Rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2025

Oppdrettslaks som rømmer fra oppdrettsanlegg, er et alvorlig miljøproblem. Innkryssing av oppdrettslaks er en trussel mot genetisk integritet i ville laksebestander og kan ha negativ påvirkning på produksjonen av vill fisk i elvene. Rømt oppdrettslaks i vassdragene er ofte infisert med ulike virus og kan også potensielt spre parasitter og sykdom til vill laks (Madhun mfl. 2017; 2024). Det rømmer oppdrettslaks fra norske oppdrettsanlegg hvert år på tross av ulike tiltak for å forhindre rømminger. Rømmingshendelser skal rapporteres til Fiskeridirektoratet, som fører statistikk og publiserer informasjon om disse hendelsene på sine nettsider. Det rapporterte antallet laks som rømmer, bør betraktes som et minimumsanslag for de årlige rømmingene. Det observeres årlig rømt oppdrettslaks i naturen som ikke kan knyttes til de rapporterte rømmingene. Fiskeridirektoratet vurderer at tallene som innrapporteres ikke er i samsvar med det reelle rømmingstallet, og at rømmingstallene er svært usikre (https://www.fiskeridir.no/nyheter/rommingsaret-2023-ingen-vet-hvor-mange-fisk-som-har-romt). Antallet som rapporteres rømt, varierer mye mellom år (Figur 1.1.A). Det laveste antallet rømt oppdrettslaks rapportert i perioden 1998-2025 var i 2023, med 1547 individer, mens det i 2006 ble rapport rømming av mer enn 900 000 laks.

Det er ulike årsaker til at laks rømmer fra oppdrettsanlegg, men ofte skjer rømming i forbindelse med arbeidsoperasjoner og håndtering av fisk. Rømming av oppdrettslaks har alvorlige negative konsekvenser for miljøet og oppdrettsnæringen, og det legges ned en betydelig innsats for å redusere disse uønskede hendelsene. Selv om mesteparten av oppdrettslaksen som rømmer dør før de kjønnsmodnes, kan et betydelig antall av den rømte laksen vandre opp i elvene og gyte med villaksen, spesielt hvis det er stor laks som rømmer i løpet av sommeren og høsten. Dette representerer et betydelig miljøproblem, og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning vurderer genetisk innkryssing med rømt oppdrettslaks til å være blant de alvorligste truslene mot villaks (Forseth mfl. 2017, Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltning 2025). I risikovurderingen av akvakultur fra Havforskningsinstituttet vurderes sannsynlighet for ytterligere genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks på villaksbestandene som moderat eller høy i de fleste av de 13 produksjonsområdene for lakseoppdrett langs kysten (Grefsrud mfl. 2026).

Selv om akvakulturproduksjon av laks har økt, har ikke antallet rapporterte rømte laks økt tilsvarende. Til tross for at det ble produsert over fire ganger så mye oppdrettslaks i 2025 som i 1998 er antallet rapportert rømt oppdrettslaks blitt betydelig redusert, noe som vitner om at tekniske forbedringer de siste 20 årene, og tiltak i næringen, har hatt en positiv effekt. Med visse årlige variasjoner synes andelen som rømmer av den totale produksjonen etter 2012 å ha flatet ut. Forholdet mellom akvakulturproduksjon og antallet oppdrettslaks rapportert rømt er vist i Figur 1.1.B.

I 2025 ble det totalt rapportert 42 819 rømte oppdrettslaks (www.fiskeridir.no, foreløpige tall per april 2026). Det ble rapportert inn totalt 143 potensielle rømmingshendelser med oppdrettslaks. Dette inkluderer to store rømmingshendelser vinteren 2025, der ca. 27 800 laks rømte ved Dyrøy i Troms og 15 000 laks ved Sandholmane i Møre og Romsdal. Selv om antallet laks som rapporteres rømt har blitt lavere, har det de siste ti årene i gjennomsnitt blitt rapportert rømming av 90 000 rømte laks per år. Dette er fortsatt et høyt tall i forhold til det totale årlige innsiget av villaks til kysten, som har ligget rundt 330 000-500 000 de siste årene (Vitenskapelig råd for lakseforvaltning 2025).

Den mest alvorlige rømmingshendelsen, med tanke på oppvandring av rømt oppdrettslaks til vassdrag, er rømmingshendelsen ved Dyrøy i februar 2025. Gjennomsnittsstørrelsen på denne laksen var 5,5 kg, og det er dermed rimelig å anta at en relativt høy andel av fisken overlevde i sjøen frem til perioden villaks vandrer opp i vassdrag og gyter, samt at mye av den rømte oppdrettslaksen var nær kjønnsmodning. Fiskeridirektoratet gav i etterkant av rømmingen pålegg om overvåkning og utfisking i 20 vassdrag lokalisert i området rundt rømmingen. Genetisk sporing av skjellprøver fra avlivet oppdrettslaks fanget i vassdrag inkludert i pålegget fra Fiskeridirektoratet viste at 97% stammet fra rømmingen ved Dyrøy (Kanstad-Hanssen mfl. 2026). Videre ble rømt oppdrettslaks med samme opphav som laksen som rømte fra Dyrøy fanget fra Stjørdalselva i Trøndelag i sør til Russelvvassdraget i Finnmark i nord. Det er dermed sannsynlig at oppdrettslaks fra rømmingen ved Dyrøy spredte seg over et svært stort område (Kanstad-Hanssen mfl. 2026).

Forståelsen for og kunnskapen om at rømt oppdrettslaks er en trussel mot ville laksebestander har vært økende de siste årene, og det er etter hvert bygget opp en betydelig dokumentasjon av hvordan rømt oppdrettslaks påvirker ville laksebestander negativt. Det foreligger solid dokumentasjon for at rømt oppdrettslaks i elvene krysser seg med vill laks, og at dette fører til genetiske endringer i bestandene (Skaala mfl. 2006, Glover mfl. 2012; 2013, Karlsson mfl. 2016, Anon. 2017a, Skaala mfl. 2019, Diserud mfl. 2020; 2022, Wacker et al. 2021). Oppdrettslaks har gjennom mange generasjoner blitt selektert i avlsprogram, og er selektert for egenskaper som er gunstige for produksjonen i et oppdrettsmiljø, men som kan være ugunstige for laks i et naturlig miljø (Solberg mfl. 2020). Når rømt oppdrettslaks krysser seg inn i ville laksebestander, medfører dette en negativ påvirkning på de ville bestandene gjennom reduksjon av individers overlevelse i ferskvannsfasen (Fleming mfl. 2000, Wacker mfl. 2021). Forsøk med utsetting av egg eller smolt tyder også på at innkryssede individer vil ha lavere overlevelse også i sjøfasen og at dette kan ha en negativ effekt på bestandenes produksjonspotensial (Glover mfl. 2017, Skaala mfl. 2019) . En studie på sjøoverlevelsen til avkom av laks med innkryssede oppdrettsgener tyder på at sjøoverlevelsen er negativt korrelert med grad av innkryssing, men sammenhengen var ikke statistisk signifikant (Brieuc mfl. 2026). Det er også vist at innkryssing av rømt laks fører til at de genetiske forskjellene mellom bestandene reduseres. Forskjellene mellom bestandene er et resultat av lokal tilpasning til elva over tusenvis av år (Skaala mfl. 2006, Glover mfl. 2012; 2013). Videre foreligger det også dokumentasjon av hvordan genetiske endringer som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks har ført til endringer i livshistorien til norske laksebestander (Bolstad mfl. 2017; 2021, Besnier mfl. 2022). Om rømming av oppdrettslaks opphører, kan en forvente at seleksjonsmekanismer over tid vil gjøre laksebestander med innkryssing bedre tilpasset det naturlige miljøet (Glover mfl. 2017; 2025), men det er stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad bestandene kan gjenvinne sitt naturlige utgangspunkt. At innkryssing fører til genetiske endringer og at dette reduserer viktig genetisk variasjon mellom bestandene er derfor bekymringsfullt, spesielt siden villaksen også møter utfordringer fra andre menneskeskapte påvirkningsfaktorer, inkludert at de må tilpasse seg raske klimaendringer.

Det store omfanget av lakseoppdrett og de dokumenterte genetiske endringene i mange villaksbestander, gjør at forvaltningsmyndighetene har behov for informasjon om både antall og andel oppdrettslaks i villaksbestander, og hvordan dette endrer seg over tid. Det er viktig å overvåke situasjonen og vurdere tilstanden i bestandene både med hensyn på forekomst av rømt oppdrettslaks og genetisk integritet. For å kunne sette inn effektive tiltak ønsker forvaltningsmyndighetene å ha best mulig kunnskap om forekomsten av rømt oppdrettslaks i vassdragene. Næringen og forvaltningsregimet som regulerer den er også i stadig utvikling, og når effekten av reguleringer (f.eks. nye tekniske krav til anleggene) skal evalueres er det viktig med en god oversikt over rømt laks i vassdragene. Derfor har innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdragene blitt overvåket med ulike metoder gjennom mange år. Denne overvåkningen har vist at det forekommer rømt laks i mange av vassdragene som undersøkes, og at i noen vassdrag har rømt oppdrettslaks utgjort en betydelig del av gytebestanden i enkelte år (Fiske 2013, Fiske mfl. 2014, Diserud mfl. 2019, Glover mfl. 2019).

I 2014 ble overvåkningen av rømt oppdrettslaks i vassdragene samlet i et koordinert nasjonalt program. Målet for programmet er å samordne og kvalitetssikre hele prosessen fra planlegging og innsamling av data på forekomst av rømt laks i vassdragene, til rapportering av resultatene. Rapporteringen skal i best mulig grad beskrive andel rømt oppdrettslaks i enkeltvassdrag og hvordan disse er fordelt innad i vassdraget. Videre skal regionale forskjeller belyses, og rapporteringen skal være egnet til å svare på viktige forvaltningsmessige spørsmål. Dagens overvåkingsprogram er en videreføring og oppskalering av tidligere overvåkingsundersøkelser, hovedsakelig utført av Norsk institutt for naturforskning (NINA) i samarbeid med flere ulike institusjoner før 2014. Resultatene fra overvåkningen før 2014 har blitt beskrevet i en vitenskapelig artikkel (Diserud mfl. 2019). Samtidig ble også det nåværende programmets aktiviteter og resultater beskrevet i en artikkel fra Glover mfl. (2019). Slik internasjonal publisering i fagfellevurderte tidsskrifter er viktig fordi det gir en kvalitetssikring av metodene som benyttes, og hvordan datagrunnlaget i programmet tolkes.

I denne rapporten beskrives situasjonen med hensyn på forekomst av rømt oppdrettslaks i vassdragene i 2025. Dette er den tolvte årsrapporten fra det nasjonale overvåkningsprogrammet. Gjennom overvåkingsprogrammet framskaffes og sammenstilles data, og innslaget av rømt oppdrettslaks undersøkes i et høyt antall vassdrag. Antallet vassdrag som omfattes av programmet har økt betydelig fra programmets oppstart. I oppstarten av programmet ble det utarbeidet en liste med over hundre prioriterte elver som skulle overvåkes for å få en god oversikt. Utvelgelsen av disse vassdragene er basert på flere kriterier. Blant de viktigste kriteriene er god geografisk spredning og inkludering av de nasjonale laksevassdragene, i tillegg til å innhente observasjoner fra vassdrag av ulik størrelse. Programmet har årlig forsøkt å innhente data fra disse prioriterte vassdragene. I tillegg har det også blitt vektlagt å få med elver der det finnes tidsserier fra tidligere overvåking, og hvor det er bygget opp lokale nettverk som kan bistå med det praktiske arbeidet med prøveinnsamlingen i vassdraget.

Omfanget av data fra det enkelte vassdrag varierer. I noen vassdrag er det benyttet flere metoder for å overvåke antall og andel rømt laks, mens i andre er vurderingene basert på et mer begrenset datagrunnlag. Dette tas med i vurderingen av tilstanden for de enkelte vassdrag, og er nærmere beskrevet i webpresentasjonen (se nedenfor). For å imøtekomme forvaltningsmyndighetenes behov for grundig og god informasjon om omfanget og fordeling av rømt oppdrettslaks i vassdragene, har fagmiljøene foreslått at hele prosessen fra planlegging, design av innsamling og gjennomføring til rapportering og internasjonal publisering blir samordnet og kvalitetssikret av forskningsmiljøene som deltar i undersøkelsene. Slik organisering er oppnådd gjennom dette overvåkningsprogrammet og de årlige rapportene fra programmet.

Overvåkingsprogrammet er bestilt av Fiskeridirektoratet. Ressursene som tilføres programmet fra Nærings- og fiskeridepartementet gjennom Fiskeridirektoratet finansierer deler av undersøkelsene. I tillegg benytter programmet relevante data som fremkommer gjennom andre undersøkelser med andre finansiører. Miljødirektoratet er en viktig bidragsyter til disse undersøkelsene og finansierer betydelige deler av undersøkelsene fra drivtellinger, sportsfisket og stamfisket.

Havforskningsinstituttet (HI) fikk i oppdrag å utarbeide programmet i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA), og har opprettet en prosjektgruppe sammen med viktige aktører som samler inn relevante overvåkingsdata om forekomsten av rømt oppdrettslaks i elvene. Disse er, i tillegg til HI og NINA, NORCE LFI, Det Norske Veritas og Veterinærinstituttet. I tillegg mottar programmet en betydelig mengde overvåkningsdata fra Naturtjenester i Nord AS.

Resultatene fra overvåkingsprogrammet presenteres på to måter. I denne rapporten oppsummeres resultatene og metodene som er benyttet for overvåkningen. Mer detaljert informasjon om datasettene og vassdragene er tilgjengelig via en web-presentasjonen. Forvaltningsmyndighetene har bedt om å få innslaget av rømt oppdrettslaks angitt som estimert årsprosent per vassdrag. Formler for utregning av årsprosenten har nå blitt revidert, og nye formler ble benyttet for vurdering av innslag av rømt oppdrettslaks i vassdrag i 2025. Revideringen av årsprosenten er nærmere presentert i kapittel 4. I tillegg til dette gis en vurdering av hvert vassdrag i henhold til om innslaget av rømt oppdrettslaks er under 4 %, mellom 4 % og 10 %, eller over 10 %. Denne vurderingen er basert på et bredere kunnskapsgrunnlag som også inkluderer drivtellinger og andre metoder, og vil dermed gi grunnlag for å vurdere flere elver enn ved å kun basere vurderingen på årsprosenten.

