Kunnskapsgrunnlag for risikovurdering av negative effekter av lakselus på vill laksefisk 2026

Denne gjennomgangen av kunnskapsgrunnlaget for lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» er strukturert slik at det gjenspeiler strukturen i risikovurderingen. Metodikken for risikovurderingen er beskrevet i «Risikorapport Norsk Fiskeoppdrett 2026», Norsk Standard NS 5814:2021+AC:2023 samt Andersen et al. (2022) og vil ikke bli gjennomgått videre her. I henhold til denne metodikken vurderes risikoen for at lakselus fra oppdrettsfisk har en negativ påvirkning på bærekraft, som dette defineres av FN: «en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov». I risikovurderingen og kunnskapsgrunnlaget legges til grunn at tap eller svekkelse av populasjoner av ville laksefisk er ødeleggende for fremtidige generasjoners mulighet for å nytte seg av naturressurser og dermed en svekkelse av bærekraft. I denne vurderingen er det identifisert sentrale faktorer som styrer lakselus’ påvirkning av ville laksefisk i det samlede risikobildet (Figur 1.1). Å vurdere risiko på lang sikt er forbundet med stor usikkerhet fordi forutsetninger vil endres over tid. Gjennomgangen av det produksjonsområdevise grunnlaget for risikovurdering baserer seg på forventet tilnærmet uendret produksjonsmessig og klimatologisk situasjon, mens en nærmere drøfting av de mulige effektene av endringer i klima diskuteres i en egen rapport senere i 2026. Risikovurderingen er gjennomført separat for laks og ørret/røye fordi disse har svært forskjellige økologiske strategier.

 

 

2.1 - Lakselus – en kort introduksjon

 

 

Lakselus (Figur 2.1.1) er en parasitt som kan infisere laksefisk i havet. Lakselus klekker som larver fra eggestrenger som hunnlusen bærer frem til eggene klekkes. Det er de færreste av larvene som finner en vert, men de som klarer dette utvikles gjennom flere stadier på fisken til voksne lus. En hunn kan pare seg med flere hanner og legger egg uavhengig av om den er befruktet, men ubefruktede egg klekker ikke. Lakselusen finnes i sjøen både i områder med full saltholdighet (ca. 34 psu) og i fjorder med naturlig ferskvannspåvirkning. Den finnes langs hele kysten og er særlig tallrik i områder med mye oppdrettsfisk som i dag er hovedkilden til lakselus langs norskekysten. Lakselus spiser av vertens hud og blod og fisken kan derfor utvikle store sår, svekket helsetilstand og oppleve redusert vekst. Fiskene er mest sårbare for lakselus når de er små og nylig utvandret til sjøen fra ferskvann. For villaks er dette situasjonen noen uker om våren når smolten svømmer fra elvene, forbi oppdrettsanlegg i fjordene og langs kysten, og ut i havet på beitevandring. Får de lus på seg, blir sannsynlighet for at de overlever og kommer tilbake til elva si for å gyte senere, redusert. For sjøørret og sjørøye er situasjonen annerledes siden de oppholder seg i områder med mye smitte over lengre tid. De beiter i fjordene og langs kysten (sjørøya finnes kun i nord) hele sommerhalvåret og for sjøørreten til dels utover høst og vinter, og er dermed utsatt for lakselus i en mye lengre periode enn laksen.

2.2 - Lakselusens utvikling

Lakselusen er et lite krepsdyr, og som andre krepsdyr har den flere livsstadier. Lakselusen har åtte stadier adskilt av skallskifter og gjennomgår store forandringer fra klekking til lusen er voksen (Figur 2.2.1).

 

 

De første tre stadiene omtales som de planktoniske stadiene og omfatter nauplius I, nauplius II og kopepoditter. I disse stadiene er lusen frittlevende i vannmassene hvor kopepoditten infiserer laksefisk. Lakselus spiser ikke før de eventuelt finner en vert, og de dør av sult dersom de ikke klarer å finne en. Levetiden til kopepoditten varier fra en uke til en måned avhengig av vanntemperaturen. Hvis kopepoditten finner en laksefisk hekter den seg fast i huden, gjerne på siden eller finnene. Kopepoditten er liten (ca. 0,7 mm lang) og kan derfor være vanskelig å se på fisken. Når den har funnet et egnet sted å slå seg ned, begynner den å spise og skifter etter hvert skall.

De to fastsittende stadiene, chalimus I og chalimus II larver sitter fast på verten med et frontalfilament både under skallskifte og gjennom vekstperioden i hvert stadium og flytter seg ikke omkring på fisken. Chalimus-stadiene var tidligere feilaktig delt i fire stadier, men nyere studier har vist at det bare er to (Hamre et al., 2013).

Etter de to chalimus-stadiene kommer de mobile stadiene der lusen kan bevege seg rundt på fisken (preadult 1, preadult 2 og adulte). Ved overgangen fra fastsittende til bevegelige stadier øker virulensen (den negative effekt på vertene) og dødelighet kan inntreffe hos fisk med høy forekomst av lus (Grimnes and Jakobsen, 1996). Kjønnet hos lakselus bestemmes av arvestoffet ved befruktning, men kjønnsforskjeller blir først tydelige ved preadult I stadiet, hvor formen til kjønnssegmentet er ulik (Figur 2.2.2). Denne forskjellen blir mer uttalt hos preadult II og adulte lus. Voksne hanner kan ofte observeres sittende på preadult 2 hunner som de befukter så snart hunnen har gått igjennom sitt siste skallskifte til adult. De voksne hunnene produserer par med 1-2 ukers mellomrom eggestrenger som inneholder 100-1000 egg per eggestreng (Tully og Wheelan, 1993; Brooker et al., 2018; Hamre et al. 2019; Thompson et al., 2023).

 

 

2.3 - En kort introduksjon til økologien til lakselusens verter.

Laks, sjøørret og sjørøye tilhører laksefamilien Salmonidae og er alle verter for lakselus. De gyter i ferskvann hvor yngel vokser opp. De vandrer mellom gyteområder i ferskvann og næringsområder i saltvann og kalles derfor anadrome. Før de vandrer fra ferskvann til saltvann gjennomgår de fysiologiske tilpasninger som gjør dem i stand til å leve i saltvann. Denne prosessen kalles smoltifisering og yngel som har gjennomgått dette kalles for smolt. De tre artene har ulike levemåter og livshistoriestrategier, som beskrives kort under. Tidspunkt, varighet og habitatvalg i sjøen gjør artene sårbare på ulike måter i forhold til lakselusa.

Laks smoltifiserer etter noen år i ferskvann og migrerer til havet hvor det er vesentlig mer næring tilgjengelig. Denne utvandringen er, med noen få unntak, alltid en del av laksens livssyklus og laksen betegnes derfor som en obligat anadrom art. Laksens næringsvandring i havet er vesentlig lenger enn for sjøørret og sjørøye, både i tid og rom. Den forlater kysten hvor både oppdrettsanlegg og dermed også de høyeste tetthetene av lakselus befinner seg. Tiden laksen blir eksponert for lakselus er derfor relativt kort sammenliknet med sjøørret og sjørøye (se nedenfor). Når laksen har vært i havet 1-4 år, returnerer den (i hovedsak) tilbake til elven den vandret ut fra for å gyte.

Ørret betegnes som en fakultativ (frivillig) anadrom art fordi voksne individer kan leve både i ferskvann og i saltvann, Når ørreten vandrer til havet, kaller vi den sjøørret. Som laksen vandrer sjøørreten til havet på grunn av den rike næringstilgangen der. Mens laksen ikke returnerer til ferskvann før den er kjønnsmoden er ørreten kortere i sjøen (3-15 måneder) og holder seg mest i fjordene eller kystnært. Sjøørretens utbredelse har derfor større overlapp med områdene som benyttes til lakseoppdrett, og er eksponert for lakselus over vesentlig lenger tidsrom enn laksen. Sjøørreten kan også vandre tilbake til ferskvann for å avluse seg dersom den blir tungt infisert av lakselus (Birkeland and Jakobsen, 1997; Serra-Llinares et al., 2020). Dette kaller vi prematur tilbakevandring, og er noe som ofte går på bekostning av veksten og overlevelse til fisken.

Røye er som ørreten fakultativ anadrom. Røye foretrekker kaldere vann enn laks og ørret, og er derfor mer sårbar for at klimaet blir varmere.Sjørøye er også særlig sårbar for lakselus selv om den har den korteste vandringen til havet av de tre artene (30-60 dager), og blir kraftig negativt påvirket av lakselus selv ved relativt lavt infeksjonspress (Fjelldal et al., 2019). Grunnen til at den er mer sårbar kan være at den ikke tolererer saltvann så godt (Lysfjord and Staurnes, 1998) og at lakselus gjør situasjonen verre ved å spise det beskyttende slimlaget fisken har rundt seg, og lage hull i huden så saltet trenger lettere inn. Som sjøørreten kan den avbryte næringsvandringen i sjøen om den blir infisert av mange lakselus (Strøm et al., 2022).

2.4 - Norsk akvakultur: Oppdrett av laksefisk og lakselus.

Oppdrett av laksefisk i åpne merder gjør at smittestoffer og parasitter fra oppdrettsanleggene spres til miljøet. Det er uomtvistelig sannsynlighetsovervekt for at lakseluslarver fra lus på oppdrettsfisk er den største kilden til nye infestasjoner i oppdrettsintensive områder i Norge (Fjørtoft et al., 2019; Dempster et al., 2021). Dette er fordi det er mer enn 700 ganger så mye oppdrettslaks som villaks som fungerer som verter for lakselusen (Larsen and Vormedal, 2021). Luselarver fra oppdrettsfisk er beregnet å utgjøre >97% av alle luselarver i norsk farvann (Dempster et al., 2021). Selv om arbeidet til Dempster m.fl. (2021) ikke tar høyde for vertsavhengige forskjeller i fekunditet som nyere forskning indikerer (Thompson et al., 2023) tilsier all tilgjengelig kunnskap at lakselus fra oppdrettsfisk er kilden til nesten all lakselussmitte i områder med oppdrett. Vi ser i dette dokument derfor bort fra bidraget i smittepress fra lus som sitter på villfisk, selv om dette vil være viktig i områder uten oppdrettsfisk. Det ovenstående gjør at lakselusen langt på vei i praksis må forstås som en oppdrettsart på lik linje med laks og regnbueørret. Lakselus har vist at den raskt kan tilpasse seg en rekke behandlinger (Besnier et al., 2014; Kaur et al., 2017; Rutle et al., 2023) og det er derfor sannsynlig at den vil kunne tilpasse seg nye driftsformer, for eksempel nedsenkbare merder eller lukket anlegg med dypt vanninntak (Coates et al., 2021; Bui et al., 2023; Coates, 2023).

2.5 - Lakselus og miljø

Lakseluslarver er små og er ikke i stand til å svømme imot strømmen, men de kan bevege seg vertikalt i vannsøylen ved å hoppe oppover eller la seg synke. De har derfor en viss evne til å velge hvilket miljø de vil oppholde seg i og atferden er ulik mellom larvestadiene (Crosbie et al., 2019; Crosbie et al., 2020). Larver unngår lav saltholdighet (Heuch, 1995; Crosbie et al., 2019) og ved mye nedbør og elveavrenning som gir lavt saltinnhold i overflatelaget i fjorden kan vi forvente at lusene plasserer seg dypere i vannsøylen. Lakselusen er isoosmotisk i sjøvann (samme osmotiske trykket inne i kroppen som i det omgivende vann) og hyperosmotisk (høyere osmotisk trykk i kroppen) i brakkvann, men har begrenset evne til å opprettholde fysiologisk saltholdighet inne i kroppen under slike forhold (Hahnenkamp and Fyhn, 1985). Lakselusens kopepoditter har variabel evne til å overleve i brakk- og ferskvann men det er vist i forsøk at kopepoditter uten synlig negativ påvirkning overlever saliniteter ned til 10 promille saltholdighet i 2 timer (Bui et al., 2023).

Når lakselusen utsettes for ferskvann, vil frittlevende stadier (larver) la seg synke til dypere og saltere vannlag. Denne atferdsmessige responsen betyr at kopepoditter i miljøet kan forventes under ferskvannslaget i ferskvannspåvirkete områder selv om overlevelsen kan være lavere på grunn av episodisk eksponering (Bricknell et al., 2006b). Det er imidlertid stor individuell variasjon i toleranse for ferskvannsinnblanding (Ljungfeldt et al., 2017; Andrews and Horsberg, 2020), og denne variasjonen i toleranse gjelder også larvestadiene (Bui et al., 2023). Det forventes noe smitte også ved lavere salinitet helt ned til 12 psu (Bricknell et al., 2006b), og det forventes at lusens evne til å smitte ved lavere salinitet kan endres med variasjon i ferskvannseksponering over tid (Bricknell et al., 2006b; Ljungfeldt et al., 2017; Dempster et al., 2021; Bui et al., 2023), og at lusens evne til å smitte ved lavere salinitet kan endres med variasjon i ferskvannseksponering over tid (Ljungfeldt et al., 2017; Dempster et al., 2021; Bui et al., 2023).

Lakselusens toleranse og preferanse for vann med høy saltholdighet har stor betydning for smitte av fisk i miljøet og kopepoditter antas gjerne å unngå vann som har redusert saltholdighet. Nypåslåtte kopepoditter er sensitive for lave saltholdigheter (Wright et al., 2016) og ettersom utvandrende laks fortrinnsvis svømmer i de øverste 2 meterne av vannsøylen vil det i områder med lav saltholdighet være redusert kontakt mellom lakselus og vertsfisk. Grensen for hvilke saltholdighet luselarvene unngår varierer (Crosbie et al. (2019) og upubliserte data), og både publiserte (Bricknell et al., 2006b; Crosbie et al., 2019) og upubliserte studier (Skern-Mauritzen, personlig kommunikasjon) viser at en andel av lusepopulasjonen vil søke oppover mot lys selv om saltholdigheten er under 15 promille. Ferskvann brukes i dag alene eller i kombinasjon med andre mekaniske metoder til avlusning i oppdrett. Hvis bruken av ferskvann medfører større toleranse hos lakselus kan konsekvensen bli at en større andel av kopepoditter bedre tåler lav saltholdighet og søker mot de ferskere overflatelag med større forekomst av fisk. Dette vil medføre at en større del av fjordene vil få høy smittebelastning fra lakselus og er derfor en problemstilling som adresseres i pågående forskningsprosjekter.

Utviklingen av alle stadier av lakselus er styrt av vanntemperaturen (Samsing et al., 2016; Hamre et al., 2019; Dalvin et al., 2020b). Lakselus utvikler seg fortere til det voksne stadiet og legger egg oftere i varmere vann. I kaldere vann vil utviklingen være saktere, og voksne hunner legger egg sjeldnere slik at eggproduksjonen reduseres. Samtidig gir kaldt vann lengere overlevelse og dermed større spredning av larver, men færre larver overlever sannsynligvis til det smittsomme stadiet (Samsing et al., 2017; Skern-Mauritzen et al., 2020). Lakselusen er som parasitt godt tilpasset temperaturene hvor vertsfisken trives. I forsøk for å teste toleransegrenser for lakselusen, ble det observert god overlevelse av lakselus på fisk mellom 6 og 21°C med maksimum på 15 °C (Dalvin et al., 2020a). Lakselus overlever også ved lave temperaturer (under 5°C) men utviklingen vil være så sakte og ny smitte så begrenset at det sjeldent forårsaker store problemer (Ugelvik et al., 2022).

I denne rapporten har vi for hvert produksjonsområde hentet overflate-temperatur (0,5 m dyp) og saltholdighet fra den hydrodynamiske modellen Norkyst v3 (Christensen et al. 2025) for å vurdere hvor gunstig miljøet er for lakselus. For denne vurderingen er saltholdighet nær overflaten beregnet som månedlige gjennomsnitt for de samme årene, og snittet for hver av de fire månedene mai-august er vist under hvert produksjonsområde. I 2024 ble den hydrodynamiske modellen oppdatert og et nytt arkiv med modelldata ble produsert for perioden 2012 - 2024. Dette medfører små endringer i vurderingen av de fysiske forholdene, men medfører også endringer for den estimerte konsentrasjonen av smittsomme lakseluslarver, og den predikerte påvirkningen på villfisk (smittepress; ROC og virtuell postsmolt modell; VPS). Flere detaljer kan finnes i Trafikklysrapporten (trafikklyssystemet.no).

Vi har i tillegg beregnet temperaturen under smoltutvandringen (Figur 2.5.1.) for alle 13 produksjonsområdene, også basert på modelldata fra Norkyst v3. Som ses i figuren er temperaturene i alle områder relativ like med middeltemperaturer rundt 9-11°C, men temperaturøkningen i sør etter utvandringen er kjappere og øker til høyere temperaturer enn i nord. Dette er temperaturer hvor lakselus har god smitteevne og overlevelse. Merk at i den koblede fysisk-biologiske modellen for å estimere smittepress er både temperatureffekter og lakselusens unnvikelse av vann med lavere saltholdighet inkludert (Sandvik et al., 2020; Sandvik et al., 2021b). Informasjonen om de fysiske forholdene i produksjonsområdene er tatt med for å gjøre det lettere å forstå risikovurderingen.

 

 

2.6 - Spredning av lakselus

Spredningen av lus fra et oppdrettsanlegg vil være høyst variabel siden vannstrømmer kan endres på kort tid og over små avstander. Bevegelsen til vannet er blant annet avhengig av vindforhold, tidevann og elveavrenning. I fjorder observerer man i tillegg episoder med kraftig strøm inn og ut av fjorden. Disse episodene oppstår irregulært en til to ganger i måneden, og er frembragt av tetthetsforskjell mellom vannet i fjorden og vannet på kysten som resultat av vind langs kysten (Asplin et al., 1999; Asplin et al., 2014). Som følge av det dynamiske miljøet langs kysten kan lakselusene drive flere 10-talls kilometer fra utslippspunktet før den eventuelt finner seg en vertsfisk. En detaljert beskrivelse av de fysiske oseanografiske forhold langs den norske kysten kan finnes i artikler og årlige rapporter (Sætre, 2007; Albretsen et al., 2012). Havforskningsinstituttet publiserer årlig en beskrivelsene av de fysiske forholdene (vannstrømmene, vanntemperatur og saltholdighet, hver time langs hele kysten) basert på resultat fra den hydrodynamiske modellen Norkyst i faste rapporter (i forbindelse med trafikklysvurderingen, e.g. vedlegg til Trafikklysrapporten) (Albretsen et al., 2025).

Alle oppdrettsanlegg for laksefisk i Norge rapporterer ukentlig gjennomsnittlig antall lakselus per fisk når temperaturen er over 4°C. Produksjon av lakseluslarver fra alle anlegg blir deretter beregnet basert på innrapporterte antall voksne hunnlus per fisk, antall fisk på lokaliteten og vanntemperaturen på 3 m dyp. Lusetellinger og temperatur hentes fra Mattilsynet (ukentlige data), mens data for antall fisk hentes fra Fiskeridirektoratet (månedlige data). Det generelle mønstret i utslippene følger et relativt stabilt årlig mønster knyttet til regulatoriske lusegrenser, sesongmessige avlusningsregimer, produksjon og vanntemperatur (Figur 2.6.1. viser eksempler på dette). Som følge av dette øker vanligvis produksjonen av egg og larver fra slutten av mai, tidligst i sør grunnet raskere temperaturøkning om våren, frem mot en maksimal egg- og larveproduksjon fra august til oktober avhengig av landsdel.

 

 

2.7 - Effekter av lakselus på villfisk

Lakselus lever av vertens slim, hud og blod, og vertsfisk kan oppleve økte nivåer av stresshormonet kortisol, problemer med å opprettholde saltbalansen og påvirker den immunologiske respons hos vertsfisken (Torrissen et al., 2013; Holm et al., 2015; Gallardi et al., 2019; Braden et al., 2020). Skadene på fisken blir spesielt store når lus utvikler seg fra fastsittende larver til bevegelige lus (Grimnes and Jakobsen, 1996; Fjelldal et al., 2020; Bui et al., 2024). Høye infeksjoner med lus reduserer lagrene av energi i lever, og ytelsen til hjertet (Medcalf et al., 2021). Effekter som redusert vekst, svømmeevne, økt energiforbruk og reproduksjon samt økt dødelighet er også påvist (Grimnes and Jakobsen, 1996; Bjørn and Finstad, 1997; 1998; Finstad et al., 2000; Wagner et al., 2003; 2004; Wells et al., 2006; Wells et al., 2007; Tveiten et al., 2010; Øverli et al., 2014; Bui et al., 2016; Hvas and Bui, 2022). Lakselus kan også utsette kjønnsmodning hos laks (Vollset et al., 2014a), men modeller indikerer at betydningen av forsinket kjønnsmodning på populasjonsveksten er neglisjerbar i forhold til effekten av direkte dødelighet (Vollset and Krkosek, 2021).

