisk med resultatene for 2024, da AB utgjorde i snitt 22 % og 6 % av totalarsen for henholdsvis sild og makrell (Frantzen m.fl., 2025).

Resultatene for 2025 viste litt lavere konsentrasjoner av DMA(V) i sild og makrell enn i 2024. I 2024 hadde DMA(V) gjennomsnittskonsentrasjoner på 0,028 mg/kg for makrell og 0,020 mg/kg for sild. Også i en tidligere studie av ulike fiskearter ble DMA(V) funnet i målbare konsentrasjoner i makrell og sild, i tillegg til i sardiner, skjell og reker, men ikke i fiskearter som torsk eller rødspette (Ruttens m.fl., 2012). EFSA har nylig publisert en risikovurdering på små organiske arsenforbindelser, inkludert DMA(V) (EFSA, 2024a). Det er bevis på at DMA(V) er kreftfremkallende, men mekanismene er ikke fullstendig kjente. Det spesifiseres videre at det er et behov for gode analysemetoder og data, og disse resultatene på arsenforbindelser i sjømat vil bidra med flere data til EFSA sin database.

Resultatene fra arsenspesieringen for makrell og sild viser at det er en høy andel av totalarsen, i gjennomsnitt henholdsvis 91 % og 77 % (snittkonsentrasjoner på hhv. 1,2 og 2,0 mg/kg), som ikke ble identifisert med metodene benyttet (Figur 7). Disse tallene tilsvarer resultatene for 2024 (Frantzen m.fl., 2025). Siden makrell og sild er fete fiskearter, med gjennomsnittlig fettinnhold på 24 g/100 g for makrell og 8 g/100 g for sild analysert her (se vedlegg Tabell 24), kan en anta at arsenolipider utgjør en del av totalarsen i disse fiskeartene. Arsenolipider er hydrofobe forbindelser, med flere undergrupper, inkludert hydrokarboner og fettsyrer, men er foreløpig relativt ukjent med hensyn til giftighet og mulige helseeffekter på grunn av mangel på data (EFSA, 2024b). Det er kjent at det meste av arsenet i fiskeoljer er i form av arsenolipider (Sele m.fl., 2012). I sjømat, inkludert fisk, er det lite data publisert på konsentrasjoner av arsenolipider (EFSA, 2024b), men lipidløselig arsen kan stå for en betydelig del av totalarsen i sjømat (Wolle m.fl., 2019; Tibon m.fl., 2022). Det er likevel lite data i litteraturen på forekomst av arsenolipider, og de spesifikke undergruppene av arsenolipider, i fisk.

Det er som oftest antatt at mesteparten av arsen som finnes i fisk og annen sjømat er arsenobetain, som er en ikke-giftig forbindelse (EFSA, 2024b). I marin fisk finnes vanligvis mer enn 70-90 % av totalarsen i form av arsenobetain (EFSA, 2009). For hyse, torsk, blåkveite, lange, sei og brosme analysert i dette programmet, ble dette bekreftet, men for de fete artene sild og makrell utgjorde arsenobetain en liten andel av den totale mengden arsen. Resultatene viser at det er et stort og umiddelbart behov for å få på plass metoder for å bestemme og kvantifisere arsenolipider i fete fiskearter, slik at disse kan risikovurderes med hensyn til mattrygghet.