Etter oppstarten av overvåkningsprogrammet ble det vedtatt en forskrift om fellesansvar for utfisking av rømt oppdrettsfisk (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-02-05-89). Denne medførte at oppdrettsnæringen finansierer et miljøfond som forvaltes av Oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettslaks (OURO). Vurderingene som hvert år gjøres i overvåkingsprogrammet utgjør et viktig grunnlag for utfiskingstiltak som OURO planlegger og iverksetter i en rekke vassdrag, samtidig som data fra OUROs arbeid deles med overvåkingsprogrammet. Rømt laks som vandrer opp i elva tidlig i sesongen, men vandrer ut igjen før gytingen starter, utgjør ingen risiko for genetisk påvirkning, men kan potensielt spre sykdommer. Dersom ulike utfiskingstiltak gjennom sesongen reduserer andelen rømt oppdrettslaks i gytebestandene til lave nivåer, reduseres også risikoen for genetisk påvirkning. Andelen rømt oppdrettslaks i vassdragene seint på høsten er viktig for vurderinger av behovet for utfisking, ettersom det er innslaget av rømt oppdrettslaks i gytetiden som har størst betydning for negative genetiske effekter på villaksbestanden på sikt. Med dagens utfiskingsmetoder ansees utfiskingen å være mest effektiv i de mindre laksevassdagene (med unntak av feller som dekker hele elvetversnittet). Vi beskriver utfiskingstiltakene og effekten av disse nærmere i kapittel 7 i denne rapporten.

Det er viktig å merke seg at overvåkingsprogrammet har som overordnet formål å beskrive all forekomst av rømt oppdrettslaks i vassdragene, både umoden og moden fisk, i løpet av hele sesongen. Dette fordi forvaltningsmyndighetene blant annet ønsker å bruke programmet for å få en oversikt over mengde og geografisk spredning av rømt oppdrettslaks, og om eventuelle tiltak for å begrense rømming har ønsket effekt. I de elvene der det foreligger data fra ulike deler av sesongen, er den forenklete klassifiseringen av elvene derfor basert på en vurdering av oppvandringen/innslaget i fisket i løpet av hele sesongen, og er ikke primært et estimat for innslaget i gytetiden. Et vassdrag vurdert til å ha høyt innslag av rømt oppdrettslaks, kan derfor som følge av at umoden laks har vandret ut eller fordi effektive utfiskingstiltak er gjennomført, ha fått redusert risikoen for genetisk påvirkning fordi andelen rømt laks har blitt redusert i tiden frem mot gyting. Dette kan blant annet være tilfellet i elver hvor det årlig foregår utfisking, blant annet organisert gjennom OURO (www.utfisking.no). Andelen rømt laks tatt ut gjennom ordinært sportsfiske, overvåkningsfiske, stamfiske og målrettet utfisking er presentert i detalj i web-presentasjonen av datasettene.

Det er utfordrende å lage gode estimater for andelen og spesielt antallet rømt oppdrettslaks i vassdragene, blant annet fordi den rømte oppdrettslaksen kan ha en annen atferd enn villaksen i elven. Oppvandringstidspunktet og forløpet til den rømte oppdrettslaksen kan være forskjøvet i forhold til villaksen, og i tillegg kan den romlige fordelingen i vassdraget være forskjellig for villaks og oppdrettslaks.

For å få et best mulig estimat av andelen oppdrettslaks i vassdraget er representativ innsamling av prøver viktig fordi fordelingen av rømt oppdrettslaks i elvene ofte avviker fra villaks, både i tid og rom. Når prøver samles inn ved for eksempel stangfiske, vil data blant annet kunne påvirkes av laksens bitevillighet og hvor og når det fiskes i elven. I overvåkingsprogrammet blir dette vurdert basert på informasjon om tid- og stedfesting av fangstene og observasjonene av rømt oppdrettslaks og villaks, samt ved å beregne fangst per innsats for de ulike stedene og sonene det er fisket i høstfisket. Disse vurderingene inngår som en del av kvalitetsvurderingen av dataene fra hver elv som tar hensyn til antall undersøkte laks, størrelsen på villaksbestanden, fiskeinnsats, fiskeområde, metodene som er brukt og tidspunkt for undersøkelsene. Undersøkelser som gjennomføres på samme måte hvert år, vil dessuten gi god kunnskap om relative endringer i forekomst av rømt oppdrettslaks i vassdragene. Det er viktig å merke seg at estimerte andeler av rømt oppdrettslaks vil variere med antallet ville laks i vassdraget. I et år med god oppgang og mange villaks i elven, vil et gitt antall oppdrettslaks gi et lavere estimat av andelen rømt oppdrettslaks enn i et år hvor færre villaks kommer til elven.

Prosjektgruppen sammenstiller data fra flere overvåkingsmetoder for å få et best mulig grunnlag for å vurdere situasjonen i vassdragene. Ulike metoder kan ha ulike styrker og svakheter. Ved å bruke flere metoder blir situasjonen i elven bedre belyst. Skjellanalyser av prøver innsamlet fra sportsfisket om sommeren representerer tradisjonelt det største datamaterialet vi har tilgang til, men antall skjell fra sportsfisket har blitt redusert over tid som følge av redusert innsig av laks til kysten og større restriksjoner for sportsfisket. Analyser av disse prøvene gir informasjon om forekomsten av rømt oppdrettslaks mens laksen er på vei opp i vassdragene. Høstfiske omfatter registrering av innslaget av rømt oppdrettslaks i elven etter avsluttet sportsfiskesesong i et organisert prøvefiske, som oftest gjennomført med stangfiske, men også andre metoder som for eksempel lystelling blir benyttet i noen elver. Drivtellinger gjennomføres ved at én eller flere personer iført dykkerdrakt og snorkleutstyr driver ned elven og visuelt observerer, teller og kartfester fisk. Stamfiske har som formål å samle inn villaks til bruk som stamfisk for kultiveringsformål. Dersom det tas prøver av all laks som fanges, både villaks og rømt oppdrettslaks, så er stamfiske et verdifullt bidrag til overvåkingsinnsatsen i mange elver om høsten. I tillegg til disse metodene samles det inn data med andre metoder i enkelte vassdrag, slik som fangst av laks i oppvandringsfeller av ulike typer og videoregistreringer.

Ved å kombinere flere av de nevnte metodene får vi et bedre bilde av situasjonen i elvene med hensyn på rømt oppdrettslaks og hvordan det endrer seg i løpet av sesongen. I overvåkingsprogrammet blir elvene delt inn i ulike soner for å sikre representativ innsamling av data og forenkle sammenligningen av estimert andel rømt oppdrettslaks med de ulike metodene som brukes. I bearbeidingen av resultatene gjøres det en kvalitetsvurdering i henhold til gitte kriterier. For eksempel kan drivtellingene i noen elver gi kunnskap om fordelingen av fisken i elven som er viktig for å vurdere representativiteten av de andre dataene som er samlet inn. Sammenligning av resultater fra ulike metoder kan også bidra til å belyse metodiske problemstillinger og redusere usikkerheten knyttet til feltdata. Rådene til forvaltningsmyndighetene er basert på andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket om sommeren, samt i høstfiske og stamfiske om høsten. I tillegg brukes data fra drivtellinger enten som et supplement til andre data eller som eneste datakilde. Med økt innsats for å avdekke styrker og svakheter ved de enkelte metodene kan vi forbedre presisjonen i vurderingene, og overvåkningsprogrammet gjør kontinuerlige vurderinger av dette.

2.1 Sportsfiske

Hvert år fanger sportsfiskere i Norge 30 000 - 100 000 laks med stangfiske i elvene, og skjellprøver samles inn fra en stor andel av disse fiskene. Sportsfiskerne fisker etter laks i mange elver gjennom hele fiskesesongen og vanligvis på hele den lakseførende strekningen. Prøver fra fangstene i sportsfisket gir en god oversikt over størrelses- og aldersfordeling i villaksbestanden, og over innslaget av rømt oppdrettslaks i fangstene i sportsfiskeperioden. Når innslaget av rømt oppdrettslaks i fangstene skal vurderes er det viktig å ta hensyn til at fiskeinnsatsen kan variere gjennom fiskesesongen. Noen steder kan for eksempel fiskeinnsatsen være størst tidlig i fiskeperioden når oppvandringen av rømt oppdrettslaks ofte er lavere. NINA startet i 1989 et landsomfattende program for overvåking av rømt oppdrettslaks i sportsfisket, mens DNV (tidligere Rådgivende Biologer AS) begynte innsamling av skjellprøver fra sportsfisket i elver på Vestlandet i 1999. Dette datamaterialet gir en god bakgrunn og referanse for å studere trender og endringer i andeler rømt oppdrettslaks i sportsfisket.

I forkant av fiskesesongen sender forskningsmiljøene ut skjellkonvolutter og følgebrev med instruksjoner til kontaktpersoner i de aktuelle elvene. Det etterstrebes å få skjellprøver fra flest mulig av laksene som fanges. I små elver og laksebestander bør man forsøke å få inn skjellprøver av all laks som blir fanget. I elver med store bestander etterstrebes innsamling fra flere enkeltvald og personer som fanger laks gjennom hele fiskesesongen. Disse områdene bør imidlertid være spredd over hele lakseførende strekning. Det er viktig at sportsfiskerne ikke er selektive i å velge individer som det blir sendt inn prøver av. Før og underveis i fiskesesongen kontaktes de som har hatt ansvar for å sende inn prøver for å sikre at innsamlingen går som planlagt.

Fiskerne fyller ut følgende informasjon på hver skjellkonvolutt: elv, fangststed, fangstdato, art, lengde, vekt, om fisken er avlivet, kjønn og om kjønnsvurdering er basert på eksterne karakterer eller ved å åpne fisken, opphav (villaks, oppdrettslaks eller usikker), eventuell fettfinneklipping og skader på fisken. Alle innsendte prøver blir loggført fortløpende i databaser med oversikt over antall prøver av både laks og sjøørret.

Skjellprøvene blir analysert ved hjelp av lupe eller microfiche-lesere. For hver enkelt fisk bestemmes type fisk (villaks, oppdrettslaks, utsatt laks, annen art eller usikker bestemmelse) bestemt ut fra standard skjellesingsprosedyrer (Lund mfl. 1989; 1991, Fiske mfl. 2005). Se ellers nærmere beskrivelse av skjellesing i kap. 2.9.

2.2 Høstfiske

Oppdrettslaksen kommer ofte opp i elven senere enn villaksen og kan i større grad enn villaks vandre opp etter at sportsfiskesesongen er avsluttet (Hansen mfl. 1987, Gausen og Moen 1991, Crozier 1998, Hansen 2006, Erkinaro mfl. 2009, Næsje mfl. 2014, Skaala mfl. 2015, Svenning mfl. 2015). Høstfiske foregår etter sportsfiskesesongen, etter at det meste av villaksen har vandret opp i vassdragene. Formålet med dette fisket er å undersøke innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdragene kort tid før villaksens gyting, uten at villaksens gyting forstyrres. Telemetriundersøkelser har vist at villaks og rømt oppdrettslaks fordeler seg ulikt i vassdraget (Thorstad mfl. 1998, Næsje mfl. 2013, Moe mfl. 2016). Når og hvor man fisker i vassdraget om høsten kan derfor være avgjørende for estimatet av andelen oppdrettslaks. Det er derfor viktig at høstfisket gjennomføres i ulike deler av vassdraget.

Fordi både innslaget og opphavet til oppdrettslaksen, og hvor i vassdraget den oppholder seg kan endre seg i løpet av sesongen, er det viktig å registrere tilstanden i vassdragene om høsten for å beskrive situasjonen nær gytetiden. Ikke minst fordi det er den rømte oppdrettslaksen som står igjen i elven når gytetiden nærmer seg som utgjør en risiko for genetisk påvirkning på villaksen. I høstfiske brukes det hovedsakelig redskap som er lite selektive med hensyn til fiskestørrelse, slik som stangfiske og lys og håv (lystelling), som er de mest anvendte metodene. Også garn, not og feller benyttes i enkelte elver. Til forskjell fra sportsfisket tas det i høstfisket skjellprøver av all laks som fanges. Sannsynlige oppdrettslaks avlives, mens antatt villaks settes tilbake i elven. For å sikre en skånsom behandling av laksen deltar minst to personer i landing og prøvetaking, og all håndtering av fisk som settes ut skal foregå med fiskens hode under vann.

Høstfiske bør gjennomføres i alle deler/soner av vassdraget, og fiskeinnsats (dvs. timer fisket per dag) og fangst skal registreres for hver sone det fiskes i, uavhengig av om man får fisk eller ikke. En viktig faktor for et representativt fiske er at man forsøker å samle inn prøver fra alle områdene i elven til samme tid. Slik unngås å eventuelt fiske på den samme fisken i flere områder dersom laksen er på vandring. Fiskeinnsats og geografisk fordeling av fisket i elven er faktorer som tas hensyn til når kvaliteten på data fra høstfiske vurderes.

For å kunne sammenfatte data om andel oppdrettslaks i fangstene i sportsfiske og høstfiske i et vassdrag, er det laget en formel for å beregne en «årsprosent» som stipulerer den antatte sammenhengen mellom innslaget av rømt oppdrettslaks og fangst i disse fiskeriene (Diserud mfl. 2010, se egen beskrivelse i kapittel 2.10 og kapittel 4).