Konsekvensen av infestasjon av lakselus på vill laksefisk er avhengig av antall lus fisken har, og hvor stor fisken er. I dag brukes antall lus per gram fiskevekt for å estimere sannsynlighet for at et individ dør på grunn av lakselus, gitt tålegrenser eller grenseverdier for når dødelighet inntreffer (Taranger et al., 2012). Det er foreslått ulike grenseverdier for henholdsvis liten laksefisk under 150 g (utvandrende laksesmolt og førstegangsutvandrende sjøørret og sjørøye), og et annet sett grenseverdier for laksefisk over 150 g (veteranvandrere av sjøørret og sjørøye). For laksesmolt og førstegangs utvandrende ørret og sjørøye vurderes det å være høy sannsynlighet for dødelighet ved mer enn 0,3 lus per gram fiskevekt (lus/g), og en gradvis reduksjon i sannsynlighet for død ved lavere infestasjonstrykk (Tabell 2.7.1.; Kolonne «Mest sannsynlig toleranse»). For større veteranvandrende sjøørret og sjørøye er konsekvensene antatt å inntreffe ved lavere luseintensitet, og osmoregulatorisk sammenbrudd og akutt dødelighet er observert allerede ved 0,1 lus/g (Tveiten et al., 2010). For denne gruppen vurderes det å være høy sannsynlighet for dødelighet ved mer enn 0,15 lus/g (Tabell 2.7.1.; Kolonne «Mest sannsynlig tålegrenser»).

Tålegrensene referert til ovenfor er basert på relativt få laboratorie- og feltforsøk, fordi slike studier er krvende å gjennomføre, og verdiene må betraktes som veiledende. Det er blant annet antatt at fisk som er frisk og velfødd har en høyere tåleevne for lakselus, mens fisk som i ulik grad er svekket av sykdom har lavere tåleevne (Long et al., 2019; Carvalho et al., 2020). Det er også usikkerhet tilknyttet tap av lus fra kopepodittstadiet til de bevegelige stadiene der de fysiologiske konsekvensene for fisken inntreffer (Grimnes and Jakobsen, 1996; Bjørn and Finstad, 1998). I hvilken grad resultater fra laboratorieforsøk er overførbare til det som skjer i naturen er også omdiskutert (Wagner et al., 2008). Dødelighet på laksefisk i naturen kan være høyere eller lavere enn det som registreres i laboratorieundersøkelser. For eksempel kan fisk i naturen utsettes for økt dødelighet tilknyttet tilleggsfaktorer som fisken er beskyttet mot i laboratoriet. Det er også ukjent i hvilken grad adaptiv atferd i naturen kan redusere dødeligheten i forhold til verdier funnet i laboratorieundersøkelser. Dette er spesielt relevant for sjøørret og sjørøye, som har muligheten til å avluse seg ved å oppholde seg i områder med fersk- eller brakkvann (Serra-Llinares et al., 2020; Strøm et al., 2024). Dette vil imidlertid medføre en forkortet beiteperiode som kan ha en effekt på vekst, alder ved kjønnsmodning, reproduktiv kapasitet og vinteroverlevelse omtalt som indirekte dødelighet. Oppsøker fisken ikke ferskvann antar vi at den har en risiko for å dø av skaden påført av lakselus som skalerer med antall lus den smittes med. Per i dag har vi ikke nok kunnskap til å vurdere om lakselussmitte på sjøørret og sjørøye primært vil føre til økt dødelighet eller prematur tilbakevandring, og grenseverdiene for disse artene omfatter derfor en kombinasjon av dødelighet og prematur tilbakevandring, fra nå av omtalt som «negative effekter».

For å beregne lakselusindusert dødelighet (dvs. den forventede dødeligheten som skyldes lakselus alene) i populasjonen, har vi delt fisken inn i grupper basert på antall lus/gram fiskevekt. Dødeligheten for de ulike gruppene er basert på de antatte tålegrensene (se tabell 2.7.1). Basert på hvor stor andel av populasjonen som er i hver gruppe, kan en beregne dødeligheten for hele populasjonen. Dødeligheten angis som en prosentandel av populasjonen. For å teste hvor følsomme estimatene av dødelighet er for fiskens tålegrense for lus (sensitivitet), er det for den virtuelle smoltmodellen, samt trål- og rusedata, også estimert dødeligheten ved å halvere («Lavere toleranse») og doble («Høyere toleranse») fiskens toleranse for lus (Tabell 2.7.1).

Det er imidlertid flere utfordringer med å regne ut populasjonens lakselusinduserte dødelighet basert på enkle terskelverdier (Nilsen et al., 2017). Et av hovedproblemene er at effekten av lus er kontekstavhengig, dvs. at den er direkte korrelert med den generelle overlevelsen i havet: i år med dårlig overlevelse er effekten av lus stor, mens i år med god overlevelse er effekten av lus nesten ikke målbar (Vollset et al., 2016). På grunn av dette, vil disse faste grenseverdiene i noen tilfeller være overestimater og i andre tilfeller underestimater. En annen utfordring er selektiv dødelighet. For eksempel er de antatte grenseverdiene for lakselusindusert dødelighet avhengige av fiskestørrelse, slik at for et gitt antall lus har de minste individene høyest estimert lakselusindusert dødelighet. Forutsatt at størrelsesselektiv dødelighet er en viktig faktor hos utvandrende laksesmolt vil det være slik at fisken som har høyest sannsynlighet for å dø av lakselus i utgangspunktet uansett hadde hatt en høyere sannsynlighet for å dø.

Tabell 2.7.1. Antatte tålegrenser for laksesmolt og førstegangsutvandrende ørret, samt for veteranvandrende og modnende individer av sjøørret og sjørøye oppgitt både som antall lus for en fisk på 20 g, relativ intensitet (antall lus per gram fiskevekt), og forventet dødelighet ved ulike infeksjonsnivåer forårsaket av lakselus. (Død.). Tabellen angir den mest sannsynlige tåleevne (Taranger et al., 2015), samt lavere og høyere tåleevne som benyttes i sensitivitetstestene i denne rapporten.

	Lavere tåleevne				Mest sannsynlig tåleevne			Høyere tåleevne
	Lus	Lus/g	Død.		Lus	Lus/g	Død.	Lus	Lus/g	Død.
Laksesmolt og førstegangs utvandrende ørret og sjørøye <150 g	< 1	< 0,05	0 %	< 2		< 0,1	0 %	<4	< 0,2	0 %
	1 - 2	0,05 - 0,1	20%	2 - 3		0,1 - 0,2	20%	4 - 6	0,2 - 0,4	20%
	3	> 0,1 - 0,15	50%	4 - 6		> 0,2 - 0,3	50%	7 - 12	> 0,4 - 0,6	50%
	> 3	>0,15	100%	> 6		> 0,3	100%	> 12	> 0,6	100%
Veteranvandrere og modnende individer av sjøørret og sjørøye >150 g		< 0,0125	0 %			< 0,025	0 %		< 0,05	0 %
		0,0125 - 0,025	20 %			0,025 - 0,05	20 %		0,05 - 0,1	20 %
		0,025 - 0,05	50 %			0,05 - 0,1	50 %		0,1 - 0,2	50 %
		0,05 - 0,075	75 %			0,1 - 0,15	75 %		0,2 - 0,3	75 %
		> 0,075	100 %			> 0,15	100 %		> 0,3	100 %

Effekten av den lakselusinduserte dødeligheten på en populasjon klassifiseres i denne rapporten i henhold til Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltning (VRL) sine grenseverdier for menneskeskapte påvirkninger. Disse grenseverdiene er basert på den estimerte effekten lakselus har på gytebestanden av laks. Effekten vurderes som liten/ingen effekt når den fører til en reduksjon i gytebestand på under 10%, som moderat når den fører til en reduksjon i gytebestand på 10-30% og en stor når den fører til en reduksjon i gytebestand på over 30%. For laks er det generelt antatt at bestandene ikke er tetthetsregulert i marin fase, og det er vist at det er en lineær sammenheng mellom antall laksesmolt som forlater elva og antall gytefisk som returnerer. Dette innebærer at en gitt lakselusindusert dødelighet i smoltstadiet gir en tilsvarende prosentvis reduksjon i antall tilbakevandrende gytefisk, slik at for eksempel 20 % dødelighet gir om lag 20 % lavere innsig og dermed klassifiseres som en moderat effekt etter VRL sin klassifisering. Det er verdt å merke seg at den overnevnte klassifisering ikke tar hensyn til bestandenes robusthet mot tilleggsdødelighet. I tillegg bør det tas i betraktning at disse grensene ikke er helt i overensstemmelse med den fastsatte Kvalitetsnorm for laksefisk slik at en vurdering av effekten i et område som moderat ikke nødvendigvis medfører at normen overholdes (Myklebust et al., 2024).

For sjøørret og sjørøye er det større usikkerhet i hvor store de lakselusinduserte negative effektene (dvs. kombinasjonen av direkte og indirekte dødelighet) er på gytebestandene (Finstad et al., 2021). For å bedre kvantifisere lakselusens effekt på sjøørret er det nylig utviklet en ny effektindikator basert på konseptet fitness, definert som en organismes evne til å overleve og reprodusere (Bolstad et al., 2024; 2025). Indikatoren estimerer forventet effekt av lakselus på individenes totale reproduktive suksess, det vil si det totale antall avkom en sjøørret forventes å produsere , og tar hensyn både til dødelighet – siden et individ ikke kan bidra til reproduksjon dersom det ikke når reproduktiv alder – og til vekst, som er spesielt viktig for hunnene, ettersom større individer produserer flere egg. På denne måten fanger indikatoren både direkte og indirekte effekter av lakselus. Indikatoren er fortsatt under utvikling og testing. I påvente av et robust verktøy for justeringer antar vi i denne risikovurderingen, på samme måte som for laks, en direkte proporsjonalitet mellom antall sjøørret og sjørøye som utsettes for lakselusinduserte negative effekter og reduksjonen i gytebestand.

Basert på statistiske analyser har VRL konkludert med at lakselus er en betydelig bestandstrussel for vill laksefisk (Bolstad et al., 2025; VRL, 2025) og vurderer at det er godt dokumentert at for bestandene i Vest- og Midt-Norge har smittepress fra lakselus bidratt til spesielt store reduksjoner i innsig av laks, hvor både antall bestander og områdene som er hardt rammet av lakselus har økt de senere årene (VRL, 2020; 2025). Data indikerer at for laks er det en sammenheng mellom tetthet av gytefisk og avstand til åpen sjø for elver i Hardanger, mens det ikke ble funnet noen slik sammenheng for sjøørret (Vollset et al., 2014b). Dette samsvarer med vurderingene til VRL hvor laksebestandene lengst inne i fjordene er hardest påvirket, og hvor bare vassdrag i ytre fjordområder eller med utløp direkte til havet er lite eller ikke påvirket (VRL, 2020; 2025). Bestander langt inne i fjorden vil både ha en lengre vandringsvei i området med lus, og de vil ankomme senere i de ytre delene av fjordene. Da utslippene av lus normalt øker utover sesongen, medfører begge disse forholdene at laks fra elver i indre deler av fjordene oftest vil oppleve høyere smittepress enn de fra elver i ytre deler av fjordene. I en lang (26 år) tidsserie fra elven Erriff i Irland ble det funnet betydelig færre returnerende 1-sjøvinter laks etter år med høye lusetall i nærliggende oppdrettsanlegg (Shephard & Gargan, 2017). I en undersøkelse av tilbakevandrende laks i Skottland og England er det vist at kondisjonsfaktor (forholdet vekt/lengde) til voksen laks er påvirket av antall lus den er infestert med (Susdorf et al., 2018b). Modeller indikerte at den reduserte kondisjonen kan ha effekt på bestandsutviklingen (Susdorf et al., 2018a).

Bestandsundersøkelser for laks er metodisk vanskelig blant annet fordi antall utvandrende laks oftest er ukjent. En metode for å vurdere påvirkningen av lakselus på er å sammenligne vekst, alder ved tilbakevandring og overlevelse for utvandrende kultivert smolt (settefisk av villaks fra klekkeri) beskyttet medikamentelt mot lakselus, med ubeskyttet smolt (randomiserte kontrollstudier). Da lakselusemidlenes virketid er begrenset til noen uker eller måneder (Stone et al., 1999; Glover et al., 2008; 2010) antas det at forskjeller i overlevelse i sjø mellom behandlet og ubehandlet fisk skyldes at kun den ubehandlede fisken blir infestert av lakselus. Det antas videre at laksen er mest sårbar i den første fasen av utvandringen, både på grunn av de fysiologiske utfordringene overgangen fra ferskvann til sjøvann medfører (Strand & Finstad, 2007; Strand et al., 2011; Thorstad et al., 2012) og risikoen for å bli spist av større fisk (Hvidsten & Lund, 1988; Handeland et al., 1996). Lakselus kan også påvirke vertsfiskens atferd og svømmeevne negativt (Øverli et al., 2014; Godwin et al., 2015; Peacock et al., 2015; Bui et al., 2016). Laksens overlevelse i sjø kan variere betydelig mellom år, sannsynligvis på grunn av naturlige svingninger i økosystemet (Utne et al., 2021; Vollset et al., 2022). Data fra slippforsøk i Norge med medikamentelt behandlete og ubehandlete grupper har vist at effekten av lakselus varierer med den generelle overlevelsen til utsettingsgruppene i sjø (Vollset et al., 2016). Når overlevelsen av smolt i sjø var høy, hadde ikke lakselus noen statistisk signifikant negativ effekt, men når overlevelsen var lav, økte overlevelsen i de behandlete gruppene. Den gjennomsnittlige dødeligheten av smolt fra klekkeriet i Daleelva (i Osterfjorden) forårsaket av lakselus var ca. 15 % i perioden 1997 til 2009 (Skilbrei et al., 2013). Dette er sammenlignbart med anslaget på 18 % i den større analysen gjort i ettertid med data fra flere forsøk (Vollset et al., 2016). I nesten alle årene var ubehandlet smolt noe mindre (~0,1 kg) når den kom tilbake som smålaks etter ett år i sjø. Dette antyder at det har vært lakselus til stede i utvandringsruten de fleste årene, noe som har ført til nedsatt vekst hos fisken, også når det ikke har vært noen signifikant forskjell i overlevelse mellom gruppene. I et annet slippforsøk med beskyttet vs. ubeskyttet kultivert laks, var effekten av beskyttelsen betydelig høyere for fisk sluppet i perioder med mer lus i sjøen, i juni, sammenlignet med fisk sluppet i mai (Bøhn et al., 2020). Ubeskyttet laks som ble sluppet ved den høyeste tettheten av lus hadde 55 ganger høyere dødelighet enn behandlet fisk. En så kraftig økt risiko for dødelighet på grunn av lus er ikke vist tidligere. Studiet viste også at veksten til laks var signifikant redusert (ca. 500 g veksttap per år i sjøen) når det var mye lus (Bøhn et al., 2020). Nylig er det også publisert en analyse fra Irland som har sammenfattet data fra 2001 til 2019 hvor en har sammenlignet beskyttet med ubeskyttede grupper av kultivert laks (Gargan et al., 2025). De fant at det var en reduksjon på 18% i de ubeskyttede gruppene, og at reduksjonen samsvarte med smittepress av lakselus fra oppdrett. Smittepress korrelerte også med reduksjon i tilbakevandring av beskyttet fisk, som indikerer at beskyttelsen hadde en begrenset effekt.

Så lenge den medikamentelle behandlingen mot lakselus ikke har negative effekter for fisken, vil slike eksperimenter gi en idé om effektene av lus på hele bestander, men det kan være en rekke feilkilder eller metodefeil man ikke kan kontrollere i denne type forsøk. For eksempel kan virkestoffet være (svakt) giftig (Lennox et al., 2020). Bøhn et al. (2020) viste at overlevelsen hos utvandrende kultivert laksesmolt var høyere for ubehandlet laks når lusetettheten var lav, noe som indikerer at lusemiddelet hadde en negativ/giftig effekt på fisken. Om slippforsøk har vært gjennomført med lusemidler som påvirker fisken negativt, så kan tidligere analyser ha undervurdert de negative effektene av lakselus.

En annen usikkerhet er at lakselus kan ha utviklet lavere følsomhet eller resistens mot virkestoffet. Det er også knyttet usikkerhet til smittepresset som fisken har vært utsatt for i slippforsøkene. I tillegg er det en rekke grunner til at forsøk med kultiverte smolt ikke er direkte overførbare til villfisk i en gitt region og år. Dette kan for eksempel komme av at kultivert smolt blir sluppet og vandrer på andre tidspunkt enn villfisk, at kultivert smolt vanligvis er større enn vill smolt, eller at deres atferd avviker vesentlig. Studier indikerer at vandringsadferden til kultivert laksesmolt er sammenlignbar med vill laksesmolt gjennom fjorder (Urke et al., 2013). Derimot er det sannsynlig at overlevelsen er lavere for kultivert smolt (Jonsson et al., 1991). Utsett av kultivert smolt er en viktig tilnærming for å gi innsikt i hvordan parasitter påvirker overlevelsen i sjø hos vill smolt, men man må være forsiktig med å overføre resultatene direkte fra kultivert fisk til villfisk.

For sjøørret viser undersøkelser at påslag av lakselus både kan øke dødeligheten og endre fiskens atferd, som igjen kan ha effekt både på individ- og bestandsnivå (Thorstad et al., 2015). Veksten til sjøørret er normalt betydelig bedre i sjø enn i ferskvann, og økt vekst fører til større fisk som har mindre risiko for å bli spist og høyere reproduktiv suksess (Stearns, 1992; Roff, 2002). Denne beiteperioden kan gjerne vare over 3 mnd. i Sør-Norge, mens den er kortere lengre nord (Karlsen et al., 2016). Ørreten er derfor normalt utsatt for luseinfestasjon over en mye lengre tidsperiode enn laksesmolten. Sammenhengen mellom lusepåslag på ørret og oppdrettsaktivitet er dokumentert gjennom flere studier (Tully et al., 1999; Bjørn et al., 2001; Bjørn & Finstad, 2002; Bjørn et al., 2011b; Serra-Llinares et al., 2014; Serra-Llinares et al., 2016; Shephard et al., 2016; Moore et al., 2018; Simmons et al., 2019; Bøhn et al., 2022). Overvåkningsdata fra Norge har vist at mer enn 50 % av sjøørretene fanget i områder med mye oppdrett (produksjonsområde 4-6) i 2019 hadde luseinfeksjoner som forventes å gi alvorlige helseeffekter på fisken (Bøhn et al., 2022). Økt dødelighet i beiteperioden vil medføre at fordelen med beitevandringen i sjø blir mindre. I en eksperimentell feltstudie fra Sandnesfjord ble det observert forskjeller i dødelighet mellom luseinfiserte fisk og en ikke smittet kontrollgruppe, hvor luseinfiserte fisk kunne ha 2-3 ganger høyere dødelighet enn kontrollfisk (Serra-Llinares et al., 2020). Livshistorievalg er koblet til genetikk (Ferguson et al., 2019) og en slik endring i relativ overlevelse og reproduksjon vil kunne redusere andelen sjøvandrende individer i ørretbestander (Ferguson et al., 2019). Videre har en nylig publisert studie (Vollset et al., 2024) vist at det var færre fisk i elver der en høy andel av sjøørreten hadde luserelaterte skader på ryggfinnen, noe som antyder en sammenheng mellom lusepåslag og populasjonsdynamikk.

Overlevelsen til lakselus reduseres ved lavere saltholdighet (Gravil, 1996; Wright et al., 2016), og sjøørret kan derfor oppsøke ferskere vann (f.eks. i elv eller elvemunning) for å kvitte seg med lus. Prematur tilbakevandring av ørret med betydelige infestasjoner og hudskader er observert (Birkeland and Jakobsen, 1997; Serra-Llinares et al., 2018; Serra-Llinares et al., 2020). Men retur til ferskvann fører ikke automatisk til mindre mortalitet; i et forsøk i Hordaland ble nesten 20% av tilbakevandrende luseinfesterte veteraner funnet døde innen en uke, trolig grunnet soppangrep (Birkeland, 1996). Prematur tilbakevandring ble også dokumentert i Serra-Llinares et al. (2020), der den luseinfiserte gruppen hadde betydelig kortere beiteperiode (18 vs. 100 dager) og de oppholdt seg generelt nærmere elvemunningen. Selv relativt lave infeksjoner av lakselus (0,25 lus per gram i gjennomsnitt) kan føre til en halvering av sjøoppholdet til sjøørreten (Strøm et al., 2024). En tilsvarende studie på sjørøye viste at førstegangsvandrende røye returnerte tidligere til elva selv ved svært lave infeksjoner (0.05 lus per gram fisk) (Strøm et al., 2022). En individbasert modell for sjøørret har indikert at prematur tilbakevandring er en viktig adferdsrespons for å redusere marin dødelighet forårsaket av lakselus, og at livshistorievalg og populasjonskonsekvenser hos sjøørret også vil avhenge av andre faktorer, som klima, vassdragsreguleringer og forurensning (Hedger et al., 2021).

Det er funnet indikasjoner på at ørret også kan kompensere for lusepåslag ved å oppholde seg i overflatevann med lavere salinitet (Mohn et al., 2020). Denne mekanismen påvirker fiskens dybdevalg, og kan potensielt øke sannsynligheten for predasjon. I Etne brukte akustisk merket sjøørret et større beiteområde og tilbragte mer tid i sjøen i år med lavt lusepress (Halttunen et al., 2018), men det ble ikke funnet noen effekt på dødelighet. I en nyere studie fra Sognefjorden (Hawley et al., 2024) konkluderer forfatterne med at færre sjøørret utnytter de ytre delene av fjorden nå enn sammenlignet med historiske data, og angir at dette kan være en tilpasning for å unngå infeksjon med lakselus fra oppdrettsanleggene, som er konsentrert der. Samlet sett indikerer disse studiene at lakselus påvirker sjøørretbestander ved å hindre sjøørreten i å utnytte marine habitater, i tillegg til å forårsake direkte dødelighet. Redusert vekst som resultat av kortere sjøopphold og manglende tilgang på beiteområder kan føre til redusert fekunditet, utsatt gyting, og dermed lavere bidrag til bestanden (Gargan et al., 2016; Haraldstad et al., 2018; Eldøy et al., 2020). Hunnene påvirkes i særlig stor grad (Haraldstad et al., 2018; Fjelldal et al., 2023). I tillegg er det en større andel hunner enn hanner blant sjøvandrende individer (Jensen, 1968; Pemberton, 1976; Pratten & Shearer, 1983; Euzenat et al., 1999; Knutsen et al., 2004; Olsen et al., 2006; Solomon, 2006; Nevoux et al., 2019), noe som kan forsterke effekten ytterligere. I Irland og Skottland har dårlige marine leveforhold blitt knyttet til nedgang i bestander og endring av bestandsstrukturen, med reduksjoner i maksimal sjøalder, størrelse på fisken og marin vekst (Poole et al., 1996).

2.8 - Metodikk for overvåking av lakselus på vill laksefisk

I hver av de 13 produksjonsområdene er det gjennomført overvåking av lakselus på vill laksefisk. Observasjonene av antall og stadier av lus på vill fisk blir gjennomført ved hjelp av tre ulike metoder:

• sjøørret/sjørøye fanget med ruse og garn

• utvandrende postsmolt laks fanget med trål

• oppdrettet postsmolt av laks i smoltbur

I tillegg til observasjoner blir konsentrasjonen av lakselus langs hele kysten modellert. Modellen inneholder tilgjengelig kunnskap om biologi, adferd, dødelighet og fysiske faktorer som temperatur, saltholdighet og strøm og beregner hvordan lusen sprer seg i vannmassene, først som ikke-smittsomme nauplier og videre som smittsomme kopepoditter. På denne måten kan vi beregne tetthet av smittsomme kopepoditter langs hele kysten, oppdatert hver time. Det er oftest stor variasjon i tettheten av kopepoditter både i tid og rom, med en klar tendens til oppsamling langs land, og i fronter og virvler. Det er også en kraftig økning i tettheten av kopepoditter utover våren/sommeren (f.eks. Figur 3.5.2). Modellen summerer konsentrasjonen av kopepodittene i de 2 øverste meter, da postsmolten befinner seg i de øvre vannlag det meste av tiden (Renkawitz et al., 2012). Hver uke presenteres resultatene på www.lakselus.no (her er det summen over 10 dager i de 20 øverste meter som er presentert). En mer detaljert beskrivelse kan finnes i (Sandvik et al. , 2016; Sandvik et al. , 2017a; Myksvoll et al. , 2018; Asplin et al. , 2020; Sandvik et al. , 2020) .

For å tolke sammenhengen mellom konsentrasjonen av kopepoditter og graden av påvirkning på vill fisk er det videreutviklet to modellprodukter:

• Kategorisert smittepresskart (ROC, Relative Operating Characteristic): Område hvor fisk vil oppleve forhøyet modellert smittepress i en gitt periode.

• Virtuell smoltmodell: Modellert utvandring av lakse-postsmolt med påslag av lakselus og estimert luserelatert dødelighet for fisk fra ca. 400 enkelt-elver.

I det følgende gis en beskrivelse av de ulike overvåkningsmetodene både fra observasjoner og modeller som er brukt til å beskrive produksjonsområdene.

2.8.1 - Observasjonsmetode 1: Ruse og garnfangst av sjøørret og sjørøye

Tilstedeværelse av lakselus på sjøørret og sjørøye undersøkes med bruk av ruse (Barlaup et al., 2013), supplert med flytegarn (17-21 mm maskevidde). Fisket legges i tid noe etter forventet median utvandringstid for området slik at fisken vil ha hatt tid til å bli smittet og dermed gi informasjon om smittepresset i området under utvandringsperioden for sjøørret og laks (antatt som identisk). Oftest foretas det ett nytt fiske litt senere (periode 2), med start 1 uke etter slutten av periode 1. Fisket i periode 2 gjøres for å estimere det akkumulerte smittepresset sjøørret og sjørøye opplever utover beiteperioden. Det bør merkes at dette fisket avsluttes tidligere enn forventet tid for normal tilbakevandring for sjøørret, og tar ikke høyde for eventuell prematur tilbakevandring. Erfaringsmessig står det langt færre fangbare fisk i sjøen utover sommeren spesielt i områder med høy oppdrettsintensitet. Det er gjort undersøkelser hvor sjøørret fanget i ruser er merket og gjenutsatt. I dette forsøket var andelen av fisk som ble gjenfanget lav (< 5%) (Arechavala-Lopez et al., 2016).

Ved garnfangst røktes det kontinuerlig for å unngå at fisken dør i garnet. I sammenlignende undersøkelser er antall lus lavere på garnfanget enn på rusefanget fisk (Grøn, 2016): trolig skrapes noe lus av i garnet hvilket kan medføre at garnfiske underestimerer smittepresset. Det skilles likevel ikke på metodene i vurderingen av områdene. For begge metodene telles lus i felt rett etter at fisken er fanget. Brorparten av lusen på fisken er i de tidlige fastsittende stadier indikerende nylig smitte.

For å estimere dødeligheten på den fangede fisken benyttes tabellene for tålegrenser (Tabell 2.7.1) basert på antall lakselus og fiskens vekt (lus/gram fiskevekt). Estimert dødelighet er oppgitt med konfidensintervaller. For å vurdere hele produksjonsområdet holdes resultatene fra rusefangsten opp mot smittepresskartene (for nærmere forklaring se modellmetode 1) for å vurdere i hvilken grad områdene hvor fisken er fanget er representative for området.

2.8.2 - Observasjonsmetode 2: Trålfangst av utvandrende postsmolt laks

Tilstedeværelse av lakselus på postsmolt av laks dokumenteres med tråling i utvandringsruten for laks. For å minimere tap av lus under fangst benyttes en spesialutviklet trål hvor laksen sorteres inn i ett akvarium (Holst & McDonald, 2000). Det tråles i de ytre delene av fjordene. Dette betyr at fisken er fanget før den har vandret hele ruten mellom elv og hav, og det observerte smittepress vil derfor være et underestimat av den totale smitten laksen opplever. I enkelte fjorder tas det en del sjøørret i trålen. En sammenligning av trålt laks og sjøørret viste at trålfanget sjøørret oftest har mer lus en laks (Vollset et al., 2017).

For å estimere forventet dødelighet på fisken benyttes tabellen for tålegrenser (Tabell 2.7.1) basert på antall lakselus og fiskens vekt (lus/gram fiskevekt). Bare vill laks <50 g er inkludert i beregning av forventet dødelighet for utvandrende smolt. Merket fisk som ikke med sikkerhet kan sies å være villfisk analyseres ikke.

Genetiske metoder benyttes for å spore opphavselven til den trålfangete fisken (Harvey et al., 2019). Metoden som benyttes kan ikke med sikkerhet knytte all fisk til den elv den kommer fra, og denne andelen varierer noe mellom fjordene og år.

Vi antar at trålingen fanger ett representativt utvalg av fisk fra de ulike elvene i området det tråles. Forsøk har indikert at de tidlige fastsittende stadier av lakselus har lite skadelige effekter på fisken og eventuell dødelighet først inntreffer når lakselusen utvikler seg til de preadulte stadiene. Ved 8°C tar det 3-4 uker før lusen som slår på en fisk utvikler seg til preadult lus, ved 10°C 2-3 uker. Dette indikerer at bare fisk fra de indre elvene hvor vandringsavstanden fra elv til der de tråles er lang nok til at lusen kan ha utviklet seg til preadulte stadier (om vi antar en vandringshastighet på 10 km i døgnet). Det er derfor en risiko for at dødelighet for fisk fra de indre delene av fjordene underestimeres.

Svømmeevnen til fisk er muligvis påvirket av om den er smittet med lus, men forsøk indikerer at det er en liten effekt (Wagner et al., 2003; Bui et al., 2016). Om dette har noen praktisk betydning for trålunnvikelse er ukjent. Det skal bemerkes at mye av fisken som fanges med trål har lite eller ingen lus, og det er derfor ikke slik at trålingen bare fanger opp svekket fisk. Utvandrende fisk varierer i størrelse og for en gitt infestasjon vil den minste fisken påvirkes mest (høyest antall lus/g fiskevekt). I tillegg er den minste fisken mere sårbar for predasjon siden den har noe lavere svømmehastighet, og generelt mindre energireserver. Infeksjoner med lus kan reduserer veksten til laks (Fjelldal et al., 2020), hvilket vil forsterke denne effekten da infisert fisk vil forbli liten og dermed forbli mer utsatt for predasjon lengre enn fisk som er mindre påvirket av lakselus.

2.8.3 - Observasjonsmetode 3: Smoltbur med kultivert smolt

I enkelte fjordsystem settes det ut bur med kultivert postsmolt (Bjørn et al., 2011a; Pert et al., 2014). Smoltburene er 1 meter dype lukkede merder på ca. 1 m³ plassert rett under overflaten, og de plasseres i leveområdet til sjøørret og utvandrende postsmolt laks som oppholder seg i de øverste vannmasser (Plantalech Manel-La et al., 2009; Flaten et al., 2016; Eldøy et al., 2017). I burene settes det ut ca. 30 postsmolt laks som står ute i ca. 2 uker før fisken tas opp og lus telles. I noen fjordsystemer gjentas dette slik at burene står ute litt før, og noe etter estimert dato for median smoltutvandring i området, totalt 4 uker. Fordelen med smoltburmetoden er at man har kontroll på sted og tidsrom hvor smitten har skjedd. Derfor brukes smoltbur også for å kalibrere ROC modellvurderingen.

I figurene der burdata vises (f.eks. Figur 3.2.11) er det indikert om all fisken i buret i snitt har < 2 lus, 2-6 lus eller > 6 lus/fisk normalisert til 14 dager. Det brukes ikke lus/g fisk, da oppdrettsmolten som benyttes er betydelig større (60-120 g) enn vill smolt (15-25 g). Verdiene er valgt basert på tålegrensene for en 20g smolt tilsvarende 0%, 20-50% og 100 forventet dødelighet (Tabell 2.7.1). Verdiene brukes for å vurdere smittepresset og mellomårlig variabilitet i området. Da fisken er holdt i bur er verdiene ikke direkte overførbare til smitte på vill fisk, men tolkes slik at hvis store deler av området hvor laksen må passere antas har høyt smittepress i smoltburene forventes også et høyt smittepress på villfisken. Resultatene brukes derfor primært for å visualisere hvordan smittepresset er fordelt i området burene har stått ute.

2.8.4 - Modellmetode 1: Kategorisert smittepresskart (ROC - Relative Operating Characteristic)

For å beregne i hvilke områder det er høyt, middels og lavt smittepress har vi benyttet kategoriserte smittepresskart («ROC-kart») hvor antall lus på fisken i smoltburene benyttes til kalibreringen. Metoden er beskrevet tidligere (Mason, 2003; Sandvik et al. , 2016; Sandvik et al. , 2017b; Sandvik et al. , 2020).

For å se på et samlet smittepress fra lakselus under tiden for utvandring av postsmolt laks, har vi summert tetthet av kopepoditter fra antatt tidspunkt for 50% utvandring og 30 dager frem i tid. Dette konsentrasjonsfeltet har så blitt regnet om til kategorier ved hjelp av ROC metoden. Kartene som produseres med denne metoden kan lettest forstås som “virtuelle smoltbur” utplassert i et finmasket rutenett i alle fjordsystemene og langs kysten. Fargene tolkes slik at fisk som oppholder seg i områder med høyt smittepress (rødt) i 30 dager fra median tid for utvandring, mest sannsynlig vil få på seg mer enn 6 lus, mens fisk som oppholder seg i område med lavt smittepress (grønn) vil få på seg mindre enn 2 lus. I områder med middels smittepress vil fisk få på̊ seg mellom 2 og 6 lus. Metoden benyttes som et supplement til den virtuelle smoltmodellen som er beskrevet under.

Det er i tillegg beregnet en indeks (Sandvik et al., 2021a) som gir et objektivt mål på andel av arealet med sannsynlighet for høyt påslag av lakselus.

I = (Areal Rød (30 dager) + 0.5*Areal Gul (30 dager)) / Areal antatt leveområde,

der ”Rødt Areal (30 dager)” og ”Gult Areal (30 dager)” er henholdsvis størrelsen på det røde og gule området summert over 30 dager. I Sandvik mfl., (2021) var ”Areal for antatt leveområde” totalarealet avgrenset av en linje som ligger 9,6 km fra land. I trafikklyssystemet kategoriseres denne indeksen i lav, moderat og høy basert på grenseverdiene I<10%, I = 10-30% og I>30%. Arealet er beregnet for glidende 30 dagers perioder omkring median utvandringsdato er presentert i Jensen et al. (2025), https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2025-67), og er ikke gjengitt i denne rapporten.

For Risikorapporten ble det vurdert som mer hensiktsmessig å definere totalarealet slik at det sammenfaller med de antatte vandringsrutene for laksesmolt. I denne rapporten har vi presentert kategoriserte smittepresskart for årene 2021-2025.

Grafene brukes primært til å si noe om endringer i et produksjonsområde mellom år og utvikling innen ett år. Grafen sammenholdes med ROC kartene som indikerer hvilke områder som er påvirket.

For å se på hvor stor andel av arealet i produksjonsområdet som blir uegnet for beitende sjøørret kan man benytte samme metode som over, men tilpasset til sjøørreten, som beskrevet i Finstad et al. (2021). Selv om sjøørret kan dø av høye infeksjoner med lakselus, kan fisk som er smittet med lakselus oppsøke områder med brakk- eller ferskvann for avlusing. Effekten av dette er at sjøørret avbryter beiteperioden, hvilket vil medføre tapt vekst, som igjen kan påvirke alder ved kjønnsmodning og investering i kjønnsmodning (redusert bestand). Dødelighet er derfor et ufullstendig mål på effekten av lakselus på sjøørret, og det har derfor blitt foreslått å bruke indikatoren redusert marint leveområde, RML (dvs. hvor stor andel av leveområdet som blir uegnet pga. høye tettheter av lakselus) og redusert marin beiteperiode, RMT (beiteperioden fratrukket antall dager før RML = 30% ved antatt dato for utvandring).

Forutsetningene for beregningene er gitt i Finstad et al. (2021). Marint leveområde for sjøørret er satt til alt sjøareal som er strekker seg 3.2 km (4 gridceller *800 m) ut fra land. Det er antatt at sjøørreten oppholder seg i de 2 øverste m av vannsøylen. Størrelse på førstegangsvandrere i sjø er satt til 60g. Beiteperioden til sjøørret i sjøen er satt til 70 dager i PO1 – PO7 og 60 dager i PO8-PO13. Utvandringen er antatt å følge utvandringen for laksesmolt. Det marine habitatet er antatt uegnet for sjøørret når den akkumulerte lusemengden overskrider grenseverdiene for fisk på 60 g (<10, 10-30 og >30 kopepoditter/fisk) som angitt i Finstad et al. (2021). Det antas et tap av lus på 40% fra kopepoditt til preadulte stadier. Som diskutert i Finstad et al. (2021) beregner ikke metoden lakselusindusert villfiskdødelighet, men redusert marint leveområde. Det behøves derfor en vurdering om hvordan man skal sette grenseverdier for å definere dette som en bærekraftsindikator. Et forslag er å sette grenseverdiene til de samme som dødelighetsgrensene som brukes for laks og anta at sjøørreten er jevnt fordelt i sjøen. Grenseverdiene vist i denne rapporten er derfor lav påvirkning når RML < 10%, moderat når RML er 10-30%, og høy påvirkning når RML > 30%.

2.8.5 - Modellmetode 2: Virtuell smolt

For å kunne tolke smittepresset i lusemodellen som faktisk smitte på utvandrende postsmolt av laks, er det utviklet en virtuell postsmoltmodell (VPS-modell) (Johnsen et al., 2021). Denne modellen simulerer vandringen av smolt fra elv til hav, og kobles til data om tetthet av kopepoditter fra lusemodellen. Modellen beregner hvor mange lakselus fisk fra hver lakseførende elv forventes å ha fått når de når åpent hav.

Mengden lus på den virtuelle smolten er kalibrert mot observert mengde lus på trålfanget utvandrende postsmolt av laks, hvor fiskens opprinnelse er kartlagt ved hjelp av genetiske metoder (Harvey et al., 2019). Videre er det antatt et tap på 40% fra påslåtte lakselus til de større og mer skadelige (preadulte) stadier. Ved å bruke tålegrensene for laks og å anta at all fisk er 20 g, har vi beregnet dødelighet for den utvandrende laksen for alle lakseførende elver i landet (Johnsen et al., 2021; Jensen et al., 2025). Gjennomsnittlige dødelighetsestimat for alle elver i et produksjonsområde er presentert som søylediagram for hvert år siden 2015. Beregningen er ikke vektet etter elvenes teoretiske smoltproduksjon. Dødeligheten er klassifisert som lav (<10%), middels (10%-30%), og høy (>30%).

I de områdene og årene der det finnes tråldata er det i tillegg beregnet en “områdekorrigert” dødelighet. Dette er en tilpassing av den modellestimerte dødeligheten til observasjonene av antall lus på postsmolt i dette produksjonsområdet dette året. Det betyr at om antall lus på laksen er mindre enn forventet basert på det estimerte lusepresset, justeres dødeligheten ned. Og motsatt justeres dødeligheten opp om observert antall lus er høyere enn det estimerte smittepresset skulle tilsi. For en vurdering av modellresultatenes følsomhet til antatt utvandringsperiode og tålegrense viser vi til Vedlegg III i Trafikklysrapporten 2025 (trafikklyssystemet.no, Vedlegg IV for år frem til 2024).

Faktorer som er inkludert i risikovurderingen for negativ påvirkning på bærekraft av lus fra oppdrett er:

• Forekomst av smittsomme kopepoditter

• Overlapp mellom forekomst av kopepoditter og villfisk i tid og rom

• Miljøforhold

• Påslag av luselarver

• Fiskenes tåleevne for påslag

• Den resulterende dødelighet (hos laks) eller reduserte bærekraft (hos ørret og røye).

Dernest inkluderes konsekvensene av dødeligheten eller den reduserte bærekraft i form av: nedgang i bestander i kystsonen, tap av økosystemfunksjon/marint leveområde, og høy belastning på sårbare arter i kystsonen som alle bidrar til svekket bærekraft i norsk fiskeoppdrett. I de nedenstående avsnitt gjennomgås grunnlaget for vurdering av de enkelte risikofaktorer og det skisseres handlingsregler for den vektleggingen som ligger bak vurderingene av sannsynligheter for hendelser som lav, middels eller høy. Det må understrekes at disse handlingsreglene kun er retningsgivende og at den endelige konklusjon er basert på en helhetsvurdering.

3.0.1 - Forekomst av smittsomme lakseluslarver

Havforskningsinstituttet har utviklet et modellsystem som beregner antall produserte luselarver (nauplier), hvordan de transporteres med havstrømmene og geografisk fordeling av larver i det smittsomme stadiet (kopepoditter). Risikofaktoren «Forekomst av smittsomme lakseluslarver» vurderes ut ifra gjennomsnittlig antall modellerte smittsomme luselarver per produksjonsområde i utvandringsperioden for laks eller beiteperioden for ørret.

Utvandringstid for laks er estimert per elv i Vollset et al. (2021), og median utvandring for laksesmolt fra alle elvene i de ulike produksjonsområdene gjengitt i Tabell 3.1. Ved beregning av risikofaktoren bruker vi perioden fra 20 dager før median utvandring til 20 dager etter median utvandring. Grenseverdier for høy, middels eller lav verdi på risikofaktoren bygger på den mengden av luselarver som har ført til en vurdering av villfiskdødeligheten som høy, middels eller lav ifølge historiske vurderinger fra ‘Ekspertgruppe for vurdering av lusepåvirkning’ (EGR 2016-2025, se www.traffikklyssystemet.no). Basert på dette vurderes forekomst av smittsomme lakseluslarver (i utvandringstid for laks) i utgangspunktet som lav når den er under 55 millioner, som moderat når den er mellom 55 millioner og 120 millioner, og som høy når den er over 120 millioner. Disse grensene er imidlertid basert på gjennomsnittsverdier fra hele landet, og er satt likt for alle produksjonsområder. I den endelige vurderingen vektlegges også om forekomsten av smittsomme kopepoditter er på et nivå som historisk har medført uakseptabel høy dødelighet i det enkelte produksjonsområdet.