2.3 Stamfiske

Hvert år fanges og strykes cirka 1 100 laks fra opp mot 50 ulike vassdrag for kultiveringsformål. Denne fisken fanges i hovedtrekk etter sportsfiskesesongen, fra 1. september og fram mot gytetidspunktet. Tillatelse til innsamling av stamfisk er alltid begrenset til et maksimalt antall par (hunn + hann) som kan tas ut og benyttes. Stamfisket har ikke overvåking som formål, men data fra fisket kan benyttes som supplerende informasjon til overvåkingsprogrammet, og i elver med et representativt stamfiske og prøver fra et tilstrekkelig antall fisk, vurderes data fra dette fisket på samme måte som data fra høstfisket som inngår i beregning av årsprosenten (se kapittel 2.10).

Før stamfisksesongen sendes det ut et skriv til aktuelle aktører i vassdrag hvor det drives kultivering for å etablere kontakt og minne om pålegget om å sende inn skjellprøver fra stamfisken. Fisket organiseres lokalt, hvor kultiveringsanlegg eller lokale lag og organisasjoner har en kontaktperson som har kontakt med Veterinærinstituttet. Miljødirektoratet har gitt pålegg om at det skal tas skjellprøver av all stamlaks som fanges under stamfiske, og at disse prøvene skal samles hos Veterinærinstituttet. Gjennom overvåkningsprogrammet inkluderes også skjellprøver fra antatt oppdrettslaks som er avlivet, og det ønskes prøver fra villaks som settes tilbake i elven om dette kan gjennomføres forsvarlig. Det lagres skjellbilder, analysesvar fra sykdomskontroll og genetiske analyser, og resultater fra en eventuell obduksjon som utføres i forbindelse med stryking av stamfisk.

2.4 Drivtelling

Drivtelling (også kalt gytefisktelling) er en kostnadseffektiv metode for å overvåke laksebestander i egnede elver (Orell mfl. 2011, Mahlum mfl. 2019, Skoglund mfl. 2021; 2024). I Norge utføres som regel tellingene av faginstitusjoner eller konsulenter på oppdrag fra forvaltning eller næringsaktører for å undersøke gytebestandene av laks og sjøørret. Under drivtellingene kan man basert på utseendet skille rømt oppdrettslaks fra villaks. Siden drivtelling er basert på utseendet, vil resultatene på individnivå kunne bli mindre presise enn metoder basert på prøvetaking av enkeltfisk. En viktig fordel med drivtellingene er at de kan gi et estimat på størrelse og sammensetning av gytebestanden basert på gjennomgang av hele eller store deler av elvearealet. Metoden gir derfor mulighet til å bestemme hvordan villaks og rømt oppdrettslaks er romlig fordelt i vassdraget. Slik informasjon er viktig for å forstå hvordan andre typer registreringsmetodikk kan bidra til å over- eller underestimere andelen rømt oppdrettslaks i bestanden. Metodetester tilsier at drivtelling kan gi gode estimater av både bestandsstørrelse av laks og innslag av rømt oppdrettslaks i vassdrag som er egnet for denne metoden, forutsatt at registreringene utføres under tilstrekkelig gode forhold og av kvalifisert personell (Mahlum mfl. 2019, Skoglund mfl. 2021). Ettersom metoden er avhengig av enkeltpersoners subjektive vurderinger, vil presisjonen både med tanke på bestandsstørrelse og sammensetning kunne variere mellom utførende tellelag innenfor og mellom institusjoner (Næsje mfl. 2021).

Tellingene gjennomføres om høsten, i perioden fra september til november. Én eller flere personer iført dykkerdrakt og snorkel driver ned elven og teller og klassifiserer fisken de ser. Elvens bredde og siktforhold er bestemmende for hvor mange parallelle tellere det må være i bredden. Observasjonene blir jevnlig skrevet ned på medbrakt vannfast blokk eller tavle og kartfestet. Anbefalt metodikk ved drivtellinger er beskrevet i "Norsk Standard NS 9456:2015, Visuell registrering av sjøvandrende laksefisk i vassdrag". Basert på ytre kjennetegn og atferd blir den enkelte fisk bestemt til vill laks, rømt oppdrettslaks, sjøørret eller sjørøye. Laksen, både villaks og oppdrettslaks, deles inn i størrelseskategoriene smålaks (< 3 kg), mellomlaks (3–7 kg) og storlaks (> 7 kg). Eventuell forekomst av oppdrettsfisk registreres basert på ytre kjennetegn som pigmentering, finneform og atferd, og sannsynlige oppdrettslaks avlives ofte ved hjelp av harpun i forbindelse med ulike uttaksprosjekter knyttet til drivtellinger (Skoglund mfl. 2024).

2.5 Lystelling

Lystelling er en type gytefisktelling som foregår på kveld og nattestid. I likhet med drivtelling er dette en metode som hovedsakelig brukes for å undersøke gytebestander av laks og sjøørret, og det kreves tillatelse fra miljøforvaltningen for gjennomføring av et slikt fiske. Lystelling utføres ved at et lag, bestående av et tilstrekkelig antall personer for å dekke tverrsnittet i elven, går systematisk oppover elven med hodelykter og håndholdte lykter og søker etter gytefisk. Observert gytefisk paralyseres ved at lysstrålene konsentreres mot fiskens hode. Fisken fanges deretter i knuteløse håver og overføres til en bærebag hvor fiskens hode hele tiden holdes under vann mens fisken blir undersøkt. Informasjon som art, opphav, kjønn (dersom det er mulig å bestemme) og lengde noteres, og ofte tas det skjellprøver av fisken for opphavskontroll. Eventuell forekomst av oppdrettsfisk registreres basert på ytre kjennetegn som pigmentering og deformasjoner, og sannsynlige oppdrettslaks avlives på stedet. Personene som utfører lystelling må ha erfaring med håndtering av fisk for å sikre skånsom behandling, samt kunnskap om utseendet til laks, sjøørret og oppdrettslaks for å kunne identifisere den fangede fisken. Metoden fungerer best tett opp imot gyting når fisken har plassert seg på gyteplassene, men bør utføres før gytingen starter, spesielt med tanke på uttak av oppdrettslaks for å hindre at den gyter sammen med villaksen og for å forhindre at gytende fisk forstyrres. Metodens egnethet for registrering av laks er videre avhengig av elvens bredde, dybde (må være vadbar), siktforhold og strømforhold.

2.6 Overvåking i fiskefeller

I en rekke vassdrag er det bygget fisketrapper som lar fisk passere fosser, bratte stryk eller dammer for å komme seg videre opp i vassdraget. Slike trapper gir en mulighet til overvåking og telling av både villaks og rømt oppdrettslaks i et fast definert geografisk punkt og med fast metode, og kan suppleres med prøvetaking og måling av fisken dersom en kulp i trappen kan sperres av. I tillegg kan slike feller bidra med nyttig informasjon om oppvandringsforløpet til rømt oppdrettslaks. I Etnevassdraget i Hordaland ble det i 2013 installert en oppvandringsfelle basert på flyterister (Resistance Board Weir-systemet) som er uavhengig av fisketrapp (Skaala mfl. 2015). En rekke slike feller har vært i bruk i Nord-Amerika i over 20 år. Installasjonen i Etneelva var første gang fangstsystemet ble testet i vassdrag utenfor Nord-Amerika, og også første gang det er testet på atlantisk laks og sjøørret. Dette fellesystemet ble også tatt i bruk i elver i Nord-Norge fra og med 2023 for fangst og utsortering av pukkellaks (Thorstad mfl. 2025). Fangstsystemet i Etneelva er operativt fra ca. 1. mai til ut i november, og kontroller viser at svært lite fisk kommer opp i vassdraget uten å bli fanget i fella. All identifisert oppdrettslaks blir samtidig tatt ut fra fella og avlivet. Følgelig får overvåkingsprogrammet unike data fra både villaks og rømt oppdrettslaks med særdeles høy kvalitet samtidig som den rømte oppdrettslaksen fjernes (se appendiks-rapport 1 i Anon. 2018 for nærmere beskrivelser).

2.7 Videoovervåking

I stadig flere vassdrag blir oppvandrende fisk registrert ved ulike former for automatisk videoovervåking i fisketrapper eller i midlertidige felleinstallasjoner som del av tidsavgrensede overvåkings- og forskningsprosjekter (Svenning mfl. 2015, Gjertsen mfl. 2016). I tillegg fins det videoovervåking av åpne elvetverrsnitt i vassdrag med egnet lokalitet. Videoovervåking med automatisk gjenkjenning av fisk, art og til og med opprinnelse er under konstant utvikling ettersom maskinlæring/kunstig intelligens er blitt mer avansert og tilgjengelig. Likevel kan ulike faktorer påvirke hvor representative videoregistreringer observerer faktisk andel rømt oppdrettslaks i de enkelte vassdragene. For eksempel kan dårlige siktforhold redusere presisjonen til identifisering av rømt oppdrettslaks. Avhengig av plasseringen av kameraet i vassdraget kan andelen rømt oppdrettslaks underestimeres hvis rømt oppdrettslaks har lavere sannsynlighet for å vandre forbi vandringshindre og langt opp i vassdraget, og dermed passere kameraet, enn tilfellet er for villaks. I tilfeller der fisk har flere passeringsmuligheter (fisketrapp og foss), men kun én overvåkes, er det fare for både under- og overestimering av andel rømt oppdrettslaks. Testing av presisjonen til identifiseringen av rømt og vill laks fra videoobservasjoner er en viktig kvalitetssikring som bør gjennomføres (Svenning mfl. 2015). Teknologiutviklingen av automatisk identifikasjon av rømt oppdrettslaks kan i fremtiden forenkle og automatisere overvåking, og muligens også frasortering av rømt oppdrettslaks. Dette vil i så fall kunne skape et bedre datagrunnlag for overvåkingsprogrammet i fremtiden.

2.8 Utfisking

I tillegg til registreringer fra sportsfiske, høstfiske og drivtellinger, foreligger det skjellprøver fra uttaksfiske etter rømt oppdrettslaks fra mange vassdrag. Materialet er samlet inn gjennom uttaksfiske organisert av OURO, eller fra annet organisert uttaksfiske. De aller fleste av skjellprøvene fra uttaksfiske blir basert på skjellesing vurdert til å være rømt oppdrettslaks. Noen få skjellprøver har vist seg å være fra villaks, samt noen som blir kategorisert som «usikre oppdrett/utsatt», «utsatt» (dvs. med bakgrunn fra kultiveringsanlegg) eller «usikre vill/utsatt». Villaksen som inngår i utfiskingsmaterialet omfatter både villaks som har blitt feilaktig avlivet som oppdrettslaks, villaks som har blitt gjenutsatt, villaks som har blitt avlivet på grunn av skader, eller avlivet av andre grunner. Skjellprøver fra målrettet utfisking gir ikke isolert sett et representativt mål på andel rømt oppdrettslaks i vassdraget, men inngår i det totale datagrunnlaget når andre datakilder foreligger for vassdraget.

2.9 Skjellesing som metode for identifisering av rømt oppdrettslaks

Skjellesing som metode for å bestemme alder og vekst hos laks ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet (Dahl 1911). Metoden er standardisert internasjonalt gjennom flere arbeidsgrupper for å sikre at metoden blir gjennomført på samme måte av ulike aktører (Anon. 1991; 2008, ICES 2013). Analyser av skjellprøver krever opplæring og erfaring og er relativt tidkrevende arbeid.

Oppdrettslaks har jevnere tilgang på mat enn laks som lever fritt i naturen, og dette gjenspeiles i vekstmønsteret i skjellene. Mens villaks har et vekstmønster som viser de varierende vekstforholdene sommer og vinter (Dahl 1911), har oppdrettslaksen jevnere vekst på grunn av bedre næringstilgang om vinteren (Lund mfl. 1989, Lund & Hansen 1991, Fiske mfl. 2005). Villaksen har også en klar overgang fra en relativt langsom vekst i ferskvann til en raskere vekst etter den har vandret ut i sjøen, mens hos oppdrettslaksen er ikke denne overgangen like markert siden de vokser relativt raskt også i oppdrettsanleggene i ferskvann. I tillegg er smolten hos oppdrettslaks større enn smolten hos villaks. Dette vises i skjellene og bidrar til å skille oppdrettslaks og villaks ved skjellesing. Når oppdrettslaksen rømmer forandres også vekstmønsteret i skjellene siden de da mister sin relativt jevne tilgang på føde. Den delen av skjellet som dannes etter at oppdrettslaksen har rømt vil dermed få et vekstmønster som ligner mer på vekstmønsteret hos villaks. Derfor vil oppdrettslaks som rømmer tidlig i sitt sjøopphold se ut som en villaks i de ytre delene av skjellet, men den innerste delen av skjellet vil være preget av veksten den hadde i oppdrettsanlegg. Data på fettsyrefordeling i rømt oppdrettslaks fra utvalgte vassdrag i Sør-, Midt- og Nord-Norge viste at mer enn 80 % av laksen var relativt nyrømt fisk, men at det var stor variasjon mellom vassdragene (Strand mfl. 2023).

Smolt som blir oppdrettet til kultiveringsformål vil også ha jevnt rask vekst i første del av livet, og er dermed vanskelig å skille fra oppdrettslaks som har rømt som smolt. I oppdrettsnæringen benyttes det nå ofte større smolt for utsetting i sjøen enn tidligere, hvilket vil gjøre det lettere å skille oppdrettslaks fra smolt som er satt ut til kultiveringsformål.

Ikke alle skjell på fisken dannes samtidig. Både oppdrettslaks og villaks kan miste skjell både i ferskvanns- og sjøfasen av ulike årsaker. Det anlegges da nye skjell (erstatningsskjell) som ikke vil ha full informasjonsverdi om alder og vekst. Skjellprøver skal tas på et angitt parti like over sidelinjen, mellom fremkant av fettfinne og bakkant av ryggfinne, som angitt på skjellkonvoluttene (se figur 2.1). Her er sannsynligheten størst for å få skjell som er anlagt tidlig i laksens liv, og som derfor har full informasjonsverdi. På levende fisk fjernes 4–8 skjell skånsomt med spiss tang eller butt pinsett. Hos fisk som avlives tas et større antall skjell for å øke sannsynligheten for å få gode skjell med full informasjonsverdi.