Beiteperioden for ørret er antatt å starte samtidig med median utvandringstid for laks. Ved beregning av risikofaktoren for ørret bruker vi en antatt beiteperiode (70 dager i PO1-6, 60 dager i PO7-PO13) som normalt starter på samme dag som median utvandring for laksesmolt (Tabell 3.1). For ørret er det mer komplisert å definere grenseverdier for høy, middels og lav påvirkning enn for laks. Norsk Institutt for Naturforskning arbeider med en effektindikator på ørret, men denne er fortsatt under utarbeidelse. I påvente av dette, har vi satt grenseverdier basert den mengden av luselarver som førte til lav, middels eller høy vurdert påvirkning i «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022 – kunnskapsstatus» (Grefsrud et al., 2022), som igjen er basert på modellert tap av marint leveområde (Finstad et al., 2021) for årene 2019-2021. Forekomst av lakseluslarver (i beiteperioden for ørret) vurderes dermed som lav når snittet er under 175 millioner, moderat når snittet er mellom 175 millioner og 300 millioner, og som høy når snittet er over 300 millioner (Tabell 3.2, Figur 3.1). Disse grenseverdiene er ikke direkte sammenlignbare med grenseverdiene som er brukt i «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2025» (Grefsrud et al., 2025).

Tabell 3.1. Datoer for median utvandring for laksesmolt hentet fra vedlegg 1 i rapporten fra ekspertgruppen for Trafikklys (Vollset et al., 2021). Utvandringsperioden for laks er satt til 20 dager før/etter dato for median utvandring. Tiden smolten bruker fra elv til hav er ikke tatt med. For sjøørret er beiteperioden satt til 70 dager i PO1-PO6 og 60 dager i PO7-PO13, med start samtidig som median utvandring for laks. Det er ikke tatt hensyn til tidlig/sein utvandring av ørret.

PO	Median utvandring laks	Start utvandrings-periode laks	Slutt utvandrings-periode laks	Start beiteperiode ørret	Slutt beiteperiode ørret
1	15.05	25.04	04.06	15.05	24.07
2	14.05	24.04	03.06	14.05	23.07
3	18.05	28.04	07.06	18.05	27.07
4	19.05	29.04	08.06	19.05	28.07
5	21.05	01.05	10.06	21.05	30.07
6	25.05	05.05	14.06	25.05	03.08
7	03.06	14.05	23.06	03.06	02.08
8	08.06	19.05	28.06	08.06	07.08
9	10.06	21.05	30.06	10.06	09.08
10	14.06	25.05	04.07	14.06	13.08
11	20.06	31.05	10.07	20.06	19.08
12	29.06	09.06	19.07	29.06	28.08
13	28.06	08.06	18.07	28.06	27.08

 

Tabell 3.2. Modellert forekomst av smittsomme lakseluslarver i 2025 (i millioner) for hvert produksjonsområde, midlet over utvandringsperioden til laks og beiteperioden til ørret som definert i Tabell 3.1. Lys grå farge angir moderat -, og mørk grå farge angir høy påvirkning i form av dødelighet på utvandrende laksesmolt og redusert produktivitet for ørret/røye. Se teksten for ytterligere detaljer.

PO	Laks	Ørret
1	5	9
2	115	314
3	117	480
4	87	386
5	57	288
6	160	971
7	117	421
8	118	480
9	69	309
10	65	361
11	54	203
12	43	110
13	1	3

 

Figur 3.1. Antall smittsomme luselarver i hele produksjonsområdet, midlet over utvandringsperioden til laks (øverst) og beiteperioden til ørret (nederst). Stolpene viser utvikling fra 2012 til 2025 for hvert produksjonsområde. De grå stolpene er 2012-2017, de blå er 2018-2025. Stiplede linjer viser grenseverdier for høy/lav påvirkning som definert i teksten.

3.0.2 - Overlapp mellom kopepoditt- og villfiskforekomst i tid og rom

For at fisk skal kunne smittes av lakselus må villfisken være til stede i de vannmassene som de smittsomme lakseluslarvene befinner seg. Laks, som migrerer til havs, og sjøørret og røye, som beiter i kystnære farvann har forskjellig økologi og må vurderes hver for seg på et overlappende men ikke identisk datagrunnlag.

Vill laks oppholder seg vanligvis bare langs kysten i korte perioder; som liten når den forlater elven for å svømme mot havet, og når den som stor kjønnsmoden fisk returnerer til elven. Det er tre forhold som styrer tilstedeværelsen av laksesmolt: utvandringstid, utvandringsrute og progresjonshastighet (svømmehastighet kombinert med drift med vannstrømmene). Siden smittepresset vanligvis øker utover våren og sommeren, anses tidlig utvandring og kort utvandringsrute som gunstig for fisken. Vi har vurdert hvor stor overlapp det er mellom utvandrende postsmolt av villaks og smittsomme lakseluslarver. Hvis det er lite overlapp mellom utvandringstidspunkt og tilstedeværelse av smittsomme lakseluslarver regnes dette som gode forhold for villaksen (fargekode grønn). Er det delvis overlapp mellom utvandringstidspunkt og tilstedeværelse av smittsomme lakseluslarver vurderes forholdene som moderate (fargekode gul). Ved stor overlapp mellom utvandringstidspunkt og tilstedeværelsen av smittsomme lakseluslarver vurderes forholdene som dårlige (fargekode rød).

Havforskningsinstituttet har benyttet en hydrodynamisk spredningsmodell for lakselus til å produsere et arkiv som inneholder geografisk fordeling av smittsomme planktoniske lakseluslarver time for time for perioden 1. mars til 1. september for årene 2012 til 2025. Dette arkivet forlenges hvert år. Når ny kunnskap om lakselusens biologi er tilgjengelig og publisert, kjøres det opp nye arkiv (2012 ->) slik at best mulige data benyttes (se Jensen et al. (2024; 2025)) og kap. 3.5.2 i Stige et al. (2025)).

En god fremstilling av smittepress fra lakselus finnes i Ekspertgrupperapportene (heretter referert til som EGR rapportene), eksempelvis (Stige et al., 2024; 2025). I EGR rapportene viser vedlegg III (Jensen et al., 2024; 2025) kart der konsentrasjonen av smittsomme lakseluslarver (kopepoditter) er summert over de 2 øverste meter av vannsøylen og over en 30 dagers periode som er sentrert rund median utvandringsdato for laksesmolt (Tabell 3.3.1) for hvert produksjonsområde.

I denne rapporten presenteres tidsserier av daglig total mengde kopepoditter i de øvre 2 m innenfor hele produksjonsområdet (kapittel 3.1-3.13) som - i motsetning til EGR rapportene - også inkluderer den marine beiteperioden for sjøørret (Tabell 3.1). Vi presenterer også kart der konsentrasjonen av smittsomme lakseluslarver (kopepoditter) er summert over de 2 øverste meter av vannsøyen og over den antatte beiteperioden til sjøørret for hvert produksjonsområde. Det gis en kort vurdering av resultatene i beiteperioden for sjøørret, mens det for laks refereres til EGR 2024 og 2025 (med vedlegg).

For å beregne overlappet mellom forekomst av kopepoditter og utvandrende villaks er det brukt kart der tettheten av kopepoditter under tiden for utvandring av postsmolt laks er regnet om til lavt, moderat og høyt forventet påslag av lakseluslarver (Kategorisert smittepress (ROC metoden) og ROC-indeks; se kapittel 2.4 i vedlegg III til EGR rapporten 2025 (Jensen et al., 2025) for detaljer). For å gi et visuelt bilde har vi i denne rapporten inkludert kart (eks. Figur 3.1.5) som (bare) viser kalibret smittepress i de antatte utvandringsrutene for laksesmolt i de ulike POene.

 

For sjøørret har vi i tidligere risikorapporter brukt ROC-modeller som er tilpasset sjøørret, der redusert marint leveområde (RML) og redusert marin tid (RMT) er beregnet basert på metoden beskrevet i Finstad et al. (2021). ROC-kart tilpasset beiteperioden for sjøørret er tidligere utarbeidet for årene 2019–2022 (se rapport fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4). I denne rapporten benyttes de eksisterende resultatene fra disse årene. Modellen har ikke blitt implementert på nytt etter 2022, og det presenteres derfor ikke nyere resultater. Modellsystemet er i stadig utvikling og for hver gang ny kunnskap inkluderes må både VPS og ROC kalibreres på nytt. Det jobbes med en ny indikator for sjøørret (Bolstad et al., 2025), og arbeidet fra (Finstad et al., 2021) har derfor ikke blitt prioritert slik at vi kan levere estimat for RML og RMT etter 2022.

3.0.3 - Miljøforhold

Temperatur og saltholdighet har mye å si for lusens fordeling i vannsøylen, utviklingshastighet og evne til å smitte. Slik sett kan miljøforholdene klassifiseres som gunstige, moderat gunstige eller ugunstige, siden lav salinitet og lav temperatur gir lavere smittepress. Vurderingen av sannsynligheten for «Gunstige miljøforhold for lakselus» kombinerer dermed en vurdering av temperatur og saltholdighet slik at dersom den ene av disse to parameterne er åpenbart ugunstig («rød», f.eks. svært lav salinitet) vil denne medføre at sannsynligheten vurderes som lav («rød») selv om temperaturforholdene er optimale («grønn»).

Fordi lakselus påvirkes gradvis av både saltholdighet og temperatur vil grensesetting mellom hva som er gunstig, moderat gunstig og ugunstig vil ha en arbitrær karakter. Det er åpenbart at grensene til en viss grad er kunstige fordi lakselusen er veltilpasset stor sett hele temperaturspennet som observeres langs kysten, men disse grensene er valgt fordi de allikevel er biologisk informative. Basert på publiserte studier (se avsnitt 2.5) vurderes det at miljøforholdene er ugunstige for lakselus når temperaturen er under 5°C og over 21°C. Dette fordi utviklingshastighet og overlevelse påvirkes negativt ved lave temperaturer, mens larvenes levetid reduseres ved høye temperaturer (Samsing et al., 2016; Dalvin et al., 2020a). Når temperaturen er mellom 12°C og 18° C vurderes miljøforholdene som gunstige fordi utvikling skjer hurtig, smitteevnen er ganske høy, og perioden de klarer å infisere fisken er relativt lang (Samsing et al., 2016; Hamre et al., 2019; Dalvin et al., 2020a; Skern-Mauritzen et al., 2020; Sandvik et al., 2021b). Øvrige temperaturer vurderes som moderat gunstige.

Basert på publiserte og upubliserte data angående kopepodittenes evne til å håndtere lave saltholdigheter vet vi at overlevelse og evne til å smitte faller drastisk når saltholdigheten går ned mot 10 psu. Ved lav saltholdighet er også evnen til å smitte redusert selv om det forekommer smitte helt ned mot 10 promille. Videre har lakselus arvelig og variabel toleranse for saltholdighet og dette gjør at verdier er vanskelige å fastsette absolutte grenser for toleranse. I denne kunnskapsstatus har vi 20 psu som nedre grense i den grafiske fremstilling fordi det forventes en signifikant grad av beskyttelse ved dette saltholdighetsnivå, og fordi det gir et grunnlag for en sammenlikning av beskyttelsen i tid og rom.

3.0.4 - Tåleevne mot luselarver

Villfiskens tåleevne for lakselussmitte er ett mål på de negative effektene lakselus har på en fisk. Grensene for hvor mye lus en fisk tåler er avhengig av størrelsen på fisken. Grensene for hvor mye lakselus laksefisken antas å tåle (tålegrenser) er basert på kontrollerte undersøkelser i laboratorium, samt observasjoner fra felt på postsmolt. Det er en viss variasjon i fiskestørrelse både innen og mellom områder. For å normalisere dette benyttes ofte forholdet mellom antall lakselus og fiskens vekt. I tillegg antas det at fisk som er frisk og velfødd har en høyere tåleevne for lakselus (fargekode grønn), mens fisk som i ulik grad er svekket av sykdom eller underernæring har lavere tåleevne (fargekode gul og rød). Da variasjonen i sykdom- og ernæringsstatus er stor i alle villfiskbestander, antar vi at villaks i utgangspunktet har moderat tåleevne i alle produksjonsområder (fargekode: gul). Selv om vi har en del kunnskap om smoltens tåleevne gjennom data fra kontrollerte forsøk og felt så vet vi relativt lite om tålegrensene for villfisken over hele perioden fra smolten starter utvandringen til den er fremme ved beiteområdene i havet. Kunnskapsstyrken vurderes derfor til å være moderat for alle produksjonsområder (fargekode gul).

3.0.5 - Modellert lakseluspåslag og dødelighet hos laks

Virtuell smolt (VPS) er brukt for å gi en estimert gjennomsnittlig dødelighet for hvert produksjonsområde. Hver elv er estimert til å ha lav (<10%), moderat (10%-30%), eller høy (>30%) dødelighet, hvor prosentandelen er estimert dødelighet hos utvandrende laks grunnet lakselus, ved hjelp av VPS-metoden. Gjennomsnittlig dødelighet for alle elvene i et produksjonsområde er deretter brukt til å finne den estimerte dødeligheten for hele produksjonsområdet samlet. Sannsynligheten for «Høyt påslag av lakseluslarver» og «Høy lakselus-indusert dødelighet på utvandrende postsmolt laks» er vurdert som lav (grønn) gjennomsnittet er under 10%, moderat (gul) dersom gjennomsnittet er mellom 10 og 30%, eller høy (rød) dersom gjennomsnittet er over 30%. Beregningen er ikke vektet etter elvenes teoretiske smoltproduksjon.

I de områdene og årene der det finnes tråldata er disse også brukt til å vurdere sannsynligheten for høyt påslag og høy dødelighet for utvandrende postsmolt av laks. For utfyllende informasjon om den observerte lusepåslag på utvandrende postsmolt av laks og påfølgende dødelighetsestimatene se NALO (vedlegg VI til EGR rapporten 2025) og EGR rapportene (Karlsen et al., 2025; Stige et al., 2025). I denne rapporten presenterer vi kun estimatene av luseindusert dødelighet. For å ta høyde for usikkerheten tilknyttet tålegrenser er dødelighetsestimatene estimert basert på både antatte tålegrenser for lakselus, samt ved å halvere og doble fiskens tåleevne for lus (se tabell 2.7.1 i denne rapporten). I tillegg benytter vi oss i denne rapporten av vurderingene fra EGR (Stige et al., 2025) som er diskutert for hvert PO.

3.0.6 - Påslag av lakselus og redusert produktivitet hos ørret og røye

Observasjoner av lakselus på sjøørret fanget på ulike fangststasjonene med ruse, garn eller i trål innenfor hvert PO er brukt for å estimere lusepåslag og sannsynligheten for redusert produktivitet hos ørret og røye. Mer utfyllende informasjon er oppgitt i NALO og EGR rapportene (Karlsen et al., 2025; Stige et al., 2025). I denne rapporten presenterer vi kun estimatene av luseindusert dødelighet basert på antatte tålegrenser for lakselus og disse vurderes som beskrevet for laks.

3.1 - PO 1 Svenskegrensen til Jæren

I delkapittel 3.1 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 1 (Figur 3.1.1).

 

 

3.1.1 - Miljøforhold

Modellestimert median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,9 °C (Figur 2.5.1) med lavest estimert temperatur ca. 8 °C og høyest 12 °C. I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at median temperatur i produksjonsområdet kan stige til 16 °C (Figur 3.1.2), med øvre standardavvik opp til maksimalt 18 °C. Temperaturen vurderes derfor som gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret.

 

 

Det er noen fjorder hvor ferskvannslaget i de øvre metrene indikerer at lakselus vil trekke ned (Figur 3.1.3), men den begrensede lengden på fjordene gjør at det vil ha liten beskyttende effekt for utvandrende postsmolt av laks, og det er normalt få områder, foruten de østlige delene, hvor sjøørreten vil være beskyttet.

 

 

3.1.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall beregna smittsomme luselarver i PO 1 i 2025 er 5 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 9 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi lav påvirkning på laks og lav påvirkning på sjøørret.

3.1.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 25. april til 4. juni (Tabell 3.1). Laksen har relativt korte utvandringsruter fra elv til åpent hav, da en antar at hoveddelen av laksen ikke vandrer nordover langs kysten. Estimert med den virtuelle smoltmodellen, er utvandringstiden i eksponeringsområde i snitt for alle elvene ca. 3 dager, de med lengst vandringsrute bruker opp mot 11 dager.

Smittepress-kartene som viser hvilke områder som har forhøyet tetthet av lakselus akkumulert over 30 dager etter midtpunkt for utvandring indikerer ingen områder med forhøyet smittepress noen av årene 2022 - 2025 (Figur 3.1.4). For laks er andelen av arealet som medfører en økt sannsynlighet for lakselusrelatert dødelighet lavt i alle årene (< 5%), og påvirkes i liten grad av når laksen utvandrer (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 15. mai til 24. juli (Tabell 3.1). Kartet med tetthet av smittsomme lakseluslarver i denne perioden, samt en tidsutvikling av alle smittsomme lakseluslarver innen produksjonsområdet gjennom sommeren/tidlig høst de siste 2 årene viser en svak økning av smittsomme lakselus utover sensommeren, men tettheten er generelt lav (Figur 3.1.5).

 

 

For beitende sjøørret ble det gjort en vurdering av årene 2019-2022 av hvor stor andel av som blir uegnet for ørreten pga. høye lusetettheter (redusert marint leveområde, RML), og redusert marin beiteperiode (RMT) regnes som antall dager som gjenstår av beiteperioden etter at RML passerte 30%. I dette produksjonsområdet er RML ikke over 10%, heller ikke ved sen utvandring, og det er derfor ikke tapt beiteperiode (se figur 6.7 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.1.4 - Påslag av luselarver og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser at det i snitt beregnes liten lakselusindusert dødelighet på utvandrende postsmolt alle årene 2015-2025 (Figur 3.1.6). For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt tåleevne for lakselus se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025).

 

 

3.1.5 - Påslag av lakselus og redusert produktivitet hos ørret og røye

Dette er ett stort produksjonsområde med relativt liten oppdrettsaktivitet, hvor hovedtyngden av lakseoppdrett foregår utenfor Flekkefjord. I Sandnesfjord, som ligger i ett område langt fra nærmeste oppdrettsanlegg, observeres det lite lus på sjøørret, og det estimeres lav dødelighet nær alle årene undersøkt (Figur 3.1.7). I Flekkefjord observeres det mer lus enn i Sandnesfjord både tidlig i sesongen, og oftest ses en økning utover beiteperioden. Estimert dødelighet inntil to uker etter median dato for smoltutvandring er lav eller moderat, men utover beiteperioden for sjøørret øker estimatene oftest til moderat eler høy. Vi vurderer resultatene fra Sandnesfjord som et kontrollområde uten oppdrett, og derfor representativt for store deler av dette produksjonsområdet.

 

 

3.2 - PO 2 Ryfylke

I delkapittel 3.2 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 2 (Figur 3.2.1).

 

 

3.2.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9 °C med lavest estimert temperatur ca. 8 °C og høyest 11 °C. (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til 16 - 17 °C (Figur 3.2.2). Temperaturen var uvanlig høy fra ca. midten av mai til midten av juni i 2024. Temperaturen vurderes derfor som gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret.

 

 

Utbredelsen av området med lav saltholdighet i overflaten omfatter normalt de indre delene av fjordene, mens saltinnholdet øker utover fjorden (Figur 3.2.3). Modellene antyder også at det stort sett er de indre delene av fjordene som har så lav saltholdighet at lusen vil unnvike dette og gi lavere smittepress for laksefisk som oppholder seg i de øverste meterne. Utbredelsen av området med lav saltholdighet øker noe fra mai til juni, mens det er relativ liten endring i utbredelsen av områder med lav saltholdighet fra juni til august.

 

 

3.2.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 2 i 2025 er 115 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 314 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi moderat påvirkning på laks og høy påvirkning på ørret.

3.2.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 24. april til 3. juni (Tabell 3.1). Utvandringsrutene i området varierer mellom elvene fra korte til middels lange for laks. Utslippene varierer både mellom år og i rom. Smittepress-kartene indikerer til dels store områder med forhøyet smittepress alle årene 2022 - 2025 (Figur 3.2.4). Det var generelt lave konsentrasjoner av smittsomme lakselus (kopepoditter) i ytre og indre deler av produksjonsområdet og høye konsentrasjoner midt i systemet. Det virker i tillegg som det er en toårssyklus hvor smittepresset annet hvert år er høyest i henholdsvis nordlige og sørlige deler av Boknafjordsystemet. ROC indeksen har siden 2016 vært moderat (10-30%) eller høy (>30%). I 2 av de 4 siste årene har ROC indeksen vært høy (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 14. mai til 23. juli (Tabell 3.1). Kart over smittepress i 2025 indikerer høy forekomst av lakseluslarver i ytre og midtre deler av Boknafjordsystemet og Vindafjordsystemet, mens indre fjorder er noe mer skjermet (Figur 3.2.5). Modellresultater for årene 2019-2022 indikerer at det i de fleste årene fra 2019 er mer enn 30% RML både ved tidlig, normal og sein utvandring. Det estimeres fra 22 til 31 dager RMT ved normal utvandring i 2020-2022 (se figur 6.17 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

 

 

3.2.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser moderat eller høy luseindusert dødelighet i PO2 i alle årene fra 2015 – 2025 (Figur 3.2.6). Den estimerte dødeligheten var høyest i 2025. Tidligere var den estimerte dødeligheten høyest i 2020, og avtok deretter før en liten økning i årene siden 2022. Den områdekorrigerte dødeligheten viser høy estimert dødelighet i 2020 og 2023, lav estimert dødelighet i 2019 og 2024 og moderat estimert dødelighet de øvrige år. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt tåleevne for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025).

 

 

I PO2 er det trålt etter utvandrende postsmolt av laks 2017-2025, og smitten på laks i smoltbur er undersøkt 2017-2019 og 2021-2022.

Trålingen etter utvandrende postsmolt av laks i Boknafjorden i 2017-2025 viser lav estimert dødelighet på postsmolten de fleste årene (Figur 3.2.7), men høy (>30%) i 2020 og moderat i 2023 og 2025 (10-30%). Fangstene er god alle årene og trålperioden er relativt dekkende for utvandringen, men det kan ha vandret ut fisk både før og etter trålperioden alle årene. For å ta høyde for usikkerheten tilknyttet tålegrense er dødelighetsestimatene også estimert ved å halvere og doble fiskens toleranse for lus (Figur 3.2.7), ved antatt lav toleransegrense estimeres høy dødelighet to av årene, mens ved antatt høy toleransegrense estimeres moderat dødelighet ett av årene og ingen år med høy estimert dødelighet.

 

 

I trålfangsten fra Boknafjorden er det gjort genetiske analyser for å bestemme hvilken elv fisken utvandret fra. Andelen av fisk som kan bestemmes til hjemelv har variert både mellom og innen år. Estimert dødelighet beregnet for hver av regionene kyst, sørlige, østlige eller nordlige elver i årene 2017-2025 indikerer at i fire av årene estimeres liten dødelighet på postsmolten fra alle regionene (Figur 3.2.8). I tre av årene er høyest estimert dødelighet for en eller flere regioner moderat, mens i to av årene er høyest estimert dødelighet for en eller flere av regionene høy.

 

 

Det er benyttet smoltbur i Boknafjorden i 2017-2019 og 2021-2022 for å visualisere smittepresset (Figur 3.2.9). Disse viser et høyere smittepress i mai i hele fjorden i 2018 enn i 2017, mens det i periode 2 i 2019 ble observert moderat smittepress i de nordøstlige områdene. I 2021 viser data fra smoltbur generelt lavt smittepress i hele fjorden. I 2022 ble det observert moderat smittepress i de ytterste burene, men lavt smittepress i de nordøstlige smoltbur.

 

 

3.2.5 - Påslag av lakselus og redusert produktivitet hos ørret og røye

I PO2 er det undersøkt smitten av lakselus på ruse eller garnfanget sjøørret på nordsiden (Nedstrand og Vindafjord) og en eller to stasjoner på sørsiden (Forsand og Ytre Årdalsfjord) i tidsperioden 2016-2025 (Figur 3.2.10).

Påslag av lus og estimert dødelighet i ukene 20-21 som er tidsperioden mest dekkende for smoltutvandringen estimeres det høy dødelighet på en eller flere stasjoner fem av årene, og senere i sesongen estimeres det høy dødelighet på en eller flere stasjoner alle årene undersøkt (Figur 3.2.10).

 

 

3.3 - PO 3 Karmøy til Sotra

I delkapittel 3.3 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 3 (Figur 3.3.1).

 

 

3.3.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,5 °C med laveste estimert temperatur er ca. 8 °C og høyeste ca. 11,5 °C (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til 17 °C (Figur 3.3.2). Temperaturen var uvanlig høy fra ca. midten av mai til midten av juni i 2024 og i juli i 2025. Temperaturen vurderes derfor som gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret.

 

 

Utbredelsen av lav saltholdighet er begrenset til de indre delene av fjordene i mai (Figur 3.3.3), og vil derfor bare ha en beskyttende effekt for beitende sjøørret og laks i starten av vandringen fra de indre elvene. Utbredelsen av lav saltholdighet øker fra mai til juni.

 

 

3.3.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 3 i 2025 er 117 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 480 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert som moderat forekomst i utvandringstiden for laks og høy forekomst i beiteperioden for ørret.

3.3.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 28. april til 7. juni (Tabell 3.1). Tiden fisken bruker på vandringen fra elv til kysten fra de indre elvene gjør at fisk fra disse elvene vil være eksponert for lakselus over en relativt lang (ca. 2 uker) tidsperiode. Fisk fra de ytre elvene vil ha betydelig kortere eksponeringstid. Vandringen til postsmolt av laks er kartlagt for flere av elvene i PO3. Disse viser at fra mange elver vandrer laksen ut hovedfjorden, mens for enkelte elver vandrer en betydelig andel av fisk inn i Bjørnafjorden.  Selv om fisken skulle vandre inn i Bjørnafjorden vil det ikke medføre en vesentlig reduksjon av eksponeringstiden. Utslippene varierer både geografisk og mellom år, og det gir seg utslag i at de høyeste tetthetene av lakselus i utvandringsrutene for laks varierer. Smittepress-kartene indikerer områdene med forhøyet tetthet av lakselus akkumulert over 30 dager fra median tid for utvandring (17. mai) for produksjonsområdet for årene 2022-2025 (Figur 3.3.4). I Hardangerfjorden indikerer kartene betydelig variasjon i utbredelsen av høy tetthet av lakselus de ulike årene, samt hvor langt innover i fjorden dette området strekker seg. For Hardangerfjorden er det i 2022 og 2025 høy tetthet av lus relativt langt innover fjorden, mens i 2023 og 2024 er det lavere tetthet, og denne er mer konsentrert i de ytre delene. I Bjørnafjorden er det relativt store området med høy tetthet av lakselus alle de undersøkte årene. ROC indeksen viser at fra 2016 er indeksen moderat eller høy. Indeksen er moderat 2022-2024, høy i 2025 (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 18. mai til 27. juli (Tabell 3.1). Den geografiske fordeling i tetthet av smittsomme lus i beiteperioden varierer og var i 2024 og 2025 høyest i de ytre delene av Hardangerfjorden og i hele Bjørnafjordsystemet (vist for 2025 i Figur 3.3.5). Tettheten av kopepoditter øker gjennom beiteperioden, og pulser med innadgående strømmer med transport av lakselus fra områdene med mye oppdrett i midtre og ytre deler øker risikoen for smitte langt innover fjorden. Modellresultatene 2019-2022 indikerer at tettheten av lakselus vil medføre mer enn 30% RML både ved tidlig, normal og sein utvandring. Det estimeres 26-38 dager RMT ved normal utvandring i 2020-2022 (se figur 6.32 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

 

 

3.3.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser høy estimert dødelighet fra lusepåvirkningen i PO3 i alle årene fra 2015 – 2025 (Figur 3.3.6). Den estimerte påvirkningen var høyest i 2021, og har avtatt deretter, men med en liten økning de to siste år. Den områdekorrigerte dødeligheten viser økende dødelighet fra 2022 til 2024, og en liten nedgang fra 2024 til 2025. Den områdekorrigerte dødeligheten viser høy dødelighet alle år unntatt 2019 der det var estimert moderat dødelighet. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025).

 

 

Trålingen etter utvandrende postsmolt av laks i Hardangerfjorden i 2017-2025 viser moderat eller høy dødelighet på postsmolten alle år unntatt 2019 (Figur 3.3.7), og høy dødelighet alle de tre siste årene. Fangstene er gode de fleste årene, noe lave i 2023 og 2024. Trålperioden er relativt dekkende for utvandringen de fleste årene, men enkelte år er trålingen trolig igangsatt for sent til å fange opp tidlig utvandrende fisk. Et eksempel på dette er 2025 sesongen, men det kan ha vandret ut fisk både før og etter trålperioden alle årene. I Hardangerfjorden er avstanden laksen må vandre i fjorden svært varierende. Vandringruten fra de ytre elvene inkludert Etne er kort hvor fisken bare bruker noen få dager på vandringen, mens den for de innerste elvene opp mot to uker. Dette betyr at ved normal utvandring, avsluttes oftest trålingen så tidlig at fisk som vandrer sent i sesongen ikke har nådd ut til der det tråles før trålingen avsluttes. For å ta høyde for usikkerheten tilknyttet tålegrense er dødelighetsestimatene også estimert ved å halvere og doble fiskens toleranse for lus (Figur 3.3.8). Ved antatt høy toleransegrense estimeres moderat dødelighet i fem av de seks siste årene (høy i 2021), mens ved lav toleransegrense estimeres det høy dødelighet alle de seks siste åene.

 

 

I Hardangerfjorden er det gjort genetiske analyser for å bestemme hvilken elv fisken fanget i trålen utvandret fra. Andelen av fisk som kan bestemmes til hjemelv har variert mellom og innen år. Størst fangster fås fra de ytre elvene hvor Etne er den helt dominerende elven som også har klart størst teoretisk smoltproduksjon i produksjonsområdet. For analysene er fangstene slått sammen til regioner (jfr. Figur 3.3.1) pga. lavt antall fra mange elver. Estimert dødelighet i 2020 og 2021 er høy for elvene alle regionene, moderat i 2022. Den estimerte dødeligheten for fisk fra de ytre elver er generelt lavere enn for fisk som kommer fra elver lengere inne i fjordsystemet. I 2023-2025 estimeres høy dødelighet for elvene i de indre og midtre regionene, moderat for de ytre (Figur 3.3.8). Det skal bemerkes at fisk fra de indre elvene utgjør en liten del av fangsten. Disse har samtidig lang vandring og bruker derfor en del tid fra elv til der det tråles, og det er derfor mulig at disse er underrepresentert i fangstene.

 

 

Data fra smoltbur i Hardangerfjord er brukt for å visualisere smittepresset for årene 2020-2025 (Figur 3.3.9). Burene er stort sett satt ut i to runder hver av ca. 14 dager hvor første runde er igangsatt rundt midten av mai, med unntak av i 2025. Dette betyr at første runde dekker utvandringen etter midtpunkt for utvandringen, men for elvene med lang vandringsvei også før dette. Runde to dekker sent utvandrende laksesmolt og noe av beiteperioden for sjøørret. Observasjonene indikerer at smittepresset fra midtpunkt for smoltutvandringen varierer mye, men at det de fleste år er noe økt smitte i de midtre deler av fjorden. Det er moderat eller høyt i enkelte deler av fjorden alle årene fra 2020, men det er også områder med lite smitte. Det er en tendens til at smittepresset øker eller ikke endres fra runde 1 til runde 2, med unntak av i 2025 der det var mindre smitte i runde 2 (merk at det mangler data fra de ytre burene i periode 1 i 2021 og periode 2 i 2022).

 

 

3.3.5 - Påslag av lakselus og redusert produktivitet hos ørret og røye

Det har vært et omfattende ruse- og garnfiske etter sjøørret i Hardangerfjorden. Ålvik, Rosendal og Etne har vært faste stasjoner fra 2016, mens Samnangerfjorden og Strandebarm har bare blitt undersøkt enkelte år . Merk at bare data fra stasjonene som er undersøkt minst 2 av de siste 5 år er presentert i figurene (Figur 3.3.10).

Undersøkelsene 2016-2025 viser at i de indre delene (Ålvik) har det enkelte år vært moderat og høy lakselusindusert dødelighet i den første perioden (Figur 3.3.10). I de midtre (Rosendal) og ytre delene (Etne) har det vært moderat eller høy estimert dødelighet i 2016-2024.

For beitende sjøørret estimeres det som regel en økende lakselusindusert dødelighet utover sesongen, dvs. etter median smoltutvandring. Tidvis har det imidlertid blitt observert en nedgang i antall lus på fisken i slutten av fangstsesongen. Vi vet ikke om dette skyldes prematur tilbakevandring, der fisk som har kvittet seg med lus har returnert, om den mest infiserte fisken er død, eller om lusen har dødd. Temperaturen i de årene det er snakk om en nedgang har ikke vært så høye at det skulle skape problemer for lakselusen. Vi ser at utbredelsen av områder med saltholdighet < 25 psu øker fra mai til juni, hvilket kan medføre at det er mindre lus i de øvre meterne hvor sjøørret oppholder seg og dermed være en del av forklaringen.

 

 

3.4 - PO 4 Nordhordaland til Stadt

I delkapittel 3.4 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 4 (Figur 3.4.1).

 

 

3.4.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,5 °C med lavest estimert temperatur ca. 8,5 °C og høyest ca. 11,5 °C. (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til 16 °C (Figur 3.4.2). Temperaturen i 2024 var høyere enn snittet i perioden fra ca. midten av mai til midten av juni, men si 2025 var den noe høy i starten av smoltutvandringen. Temperaturen vurderes derfor som gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret.

 

 

Saltholdigheten i PO4 indikerer at områder med saltholdighet < 25 øker fra mai til juni (Figur 3.4.3). I både Osterfjorden, de indre delene av Sognefjorden og i Nordfjord er saltholdigheten i overflaten < 25 i mai. Lavest saltholdighet ses inne i fjordene, og saltholdigheten indikerer at beitende sjøørret, og laksesmolt som vandrer ut gjennom dette området kan oppleve en viss grad av beskyttelse. Det skal bemerkes at strømmer kan endre dette bildet på kort tid, og innstrømmende saltere vann observeres relativt ofte.

 

 

3.4.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 4 i 2025 er 87 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 386 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi moderat påvirkning på laks og høy påvirkning på ørret.

3.4.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 29. april til 8. juni (Tabell 3.1). Smoltutvandringen er relativt godt kartlagt for enkelte av elvene i de større fjordsystemene i området (Osterfjorden, Masfjorden, Sognefjorden og Nordfjord). For om lag halvparten av elvene er vandringstiden estimert til mellom syv og tolv dager, mens fisk fra de indre delene av Sognefjorden bruker opp mot 20 dager på vandringen. Det er stor heterogenitet i utbredelsen av kopepoditter, de største forekomstene i 2022, 2024 og 2025 finnes i de ytre deler av fjordene, et område at all fisk må passere gjennom (Figur 3.4.4). ROC indeksen viser at fra 2016 er indeksen moderat med unntak av i 2023 hvor den var lav (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 19. mai til 28. juli (Tabell 3.1). Tettheten av smittsomme lakselus øker i hele beiteperioden for sjøørret (Figur 3.4.5). Tettheten av smittsomme lakselus er høy langs hele kysten og noe innover i fjordene i hele produksjonsområdet (Figur 3.4.5), mens det er betydelig lavere tetthet lengre innover i fjordene. Det er gjort studier av atferden til sjøørret fra flere elver i området, som viser at noen sjøørret fra de indre elvene beiter i ytre deler av fjordene. Samtidig kan det ved innadgående strømmer transporteres store mengder lakselus langt innover i fjordene, også i de nasjonale laksefjordene.

 

 

For beitende sjøørret indikerer modellresultatene for årene 2020-2022 at det er mer enn 30% RML både ved normal og sein utvandring, oftest moderat RML ved tidlig utvandring. Det estimeres fra 2 til 15 dager RMT ved normal utvandring i 2020-2022 (se figur 6.47 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.4.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser moderat eller høy estimert dødelighet fra lusepåvirkningen i PO4 i alle årene fra 2015 – 2025 (Figur 3.4.6). Den estimerte påvirkningen var høyest i 2017 og 2021. Den områdekorrigerte dødeligheten viser lav estimert dødelighet i 2018 og 2024, høy estimert dødelighet i 2019 og 2021 og moderat dødelighet 2020, 2022, 2023 og 2025. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025). Merk at i 2025 har 9 av elvene en annen kategorisering enn hele produksjonsområdet samlet, og 8 elver er kategorisert med høy dødelighet.

 

 

I PO4 er det trålt etter utvandrende postsmolt av laks i Sognefjorden i 2017-2025, og i Nordfjord i 2019 og 2023. Smitten på laks i smoltbur er undersøkt 2017-2019 og 2022-2024.

Resultatene fra postsmolttrålingen i Sognefjorden 2017-2025 viser at det enten estimeres lav (2024), moderat (2018, 2020) eller høy (2017, 2019, 2021, 2022 og 2023) lakselusindusert dødelighet på den utvandrende postsmolten (Figur 3.4.7). Merk at antall fisk fanget var svært lavt i 2025, og dette gir stor usikkerhet i estimatene, som ses av de brede konfidensintervallene i figuren, og resultatene fra 2025 vises, men tillegges ikke vekt i vurderingene. For å ta høyde for usikkerheten tilknyttet tålegrense er dødelighetsestimatene også estimert ved å halvere og doble fiskens toleranse for lus (Figur 3.4.7). Ved antatt høy toleransegrense estimeres liten dødelighet 3 av årene, inkludert 2024, moderat i ett år, og høy i tre år. Ved antatt lav toleransegrense estimeres det moderat dødelighet ett år, høy de syv øvrige.

 

 

Det er også gjort genetiske analyser for å bestemme hvilken elv fisken fanget i trålen utvandret fra. Andelen av fisk som kan bestemmes til hjemelv har variert mellom og innen år. Grunnet lave fangster fra mange elver er disse gruppert i to regioner; indre og midtre (jfr. Figur 3.4.1). Estimert dødelighet viser liten forskjell i estimert dødelighet for fisk fra disse to regionene, hvor det estimeres høy dødelighet for postsmolt laks fra begge regionene i 2017, 2019, 2021 og 2022, moderat i 2018 og 2020 og lav i 2024 (Figur 3.4.8). I 2023 var dødeligheten for fisk fra indre elvene regnet som høyt, mens det var moderat for fisk fra den midtre delen.

 

 

Resultatene fra postsmolttrålingen i Nordfjord indikerer lav lakselusindusert dødelighet i 2019 og moderat i 2023 (Figur 3.4.9). Ved antatt høy toleransegrense estimeres liten dødelighet begge de undersøkte årene, mens ved lav toleransegrense estimeres lav dødelighet i 2019, høy i 2023. Genetiske analyser av fisk fanget her viser liten forskjell i estimert dødelighet for fisk fra indre, midtre og ytre delene av fjorden, hvor det estimeres lav dødelighet for postsmolt laks fra alle regionene i 2019 (men merk lav n) og moderat i 2023 men på grense til høyt for fisk fra de indre elvene (Figur 3.4.10).

 

 

 

 

Data fra smoltburene i Sognefjorden indikerer relativt høye påslag av lakselus under smoltutvandringen både 2017-2019 og 2022, men lavere i 2023-2024. Det er økende smittepress utover sesongen årene 2017-2019, avtagende i 2022, og relativt likt i begge periodene i 2023-2024 (Figur 3.4.11). Det observeres lus i burene helt inn mot grensen til den nasjonale laksefjorden.

 

 

3.4.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

Ruse og garnfangst har vært konsentrert om Nordhordland, Sognefjorden, Førdefjorden i Sunnfjord og Maurstadvika i Nordfjorden (Figur 3.4.12). I Nordhordland beregnes det fra rusefangsten alle årene 2016 – 2025 høy lakselusindusert dødelighet både i perioden for smoltutvandringen (ukene 20-22) og for beitende sjøørret (Figur 3.4.12). I Sognefjorden viser data stor variasjon i estimert dødelighet på sjøørret fra Balestrand. I Bjordal som ligger lengere ute estimeres det oftest høy lakselusindusert dødelighet under smoltutvandringen (ukene 20-22), og moderat eller høy dødelighet senere i sesongen. I Førdefjorden i Sunnfjord estimeres det moderat eller høy dødelighet hhv. 2024 og 2025, mens i Nordfjord (Maurstadvika) indikerer rusedata moderat eller høy estimert lakselusindusert dødelighet alle årene 2016-2025 både for perioden dekkende for smoltutvandringen (ukene 20-22), og perioden dekkende for beitende sjøørret (Figur 3.4.12).

 

 

3.5 - PO 5 Stadt til Hustadvika

I delkapittel 3.5 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 5 (Figur 3.5.1).

 

3.5.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,5 °C med laveste estimert temperatur er ca. 8,5 °C og høyeste ca. 11,5 °C. (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til 16 °C (Figur 3.5.2). Det var i 2024 en uvanlig høy temperatur fra omtrent median dato for smoltutvandringen, og denne forble høy gjennom hele beiteperioden for sjøørret. Denne høye temperaturen har sammenheng med den marine hetebølgen som var på sommeren 2024. I 2025 var det uvanlig høye temperaturer helt på slutten av beiteperioden for sjøørret. Temperaturen vurderes derfor som gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret. 

 

 

Saltholdigheten i PO5 indikerer at utbredelsen av brakkvannslaget (saltholdighet < 25) øker fra mai til juni (Figur 2.5.3). Lavest saltholdighet ses innerst i de store fjordene, og de lave saltholdighetene indikerer at beitende sjøørret, og smolt som vandrer ut gjennom dette området ofte til en viss grad er beskyttet. Dette området er begrenset i omfang.

 

3.5.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO5 i 2025 er 57 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 288 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi moderat påvirkning på laks og moderat påvirkning på ørret.