Det er som beskrevet over flere parametere som vurderes når man benytter skjell for identifisering av rømt oppdrettslaks, herunder smoltlengde, smoltalder, overgangssonene fra ferskvann til sjø, sesongvariasjoner i vekst og antall år i sjøen. Avkom etter oppdrettslaks hvor en eller begge foreldre er rømt oppdrettslaks og som er klekket naturlig i elv, vil ha et vekstmønster i skjellene som villaks. De vil derfor ikke kunne identifiseres som oppdrettslaks ut fra vekstmønsteret i skjellene, selv om det er dokumentert at slike individer kan ha en litt raskere vekst i ferskvannsfasen enn villaks i naturen (Fleming mfl. 2000, McGinnity mfl. 2003, Skaala mfl. 2012; 2019).

2.10 Bruk av årsprosent for å anslå innslaget av rømt oppdrettslaks

Gjennom sesongen kan det være betydelig variasjon i både reell andel rømt oppdrettslaks og observert andel i fangstene i et vassdrag. For å få et standardisert estimat for andelen rømt oppdrettslaks, benyttes den beregnede størrelsen årsprosent, og ikke de registrerte prosentene av rømt oppdrettslaks i sportsfisket om sommeren og/eller høstfisket direkte. Utregning av årsprosenten ble revidert høsten 2025. Årsaken for revidering av årsprosenten, samt de faktiske endringene er presentert i kapittel 4.

3.1 Fordeling av rømt oppdrettslaks i tid og rom

Representativiteten til de ulike målemetodene som benyttes for å beregne andelen av rømt oppdrettslaks i vassdrag påvirkes av ulike forhold. Dette kan skyldes begrensninger i metodene som benyttes, reguleringer i fisket, hvor i vassdraget innsatsen settes inn, hvor stor del av vassdraget som er undersøkt eller hvor stor fiskeinnsatsen er i forhold til størrelsen på bestanden av villaks. Ulike metoder brukes til å samle inn data på ulik tid i oppvandringssesongen, og gjør det utfordrende å estimere andelen rømt oppdrettslaks i vassdraget som en enhetlig størrelse som kan sammenlignes mellom alle metodene som benyttes. 

Vi vet også at topografiske forhold i vassdraget og rømmingshistorien til den rømte laksen (f.eks. hvor lenge det er siden fisken har rømt) påvirker fordelingen av rømt oppdrettslaks i tid og rom. Hvilke metoder som er best egnet til å beskrive andel rømt oppdrettslaks kan også variere mellom vassdrag. I teksten nedenfor ser vi nærmere på ulike faktorer som kan påvirke estimatet av andel rømt oppdrettslaks fra de forskjellige metodene vi anvender i overvåkningsprogrammet. 

3.1.1 Tidspunkt for oppvandring av rømt oppdrettslaks 

Den rømte oppdrettslaksen kommer ofte, men ikke alltid, senere til elven enn villaksen, og passerer i mindre grad vandringshindre slik som fosser og fisketrapper (Thorstad mfl. 2008, Næsje mfl. 2015, Aronsen mfl. 2016). Hvordan oppdrettslaksen fordeler seg i tid og rom i elven i forhold til villfisken vil derfor avhenge av topografi og vannføring i elven, samt fiskens oppvandringstidspunkt og rømmingstidspunkt. Dette er for eksempel beskrevet for Etnevassdraget på Vestlandet (Anon. 2018), der registeringer i oppgangsfellen viste at oppdrettslaksen kom seinere opp i elva enn villaksen i tre av fem år med registreringer. Oppdrettslaks som rømmer tidlig i livet vandrer ut i havet for å finne føde. De kan i stor grad følge det naturlige vandringsmønsteret til villaksen tilbake til elvene når de blir kjønnsmodne, mens laks som rømmer som voksen kan raskt vandre opp i elvene uavhengig av når rømmingen skjer på året (Skilbrei mfl. 2015). Forholdet mellom andel nylig rømt og tidlig rømt oppdrettslaks vil variere mellom vassdrag (Strand mfl. 2023) og avhenge av hvilke rømminger som har skjedd.    

3.1.2 Romlig fordeling av rømt oppdrettslaks i vassdrag 

Rømt oppdrettslaks har ikke blitt preget av en spesifikk elv eller et gitt område innenfor et vassdrag slik villaksen ble som ungfisk. Dette er sannsynligvis en viktig årsak til at rømt oppdrettslaks og villaks fordeler seg ulikt i vassdrag, ved at rømt oppdrettslaks ikke fordeler seg jevnt utover elven slik villaks gjør, men vandrer langt opp i vassdrag når det ikke er fosser eller fysisk krevende stryk å passere (Thorstad mfl. 2008, Moe mfl. 2016). Fordelingen av oppdrettslaks kan også tyde på at rømt oppdrettslaks som vandrer opp i elver, har lavere motivasjon eller evne til å forsere fosser og fysisk vanskelige stryk, og andre utfordringer som fisketrapper. I elver med fosser eller andre svært krevende partier å forsere, som for eksempel Suldalslågen i Rogaland, har det vært et gjentagende mønster fra år til år at det er mye oppdrettslaks nedenfor vandringshindre og relativt få lenger oppe i elven (Urdal 2014). Den rømte oppdrettslaksen vandrer derimot langt opp i vassdrag som Altaelva, der det ikke er store vandringshindre for oppvandrende laks (Næsje mfl. 2014; 2015, Wacker mfl. 2021). Samtidig vil umoden oppdrettslaks ofte oppholde seg i elveosen eller nedre del av vassdragene, trolig fordi de mangler motivasjon til å lete etter gyteområder (Madhun mfl. 2023, Skoglund mfl. 2024). Store høler og mengden vann i vassdraget vil også påvirke fordelingen av fisken. Av disse grunnene kan topografien i vassdraget påvirke fordelingen av rømt oppdrettslaks i forhold til villaks.

3.1.3 Innslag av umoden rømt oppdrettslaks 

Rømt oppdrettslaks kan gå opp i elven selv om de ikke er kjønnsmodne (Madhun mfl. 2015, Glover mfl. 2016, Madhun mfl. 2023, Skoglund mfl. 2024). Umoden rømt oppdrettslaks har en annen adferd og romlig fordeling i vassdrag enn kjønnsmoden laks. Data som samles inn i overvåkingsprogrammet skiller ikke alltid mellom umodne og kjønnsmodne rømte oppdrettslaks. For rømt oppdrettslaks med registrert kjønnsmodningsstatus innunder overvåkningsprogrammet for perioden 2014-2022, var 62 % av den den rømte oppdrettslaksen kjønnsmoden mens 38 % var umoden. Det var en høyere andel umoden rømt oppdrettslaks i Midt- og Vest-Norge enn i Sørøst- og Nord-Norge. En mer detaljert beskrivelse av kjønnsmodningstaus for rømt oppdrettslaks i vassdrag, hvordan denne varierer med laksens størrelse og mellom ulike regioner i Norge, samt tilhørende usikkerhet og mulige feilkilder knyttet til identifisering av kjønnsmodning hos laks er gitt av Wennevik mfl. (2023). Basert på data fra fiskefellen i Etne er det observert at mer enn 50 % av den rømte oppdrettslaksen i elva er kjønnsmoden, men for oppdrettslaks som trolig har rømt som smolt er nær 100 % kjønnsmoden i det de oppsøker fellen (Madhun mfl. 2023). Skoglund mfl. (2024) sammenstilte data fra rømt oppdrettslaks tatt ut fra 63 vassdrag på Vestlandet i perioden 2011-2022, og fant at 43 % av oppdrettslaksen hvor det forelå informasjon om kjønnsmodning var umodne.  

I registreringer av fangst av rømt oppdrettslaks i sportsfisket fører ikke alle fiskerne opp alle relevante opplysninger på skjellkonvolutten, og informasjon om kjønn og modningsgrad kan uansett være beheftet med stor usikkerhet, spesielt tidlig i fiskesesongen når gonadene er lite utviklet og det ikke er store morfologiske forskjeller på kjønnene. Heller ikke alle fiskere har erfaring med å bestemme utviklingsstadium for gonader. Utviklingshastigheten fram mot modne gonader varierer mellom individer, og tidlig i fiskesesongen kan gonadene være lite utviklet selv hos laks som kommer til å gyte samme høst. Sannsynligheten for at fisken er kjønnsmoden øker med fiskestørrelse, og hannfisk blir kjønnsmoden ved en mindre størrelse enn hunnfisk (Wennevik mfl. 2023). 

Erfaringene fra drivtellinger og uttaksfiske har vist at innslaget av umoden rømt oppdrettslaks kan øke i vassdrag og i elveoser lokalisert nært rømmingshendelsen kort tid etter større rømminger. I elver med store fosser og strykpartier er det mindre sannsynlig at umodne rømt oppdrettslaks når oppstrøms disse områdene. Rømminger om sommeren og høsten kan gi store fangster av nyrømt oppdrettslaks i sportsfiske eller høstfisket i enkelte vassdrag. Hvis laksen er umoden, kan denne forlate vassdraget etter relativt kort tid. Under andre forhold kan vi derimot se at andelen kjønnsmoden rømt oppdrettslaks øker i siste halvdel av sportsfiskesesongen når oppvandringen av villaks avtar og oppvandringen av moden oppdrettslaks øker (Næsje mfl. 2015). I høstfiskeundersøkelsene skal all avlivet oppdrettslaks undersøkes for kjønn og grad av kjønnsmodning. Fordi både innslaget av rømt oppdrettslaks og hvordan den fordeler seg i elva i forhold til villfisken kan endre seg gjennom sesongen som beskrevet ovenfor, kan det være tids- og ressurskrevende å gjennomføre en optimal prøveinnsamling. For å få et godt vurderingsgrunnlag, er derfor data og registrering av fiskeinnsats fra elvene som overvåkes gruppert i henhold til fiskeområdene i elva (se mer detaljer i web-løsningen). Dette gir et bedre grunnlag for å sammenligne resultatene i de ulike delene av vassdraget og fra de ulike metodene (sportsfiske, høstfiske, stamfiske, drivtelling og andre). . 

3.2 Representativ prøvetaking 

For representativiteten av prøvetakingen er det viktig hvor stor andel av bestanden som er undersøkt, og om villaks og rømt oppdrettslaks har lik sannsynlighet for å bli inkludert og identifisert i registreringene. Ulik fordeling av rømt oppdrettslaks og villaks i vassdraget, og ulik fiskeinnsats kan føre til ulik fangstsannsynlighet for oppdrettslaks og villaks i ulike deler av elva. Dette løses i dag i høstfisket ved at det i størst mulig grad tas prøver av fisk fra alle deler av elva til samme tid og at fiskeområdet og fiskeinnsatsen registreres best mulig. Eventuelle forskjeller og variasjon i fangst per innsats og bitevillighet kan påvirke andelen oppdrettslaks estimert fra skjellprøvene i høstfisket, og til dels også i sportsfisket. Det er indikasjoner på at rømt oppdrettslaks kan være mer bitevillig enn villaks, men at dette kan variere i løpet av sesongen (Næsje mfl. 2013, Svenning mfl. 2015). Mens bitevilligheten til villaksen kan øke i tiden rett før gyting, så synes biteviljen til rømt oppdrettslaks å være mer stabil gjennom hele høstfisket (Næsje mfl. 2013; 2014). 

Gjenutsetting av villaks kan bidra til å påvirke estimater av andelen rømt oppdrettslaks i vassdraget. Det kan være «fang-og-slipp-fiske» eller andre begrensinger i fisket, for eksempel dagkvoter på antall villaks eller påbud om utsetting av hunnlaks, som gjør at villfisk settes ut. Dersom det ikke blir tatt skjellprøver av den utsatte villaksen, men av den avlivede oppdrettslaksen, vil andelen oppdrettslaks øke i skjellprøvene fra sportsfisket. I 2017 så vi nærmere på hva gjenutsetting kan bety for estimatene av rømt oppdrettslaks i sportsfisket (Anon. 2017b). Analysene viste at selv om slik utsetting kan påvirke estimatene, er det vanskelig å kvantifisere denne effekten fordi både kunnskap om identifisering av rømt laks, fiskeregler og adferd hos fiskere (i forhold til hvilken fisk som gjenutsettes) varierer mye mellom vassdrag. 

For å vurdere innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket krever vi at materialet må bestå av 20 eller flere skjellprøver. I 2025 kom det inn færre enn 20 skjellprøver fra sportsfisket i til sammen 74 vassdrag. Dette utgjør 44 % av de 168 vassdragene som sendte inn skjellprøver fra sportsfisket. For 43 av de 74 vassdragene var dette eneste datakilde, mens det i de resterende også var data fra høstfiske/stamfiske og/eller drivtellinger. Vassdragene med under 20 skjellprøver fra sportsfisket og ingen andre datakilder fordeler seg langs hele kysten, fra produksjonsområde 1 til 13. Totalt var det innsendt skjell fra 691 laks i 2025 fra sportsfiske fra elver med mindre enn 20 skjellprøver, hvorav 33 av de 691 skjellene var fra rømte oppdrettslaks (4,8 %). Hvis det blir redusert innsig av villaks og ytterligere innskrenkninger i sportsfisket i årene som kommer, vil antallet elver med minst 20 innsendte skjellprøver fra sportsfisket sannsynligvis bli redusert fra dagens nivå. Dette vil i så fall medføre færre vurderte vassdrag i overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks, hvis ikke bortfall av sportsfiskeprøver kompenseres med en økning i antall vassdrag med andre datakilder av akseptabel kvalitet.  