3.5.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 1. mai til 10. juni (Tabell 3.1). For laks er tidsforløpet for utvandringen og vandringsrutene godt kartlagt for enkelte elver i Romsdalsfjordsystemet, men ikke for elvene i Storfjord. For om lag halvparten av elvene er vandringstiden estimert til mellom fem og åtte dager, mens fisk fra de indre elvene estimeres å bruke opp mot tolv dager på vandringen.

Smittepress-kartene for 2022-2025 viser stor variasjon i tetthet av lakselus i tid og rom (Figur 3.5.4). De fire siste årene har det vært høy tetthet i Romsdalsfjorden i 2024-2025, men betydelig lavere tetthet i 2022-2023. I Storfjorden var det høy tetthet i de ytre delene i 2023 og 2025), lav tetthet i 2022 og moderat tetthet i 2024. I Grytafjorden (som ligger mellom Romsdalsfjorden og Storfjorden) var det høy tetthet i 2024, moderat i 2022 og 2025, lav i 2023. ROC indeksen har fra 2016 stort sett vært lav eller moderat, unntatt i 2019 hvor den var høy. De fire siste årene er indeksen moderat (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 21. mai til 30. juli (Tabell 3.1). Det er høy akkumulert tetthet av lakselus i beiteperioden for sjøørret i store deler av området i 2025 (Figur 3.5.5). Antall smittsomme lakselus er noe høyere i 2025 enn i 2024 utover juli, og mye høyere i august 2025 (Figur 3.5.5).

 

 

Modellresultatene for sjøørret for årene 2019-2022 indikerer at det er stor variasjon i andel RML ved normal utvandring (Figur 6.62). I to av årene (2019 og 2021) er det estimert over 30% RML ved normal og sein utvandring. Det estimeres fra 0 til 4 dager RMT ved normal utvandring 2020-2022 (se figur 6.62 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.5.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen varierer, men indikerer moderat estimert dødelighet fra lusepåvirkningen PO5 i alle år fra 2015-2025 (Figur 3.5.6). Den estimerte områdekorrigerte dødeligheten er moderat i 2018, høy i 2019, lav i 2020 og 2021, og moderat i 2022-2025 (Figur 3.5.6). For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025). Merk at i 2025 har 12 av de 44 elvene en annen kategorisering enn hele produksjonsområdet samlet, og 5 av disse elvene er kategorisert med høy dødelighet.

 

 

Det er trålt etter utvandrende postsmolt laks i Romsdalsfjordsystemet i 2017-2025. Fangstene har variert og er oftest lave (lavest i 2021 og 2022). Spesielt i 2025 var fangstene så lave at resultatene ikke medregnes i vurderingene. Resultatene viser lav eller moderat dødelighet på postsmolten de fleste årene 2017-2024 (Figur 3.5.7), men høy (>30%) dødelighet i 2019. For å ta høyde for usikkerheten tilknyttet tålegrense er dødelighetsestimatene også estimert ved å halvere og doble fiskens toleranse for lus (Figur 3.5.7). Ved antatt høy toleransegrense estimeres oftest lav dødelighet, men moderat i 2019 og 2023. Ved antatt lav toleransegrense estimeres høy dødelighet fire av årene.

 

 

I Romsdalsfjorden er det gjort genetiske analyser for å bestemme hvilken elv fisken fanget i trålen utvandret fra. Elver som kan tilordnes og inndelingen i regioner er vist i Figur 3.5.1. Andelen av fisk som kan bestemmes til hjemelv har variert mellom og innen år. Det estimeres moderat eller høy dødelighet på trålfanget fisk fra en eller flere regioner alle årene 2017-2024 med unntak av 2018 og 2020, der dødeligheten var estimert som lav for fisk fra alle regionene (Figur 3.5.8). Bemerk det lave antall laks undersøkt i enkelte regioner, spesielt årene 2021-2022. På grunn av lavt antall fisk hensyntas data fra 2025 ikke i vurderingen selv om verdiene er vist.

 

 

Det er benyttet smoltbur i Romsdalsfjorden 2016-2018 (Figur 3.5.9). Påslagene av lus på fisken i smoltburene indikerer lavt smittepress alle disse årene. Det er ikke gjort burundersøkelser i 2019 - 2025.

 

 

3.5.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

I produksjonsområde 5 er en stasjon ytterst i Storfjorden (Ørsta) samt Vatne- og Frænfjorden i ytterkanten av Romasdalsfjordsystemet undersøkt med ruse en eller flere ganger 2016-2024 (Figur 3.5.10). I den første undersøkelsen i sesongen disse årene estimeres moderat eller høy dødelighet, og senere i sesongen estimeres oftest høy dødelighet (Figur 3.5.10). På begge stasjonene i Romsdalsfjordsystemet (Vatne- og Frænfjorden) har dødelighetsestimatene variert, men i perioden dekkende for smoltutvandringen (ukene 19-22) estimeres ofte moderat eller høy dødelighet (Figur 3.5.10). Senere i sesongen estimeres høy dødelighet på begge stasjonene alle årene.

 

 

3.6 - PO 6 Nordmøre og Sør-Trøndelag

I delkapittel 3.6 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 6 (Figur 3.6.1).

 

 

3.6.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,5 °C med laveste estimert temperatur ca. 8,5 °C og høyest ca. 11,5 °C (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til ca. 15 – 16 °C (Figur 3.6.2). Det var i 2024 en uvanlig høy temperatur fra omtrent median dato for smoltutvandringen, og denne forble høy gjennom hele beiteperioden for sjøørret. Denne høye temperaturen har sammenheng med den marine hetebølgen som var på sommeren 2024. I 2025 var det usedvanlig høye temperaturer helt på slutten av beiteperioden for sjøørret. Temperaturen vurderes derfor som gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret.

 

Saltholdigheten i PO6 indikerer at arealet med saltholdighet < 25 øker litte fra mai til juni, og deretter avtar i juli og august (Figur 3.6.3). Lavest saltholdighet ses innerst i fjordene, og de lave verdiene indikerer at beitende sjøørret, og smolt som vandrer ut gjennom dette området til en viss grad er beskyttet.

 

 

3.6.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 6 i 2025 er 160 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 971 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi høy påvirkning på laks og høy påvirkning på ørret.

3.6.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 5. mai til 14. juni (Tabell 3.1). Området omfatter Trondheimsfjorden som er en nasjonal laksefjord. Herfra utvandrer en stor del av den norske villaksbestanden. Vandringsavstandene er i snitt landets nest lengste, hvor halvparten av elvene er estimert til å bruke 9–20 dager. Det er ikke kjent hvor laksen vandrer i Frohavet, eller om fisken fra de sørlige delene vandrer opp Trondheimsleia, mellom øyene, eller rett til havs.

Smittepresset i dette området har ofte indikert en toårssyklus hvor en i oddetallsår har sett relativ lav tetthet utenfor Trondheimsfjorden og utover Frohavet, men høyere sør i området, i partallsår motsatt. Men kartene for 2022-2024 viser ikke dette like tydelig (Figur 2.6.4). I 2022 og 2024 er det lav tetthet av lus helt sør i området, men smittepresset er høyt også rundt øyene Smøla, Hitra og Frøya (Figur 3.6.4). I 2023 er det relativt lavt smittepress utenfor Trondheimsfjorden og i Frohavet, og høyt smittepress helt sør i området. Men i 2025 er det store området med høy tetthet i nesten hele området. Selve Trondheimsfjorden er en nasjonal laksefjord, og her estimeres lav tetthet av lus alle årene. Men modeller indikerer også at lusen transporteres ett stykke inn in fjorden i 2024. (Figur 3.6.4). ROC indeksen viser at fra 2016 er indeksen stort sett moderat, med unntak av i 2018 hvor den var lav, og i 2024 hvor den var betydelig høyere enn i de tidligere årene (EGR rapporten 2024, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 25. mai til 3. august (Tabell 3.1). Modellresultater viser høy konsentrasjon av luselarver langs Trøndelagskysten, mens de indre delene av fjordene på Nordmøre og indre Trondheimsfjord framstår mer skjermet dels på grunn av ferskvannspåvirkning og dels på grunn av at det ikke er oppdrett i Trondheimsfjorden og de nasjonale laksefjorder på Nordmøre. Modellering viser at store deler av de ytre delene av produksjonsområdet har relativt mye lus (Figur 3.6.5). Mengden lakselus i starten av perioden er moderat, men øker jevnt mot ekstremt høye verdier på slutten av perioden. Smittepresset ørreten opplever vil dermed variere svært mye både mellom år og avhengig av utvandringstid og sted.

 

 

For beitende sjøørret indikerer analysene et RML for årene 2019-2022 på mellom 10 og 30% for tidlig utvandrende sjøørret, 25-40% RML for sjøørret med normal utvandring og over 30 % RML for seint utvandrende sjøørret. Det estimeres fra 0 til 9 dager RMT ved normal utvandring i 2020-2022 (se figur 6.77 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.6.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser moderat dødelighet fra lusepåvirkningen i PO6 i alle år fra 2015 – 2025 (Figur 3.6.6), med høyeste estimater de to siste årene. Den estimerte områdekorrigerte dødeligheten er høy i 2021 og 2024 og lav i 2022. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025). Merk at i 2025 har 15 av 62 elvene en annen kategorisering enn hele produksjonsområdet samlet, og 12 av disse elver er kategorisert med høy dødelighet.

 

 

Tråldata fra Trondheimsfjorden viser at det oftest er lite lus på den trålfangete fisken alle årene undersøkt 2017-2024 (Figur 3.6.7). Det skal bemerkes at fisket foregår relativt nært land, og om fisken smittes av lus fra Storfosna og utover vil dette i liten grad fanges opp. Estimatene på den trålfangede fisken på Nordmøre i 2019 indikerte liten dødelighet, men høyere estimater enn i Trondheimsfjorden (data ikke vist).

 

 

Det er benyttet smoltbur i Trondheimsfjorden årene 2016-2018 men ikke i 2019-2025 (Figur 3.6.8). Det var lite lus på fisken i alle smoltburene alle undersøkte år.

 

 

3.6.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

I PO6 er det undersøkt stasjoner med ruse og garnfangst av sjøørret i utløpet av Trondheimsfjorden og utenfor (Figur 3.6.1). Ved utløpet av Trondheimsfjorden er Agdenes undersøkt alle årene 2016-2025. Alle årene har estimert dødelighet økt utover sesongen (Figur 3.6.9), og det estimeres høy dødelighet for beitende sjøørret alle årene. Dataene mest dekkene for smoltutvandringen (ukene 21-23) estimerer oftest moderat dødelighet, men det estimertes høy dødelighet i 2023-2024 og lav dødelighet i 2017 og 2025. Hitra er undersøkt 2020-2024. For uke 23 estimeres det høy dødelighet 2 av de 3 årene det er undersøkt, mens det senere på sommeren estimeres moderat dødelighet.

 

 

3.7 - PO 7 Nord-Trøndelag med Bindal

I delkapittel 3.7 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 7 (Figur 3.7.1).

 

 

3.7.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 10,5 °C med laveste estimert temperatur er ca. 8,5 °C og høyeste ca. 11,5 °C (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til ca. 15 – 16 °C (Figur 3.7.2). Det var i 2024 en uvanlig høy temperatur fra omtrent median dato for smoltutvandringen, og denne forble høy gjennom hele beiteperioden for sjøørret. Denne høye temperaturen har sammenheng med den marine hetebølgen som var på sommeren 2024. I 2025 var det høye temperaturer fra siste halvdel av utvandringsperioden for laks og til slutten av beiteperioden for sjøørret. Temperaturen vurderes derfor som gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret.

 

 

Saltholdigheten i PO7 indikerer at brakkvannslaget (areal innenfor grunnlinjen med saltholdighet < 25) er begrenset til Namsfjorden, Folda og Tosen (Figur 3.7.3). Det er relativt liten årlig variasjon i dette mønsteret, og liten endring fra mai til august. De lave saltholdighetene indikerer at beitende sjøørret, og smolt som vandrer ut gjennom disse områdene til en viss grad vil være beskyttet. Storparten av området har saltholdigheter som ikke vil påvirke lakselusens adferd i nevneverdig grad.

 

 

3.7.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 7 i 2025 er 117 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 421 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi moderat påvirkning på laks og høy påvirkning på ørret.

3.7.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 14. mai til 23. juni (Tabell 3.1). Gjennomsnittlig utvandringstid er estimert til ca. syv dager, og lengst estimert utvandringstid er ti dager. Utvandringsrutene for laks fra Namsen er nylig kartlagt, resultatene viser at fisken i stor grad vandrer rett ut mot havet, og i liten grad opp mot Vikna.

Smittepress-kartene kartene indikerer at det fra dato for median smoltutvandring for området er forhøyede tettheter av lakselus på sørsiden av Namsfjorden og på nordsiden av Vikna i 2023 og 2025, mens i 2022 og 2024 er høyest tetthet på sørsiden av Vikna samt i de indre deler på nordsiden av Vikna (Figur 3.7.4). I 2025 var utbredelsen av områder med forhøyet tetthet av lus større enn i 2023. Området rundt utløpet av Namsfjorden har høye tettheter av smittsomme lakseluslarver i 3 av de 4 siste årene. ROC indeksen viser at fra 2016 er indeksen moderat, med unntak av i 2017 hvor den var lav, og i 2024 hvor den var betydelig høyere enn i de tre tidligere årene (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 3. juni til 2. august (Tabell 3.1). Kart over smittepress indikerer høy tetthet av luselarver i store deler av området både nord og sør for Vikna, mens Namsenfjorden og de indre delene av Foldasystemet er mer skjermet (Figur 3.7.5). Antall smittsomme lakselus var i 2024 betydelig høyere enn i 2025, spesielt sent i beiteperioden (Figur 3.7.5). Dette har sammenheng med den høye sjøtemperaturen.

 

 

For beitende sjøørret indikerer modellresultatene at det i de fleste årene fra 2013 er moderat RML ved tidlig utvandring, og moderat eller høy RML ved normal utvandring og over 30% ved sen utvandring Det estimeres fra 7 til 20 dager RMT ved normal utvandring i 2019-2020 (se figur 6.90 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.7.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser moderat lakselusindusert dødelighet i PO7 for alle årene det er modellert (2015-2025) selv om det er store svingninger i estimert dødelighet (Figur 3.7.6). Den estimerte dødeligheten var høyest i 2024 og 2025. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025). Merk at i 2025 har 7 av 22 av elvene en annen kategorisering enn hele produksjonsområdet samlet, og alle disse 7 elver er kategorisert med høy dødelighet.

 

 

Tråldata fra ett begrenset fiske i uke 23 i Namsfjorden i 2019 viser lite lus på den trålfangete fisken, med estimert risiko på 0% (data ikke vist).

Det er benyttet smoltbur for å kartlegge smittepresset i Namsen – Viknaområdet fra 2016-2019 (Figur 3.7.7), men ikke siden. Det ble observert lite lus på smoltburene i Namsfjorden, men ofte moderate påslag på fisken i smoltburene opp mot Vikna.

 

 

3.7.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

I PO7 er stasjoner undersøkt med ruse eller garnfangst av sjøørret ved Sitter og rundt Vikna (Figur 3.7.1). Median dato for utvandring for elvene i PO7 er 2. juni (uke 22/23). Ved Sitter er det mer lus på sjøørreten, og det estimertes oftest høy dødelighet (Figur 3.7.8). Tilsvarende bilde ses for stasjonen sør for Vikna, men estimatene er oftest lavere enn for Sitter. Nord for Vikna estimeres det høy dødelighet de tre årene stasjonen er undersøkt. For alle tre stasjonene estimeres det høy dødelighet de to siste årene.

 

 

3.8 - PO 8 Helgeland til Bodø

I delkapittel 3.8 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 8 (Figur 3.8.1).

 

 

3.8.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 10,5 °C med laveste estimert temperatur er ca. 8,5 °C og høyeste ca. 11,5 °C (Figur 2.8.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til ca. 14 – 16 °C (Figur 3.8.2). Det var i 2024 en uvanlig høy temperatur fra omtrent median dato for smoltutvandringen, og denne forble høy gjennom hele beiteperioden for sjøørret. Denne høye temperaturen har sammenheng med den marine hetebølgen som var på sommeren 2024. I 2025 var det høye temperaturer fra siste halvdel av utvandringsperioden for laks og til slutten av beiteperioden for sjøørret. Temperaturen vurderes derfor som gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret.

 

 

Områdene med brakkvannslag (saltholdighet < 25) er i mai begrenset til fjordene (Figur 3.8.3). Arealet øker litt fra mai til juni og juli, og minker litt i august (Figur 3.8.3). Det er relativt liten årlig variasjon i dette mønsteret. Utbredelsen av dette brakkvannslaget er begrenset til delene av enkelte fjorder, og da disse er relativt korte vil lav saltholdighet bare unntaksvis ha en beskyttende effekt for utvandrende postsmolt av laks og for beitende sjøørret og sjørøye.

 

 

3.8.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 8 i 2025 er 118 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 480 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi moderat påvirkning på laks og høy påvirkning på ørret.

3.8.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 19. mai til 28. juni (Tabell 3.1). Dersom storparten av postsmolten vandrer rett til havs, vil utvandringen i eksponeringsområdet være i snitt 8 dager (estimert med modell).

Kart over modellert smittepress viser at konsentrasjonen av smittsomme lakselus varierer i tid og rom (Figur 3.8.4). Generelt var det større utbredelse av områder med høyt lusepress 2024 enn i de øvrige år. Dette henger sammen med ett betydelig høyere utslipp på grunn av den marine hetebølgen i 2024. I 2025 er det et relativt stort område sør i produksjonsområdet med høy tetthet av lus. ROC indeksen har i hovedsak vært lav alle år siden 2016, men det er unntak da indeksen var moderat i 2021 og 2024 (EGR rapporten 2024, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 8. juni til 7. august (Tabell 3.1). Tettheten av smittsomme lakseluslarver i det som er antatt å være sjøørreten og sjørøyen sin normale marine beiteperiode, viser at deler av området har høy tetthet i 2025 (Figur 3.8.5).

Antall smittsomme lakseluslarver i produksjonsområdet de siste 2 årene viser at i 2024 økte tettheten av smittsomme lakseluslarver kraftig og var ca. 200 % høyere enn i 2023 i midten av august, der sjøørreten antas å vandre tilbake mot elvene (Figur 3.8.5). I 2025 var antall kopepoditter lavere enn i 2024, men betydelig høyere enn i 2023.

 

 

For beitende sjøørret indikerer modellresultatene tilpasset en antatt 60 dagers beiteperiode at det alle årene 2019-2022 er mindre enn 10% RML ved tidlig utvandring, moderat de to siste årene ved normal utvandring, og moderat de fleste årene ved sein utvandring. Det estimeres ikke RMT ved normal utvandring i 2020-2022 (se figur 6.101 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.8.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser at estimert dødelighet fra lusepåvirkningen i PO8 har steget jevnt over siden 2015 (Figur 3.8.6), og de høyeste estimatene var i 2024 og 2025 hvor den estimerte dødeligheten er kategorisert som moderat. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025).

 

 

Det er ikke trålt etter postsmolt av laks i PO8, og det har heller ikke vært satt ut vaktbur for å måle påslag av lus.

3.8.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

Det er undersøkt fire stasjoner med garn og rusefiske etter sjøørret i PO8 2016-2025 (Figur 3.8.1). Leirfjord ligger i den nasjonale laksefjorden Vefsnfjorden. Stasjonen i Leirfjord er undersøkt alle årene, og foruten i 2016 hvor det estimeres høy dødelighet sent i sesongen, ble det funnet lite lus på sjøørreten, også utover sommeren (Figur 3.8.7). For de tre øvrige stasjonene estimeres det moderat, oftest høy, dødelighet de to siste årene. Med to av de tre undersøkte stasjonene nært nasjonale laksefjorder, kan en forvente at påslaget av lus er noe underestimert i forhold til resten av området. Undersøkelsene er gjort uke 25-26, to-tre uker etter median dato for utvandring, og dekker derfor ikke påslag i siste halvdel av ørretens beiteperiode.

 

 

3.9 - PO 9 Vestfjorden og Vesterålen

I delkapittel 3.9 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 9 (Figur 3.9.1).

 

 

3.9.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,5 °C med laveste estimert temperatur er ca. 8 °C og høyeste ca. 11 °C (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til ca. 14 °C i vanlige år mens både 2024 og 2025 har vært usedvanlig varme (Figur 3.9.2). Det var i 2024 en uvanlig høy temperatur fra omtrent median dato for smoltutvandringen, og denne forble høy gjennom hele beiteperioden for sjøørret. Denne høye temperaturen har sammenheng med den marine hetebølgen som var på sommeren 2024. I 2025 var temperaturene nesten like høye det meste av sommeren. Begge årene var temperaturene derfor høye fra utvandringsperioden for laks til slutten av beiteperioden for sjøørret. Uavhengig av disse to årene er temperaturene i all hovedsak gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret og sjørøye.

 

 

Utbredelsen av brakkvannslaget i PO9 indikerer at lavest saltholdighet observeres inne i fjordene (saltholdighet < 25) (Figur 3.9.3). Modellene indikerer at det er relativt små områder med lav saltholdighet, og saltholdighet vil i liten grad ha noen innvirkning på lakselus i dette området. I den grad ferskvannslaget har en påvirkning vil den øke litt fra mai til juni og deretter være noenlunde stabil ut over sommeren.

 

 

3.9.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 9 i 2025 er 69 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 309 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi moderat påvirkning på laks og høy påvirkning på ørret.

3.9.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 21. mai til 30. juni (Tabell 3.1). Fjordene i området er korte (< 5 mil, oftest mye kortere med unntak av indre deler av Ofotfjorden), og vi antar at laksen i liten grad følger kysten. Estimert med smoltmodellen, er utvandringen i eksponeringsområde i snitt for alle elvene ca. fem dager, de med lengst vandringsrute bruker opp mot 13 dager.

Smittepress-kartene for laks viser at det er begrensede områder med høy tetthet av lakselus alle årene 2022-2025 (Figur 3.9.4), spesielt områder i Steigen og noen områder i Vesterålen. Det skal bemerkes at dette er ett stort område med til dels store lokale variasjoner. ROC indeksen viser at fra 2016 er indeksen i alle årene lav (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 10. juni til 9. august (Tabell 3.1). Kart over smittepress viser lommer av forhøyet smittepress i mange fjorder, men dette er ujevnt fordelt (Figur 3.9.5). Mengden lakselus er relativt beskjeden i starten av perioden, men øker utover sesongen i både 2024 og 2025, med svært høye verdier på slutten av perioden i 2024.

 

 

For beitende sjøørret indikerer modellresultatene at det i årene 2019-2022 er mindre enn 10% RML både ved tidlig og normal utvandring. Det estimeres ikke RMT ved normal utvandring i 2020-2022 (se figur 6.111 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.9.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser at den estimerte dødeligheten fra lusepåvirkningen i PO9 har vært lav i alle år fra 2015 – 2025 utenom i 2021 og 2024 da dødeligheten var kategorisert som moderat (Figur 3.9.6). For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025). Merk at i 2025 har 21 av de 58 elvene en annen kategorisering enn hele produksjonsområdet samlet, av disse er 20 elver er kategorisert med moderat dødelighet mens en elv er kategorisert med høy dødelighet.

 

 

Det er ikke trålt etter postsmolt av laks i PO9, og det har heller ikke vært satt ut vaktbur for å måle påslag av lus.

3.9.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

Data fra ruse og garnfanget sjøørret og sjørøye fra de ulike stasjonene undersøkt i dette produksjonsområdet (Figur 3.9.1) indikerer ett relativt stabilt smittepress i tidsperioden undersøkt (Figur 3.9.7). I Steigen er estimatene av lakselusindusert dødelighet oftest små tidlig i sesongen, men øker til moderat eller høy utover sommeren (Figur 3.9.7). For alle tre stasjonene er det det de to siste årene moderat eller høy lakselusindusert dødelighet. Dato for median smoltutvandring i dette produksjonsområdet er 10. juni (uke 24 i 2025), og undersøkelsene foretatt ukene 26-27 er 2-3 uker etter dette og dekker derfor ikke siste del av beiteperioden for sjøørret.

 

 

3.10 - PO 10 Andøya til Senja

I delkapittel 3.10 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 10 (Figur 3.10.1).

 

 

3.10.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,5 °C med laveste estimert temperatur er ca. 8,5 °C og høyeste ca. 11,5 °C (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til ca. 14 °C i vanlige år, men 2024 var usedvanlig varm (Figur 3.10.2). Det var i 2024 en uvanlig høy temperatur fra omtrent median dato for smoltutvandringen, og denne forble høy gjennom hele beiteperioden for sjøørret. Denne høye temperaturen har sammenheng med den marine hetebølgen som var på sommeren 2024. I 2025 var temperaturene høye fra juni, men ikke like høye som i 2024. Uavhengig av disse to årene er temperaturene i all hovedsak gunstig for lakselus i beiteperioden for sjøørret og sjørøye.

 

 

Saltholdigheten i PO4 indikerer at utbredelsen av brakkvannslaget (saltholdighet < 25) stort sett er begrenset til Malangen, ett område ved Finnsnes, og de indre delene av enkelte av fjordene sør for Senja (Figur 3.10.3). Det anses derfor at ferskvann har relativt liten beskyttende effekt for laksefisk ellers i dette produksjonsområdet. I de områder det er en effekt øker denne fra mai til juni/juli for igjen å avta frem mot august.

 

 

3.10.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 10 i 2025 er 65 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 361 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi moderat påvirkning på laks og høy påvirkning på ørret.

3.10.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 25. mai til 4. juli (Tabell 3.1). Modelldata som dekker tidsperioden fra median dato for smoltutvandring og 30 dager (Figur 3.10.4) indikerer at det enkelte år er moderat og høy tetthet av lus i enkelte områder sør for Senja som tidvis dekker området opp mot Finnsnes (Figur 3.10.4). I de nordlige områdene er det mindre lus. Av de fire årene 2022-2025, var det størst utbredelse av område med forhøyet tetthet vav lus i 2025. Området med moderat og høy tetthet av lakselus vil trolig dekke utvandringsruten for smolt fra en del elver.

ROC indeksen viser at fra 2016 er indeksen rundet grensen mellom lav og moderat i alle årene, utenom i 2018 da den var lav. I 2024 var den moderat (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 14. juni til 13. august (Tabell 3.1). Kart over modellert lusepress viser høy konsentrasjon av lakseluslarver i store deler av området sør for Senja og også ett område nord på Senja, mens Malangen har lavere konsentrasjoner (Figur 3.10.5). Tettheten av lakselus øker kraftig utover juli i 2025 sammenlignet med 2024 som allerede var høy (Figur 3.10.5).

 

 

For beitende sjøørret indikerer modellresultatene at det er moderat RML ved normal utvandringsdato alle årene 2019-2022. For årene 2019-2022 estimeres ingen RMT (se figur 6.121 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.10.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser svingninger i estimert dødelighet fra lusepåvirkningen i PO10 fra 2015 – 2024 (Figur 3.10.6) med dødeligheter i lav og moderat kategori. Den estimerte påvirkningen var høyest de to siste årene, og i fire av de fem siste årene er dødeligheten kategorisert som moderat. Den estimerte områdekorrigerte dødeligheten var lav i 2023. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025).

 

 

3.10.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

I PO10 er tre stasjoner undersøkt (Figur 3.10.1). Resultatene fra garn og rusefangst av sjøørret og sjørøye sør i området (Løksebotn) og ved Senja (Finnsnes/Laksfjorden) indikerer moderat eller høy lakselusindusert dødelighet 2024 og 2025 (Figur 3.10.7). Undersøkelsen tatt uke 27 eller 28 er omtrent 3-4 uker etter midtpunkt for utvandring og dekker derfor første del av beiteperioden for sjøørret. Ved stasjonen i Malangen som ligger i en nasjonal laksefjord, estimeres liten lakselusindusert dødelighet, også utover sommeren de årene dette er undersøkt.

 

 

3.11 - PO 11 Kvaløya til Loppa

I delkapittel 3.11 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 11 (Figur 3.11.1).

 

 

3.11.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,5 °C med laveste estimert temperatur er ca. 8,5 °C og høyeste ca. 11 °C (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til ca. 12 °C i vanlige år, men 2024-2025 var usedvanlig varme (Figur 3.11.2) med temperaturer 1-2 grader over dette. Det var i 2024, og til dels også 2025, en uvanlig høy temperatur fra omtrent median dato for smoltutvandringen, og denne forble høy gjennom hele beiteperioden for sjøørret. Denne høye temperaturen har sammenheng med den marine hetebølgen som var på sommeren 2024. I 2025 var temperaturene høye fra juni, men ikke like høye som i 2024. Ser man bort fra disse to årene er temperaturene i all hovedsak moderat gunstige for lakselus i beiteperioden for sjøørret og sjørøye.

 

 

Brakkvannslaget i PO11 (saltholdighet < 25) er begrenset til de indre delene av enkelte fjorder i mai, har noe større utbredelse i juni og juli, man avtar igjen i august (Figur 3.11.3). Det er relativt liten årlig variasjon i dette mønsteret. Lavest saltholdighet ses innerst i fjordene, men den begrensede utbredelsen av ferskvannslaget indikerer at utvandrende postsmolt av laks og beitende sjøørret og sjørøye er lite beskyttet mot lakselus av ferskvann.

 

 

3.11.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 11 i 2025 er 54 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 203 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi lav påvirkning på laks og moderat påvirkning på ørret.

3.11.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 31. mai til 10. juli (Tabell 3.1).

Modellert fordeling av lakselus indikerer små områder med forhøyet tetthet i 2022 og 2023, høyt i området rundt Skjervøy i 2024, og noen områder (Kvænangen, Kvalsundet) med forhøyet tetthet i 2025 (Figur 3.11.4).

ROC indeksen indikerer at fra 2016 er indeksen lav alle årene, men klart høyest i 2024 (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 20. juni til 19. august (Tabell 3.1). Kart over modellert lusepress viser høy konsentrasjon av lakseluslarver i Kvænangen, rundt Kågen og rundt Kvaløya ved Tromsø (Figur 3.11.5). Antall smittsomme lakselus øker utover beiteperioden for sjøørret både i 2024 og 2025 (Figur 3.11.5), og blir litt høyere i 2025 enn det var i 2024.

 

 

For beitende sjøørret indikerer modellresultatene at det er lite redusert marint leveområde for sjøørret som utvandrer tidlig, normalt eller sent i 2019-2022 RML og ingen RMT årene 2020-2022 (se figur 6.131 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.11.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser at estimert dødelighet fra lusepåvirkningen i PO11 har vært moderat i 2021, 2024 og 2025, og lav øvrige år (Figur 3.11.6). Den estimerte påvirkningen var høyest i 2024 og 2025. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025).

 

 

3.11.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

Data fra garn og rusefangst av sjøørret og sjørøye i Nordreisa (Figur 3.11.1) har vist at det oftest er lite lus alle årene 2016-2025 (Figur 3.11.7) både for perioden mest dekkende for laksens utvandring, og ukene dekkende for beiteperioden for sjøørret og sjørøye. Men de senere årene estimeres det moderat dødelighet i 2021 og 2024 uke 28, omtrent 3 uker etter midtpunkt for utvandring, lav i 2025. Merk at stasjonen ligger inne i en nasjonal laksefjord. I 2025 er det også undersøkt en stasjon vest i produksjonsområdet, Ytre Kvaløya utenfor Tromsø. Her ble det estimert høy lakselusindusert dødelighet omtrent 3 uker etter midtpunkt for utvandringen (Figur 3.11.7). Ingen av stasjonene dekker i tid andre halvdel av beiteperioden for sjøørret og sjørøye.

 

 

3.12 - PO 12 Vestfinnmark

I delkapittel 3.12 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 12 (Figur 3.12.1).

 

 

3.12.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 9,5 °C med laveste estimert temperatur er ca. 8,5 °C og høyeste ca. 11,5 °C (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger til ca. 11 °C i vanlige år, men 2024-2025 var usedvanlig varme (Figur 3.12.2) med temperaturer 1-2 grader over dette. Det var i 2024, og til dels også 2025, en uvanlig høy temperatur omtrent fra smoltutvandringens slut og igjennom hele resten av beiteperioden for sjøørret. Alle årene er temperaturene i all hovedsak moderat gunstig i beiteperioden for røye og sjøørret.

 

 

Saltholdigheten i PO12 indikerer generelt liten utbredelse av brakkvannslaget (saltholdighet < 25), dog økende fra mai til juni (Figur 3.12.3). Det er relativt liten årlig variasjon i dette mønsteret. Det anses derfor at utvandrende postsmolt av laks og beitende sjøørret og sjørøye er relativt lite beskyttet mot lakselus av ferskvann.

 

 

3.12.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall berekna smittsomme luselarver i PO 12 i 2025 er 43 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 110 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi lav påvirkning på laks og lav påvirkning på ørret.

3.12.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 9. juni til 19. juli (Tabell 3.1). Utvandringstiden i området 12 er ca. ni dager og blant de 30 % av produksjonsområdene med lengst utvandringstid. Indre deler av Porsangerfjorden, Altafjorden og hele Store Lerresfjord er nasjonale laksefjorder hvor det ikke tillates oppdrett av laksefisk. I området vest for Porsangerfjorden er det betydelig oppdrettsaktivitet.

Modell som dekker tidsperioden fra median dato for smoltutvandring og 30 dager (Figur 3.12.4) indikerer at det i store deler av utvandringsruten for laks er lav tetthet av lakselus, unntak er Revsbotn i 2022 og 2024.

ROC indeksen indikerer at fra 2016 er indeksen lav alle årene, men klart høyest i 2024 (EGR rapporten 2025, vedlegg III).

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 29. juni til 28. august (Tabell 3.1). Kart over modellert lusepress viser forhøyet konsentrasjon av lakseluslarver i Altafjordsystemet og i området Kåfjord-Magerøya. Porsangerfjorden og Laksefjorden har lave konsentrasjoner (Figur 3.12.5). Antall smittsomme lakselus var lavt i starten av beiteperioden i både 2024 og 2025, men antallet økte utover beiteperioden begge årene, og spesielt i 2024 (Figur 3.12.5).

 

 

For beitende sjøørret indikerer modellresultatene at det er lite redusert RML for årene 2019-2022 både ved tidlig, normal og sen utvandring. Det estimeres ingen RMT for årene 2020-2021 (se figur 6.141 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.12.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser at estimert dødelighet fra lusepåvirkningen i PO12 har vært lav i alle år fra 2015 – 2025 (Figur 3.12.6). Det er høyere estimater de senere år enn tidligere. Den områdekorrigerte dødeligheten viser også lav dødelighet i 2020, 2022 og 2025. For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025).

 

 

I Altafjorden er det trålt etter utvandrende postsmolt av laks 2017-2020, 2022 og 2025. Trålingen etter utvandrende postsmolt i Altafjorden indikerer liten dødelighet for alle årene (Figur 3.12.7), og estimatene påvirkes ikke av om toleransegrensen halveres eller dobles. Merk at trålingen stort sett foregår i sundene ved Stjernøya og Seiland, og dekker derfor bare deler av smoltens utvandringsrute til havs. Det er gjort genetiske analyser av hjemelv for tråldata 2020 og 2022 og 2025. Disse viser at storparten av fisken kommer fra elvene i Altafjorden, men også fra Repparfjordelven. Det estimeres liten lakselusindusert dødelighet uavhengig av region alle tre årene (data ikke vist).

 

 

3.12.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

I dette produksjonsområdet er antall lakselus på sjøørret og sjørøye undersøkt på to eller tre stasjoner årlig (Figur 3.12.1). Midtpunkt for utvandring regnet som snitt av alle elvene i produksjonsområdet er 29. juni (uke 26 i 2025). Resultatene indikerer høyest påslag av lakselus i Altafjordsystemet, hvor det estimeres høy dødelighet til uke 28 i Talvik i 2024, og moderat dødelighet i 2021 og 2023 (Figur 3.12.8). Talvik ligger i en nasjonal laksefjord hvor det ikke skal være lakseoppdrett. Innerst i Porsangerfjorden er Handelsbukt som også ligger i en nasjonal laksefjord undersøkt (Figur 3.12.7). Her estimeres oftest liten lakselusindusert dødelighet med unntak av i 2024 hvor det estimeres moderat dødelighet. Bergsfjorden vest i produksjonsområdet er bare undersøkt i 2025, her estimeres det liten laksluseindusert dødelighet. De senere årene er stasjonene ikke undersøkt etter uke 28/29, og de dekker derfor ikke siste halvdel av beiteperioden for sjøørret og sjørøye.

 

 

3.13 - PO 13 Østfinnmark

I delkapittel 3.13 presenteres det kunnskapsmessige hovedgrunnlaget for vurderingen av lakseluskapittelet i «Risikovurdering Norsk Fiskeoppdrett 2026» for produksjonsområde 13 (Figur 3.13.1).

 

 

3.13.1 - Miljøforhold

Beregnet median temperatur for hele produksjonsområdet på 0,5 m dyp rundt midtpunkt (± 14 dager) for dato for smoltutvandringen for området er ca. 8 °C (Figur 2.5.1). I utvandringsperioden er temperaturen er derfor innenfor intervallet vurdert som moderat for lakselus alle årene vurdert. Videre utover sommeren viser observerte verdier på 3 m dyp fra oppdrettsanleggene at temperaturen i produksjonsområdet stiger, men siden det er få aktive anlegg i dette produksjonsområdet var der ikke nok data til å bergene en middelverdi med tilhørende standardavvik (Figur 3.13.2). Alle årene er temperaturene moderat gunstig i beiteperioden for røye og sjøørret.

 

 

Saltholdigheten i PO13 indikerer at brakkvannslaget (saltholdighet < 25) er mindre i april, men at dette øker mai-juli, før det oftest minker igjen (Figur 3.13.3). Utbredelsen av ferskvann er svært begrenset. Det anses derfor at utvandrende postsmolt av laks og beitende sjøørret og sjørøye er relativt lite beskyttet mot lakselus av ferskvann.

 

 

3.13.2 - Forekomst av smittsomme kopepoditter

Antall modellerte smittsomme luselarver i PO 13 i 2025 er 1 millioner når det midles over utvandringstiden for laks, og 3 millioner når det midles over beiteperioden for ørret (Tabell 3.2). Dette er vurdert til å gi lav påvirkning på laks og lav påvirkning på ørret.

3.13.3 - Overlapp mellom kopepodittforekomst og villfisk i tid og rom

Utvandringstiden for laks antas å være i tidsrommet 8. juni til 18. juli (Tabell 3.1). Tiden laksen bruker på å vandre ut fjordene er kort, ca. fire dager.

Det er ingen del av området med forhøyet tetthet av lakselus i noen av årene 2022-2025 (Figur 3.13.4)

 

 

Beiteperioden for sjøørret antas å vare fra 28. juni til 27. august (Tabell 3.1). Kartet over modellerte antall smittsomme lakselus viser lave tettheter i hele området (Figur 3.13.5). Antall smittsomme lakselus i området er lavt i både 2024 og 2025, og øker marginalt utover beiteperioden begge årene (Figur 3.13.5).

 

 

For beitende sjøørret indikerer modellresultatene at det er lite RML ved tidlig utvandring årene, mens RML ved normal og sein utvandring mangler data og kan ikke estimeres (se figur 6.153 i rapporten fra Havforskningsinstituttet 2023-4, https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2023-4).

3.13.4 - Påslag av lakselus og dødelighet hos laks

Estimatene fra den virtuelle smoltmodellen viser at estimert dødelighet fra lusepåvirkningen i PO13 har vært lav i alle år fra 2015 – 2025 (Figur 3.13.6). For en oversikt over dødelighet per elv, og dødeligheten ved sen eller tidlig utvandring, og for fisk med lav eller høy antatt toleranse for lakselus, se EGR rapporten 2025, vedlegg III (Jensen et al., 2025).

 

 

3.13.5 - Påslag av luselarver og redusert produktivitet hos ørret og røye

Ruse og garnfangst av sjøørret og røye på de ulike stasjonene undersøkt 2018-2025 (Figur 3.13.1) indikerer stort sett liten estimert dødelighet under smoltutvandringen for alle stasjonene (Figur 3.13.7), med unntak av Jarfjord i 2023 Median dato for utvandring regnet som snitt av alle elvene i produksjonsområdet er 27. juni (uke 26 i 2025), og undersøkelsene som er foretatt uke 27 eller uke 29 dekker derfor ikke siste halvdel av beiteperioden for sjøørret og sjørøye.

 

 

Albetsen, J., Asplin, L. C., Frøysa, H. G., Jensen, M. F., Sandvik, A. D. & Skardhamar, J. (2025). Fysisk oseanografiske forhold i produksjonsområdene for akvakultur - Oppdatering september 2025. Rapport fra havforskningen 2025-69 , 96 s.

Albretsen, Jon, et al. Climatic variability in the Skagerrak and coastal waters of Norway. ICES Journal of Marine Science , 2012, 69.5: 758-763.

Andersen, L. B., Grefsrud, E. S., Svåsand, T. & Sandlund, N. (2022). Risk understanding and risk acknowledgement: a new approach to environmental risk assessment in marine aquaculture. ICES Journal of Marine Science 79 , 987–996.

Andrews, M. & Horsberg, T. E. (2020). Sensitivity towards low salinity determined by bioassay in the salmon louse, Lepeophtheirus salmonis (Copepoda: Caligidae). Aquaculture 514 .

Arechavala-Lopez, P., Uglem, I., Berg, M., Bjørn, P. A. & Finstad, B. (2016). Large-scale use of fish traps for monitoring sea trout ( Salmo trutta ) smolts and sea lice ( Lepeophtheirus salmonis ) infestations: efficiency and reliability. Marine Biology Research 12 , 76–84.

Asplin, L., Albretsen, J., Johnsen, I. A. & Sandvik, A. D. (2020). The hydrodynamic foundation for salmon lice dispersion modeling along the Norwegian coast. Ocean Dynamics 70 , 1151–1167.