Ved drivtelling i elver som egner seg for dette, kan store deler av bestanden av voksen laks klassifiseres, noe som vil sikre god representativitet, og metoden er dermed mindre følsom for usikkerhet knyttet til representativitet enn metoder hvor en kun tar prøver fra et mindre utvalg av bestanden (Skoglund mfl. 2021). Representativiteten kan imidlertid reduseres dersom drivtellingene kun utføres på delstrekninger i vassdraget eller under ugunstige forhold. I tillegg er representativiteten i datamaterialet fra drivtellingene avhengig av presisjon med hensyn på å identifisere oppdrettslaks ut ifra ytre kjennetegn og drivtellernes erfaring. Hos enkelte oppdrettslaks er de ytre kjennetegnene mindre utpregete, og de kan dermed være vanskeligere å skille fra villaks. Det kan være stor individuell variasjon i hvor utpregete de morfologiske kjennetegnene er, noe som antas å variere både med produksjonsforholdene i anleggene før rømming og fiskens rømmingshistorikk. Videre kan enkelte tidlig rømte oppdrettslaks ha en atferd som er vanskelig å skille fra villaks, selv om dyktige drivtellere ofte er i stand til å identifisere tidlig rømt oppdrettslaks ut fra adferd og subtile morfologiske kjennetegn. I tillegg vil en ikke alltid kunne observere hver enkelt fisk godt nok til å identifisere dem riktig, noe som resulterer i at rømt oppdrettslaks i noen tilfeller kan bli feilbestemt som villaks. Erfaringsmessig er det ved bruk av dyktige drivtellere sjelden at villaks feilbestemmes som oppdrettslaks (Skoglund mfl. 2024). Dette innebærer at andelen rømt oppdrettslaks kan bli underestimert ved drivtellinger, men sjeldent overestimert.

3.2.1 Verifisering av presisjonen i drivtelling 

For å kartlegge hvor presist drivtellere identifiserer rømt oppdrettslaks blant villaks ble det høsten 2016, 2017 og 2018 utført metodetester i ulike Vestlandsvassdrag. Det var godt samsvar både mellom det totale observerte antallet laks og innslag av rømt oppdrettslaks i drivtellinger og etterfølgende fangst i not og garn (Anon. 2019, Mahlum mfl. 2019). Det er også utført metodetester av drivtellinger i Etneelva (Skoglund mfl. 2021), i Eira og Orkla (Næsje mfl. 2021) og i Tanavassdraget (Orell & Erkinaro 2007, Orell mfl. 2011) der presisjon med tanke på bestandsstørrelse og størrelsessammensetning ble estimert, men ikke presisjon av identifisering av rømt oppdrettslaks. I Etneelva fanget drivtellinger i gjennomsnitt opp 96 % av laksen og 76 % av sjøørreten sammenliknet med registreringer i fella. Det var også godt samsvar med størrelses-sammensetningen, men antall smålaks var noe lavere mens antall storlaks var noe høyere i drivtellingene enn det som ble registrert i fella. I Eira varierte antall observerte laks og sjøørret mellom ulike tellinger og tellelag (Næsje mfl. 2021). Enkelte dype kulper med store mengder fisk bidro mest til ulike resultater. I Orkla ble det funnet betydelig større variasjon mellom ulike tellinger, men her foregikk tellingene under til dels vanskelige sikt- og vannføringsforhold. I sideelver til Tanaelva fanget drivtellerne opp mer enn 90 % av laksen, men dette gjaldt hovedsakelig små elver (5-20 m bredde), mens andelene var generelt lavere i medium store elver (20-40 m bredde, Orell & Erkinaro 2007). I et merkeforsøk i en medium stor elv varierte deteksjon fra 36 % til 70 % av laksen (Orell & Erkinaro 2007). Basert på utplasserte fiskesilhuetter i en liten elv ble nesten alle (98 %) i høler detektert, men noe færre på strykstrekninger (84%). Ut fra sammenligning av drivtellinger med videotelling og radiomerket fisk i et lite sidevassdrag til Tanaelva, ble færre fisk observert av uerfarne (65-72 %) enn erfarne (81-82 %) drivtellere (Orell mfl. 2011). Andel av fisken detektert var større i høler (75-100 %) enn på strykstrekninger (43-82%), der særlig de uerfarne drivtellerne hadde lave tall på strykstrekningene.  

Undersøkelsene viser at det er viktig å oppgi mulige kilder til usikkerhet og antatt presisjon ved bruk av data fra drivtellinger, og at det er et behov for å samordne praksis mellom ulike institusjoner for å standardisere metodeutførelse av drivtellinger. I overvåkningsprogrammet forsøker vi å oppnå en slik samordning ved at resultater fra drivtellinger gjennomgås i fellesskap mellom flere institusjoner, og vurdering av usikkerheter vil da komme frem i kvalitetsvurderingene av data fra de enkelte elvene. Det er også viktig at de som utfører drivtellingene er godt trent og erfarne

4.1 Historikk og formålet med årsprosenten

Gjennom sesongen kan det være betydelig variasjon i både reell andel rømt oppdrettslaks og observert andel i fangstene i et vassdrag. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket er vanligvis lavere enn i høstfisket, i hovedsak fordi rømt oppdrettslaks ofte søker opp i elvene seinere enn villaksen (Hansen mfl. 1987, Hansen 2006, Thorstad mfl. 2008, Næsje mfl. 2014). Sportsfisket har dermed ofte et lavt innslag av rømt oppdrettslaks siden fiskesesongen starter før de fleste rømte oppdrettslaks oppsøker vassdrag. Under høstfisket har både villaksen og oppdrettslaksen som skal gyte stort sett vandret opp i vassdraget. Høstfisket kan imidlertid overestimere den virkelige andelen rømt oppdrettslaks i bestanden, blant annet på grunn av forskjeller i bitevillighet mellom rømt oppdrettslaks og villaks som har stått lengre tid i vassdraget (Næsje mfl. 2013). For å kompensere for disse forventningsskjevhetene i estimert andel rømt oppdrettslaks, utarbeidet Fiske mfl. (2006) et mål som benytter den samlede informasjonen fra både sportsfisket og høstfisket, opprinnelig kalt incidence , nå årsprosent. Årsprosenten er kort beskrevet gjennomsnittet av de to fangstandelene, etter at de har blitt arcsin kvadratrot-transformerte. Denne transformasjonen brukes for å normalisere data, noe som er nødvendig for videre statistiske analyser av datasett med en relativt høy andel av verdiene tett opp mot 1 eller 0. Ut fra en sammenlikning av alle elver med både sommer- og høstprosent samme året, utarbeidet Fiske mfl. (2006) formler for hvordan én av dem var relatert til årsprosent, noe som gjør det mulig å estimere årsprosent selv om bare én av datatypene (sommerprøver eller høstprøver) er tilgjengelig. Når det kun foreligger data fra enten sportsfisket eller fra høstfisket er årsprosenten dermed et korrigert estimat på andelen rømt oppdrettslaks. Disse formlene ble senere rekalibrert når flere år med observasjoner var tilgjengelig (Diserud mfl. 2010). De rekalibrerte formlene har blitt brukt av overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks for utregning av årsprosenten i perioden 2014-2024 (Utne mfl. 2025):

(1)

(2)

(3)

4.2 Bakgrunn for ny beregning av årsprosenten

Mens total mengde laks produsert i oppdrett har økt jevnt over tid har antallet rapporterte rømte oppdrettslaks blitt redusert (Utne mfl. 2025). Samtidig har det vært flere viktige endringer i oppdrettsnæringen. Tiltak som forbedring av utstyr og endrede prosedyrer på oppdrettsanleggene har medført at andelen av oppdrettslaksen som rømmer er redusert. Selv om det er knyttet stor usikkerhet til de rapporterte rømmingstallene er det en trend med færre rømte oppdrettslaks i elvene, ut fra innslag av rømt oppdrettslaks i elvene og gjennomsnittlig årsprosent for perioden 2014-2024 (Utne et al. 2025). En viktig endring for å begrense risikoen for rømming av fisk fra oppdrettsanlegg var innføring av NYTEK-forskriften i 2023, som gir føringer for utforming av oppdrettsanlegg og utstyret som brukes (Nærings og fiskeridepartementet 2022). Videre har tidspunktet for overføring av smolt fra land- til sjøanlegg delvis blitt flyttet fra sen vår og tidlig sommer til høsten og vinteren, og smolten er nå i gjennomsnitt større ved utsett i sjøanlegg enn den var for eksempel på 1990-tallet (Ytrestøyl mfl. 2023). Smolt som rømmer utenom det naturlige utvandringstidspunktet til vill laksesmolt har lavere overlevelse enn smolt som rømmer om våren og sommeren (Skilbrei mfl. 2015).

I tillegg har det siden 1990-tallet vært flere endringer i omfang, metode og tidsperiode for utførelse av henholdsvis sportsfisket og høstfisket. I løpet av perioden har flere vassdrag enten fått innskrenkinger i fiskesesongen eller blitt helt stengt for sportsfiske, noe som har bidratt til et redusert antall skjellprøver innsamlet fra sportsfisket. På en annen side har flere elveeierlag med årene opparbeidet faste rutiner for innsending av skjellprøver fra sportsfisket, slik at antallet elveeierlag som nå sender inn skjell fra sportsfisket er høyere enn for eksempel tidlig på 2000-tallet. Andelen av den fangede laksen som gjenutsettes i sportsfisket har også økt over tid i mange vassdrag. Siden innsendte skjell fra sportsfisket i all hovedsak tas fra avlivet fisk, og rømt oppdrettslaks som enkelt kan identifiseres basert på ytre kjennetegn normalt sett ikke gjenutsettes, kan en endring i gjenutsetting i sportsfisket påvirke estimert andel rømt oppdrettslaks fra denne datakilden.

Utførelse av høstfisket kan også ha endret seg over tid i flere vassdrag. For at høstfisket skal gi et representativt bilde av andelen rømt oppdrettslaks i vassdraget bør det fanges fisk fra ulike deler av vassdraget. Etter hvert som elveeierlag i samarbeid med forskere og forvaltere har innarbeidet gode rutiner for innsamling av prøver fra høstfisket, kan representativitet fra høstfiskedata ha blitt bedre med årene. Antall prøver og kvalitet på datainnsamling fra sports- og høstfisket har dermed gjennomgått en viss endring over tid.

Gitt endringer i både rutiner og sykluser i oppdrettsnæringen og endringer i datainnsamling til overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks, var det behov for en oppdatering av årsprosenten slik at denne korrigerer for den nåværende forventningsskjevheten til de to datakildene; sportsfisket og høstfisket.

4.3 Oppdatering av årsprosenten – metode og resultater

Sammenhengen mellom andelen rømt oppdrettslaks i henholdsvis sports- og høstfisket og årsprosenten ble estimert. Videre ble det undersøkt hvorvidt variasjon i denne sammenhengen var knyttet til tidsperioder, geografiske regioner, elvestørrelse og flere andre faktorer. I modelltilnærmingen brukte vi generelle blandede lineære modeller (GLMM) kjørt i R ved bruk av R-pakken glmmTMB (Brooks mfl. 2017). Responsvariabelen var årsprosenten utregnet i henhold til ligning (3) for vassdrag som hadde data av tilfredsstillende kvalitet fra både sports- og høstfisket det samme året. Andelen rømt oppdrettslaks, enten i sportsfisket eller i høstfisket, var alltid inkludert som forklaringsvariabel i modellene.

Forholdet mellom årsprosent og både sports- og høstfisket har gradvis endret seg i perioden 1989-2024. For sportsfisket har denne endringen medført at skjæringstallet til den lineære regresjonen (Figur 4.1A) etter hvert har nærmet seg null, som betyr at når man ikke har rømt oppdrettslaks i sportsfisket, er det stor sannsynlighet for at man ikke har rømt oppdrettslaks i høstfisket heller. Videre har stigningstallet til de lineære regresjonene endret seg noe over tid (Figur 4.1).

Siden det er en tidsmessig utvikling i sammenhengen mellom årsprosenten og andel rømt oppdrettslaks i henholdsvis sports- og høstfisket, ble analysene basert på overvåkningsdata samlet inn i årene 2014-2024. Data innsamlet før 2014, året overvåkningsprogrammet i sin nåværende form ble startet opp, har dermed ikke blitt inkludert i de nye analysene.

4.3.1 Geografisk variasjon

Sammenhengen mellom andel rømt oppdrettslaks i henholdsvis sports- og høstfisket varierer også mellom landsdelene. I motsetning til den tidligere metoden for utregning av årsprosent, som var lik for alle norske vassdrag, deles kysten nå inn i fire regioner ( Sør - PO1 og PO2, Vest - PO3 og PO4, Midt - PO5 til PO9, Nord - PO10 til PO13 ) og parameterne som benyttes i formlene for utregning av årsprosenten varierer med geografisk region. Denne inndelingen er en pragmatisk løsning som fanger opp de viktigste regionale forskjellene i forventningsskjevhet knyttet til andelen rømt oppdrettslaks i henholdsvis sports- og høstfisket.

Det er flere årsaker til behovet for en geografisk inndeling ved utregning av årsprosenten. Oppdrettsanlegg er ikke jevnt fordelt langs kysten og det er et høyere antall anlegg langs vestlandskysten og opp til Nordland, enn langs sørlandskysten og i Troms og Finnmark. Andelen rømt oppdrettslaks er høyere i vassdrag som ligger innenfor oppdrettsintensive områder enn i vassdrag lokalisert i områder uten lakseoppdrett (Diserud mfl. 2019, 2022). Oppvandring av rømt oppdrettslaks avhenger i stor grad av lokale forhold som for eksempel vassdragets vannføring (Diserud mfl. 2022). Rømt oppdrettslaks som rømmer som smolt vil ofte ha en marin vandring som minner om vandringsmønsteret til vill smolt, mens oppdrettslaks som rømmer som voksen fisk i større grad holder seg innenfor fjorder eller langs kysten (Skilbrei mfl. 2015). Analyse av fettsyrer fra tilbakevandrende villaks fanget i vassdrag har for eksempel vist at andelen tidlig-rømt laks var lavere i en elv i Finnmark enn i elver lengre sør i landet (Strand et al. 2025). Ulike andre faktorer kan også påvirke hvorvidt innsamlede data gir et representativt estimat på andelen rømt oppdrettslaks i vassdraget.

Endringen i formlene for utregning av årsprosenten gjelder kun når det foreligger data fra enten sports- eller høstfisket, og det er parameterne i formlene som er endret. Når man har tilfredsstillende data fra både sports- og høstfisket regnes årsprosenten som angitt i ligning (3) overfor på samme måte som i tidligere år. De oppdaterte ligningene, som ble benyttet til å regne ut årsprosenten for 2025, er de følgende:

Sør-Norge (PO 1 og 2)

Vest-Norge (PO 3 og 4)

Midt-Norge (PO 5 til 9)

Nord-Norge (PO 10 til 13)

I formlene ovenfor er ‘Sommerandel’ og ‘Høstandel’ registrert andel oppdrettslaks fra henholdsvis sportsfiske om sommeren og høstfiske.

4.3.2 Sammenheng mellom årsprosent og andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket

Den lineære regresjonen mellom årsprosent og andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket har signifikant forskjellig skjæringspunkt og stigningstall som funksjon av geografisk region (Figur 4.2, for mer informasjon se supplement). For den tidligere benyttede utregningen av årsprosent estimert kun fra sportsfisket, som var viktig grunnlagsdata for vurderingen av innslag av rømt oppdrettslaks i perioden 2014-2024 (se f.eks. Utne mfl. 2025), var alltid årsprosenten høyere enn andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket. De nye parametrene for utregning av årsprosent fører til mindre forskjell mellom andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket og årsprosenten, men med klare geografiske forskjeller. Det er en nord-sør gradient, med en årsprosent som er lavere enn andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket i sør, mens årsprosenten er høyere enn andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket i den nordligste regionen.

Gitt forutsetningen at rømt oppdrettslaks i stor grad vandrer opp i vassdrag etter at sportsfiskesesongen avsluttes, skulle årsprosenten ikke være lavere enn andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket. De nye formlene for årsprosent utregnet kun fra sportsfisket medfører nå at årsprosenten i noen tilfeller blir lavere enn andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket, selv om dette ikke gjelder alle geografiske regioner, samt at det varierer med faktiske verdier på andeler rømt oppdrettslaks i sportsfisket. Ved lave andeler rømt oppdrettslaks i sportsfisket blir årsprosenten fremdeles lik eller høyere enn andelene i sportsfisket.

4.3.3 Sammenheng årsprosent og andel rømt oppdrettslaks i høstfisket

Det er en signifikant forskjell for skjæringspunktet, men ikke for stigningstallet, til den lineære regresjonen mellom årsprosenten og andelen rømt oppdrettslaks i høstfisket for de fire ulike geografiske regionene (Figur 4.3, for mer informasjon se supplement). Ved andel rømt oppdrettslaks under 1 % i høstfisket blir estimert årsprosent høyere enn andelen i høstfisket for alle regioner.

4.3.4 Andre mulige forklaringsvariabler

Det ble testet om variasjon i sammenhengen mellom årsprosent og andel rømt oppdrettslaks i henholdsvis sports- og høstfisket var relatert til størrelsen på det tilgjengelige prøvematerialet eller elvespesifikke forhold, og flere av disse variablene hadde en signifikant effekt på sammenhengen. Fellestrekket for disse faktorene var at påvirkningen på årsprosenten ikke var stor nok til at det ble vurdert som nødvendig å inkludere faktorene i formlene til årsprosenten. Variablene er kort presentert under, og resultater fra statistisk modellering samt figurer som viser sammenhengene er oppgitt i supplement.

Sammenhengen mellom andel rømt oppdrettslaks i henholdsvis sports og høstfisket, og årsprosenten, var ikke signifikant relatert til antall skjellprøver.

Sammenhengen mellom andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket og årsprosenten var ikke signifikant relatert til størrelsen på vassdragets gytebestandsmål. Skjæringstallet for sammenhengen mellom andel rømt oppdrettslaks i høstfisket og årsprosenten var signifikant relatert til gytebestandsmål inndelt i kategoriene lavt (< 500 kg hunnfisk), medium (500-3500 kg hunnfisk) og høyt (> 3500 kg hunnfisk). Skjæringstallet var høyere for vassdrag med lavt gytebestandsmål enn for vassdrag med høyt gytebestandsmål.

Skjæringstallet for sammenhengen mellom andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket og årsprosenten var signifikant relatert til vassdragsstørrelse, definert fra gjennomsnittlig årlig vannføring inndelt i kategoriene lav (< 1000 Mm ³ / år), medium (1000-3000 Mm ³ /år) og høy (> 3000 Mm ³ /år). Skjæringstallet var lavest for vassdrag med stor vannføring. Vassdragsstørrelsen hadde ingen påvirkning på sammenhengen mellom andel rømt oppdrettslaks i høstfisket og årsprosenten.

Både skjæringspunkt og stigningstallet for sammenhengen mellom andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket og årsprosenten var signifikant relatert til andelen av total sportsfiskefangst som ble avlivet inndelt i kategoriene lav (< 25 %), moderat (25-75 %) og høy (> 75 %). Det var kun små forskjeller for sammenhengen når andelen av total sportsfiskefangst som ble avlivet var henholdsvis lav eller høy, mens stigningstallet var lavere når andelen avlivet var moderat (25-75 %).

For sammenhengen mellom årsprosent og andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket var det en signifikant forskjell avhengig av om høstundersøkelsen inkludert i beregningene av årsprosenten var fra stamfiske eller høstfiske. Stamfiske er innsamling av villaks til bruk som stamfisk for kultiveringsformål, og data fra dette fisket brukes til å supplere høstfisket. Skjæringspunktet til den lineære regresjonen var høyere når årsprosenten inkluderte høstfiske enn når årsprosenten inkluderte stamfiske. Sammenhengen mellom årsprosenten og andel rømt oppdrettslaks i høstundersøkelsen var ikke signifikant påvirket av om årsprosenten inkluderte data fra stamfiske eller høstfiske.

5.1 Vurdering av datakvalitet og datamengde

Før vi gjør en ekspertvurdering av innslaget av rømt oppdrettslaks i et vassdrag er det viktig å gjøre en nøye vurdering av kvaliteten på datasettene. I vurderingen av innslaget benyttes alle tilgjengelige datakilder for det aktuelle vassdraget. Der det er flere datakilder tilgjengelig, er det ofte mulig å beskrive forekomsten av rømt oppdrettslaks mer presist enn hvis det bare er én eller to. Men kvaliteten på de enkelte datakildene er også avgjørende for hvor egnet de er til å beskrive tilstanden i vassdraget. Data som inngår i vurderingen av vassdragene i denne rapporten blir kvalitetsvurdert av den ansvarlige overvåkingsinstitusjonen, lagret i et standardisert format, og overført til en database utviklet for overvåkingsprogrammet av Norsk Marint Datasenter. For hvert datasett og hver metode i et vassdrag vurderes kvaliteten separat, og en samlet vurdering av kvalitet på tilgjengelige datasett er et viktig element i vurderingen av tilstanden til vassdraget.

I hver elv blir kvaliteten på data fra sportsfiske, høstfiske, stamfiske, drivtellinger og annet fiske vurdert etter et forhåndsdefinert sett med kriterier (se nedenfor). Dataene blir vurdert i henhold til hvert kriterium på en skala fra 1 til 4 der 1 = svært god, 2 = god, 3 = moderat og 4 = dårlig, før det blir gitt en samlet vurdering på samme skala. Datasett med kvalitet 4 blir ikke brukt i vurderingen av innslaget av rømt oppdrettslaks. Vi har valgt å ta med alle vassdrag med data i web-løsningen for overvåkningsprogrammet, selv om det for enkelte av vassdragene ikke foreligger data med en slik kvalitet at innslaget av rømt oppdrettslaks kan vurderes.

Kriterier som blir brukt i vurdering av data fra sportsfisket er hvor stor andel av fangsten i elven det er tatt skjellprøve av, varighet av fisket, antall prøver, hvor stor andel av fangsten i elven som gjenutsettes uten at det tas skjellprøve, begrensninger i fisket (for eksempel døgnkvoter, fredning av villaks) og andre forhold som kan påvirke representativiteten av prøvene.

I vurderingen av data fra høstfiske og stamfiske blir det lagt vekt på hvor stor andel høstfiskeprøvene utgjorde av totalfangsten i elven, fiskeinnsats, antall prøver og hvordan fangsten i høstfisket var fordelt med hensyn til tidspunkt og lokalitet. Siden stamfiske gjennomføres med et annet formål enn å registrere rømt oppdrettslaks, vurderer man i tillegg om det har blitt foretatt uttak av rømt oppdrettslaks eller gjenutsetting av villaks man ikke ønsket å bruke som stamfisk, uten at det var tatt prøve av fisken.

Drivtellingene blir vurdert ut fra sikt og observasjonsforhold, utfordringer med å identifisere oppdrettslaks som følge av store vannvolum (dype høler/loner) eller store fisketettheter, dekningsgrad (i bredde og i ulike elvestrekninger) med hensyn til andel av totalbestanden som undersøkes, samt utførelse i forhold til gytetidspunkt.

Samlet vurdering av hvert vassdrag er gitt i tabell 9.1 og i web-løsningen, der også begrunnelsene for vurderingene for hver elv er vist.

Kvalitet/omfang av samlet datamateriale (Datakvalitet) blir gitt på en skala fra 1 til 4 (1 = svært god, 2 = god, 3 = moderat og 4 = dårlig). Prøver med en samlet datakvalitet = 4 blir ikke benyttet i videre analyser. Den samlede datakvaliteten bygger igjen på én eller flere datakilder. Hver av disse får også en kvalitetsvurdering fra 1 til 4 og gir grunnlag for den omforente vurdering av kvalitet/dataomfang for vassdraget totalt sett som blir presentert i rapporten.

Underkriteriene vi har brukt er:

• Fordeling av prøvene på soner (gjelder drivtelling, høstfiske og stamfiske)

• Størrelse på prøvematerialet i henholdsvis sports- og høstfisket (N: 1 = 100+, 2 = 50-99, 3 = 20-49, 4 = < 20)

• Sortert eller usortert materiale (gjelder stamfiske; kvalitet = 1 eller 2 tilsier at prøvene er usorterte og kan inngå i beregning av årsprosent på lik linje som høstfisket)

• Andel av fangsten i sportsfisket som er avlivet (ikke gjenutsatt) (% avlivet: 1 = > 90 %, 2 = 70-89 %, 3 = 50-69 %, 4 = < 50 %)

• Andel av den avlivede fangsten som er undersøkt (lest skjell) (% av avlivet: 1 = ≥ 50 %, 2 = 20-49 %, 3 = 5-19 %, 4 = < 5 %

5.2 Statistisk usikkerhet

Det er mange kilder til usikkerhet i denne type feltdata, både med hensyn til klassifiseringen til enten villaks, utsatt laks eller rømt oppdrettslaks, og om prøvene som er samlet inn er et representativt utvalg av fisken i vassdraget (se kapittel 3 og Løland mfl. 2016). Prosjektgruppen vurderer det slik at de metodiske og praktiske problemstillingene kan medføre systematiske feil og usikkerhet i estimatene for innslag av rømt oppdrettslaks. Ved utregning av et estimat for prosentvis andel oppdrettslaks i elven, kommer det i tillegg en statistisk usikkerhet på anslaget som avhenger av prøvestørrelsen og innslaget av rømt oppdrettslaks. Kunne vi observere alle laks i en elv, ville denne usikkerheten forsvinne. I tillegg kommer det usikkerhet i formlene som brukes til å konvertere observert andel rømt oppdrettslaks i fangster til årsprosent.

Kun den statistiske usikkerheten lar seg kvantifisere med dagens datagrunnlag. Statistisk usikkerhet viser hvor presise estimatene er, i den forstand at hvis vi kunne gå tilbake i tid og gjenta prøvetakingen i en elv flere ganger, hvor like vil da estimatene være hverandre (engelsk precision). Den statistiske usikkerheten uttrykker ikke hvor nøyaktige estimatene er, det vil si hvor nær «sannheten» estimatene i gjennomsnitt faller (engelsk accuracy). Systematiske feil (engelsk bias) gjør at estimatene kan være unøyaktige, selv om de fremstår som presise.

Innen en enkelt elv kan de systematiske feilene være ganske like fra år til år, det vil si systematisk over- eller underestimere andelen rømt oppdrettslaks, gitt at type prøvetakning er den samme. Dette betyr at estimatene for andel rømt oppdrettslaks kan være egnet til å avsløre trender over tid, selv om de systematiske feilene gjør at estimatene ikke gir et nøyaktig uttrykk for den reelle andelen rømt oppdrettslaks i et enkeltår.

Det er også verdt å understreke at ingen observasjonsmetode direkte måler andel rømt oppdrettslaks i gytebestanden, som er mest relevant for genetisk påvirkning på villaksbestanden. Andelen rømt oppdrettslaks observert under drivtellinger kommer nærmest andelen i gytebestanden. Andre metoder, spesielt sportsfiske, måler andelen tidligere i sesongen når bestanden kan ha en annen sammensetning, for eksempel på grunn av forskjeller i innvandringsperiode for villaks og rømt oppdrettslaks.

Vi viser den statistiske usikkerheten ved å beregne 95 % konfidensintervall for estimert årsprosent. Konfidensintervaller viser hvor presist beregnet punktestimatet er, det vil si korte intervaller tyder på mer presise estimater enn lange intervaller. For å forstå hva som ligger i begrepet konfidensintervall, kan vi gjøre følgende tankeeksperiment: Hvis vi kan gjenta prøvetakingen mange ganger, og estimerer et 95 % konfidensintervall for hver prøve, regner vi med at prosentandelen av intervallene som inneholder den sanne parameterverdien (årsprosenten) vil være nær 95 %. Det er mest sannsynlig at punktestimatet ligger nært den sanne parameterverdien, og mindre sannsynlig at differansen mellom punktestimat og parameterverdi er stor. Vi har estimert konfidensintervaller for observert andel rømt oppdrettslaks og beregnet årsprosent med Wilsons metode ved bruk av R-funksjonen «prop.test», uten kontinuitetskorreksjon. Når vi kun har én datakilde (sportsfiske, høstfiske eller drivtelling), kan Wilsons metode brukes direkte. Som neste steg (for årsprosent) er konfidensintervaller korrigert på samme måte som punktestimatet for andel rømt fisk, med empirisk formel vist i kapittel 4 (se også Diserud mfl. 2010).

Når vi har to datakilder, blir estimering av konfidensintervaller mer komplisert. Estimering av årsprosent gir samme vekt til begge datakildene, uansett prøvestørrelse, og er beregnet som gjennomsnitt av arcsinkvadratrot-transformert andel rømt fisk sommer og høst (omtalt i kap. 4, se også Diserud mfl. 2010). Konfidensintervaller er derfor estimert med en metode med følgende fremgangsmåte: 1) vi beregner konfidensintervaller med Wilsons metode for hver datakilde separat, 2) bruker arcsinkvadratrot-transformering for å komme på samme skala hvor gjennomsnitt er beregnet, 3) beregner totalusikkerhet for transformerte verdier (med antakelsen at usikkerhet i estimater kan tolkes som uavhengige av hverandre og normalfordelte), og 4) transformerer konfidensintervaller tilbake til normal skala. Metoden er logisk konsistent med estimering av årsprosent hvor to datakilder får samme vekt, men det kan likevel diskuteres om dette er ønskelig (som diskutert i Løland mfl. 2016).

5.3 Klassifisering av elvene basert på innslag av rømt oppdrettslaks

Klassifiseringen av elvene med hensyn til innslag av rømt oppdrettslaks som er gjort i denne rapporten, bygger på en samlet vurdering av alle datakildene for de respektive elvene. For hver elv har dataomfang og datakvalitet blitt vurdert. Hvilket datagrunnlag som har vært tilgjengelig for hvert enkelt vassdrag er angitt i oversiktsform i tabell 8.1. For mer detaljer, se web-løsningen. Resultatet fra én enkelt metode har blitt tillagt størst vekt i de tilfellene der kvaliteten på denne utmerker seg i forhold til data fra andre metoder benyttet i vassdraget. Årsprosenten kunne regnes ut i 103 av vassdragene. Det ble gjennomført drivtellinger i 160 vassdrag, og kvaliteten ble vurdert som tilfredstillende (kvalitetsvurdering 1-3) i 153 av disse. I en del av vassdragene er den samlede vurderingen av innslaget rømt oppdrettslaks gjort utelukkende på bakgrunn av drivtellinger, og det foreligger derfor ikke estimat av årsprosent for disse. I mange vassdrag foreligger det data fra både drivtelling og sportsfiske og/eller høstfiske. I noen vassdrag er beregninger av innslag rømt oppdrettslaks i stor grad basert på andre overvåkingsmetoder, for eksempel en fiskefelle slik som i Etneelva i Vestland.

I perioden 2014-2018 ble innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdragene klassifisert i henhold til følgende kategorier: Lavt til middels innslag = Innslag av rømt oppdrettslaks i vassdraget vurderes til å være under 10 %, Middels innslag = Ikke grunnlag for å konkludere om innslag av rømt oppdrettslaks er under eller over 10 %, Høyt innslag = Innslag av rømt oppdrettslaks i vassdraget vurderes til å være over 10 %. Denne kategoriseringen ble endret etter 2018. Se for øvrig Aronsen mfl. 2020 for nærmere forklaring av endringen i klassifisering av vassdragene .

Basert på de tilgjengelige datakildene blir nå andel rømt oppdrettslaks for hvert vassdrag klassifisert i kategoriene lavt, middels eller høyt innslag, tilsvarende systemet foreslått av Taranger mfl. (2014). Klassifiseringen følger ikke årsprosent slavisk, men er basert på en samlet vurdering av alle datakildene:

• Lavt innslag : Prosjektgruppens beste estimat for innslag av rømt oppdrettslaks er under 4 %.

• Middels innslag : Prosjektgruppens beste estimat for innslag av rømt oppdrettslaks er mellom 4 % og 10 %.

• Høyt innslag : Prosjektgruppens beste estimat for innslag av rømt oppdrettslaks er over 10 %.

I de fleste vassdragene er det relativt klart om vassdraget bør plasseres i gruppene med under 4 % eller over 10 % innslag av rømt oppdrettslaks. Men spesielt for vassdragene hvor vårt beste estimat ligger mellom 4 % og 10 % kan usikkerheten knyttet til klassifisering være høy. De ulike metodene gir vanligvis resultater som samsvarer godt, men klassifiseringen kan i noen tilfeller bli endret hvis man velger å vektlegge forskjellige datakilder ulikt.

Det er viktig å merke seg at denne måten å klassifisere vassdragene på ikke er helt lik systemet foreslått av Taranger mfl. (2014), siden klassifiseringen i vår rapport bygger på flere datakilder og ekspertvurderinger. Klassifiseringen gir en sammenstilling av det underliggende datagrunnlaget og kan brukes som verktøy for å vurdere tiltak som for eksempel målrettet utfisking av rømt oppdrettslaks. I tillegg vil tallmateriale og detaljer omkring observasjonene i det enkelte vassdrag være et nyttig datagrunnlag for vurdering av tilstanden i vassdraget.

6.1. Andel rømt oppdrettslaks i vassdrag 2025

For 2025 var det tilfredsstillende datakvalitet til å vurdere innslag av rømt oppdrettslaks i 215 vassdrag. Kart som viser ekspertvurdering av innslaget av rømt oppdrettslaks, årsprosent og hvilke metoder som er brukt til datainnsamling i hvert vassdrag, samt detaljerte oversikter over vurderingene for hver av de 215 elvene, er tilgjengelig på https://romtoppdrettslaks.hi.no. (se kap. 8). Der vises i tillegg data fra 50 vassdrag hvor datagrunnlaget er vurdert som for begrenset til å klassifisere innslaget av rømt oppdrettslaks i 2025. Utviklingen av årsprosent og resultater fra skjellanalyser over tid er også vist.

Andelen rømt oppdrettslaks i 2025 var 2,4 % i sportsfisket og 2,6 % i høstfisket (uvektede gjennomsnitt for elver). Dette er den laveste andelen rømt oppdrettslaks registrert i høstfisket siden programmet ble etablert i sin nåværende form i 2014, og en reduksjon fra 3,2 % i 2024. Andelen rømt oppdrettslaks i sportsfisket gikk ned fra 3,6 % i 2024, men andelen i 2025 var høyere enn i årene 2020-2023. To elver i Troms (194.Z Laukhellevassdraget og 193.Z Skøelvvassdraget) med andeler rømt oppdrettslaks i sportsfisket på rundt 40 % bidro til å trekke opp gjennomsnittsverdien. Antall elver, og hvilke elver som er inkludert i estimatene, varierer noe fra år til år slik at gjennomsnittsverdier fra forskjellige år ikke uten videre kan sammenlignes direkte.  

Gjennomsnittlig årsprosent i 2025 var 2,6 % i de 103 vassdragene der denne kunne beregnes fra sportsfiske og/eller høstfiske eller stamfiske, samt direkte beregnet for Etneelva. Dette var lavere enn gjennomsnittlig årsprosent i 2024 (4,6 %), men endringen i utregning av årsprosent (se kap. 4) gjør at gjennomsnittlig årsprosent i 2025 ikke er direkte sammenlignbar med gjennomsnittet i tidligere år.

I tillegg til sportsfisket og høstfisket gir vassdrag med drivtelling gode data for vurdering av innslaget av rømt oppdrettslaks. Det var drivtellinger med tilstrekkelig god kvalitet til å vurdere andelen rømt oppdrettslaks i 153 vassdrag. Uvektet gjennomsnittlig andel av rømt oppdrettslaks i 2025 var 0,8 % og dermed på nivå med andelen i 2024 (0.9 %).

Av totalt 215 vassdrag med tilfredsstillende datakvalitet til å vurdere innslaget av rømt oppdrettslaks ble 191 vassdrag vurdert til å ha lavt innslag av rømt oppdrettslaks (< 4 %), 10 hadde høyt innslag (> 10 %), og i de øvrige 14 vassdragene ble innslaget vurdert til å være mellom 4 % og 10 %. Uttrykt som forholdstall ser vi at 88,8 % av de undersøkte vassdragene vurderes til å ha lavt innslag i 2025, opp fra 84 % i 2024 og på nivå med andelen (90 %) i 2023 (Figur 6.1). Andelen vassdrag vurdert til å ha middels innslag i 2025 var 6.5 %, som var en reduksjon fra 9 % i 2024. Andelen vassdrag med høyt innslag i 2025 var 4.7 %, ned fra 7 % i 2024. Av 14 vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i 2024 hadde to vassdrag høyt innslag og tre vassdrag middels innslag, mens de resterende hadde lavt innslag av rømt oppdrettslaks i 2025. Tilsvarende for de 17 vassdragene med middels innslag av rømt oppdrettslaks i 2024, hadde ett vassdrag høyt innslag og to vassdrag middels innslag av rømt oppdrettslaks i 2025. Andelen vassdrag med høyt innslag har generelt vært relativt lav de siste årene sammenlignet med tidligere år. For eksempel i programmets første år, 2014, ble 21 % av de 140 vassdragene vurdert til å ha høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Det må bemerkes at klassifisering av innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdrag ble modifisert etter 2018 (se kap. 5), slik at resultatene fra overvåkningsprogrammet for perioden 2014-2018 ikke er direkte sammenlignbare med resultatene for de etterfølgende årene.  

Det varierer mellom regioner hvilke innsamlingsmetoder som er benyttet i vassdragene. I de sørligste fylkene øst for Rogaland er resultatene hovedsakelig basert på innsamlete skjellprøver fra sports-, høst- og stamfiske, mens drivtellinger bidrar mye til dataomfanget i Rogaland, på Vestlandet og i Nord-Norge. I tabell 6.1 er resultater fra ulike undersøkelser vist fylkesvis, mens tabell 6.2 viser resultatene fordelt på produksjonsområdene for akvakultur. Den regionale inndelingen i produksjonsområder er blant annet basert på forventninger om geografisk spredning av lakseluslarver. Rømt oppdrettslaks sprer seg over større geografiske områder enn lakseluslarver, og kan etter en rømmingshendelse spre seg til flere ulike produksjonsområder (Wennevik mfl. 2022). Vi tar likevel med en regional oversikt basert på produksjonsområder fordi dette er relevante grunnlagsdata for Havforskningsinstituttets risikovurdering av norsk fiskeoppdrett, hvor vurderingene av ulike påvirkningsfaktorer gjøres for produksjonsområder.

Vassdrag med middels eller høyt innslag av rømt oppdrettslaks er fordelt fra Vestland fylke i sør til vestlige deler av Finnmark i nord (Figur 6.2). Det var dermed lave innslag av rømt oppdrettslaks i alle de vurderte vassdragene med utløp langs Skagerrakkysten, i Rogaland (PO 1 og 2) og i Øst-Finnmark (PO 13). Det var også lavt innslag av rømt oppdrettslaks i alle undersøkte vassdrag i Vestfjorden og Vesterålen (PO 9). I enkelte tidligere år (f.eks. 2014 og 2015) har det vært observert høye andeler rømt oppdrettslaks i enkelte vassdrag på Østlandet, men innslaget har vært lavt i denne regionen de siste årene.

I Vestland fylke var det tre vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks (042.4Z Mosneselva, 055.7Z Oselva og 055.Z Tysseelva). Oselva og Tysseelva har hatt høyt innslag i samtlige år med overvåkningsdata, som er henholdsvis 12 og 10 år, mens Mosneselva har variert mellom middels og høyt innslag for de fem årene med overvåkningsdata. I Vestland fylke var det også to vassdrag med middels innslag av rømt oppdrettslaks, mens 42 vassdrag hadde lavt innslag.  

I Møre og Romsdal er innslaget vurdert som lavt i 32 av 34 vassdrag og middels i to vassdrag. Dette var en stor nedgang fra tilstanden i 2024 da ni vassdrag hadde middels, og fire vassdrag hadde høyt innslag av rømt oppdrettslaks i dette fylket.

I Trøndelag er innslaget vurdert som lavt i 20 av 23 vassdrag og middels i 3 vassdrag. Dette er en klar nedgang fra tilstanden i 2024 da ett vassdrag hadde middels, og seks vassdrag hadde høyt innslag av rømt oppdrettslaks i dette fylket.

I Nordland ble to vassdrag vurdert til å ha høyt innslag av rømt oppdrettslaks (144.61Z Bogelva og 144.7Z Storelva). Tre vassdrag hadde middels innslag, mens 23 vassdrag hadde lavt innslag. I både Bogelva og Storelva har innslaget rømt oppdrettslaks variert mellom lavt og høyt i de foregående årene.

I Troms var det fem vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks (190.3Z Storelva i Gratangsbotn, 190.7Z Spandalselva, 191.Z Salangsvassdraget, 193.Z Skøelvvassdraget og 194.Z Laukhellevassdraget). For Spandalselva og Laukhellevassdraget var det første gangen at innslaget rømt oppdrettslaks var høyt siden overvåkningsprogrammet startet med sin nåværende form i 2014, mens Storelva, Skøelvvassdraget og Salangsvassdraget har hatt høyt innslag flere ganger tidligere i perioden 2014-2024. I Troms var det også tre vassdrag med middels innslag av rømt oppdrettslaks mens 22 vassdrag hadde lavt innslag. Andelen vassdrag med middels eller høyt innslag av rømt oppdrettslaks i Troms i 2025 var blant de høyeste registrert i perioden 2014-2025, og en markant økning fra de foregående årene. I perioden 2021-2024 var det ingen vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks i dette fylket. Årsaken til det høye antallet elver med middels eller høy andel rømt oppdrettslaks i Troms er ikke kjent, men det er høy sannsynlighet for at det i stor grad skyldes rømmingshendelsen ved Dyrøy vinteren 2025 (se beskrivelse i kap. 1).

Totalt 18 vassdrag i Finnmark ble vurdert til å ha lavt innslag i 2025, mens kun ett vassdrag, 218.Z Russelva viste middels innslag av rømt oppdrettslaks. Russelva er blitt undersøkt årlig siden 2018 og har hatt middels innslag kun én gang tidligere, i 2021. I 2023 og 2024 hadde alle registrert vassdrag lave innslag av rømt oppdrettslaks.

6.2 Utviklingen i andel rømt oppdrettslaks i elvene i perioden 2014-2025

Andelen rømt oppdrettslaks i vassdragene endrer seg mellom år. Som vist i figur 6.3 har det vært en synkende tendens i andel oppdrettslaks siden 2014, men endringene har vært små siden 2017. Siden andel rømt oppdrettslaks varierer mellom produksjonsområder, og det har variert hvor mange vassdrag innenfor hvert produksjonsområde som har blitt dekket av overvåkningsprogrammet tilbake i tid, har den tidsmessige utvikling i andelen rømt oppdrettslaks i henholdsvis sportsfisket, høstfiske og i drivtellinger blitt beregnet med en statistisk modell (logistisk regresjonsmodell for andel rømt oppdrettslaks som en funksjon av år, med vassdrag inkludert som en tilfeldig effekt). Modellen estimerer en synkende andel rømt oppdrettslaks i perioden 2014-2025 for alle tre metodene, men endringen over tid er kun signifikant for høstfisket (figur 6.4).

6.3 Usikkerhet i beregnet årsprosent

Usikkerheten i beregnet årsprosent for elvene i overvåkingsprogrammet med sports- og/eller høstfiske vises grafisk i figur 6.5. Konfidensintervaller, som viser den statistiske usikkerheten rundt punktestimatene, er i mange tilfeller utstrakte på grunn av lav utvalgsstørrelse. Usikkerheten rundt estimatene er generelt så stor at mange observasjoner ikke kan plasseres under eller over 10 % med stor grad av sikkerhet. Det må imidlertid presiseres at i totalvurderingen av om en elv ligger over eller under 10 %, tas der for hver elv også hensyn til annen informasjon fra vassdragene som antas å kunne ha påvirket de målte innslagene, som for eksempel representativiteten til prøvene og uttaksfiske. I mange av elvene med estimert årsprosent er det i tillegg data fra drivtellinger som har stor betydning for vurderingene.

Vi har også beregnet andel rømt oppdrettslaks og dens usikkerhet for enkelte datakilder: sportsfiske (figur 6.6), høstfiske (figur 6.7) og drivtellinger (figur 6.8). Vær imidlertid oppmerksom på at konfidensintervallene er beregnet ut fra en situasjon der det tas en tilfeldig prøve fra en bestand som er betydelig større enn selve prøven. Dersom en høy andel av all laks i elven er blitt registrert, blir usikkerhet i estimatene overestimert. Denne andelen er ikke kjent, men vi antar at den kun vil være relativt høy for drivtelling som gjennomføres under gode forhold. I figur 6.8 er det derfor også vist hvordan konfidensintervallet endrer seg når det antas at en stor andel av bestanden, her 85 %, har blitt undersøkt ved drivtelling.

Det er nødvendig å fiske ut rømt oppdrettslaks for å redusere påvirkning på de ville bestandene. Ofte utføres utfisking om høsten etter at det ordinære fisket er avsluttet, og tiltakene krever at det foreligger løyve fra Statsforvalteren. Utfisking blir utført av ulike aktører og med ulike metoder, og finansieres både av forvaltning og næringsaktører. I noen tilfeller blir utfisking organisert lokalt av fiskerlag eller elveeierlag i vassdrag hvor det erfaringsmessig forekommer mye rømt fisk, eller dersom det foreligger informasjon om høye forekomster, for eksempel som følge av rømmingsepisoder i nærheten av vassdragene. I de senere årene har Fiskeridirektoratet ved flere anledninger pålagt oppdrettere å finansiere utfisking i vassdrag etter rømminger.

Fra og med høsten 2016 har det også blitt utført utfisking i vassdrag i regi av oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettslaks (OURO). Hensikten med OURO er å utføre oppgaver pålagt i Forskrift 5. februar 2015 nr. 89 om fellesansvar for utfisking av rømt oppdrettslaks. Ifølge forskriften skal OURO planlegge og finansiere utfisking i elver der innslaget av rømt oppdrettslaks er høyt, med mål om å redusere risiko for genetisk påvirkning på ville laksebestander. Utfisking i regi av OURO baseres i hovedsak på utfisking året etter at det er registrert høye andeler/antall rømt oppdrettslaks i vassdraget. En oversikt over antall elver hvor det har blitt planlagt og gjennomført utfisking i regi av OURO i løpet av perioden 2016-2025, samt antall som har blitt tatt ut, er vist i tabell 7.1. For nærmere informasjon om utfiskingstiltakene og gjennomføring i de ulike vassdragene, se rapporter fra aktører som har deltatt i utfiskingen på OURO sine nettsider (www.utfisking.no).

Uttaksfiske kan utføres ved en rekke metoder, og en oppsummering av aktuelle metoder er gitt i Næsje mfl. (2013). De fleste uttaksaktiviteter i OURO og en rekke andre uttaksprosjekter er basert på at rømt oppdrettslaks først identifiseres ved drivtelling/snorkling, og deretter tas ut med harpun, not eller garn. I tillegg organiseres det i flere vassdrag utfisking med stang i samarbeid med lokale grunneierlag/fiskerlag, samt enkelte steder uttak i fisketrapper eller bruk av kilenøter i sjøen. OURO bidrar også til å finansiere drift av fellen i Etneelva hvor all rømt oppdrettslaks sorteres ut gjennom hele sesongen. Uttaksfiske med stang utføres i hovedsak i områder hvor det lokalt er kjent at oppdrettslaks samles, ofte i nedre del av elvene, ved vandringshindre og ved utløp i sjø.

En rekke av de aktuelle utfiskingsprosjektene har blitt utført av deltakere eller samarbeidspartnere i overvåkingsprogrammet, og datamateriale fra disse er gjort tilgjengelig for denne rapporten. Informasjon om uttaksfiske i de ulike vassdragene er vist i den web-baserte innsynsløsningen. Det er bare inkludert datamateriale fra uttak hvor det foreligger kontrollerte skjellprøver av fisken, og der disse er klassifisert som sikker rømt oppdrettslaks. I noen tilfeller er det ikke mulig å gjøre en sikker klassifisering ut fra skjellprøven, eller analysen viser at fisken ikke var en oppdrettslaks. I tillegg tas det enkelte steder ut rømt regnbueaure som ikke inkluderes i oversikten over oppdrettslaks. Våre tall for uttak kan derfor avvike noe fra det som rapporteres i andre sammenhenger, og andre rapporter viser i noen tilfeller høyere tall for uttak enn det vi har dokumentert som tatt ut av rømt oppdrettslaks i de samme vassdragene. Det samme prinsippet anvendes på prøver fra høstfisket, stamfisket og sportsfisket. Dersom det ikke foreligger en skjellprøve (f.eks. tom skjellkonvolutt), eller skjellprøven ikke kan klassifiseres som rømt oppdrettslaks, vil disse individene ikke inkluderes som rømt oppdrettslaks i beregningsgrunnlaget for estimering av andel rømt laks. I perioden 2016-2025 utgjør skjellprøver fra uttaksfiske 46 % av skjellprøvene fra rømt oppdrettsfisk som har blitt registrert i overvåkingsprogrammet (Figur 7.1). Fisk som er kategorisert under «uttaksfiske» i Figur 7.1 inneholder også fisk fra andre uttaksprosjekter i tillegg til OURO, men illustrerer at uttaksaktivteter har stått for en betydelig andel av den rømte oppdrettslaksen som årlig fanges og rapporteres til overvåkingsprogrammet. I 2025 var 717 laks i overvåkingsprogrammet verifisert som rømt oppdrettslaks basert på analyser av skjell, noe som var en økning fra 658 og 310 rømte oppdrettslaks i henholdsvis 2024 og 2023. Over halvparten av de 717 rømte oppdrettslaksene ble fanget i sportsfisket, mens ca. 1/3 ble fanget i målrettet uttaksfiske i vassdrag. De resterende ble tatt ut i høstfiske, stamfiske eller med andre metoder som for eksempel med fellen i Etneelva. Over halvparten av den rømte oppdrettslaksen fanget i målrettet uttaksfiske i 2025 var innenfor produksjonsområde 3, mens nesten 2/3 av den rømte oppdrettslaksen fanget i sportsfisket var innenfor produksjonsområde 10.

Skoglund mfl. (2024) oppsummerte nylig erfaringene med uttaksfiske over en 12-årsperiode fra 63 vassdrag på Vestlandet. Studien rapporterte at stangfiske hovedsakelig fanget nyrømt, umoden oppdrettslaks, mens snorkling og harpunjakt i større grad fanget større og kjønnsmodne fisk på gyteplassene. I vassdrag hvor det forelå tall på antall rømt oppdrettslaks fra drivtellinger i forkant av uttak med harpun, ble i gjennomsnitt 53 % av den observerte oppdrettslaksen tatt (Skoglund mfl. 2024). Gode data fra drivtellinger forutsetter imidlertid gode siktforhold, og foreligger i hovedsak fra små og mellomstore vassdrag. Effekten av utfisking er vanskeligere å evaluere i større vassdrag hvor sikten er begrenset eller hvor fisken kan oppholde seg i innsjøer eller dype kulper i elva. I tillegg baserer drivtellinger seg på antall fisk som er i vassdraget på et gitt tidspunkt. Dersom drivtellingen gjennomføres nært gytetidspunkt vil dette gi et godt bilde på hvor mange rømte oppdrettslaks som potensielt kan bidra i gytingen. Men en slik telling er et øyeblikksbilde og fanger dermed ikke opp fisk som eventuelt har forlatt vassdraget eller som kommer opp i vassdraget etter at tellingene/uttaket er utført. Dersom tellingene er foretatt på et annet tidspunkt enn når gytingen faktisk skjer, kan det være vanskelig å vurdere hvor stor effekt uttakstiltakene totalt sett har med tanke på å redusere risikoen for innkryssing av rømt oppdrettslaks i villaksbestandene.

Datagrunnlaget som er benyttet i analysene i denne rapporten er visualisert på nettsiden https://romtoppdrettslaks.hi.no. Flere oversiktskart er tilgjengelig som viser årsprosent og andel oppdrettslaks i de ulike datakildene (Figur 8.1). Om muspekeren holdes over et punkt på kartet som representerer et vassdrag med innslagsvurdering under fanen «Oversiktskart» kommer det opp et lite vindu med basisinformasjon om vassdraget.

Fanen «Datainnsamling» åpner et kart som viser hvilke datakilder som er tilgjengelige for hvert vassdrag og år (Figur 8.2). Holder man muspekeren over en del av kakediagrammet åpnes et vindu med resultatene for denne datakilden.

Mer detaljert informasjon om hvert vassdrag finnes under fanen «Elverapport» (eller knappen «Gå til elverapport») dersom et spesifikt vassdrag er valgt i rullegardinmenyen til venstre (Figur 8.3). I arket til venstre vises det innslagsvurdering med fargekode og begrunnelsen for vurderingen ved siden av. I tabellen under er det gitt informasjon om vassdraget som for eksempel hvilket fylke utløpet ligger i og lengde på anadrom strekning. Nederst på siden ser man tre kart med ulik målestokk som viser hvor i landet vassdraget ligger, hele elveløpet og soneinndeling.

Figur 8.3. Elverapport for Skienselva som viser innslagsvurdering og begrunnelse for vurdering i 2025, basisinformasjon om vassdraget og ulike kart

Under fanen «Resultater» finner man et søylediagram som oppsummerer antall individ (skjellprøver) og klassifisering av individene etter skjellanalyse (med unntak av drivtelling der det brukes visuell klassifisering) per sone for de forskjellige fiskemetodene (Figur 8.4). Via de to knappene helt nederst på siden kan man enten gå videre til en tabellvisning av resultatene («Vis som tabell») eller «Detaljert informasjon», der informasjon om for eksempel innsamlingsperiode, ansvarlig institusjon eller begrunnelse for datakvalitet er presentert. En sammenligning av resultater fra ulike år er mulig under fanen «Tidligere år».

«Andel oppdrettslaks» viser en tidsserie for prosent oppdrettslaks av total mengde laks analysert for de forskjellige datakildene i vassdraget, samt den beregnede årsprosenten (Figur 8.5). Det er mulig å tilpasse figuren ved å velge bort år eller datakilde etter ønske.

Nettsiden oppdateres hvert år med nye data samtidig som rapporten publiseres. Justeringer og forbedringer av datavisualisering vil derimot skje fortløpende. Bildene ovenfor viser nettsiden per dato for publisering.

Tabellene nedenfor viser nøkkeltall fra enkeltvassdragene med data som inngikk i det nasjonale overvåkingsprogrammet for rømt oppdrettslaks i 2025. Tabell 9.1 inneholder kun vassdrag med tilstrekkelig grunnlagsdata for å vurdere innslag av rømt oppdrettslaks, mens tabell 9.2 viser alle vassdragene uten tilstrekkelig datagrunnlag og dermed uten innslagsvurdering. Vassdragsnummer (NVE), utløpsfylke og navn er angitt. De neste kolonnene inneholder totalt antall laks (n) og prosent rømt oppdrettslaks for de enkelte datakildene vi har prøver fra. Når prøveantallet er mindre enn 20 individ (andel markert med grå bakgrunn) blir datakilden ikke brukt til å vurdere innslag av rømt oppdrettslaks direkte, men det er støtteinformasjon for vurderingene. Når det gjelder høstfiske er det gitt to prosentverdier, der den siste verdien (KRO %) innbefatter eventuelle data fra stamfiske dersom dette er utført på høsten og er vurdert til å kunne supplere/erstatte data fra det ordinære høstfisket. Deretter vises først den beregnede årsprosenten, innslaget i drivtellingene og så vår totale vurdering av innslaget rømt oppdrettslaks (Innslag RO) i vassdraget. Lavt innslag = Innslag av rømt oppdrettslaks i vassdraget vurderes til å være under 4 %. Middels innslag = innslag av rømt oppdrettslaks vurderes å være mellom 4% og 10 %. Høyt innslag = Innslag av rømt oppdrettslaks i vassdraget vurderes til å være over 10 %. Ikke vurdert = Innslag av rømt oppdrettslaks kunne ikke vurderes. Detaljer om de enkelte feltene finnes i metodekapittelet (kap. 2), og datamaterialet er grundigere beskrevet i web-løsningen .