Asplin, L., Johnsen, I. A., Sandvik, A. D., Albretsen, J., Sundfjord, V., Aure, J. & Boxaspen, K. K. (2014). Dispersion of salmon lice in the Hardangerfjord. Marine Biology Research 10 , 216–225.

Asplin, L., Salvanes, A. G. V. & Kristoffersen, J. B. (1999). Non-local wind- driven fjord-coast advection and its potential effect on plankton and fish recruitment. Fisheries Oceanography 8 , 255–263.

Barlaup, B. T., Gabrielsen, S.-E., Løyland, J., Schläppy, M.-L., Wiers, T., Vollset, K. W. & Pulg, U. (2013). Trap design for catching fish unharmed and the implications for estimates of sea lice ( Lepeophtheirus salmonis ) on anadromous brown trout ( Salmo trutta ). Fisheries Research 139 , 43–46.

Besnier, F., Kent, M., Skern-Mauritzen, R., Lien, S., Malde, K., Edvardsen, R. B., Taylor, S., Ljungfeldt, L. E., Nilsen, F. & Glover, K. A. (2014). Human-induced evolution caught in action: SNP-array reveals rapid amphi-atlantic spread of pesticide resistance in the salmon ecotoparasite Lepeophtheirus salmonis . BMC Genomics 15 , 937.

Birkeland, K. (1996). Consequences of premature return by sea trout ( Salmo trutta ) infested with the salmon louse ( Lepeophtheirus salmonis Krøyer): migration, growth, and mortality. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 53 , 2808–2813.

Birkeland, K. & Jakobsen, P. J. (1997). Salmon lice, Lepeophtheirus salmonis , infestation as a causal agent of premature return to rivers and estuaries by sea trout, Salmo trutta , juveniles. Environmental Biology of Fishes 49 , 129–137.

Bjørn, P. A. & Finstad, B. (1997). The physiological effects of salmon lice infection on sea trout postsmolts. Nordic Journal of Freshwater Research 73 , 60–72.

Bjørn, P. A. & Finstad, B. (1998). The development of salmon lice ( Lepeophtheirus salmonis ) on artificially infected post smolts of sea trout ( Salmo trutta ). Canadian Journal of Zoology 76 , 970–977.

Bjørn, P. A. & Finstad, B. (2002). Salmon lice, Lepeophtheirus salmonis (Krøyer), infestation in sympatric populations of Arctic char, Salvelinus alpinus (L.), and sea trout, Salmo trutta (L.), in areas near and distant from salmon farms. Ices Journal of Marine Science 59 , 131–139.

Bjørn, P. A., Finstad, B., Asplin, L., Skilbrei, O., Nilsen, R., Serra-Llinares, R. M. & Boxaspen, K. K. (2011a). Metodeutvikling for overvåkning og telling av lakselus på viltlevende laksefisk. Rapport fra havforskningen 8-2011, 58 s.

Bjørn, P. A., Finstad, B. & Kristoffersen, R. (2001). Salmon lice infection of wild sea trout and Arctic charr in marine and freshwater: the effects of salmon farms. Aquaculture Research 32 , 947–962.

Bjørn, P. A., Sivertsgård, R., Finstad, B., Nilsen, R., Serra-Llinares, R. M. & Kristoffersen, R. (2011b). Area protection may reduce salmon louse infection risk to wild salmonids. Aquaculture Environment Interactions 1 , 233–244.

Bolstad, G. H., Diserud, O. H., Paterson, R. A., Ulvan, E. M., Karlsson, S., Ugedal, O. & Næsje, T. F. (2024). A fitness-based indicator for the effect of aquaculture-produced salmon lice on wild sea trout. Ices Journal of Marine Science 82 , fsae192.

Bolstad, G. H., Holstad, A., Diserud, O. H., Eldøy, S. H., Karlsen, Ø., Sandvik, A. D., Haraldstad, T., Haugen, T. O., Hawley, K. L., Karlsson, S., Lamberg, A., Paterson, R. A., Sægrov, H., Ugedal, O., Ulvan, E. M., Urke, H. A., Vollset, K. W. & Næsje, T. (2025). Foreløpige indikatorverdier (I_trutta) for sjøørret i produksjonsområdene i 2021 og 2024. NINA Rapport 2635. Norsk institutt for naturforskning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, 152 s.

Braden, L. M., Monaghan, S. J. & Fast, M. D. (2020). Salmon immunological defence and interplay with the modulatory capabilities of its ectoparasite Lepeophtheirus salmonis . Parasite Immunology 42 , e12731.

Bricknell, I. R., Dalesman, S. J., O'Shea, B., Pert, C. C. & Luntz, A. J. (2006a). Effect of environmental salinity on sea lice Lepeophtheirus salmonis settlement success. Diseases of Aquatic Organisms 71 , 201–212.

Bricknell, I. R., Dalesman, S. J., O’Shea, B., Pert, C. C. & Mordue Luntz, A. J. (2006b). Effect of environmental salinity on sea lice Lepeophtheirus salmonis settlement success. Dis. Aquat. Org. 71 , 201–212.

Brooker, A. J., Skern-Mauritzen, R. & Bron, J. E. (2018). Production, mortality, and infectivity of planktonic larval sea lice, Lepeophtheirus salmonis (Krøyer, 1837): current knowledge and implications for epidemiological modelling. Ices Journal of Marine Science 75 , 1214–1234.

Bui, S., Dempster, T., Remen, M. & Oppedal, F. (2016). Effect of ectoparasite infestation density and life‑history stages on the swimming performance of Atlantic salmon Salmo salar . Aquaculture Environment Interactions 8 , 387–395.

Bui, S., Fjelldal, P. G., Hvas, M., Karlsen, Ø. & Dalvin, S. (2024). Louse‐induced mortality thresholds in Atlantic salmon of wild‐origin. Conservation Science and Practice 6 , e13079.

Bui, S., Skern-Mauritzen, R., Saito, T. & Thompson, C. R. S. (2023). Optimising delousing strategies: Developing best practise recommendations for maximal efficacy and positive welfare. Rapport fra havforskningen 2023-29 , 42 s.

Bøhn, T., Gjelland, K. Ø., Serra-Llinares, R. M., Finstad, B., Primicerio, R., Nilsen, R., Karlsen, Ø., Sandvik, A. D., Skilbrei, O. T., Elvik, K. M. S., Skaala, Ø. & Bjørn, P. A. (2020). Timing is everything: Survival of Atlantic salmon Salmo salar postsmolts during events of high salmon lice densities. Journal of Applied Ecology 57 , 1149–1160.

Bøhn, T., Nilsen, R., Gjelland, K. Ø., Biuw, M., Sandvik, A. D., Primicerio, R., Karlsen, Ø. & Serra-Llinares, R. M. (2022). Salmon louse infestation levels on sea trout can be predicted from a hydrodynamic lice dispersal model. Journal of Applied Ecology 59 , 704–714.

Carvalho, L. A., Whyte, S. K., Braden, L. M., Purcell, S. L., Manning, A. J., Muckle, A. & Fast, M. D. (2020). Impact of co-infection with Lepeophtheirus salmonis and Moritella viscosa on inflammatory and immune responses of Atlantic salmon ( Salmo salar ). Journal of Fish Diseases 43 , 459–473.

Christensen K, Albretsen J, Asplin L, Frøysa H, Gusdal Y, Iversen S, Jensen M, Johnsen I, Kristensen N, Sævik P, et al. 2026. "Nordkyst" version 3: the coastal ocean forecasting system for Norway. Geoscientific Model Development 19:2785-2798.98.

Coates, A. (2023). Research pre-empting parasite adaptation is key to sustainable disease management in aquaculture. Aquaculture Environment Interactions 15 , 35–43.

Coates, A., Phillips, B. L., Bui, S., Oppedal, F., Robinson, N. A. & Dempster, T. (2021). Evolution of salmon lice in response to management strategies: a review. Reviews in Aquaculture 13 , 1397–1422.

Crosbie, T., Wright, D. W., Oppedal, F., Dalvin, S., Myksvoll, M. S. & Dempster, T. (2020). Impact of thermoclines on the vertical distribution of salmon lice larvae. Aquaculture Environment Interactions 12 , 1–10.

Crosbie, T., Wright, D. W., Oppedal, F., Johnsen, I. A., Samsing, F. & Dempster, T. (2019). Effects of step salinity gradients on salmon lice larvae behaviour and dispersal. Aquaculture Environment Interactions 11 , 181–190.

Dalvin, S., Are Hamre, L., Skern-Mauritzen, R., Vagseth, T., Stien, L., Oppedal, F. & Bui, S. (2020a). The effect of temperature on ability of Lepeophtheirus salmonis to infect and persist on Atlantic salmon. Journal of Fish Diseases 43 , 1519–1529.

Dalvin, S., Skaftnesmo, K. O., Malde, K., Glover, K. A., Leong, J. S., Koop, B. F., Edvardsen, R. B. & Sandlund, N. (2020b). Microbial communities associated with the parasitic copepod Lepeophtheirus salmonis . Marine Genomics 49 , 100688.

Dempster, T., Overton, K., Bui, S., Stien, L. H., Oppedal, F., Karlsen, Ø., Coates, A., Phillips, B. L. & Barrett, L. T. (2021). Farmed salmonids drive the abundance, ecology and evolution of parasitic salmon lice in Norway. Aquaculture Environment Interactions 13 , 237–248.

Eldøy, S. H., Davidsen, J. G., Thorstad, E. B., Whoriskey, F. G., Aarestrup, K., Næsje, T. F., Rønning, L., Sjursen, A. D., Rikardsen, A. H. & Arnekleiv, J. V. (2017). Marine depth use of sea trout Salmo trutta in fjord areas of central Norway. Journal of Fish Biology 91 , 1268–1283.

Eldøy, S. H., Ryan, D., Roche, W. K., Thorstad, E. B., Næsje, T. F., Sjursen, A. D., Gargan, P. G. & Davidsen, J. G. (2020). Changes in growth and migration patterns of sea trout before and after the introduction of Atlantic salmon farming. Ices Journal of Marine Science 77 , 2623–2634.

Euzenat, G., Fournel, F. & Richard, A. (1999). Sea trout ( Salmo trutta L.) in Normandy and Picardy. In Biology and ecology of the brown and sea trout (Baglinière, J.-L. & Maisse, G., eds.), s. 175–203. London: Springer.

Ferguson, A., Reed, T. E., Cross, T. F., McGinnity, P. & Prodöhl, P. A. (2019). Anadromy, potamodromy and residency in brown trout Salmo trutta : the role of genes and the environment. Journal of Fish Biology 95 , 692–718.

Finstad, B., Bjørn, P. A., Grimnes, A. & Hvidsten, N. A. (2000). Laboratory and field investigations of salmon lice [ Lepeophtheirus salmonis (Krøyer)] infestation on Atlantic salmon ( Salmo salar L.) postsmolts. Aquaculture Research 31 , 795–803.

Finstad, B., Sandvik, A. D., Ugedal, O., Vollset, K. W., Karlsen, Ø., Davidsen, J. G., Sægrov, H. & Lennox, R. J. (2021). Development of a risk assessment method for sea trout in coastal areas exploited for aquaculture. Aquaculture Environment Interactions 13 , 133–144.

Fjelldal, P. G., Dalvin, S., Ugelvik, M. S., Pedersen, A. Ø., Hansen, T. J., Skjold, B., Dyrhovden, L., Kroken, A. K. & Karlsen, Ø. (2023). In sea trout, the physiological response to salmon louse is stronger in female than in males. Conservation Physiology 11 , coac078.

Fjelldal, P. G., Hansen, T. J. & Karlsen, Ø. (2020). Effects of laboratory salmon louse infection on osmoregulation, growth and survival in Atlantic salmon. Conservation Physiology 8 , coaa023.

Fjelldal, P. G., Hansen, T. J., Karlsen, Ø. & Wright, D. W. (2019). Effects of laboratory salmon louse infection on Arctic char osmoregulation, growth and survival. Conservation Physiology 7 , coz 072.

Fjørtoft, H. B., Nilsen, F., Besnier, F., Stene, A., Bjørn, P. A., Tveten, A. K., Aspehaug, V. T., Finstad, B. & Glover, K. A. (2019). Salmon lice sampled from wild Atlantic salmon and sea trout throughout Norway display high frequencies of the genotype associated with pyrethroid resistance. Aquaculture Environment Interactions 11 , 459–468.

Flaten, A. C., Davidsen, J. G., Thorstad, E. B., Whoriskey, F., Rønning, L., Sjursen, A. D., Rikardsen, A. H. & Arnekleiv, J. V. (2016). The first months at sea: marine migration and habitat use of sea trout Salmo trutta post-smolts. Journal of Fish Biology 89 , 1624–1640.

Gallardi, D., Xue, X., Hamoutene, D., Lush, L. & Rise, M. L. (2019). Impact of origin (wild vs. farmed) and sea lice ( Lepeophtheirus salmonis ) infestation on expression of immune-relevant genes in Atlantic salmon ( Salmo salar L.) skin. Aquaculture 499 , 306–315.

Gargan, P., Karlsbakk, E., Coyne, J., Davies, C. & Roche, W. (2016). Sea lice ( Lepeophtheirus salmonis and Caligus elongatus ) infestation levels on sea trout ( Salmo trutta L.) around the Irish Sea, an area without salmon aquaculture. Ices Journal of Marine Science 73 , 2395–2407.

Gargan, P. G., Millane, M., Lennox, R. J. & Vollset, K. W. (2025). Salmon lice from aquaculture reduce marine survival of Atlantic salmon. The Journal of animal ecology 94 , 1346–1360.

Glover, K. A., Samuelsen, O. B., Skilbrei, O., Boxaspen, K. K. & Lunestad, B. T. (2010). Pharmacokinetics of emamectin benzoate administered to Atlantic salmon, Salmo salar L., by intra-peritoneal injection. Journal of Fish Diseases 33 , 183–186.

Glover, K. A., Skilbrei, O. & Skaala, Ø. (2008). Genetic assignment identifies farm of origin for Atlantic salmon Salmo salar escapees in a Norwegian fjord. Ices Journal of Marine Science 65 , 912–920.

Godwin, S. C., Dill, L. M., Reynolds, J. D. & Krkošek, M. (2015). Sea lice, sockeye salmon, and foraging competition: lousy fish are lousy competitors. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 72 , 1113–1120.

Gravil, H. R. (1996). Studies on the biology and ecology of the free swimming larval stages of Lepeophtheirus salmonis (Kroyer, 1838) and Caligus elongatus Nordmann, 1832 (Copepoda: Caligidae). Institute of Aquaculture, University of Stirling.

Grefsrud, E. S., Andersen, L. B., Agnalt, A.-L., Bui, S., Bøhn, T., Diserud, O., Dunlop, K. M., Escobar, R., Fiske, P., Folkedal, O., Geitung, L., Glover, K. A., Grøsvik, B. E., Halvorsen, K., Hannisdal, R., Hansen, P. K., Hindar, K., Hjøllo, S. S., Husa, V., Jansson, E., Karlsen, Ø., Karlsson, S., Naustvoll, L.-J., Nilsen, R., Nilsson, J., Sævik, P. N., Oldham, T. M. W., Parsons, A. E., Samuelsen, O., Sandlund, N., Sandvik, A. D., Serra Llinares, R. M., Skern, R., Skiftesvik, A. B., Skogen, M. D., Solberg, M. F., Stien, L. H., Stöger, E., Utne, K. R. & Wennevik, V. (2025). Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2025 - Produksjonsdødelighet hos oppdrettsfisk og miljøeffekter av norsk fiskeoppdrett. Rapport fra havforskningen 2025-14 (Grefsrud, E. S., Andersen, L. B., Grøsvik, B. E., Hansen, P. K., Husa, V., Samuelsen, O., Sandlund, N., Skern, R., Solberg, M. F. & Stien, L. H., eds.), 324 s.

Grefsrud, E. S., Bjørn, P.-A., Grøsvik, B. E., Hansen, P. K., Husa, V., Karlsen, Ø., Kvamme, B. O., Samuelsen, O., Sandlund, N., Solberg, M. F. & Stien, L. H. (2022). Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022 - kunnskapsstatus - Effekter på miljø og dyrevelferd i norsk fiskeoppdrett. p.406 s..

Grimnes, A. & Jakobsen, P. J. (1996). The physiological effects of salmon lice infection on post-smolt of Atlantic salmon ( Salmo salar ). Journal of Fish Biology 48 , 1179–1194.

Grøn, H. H. (2016). Comparison of gillnet and trap in relation to retention of salmon lice ( Lepeophtheirus salmonis ), size selection of sea trout ( Salmo trutta ) and catch efficiency. - Comparing the two most used fishing gear in National Salmon lice monitoring Program. Universitetet i Tromsø.

Hahnenkamp, L. & Fyhn, H. J. (1985). The osmotic response of salmon louse, Lepeophtheirus salmonis (Copepoda: Caligidae), during the transition from sea water to fresh water. Journal of Comparative Physiology 155 , 357–365.

Halttunen, E., Gjelland, K. Ø., Hamel, S., Serra-Llinares, R. M., Nilsen, R., Arechavala‐Lopez, P., Skarðhamar, J., Johnsen, I. A., Asplin, L., Karlsen, Ø., Bjørn, Pål A. & Finstad, B. (2018). Sea trout adapt their migratory behaviour in response to high salmon lice concentrations. Journal of Fish Diseases 41 , 953–967.

Hamre, L. A., Bui, S., Oppedal, F., Skern-Mauritzen, R. & Dalvin, S. (2019). Development of the salmon louse Lepeophtheirus salmonis parasitic stages in temperatures ranging from 3 to 24 °C. Aquaculture Environment Interactions 11 , 429–443.

Hamre, L. A., Eichner, C., Caipang, C. M. A., Dalvin, S. T., Bron, J. E., Nilsen, F., Boxshall, G. & Skern-Mauritzen, R. (2013). The salmon louse Lepeophtheirus salmonis (Copepoda: Caligidae) life cycle has only two chalimus stages. PLoS One 8 , e73539.

Handeland, S. O., Järvi, T., Fernø, A. & Stefansson, S. O. (1996). Osmotic stress, antipredator behaviour, and mortality of Atlantic salmon ( Salmo salar ) smolts. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 53 , 2673–2680.

Haraldstad, T., Höglund, E., Kroglund, F., Lamberg, A., Olsen, E. M. & Haugen, T. O. (2018). Condition-dependent skipped spawning in anadromous brown trout ( Salmo trutta ). Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 75 , 2313–2319.

Harvey, A., Quintela, M., Glover, K. A., Karlsen, Ø., Nilsen, R., Skaala, Ø., Sægrov, H., Kålås, S., Knutar, S. & Wennevik, V. (2019). Inferring Atlantic salmon post-smolt migration patterns using genetic assignment. Royal Society Open Science 6 , 190426.

Hawley, K. L., Urke, H. A., Kristensen, T. & Haugen, T. O. (2024). Balancing risks and rewards of alternate strategies in the seaward extent, duration and timing of fjord use in contemporary anadromy of brown trout ( Salmo trutta ). Bmc Ecology and Evolution 24 , 27.

Hedger, R. D., Diserud, O. H., Finstad, B., Jensen, A. J., Hendrichsen, D. K., Ugedal, O. & Næsje, T. F. (2021). Modeling salmon lice effects on sea trout population dynamics using an individual-based approach. Aquaculture Environment Interactions 13 , 145–163.

Heuch, P. A. (1995). Experimental evidence for aggregation of salmon louse copepodids ( Lepeophtheirus salmonis ) in step salinity gradients. Journal of the Marine Biological Association of the United Kingdom 75 , 927–939.

Holm, H., Santi, N., Kjøglum, S., Perisic, N., Skugor, S. & Evensen, Ø. (2015). Difference in skin immune responses to infection with salmon louse ( Lepeophtheirus salmonis ) in Atlantic salmon ( Salmo salar L.) of families selected for resistance and susceptibility. Fish & Shellfish Immunology 42 , 384–394.

Holst, J. C. & McDonald, A. (2000). FISH-LIFT: a device for sampling live fish with trawls. Fisheries Research 48 , 87–91.

Hvas, M. & Bui, S. (2022). Energetic costs of ectoparasite infection in Atlantic salmon. Journal of Experimental Biology 225 : jeb243300.

Hvidsten, N. A. & Lund, R. A. (1988). Predation on hatchery-reared and wild smolts of Atlantic salmon, Salmo salar L., in the estuary of River Orkla, Norway. Journal of Fish Biology 33 , 121–126.

Jensen, K. W. (1968). Sea trout ( Salmo trutta L.) of the River Istra, western Norway. Rep. Inst. Freshw. Res. Drottningholm 48, 185–213.

Jensen, M. F., Sandvik, A. D., Sævik, P. N. & Skardhamar, J. (2024). Modellert påvirkning av lakselus på vill laksefisk i 2024. Rapport fra havforskningen 2024-50, 70 s.

Jensen, M. F., Sandvik, A. D., Sævik, P. N. & Skardhamar, J. (2025). Modellert påvirkning av lakselus på vill laksefisk i 2024 og 2025. Rapport fra havforskningen 2025-67, 71 s.

Johnsen, I. A., Harvey, A., Sævik, P. N., Sandvik, A. D., Ugedal, O., Ådlandsvik, B., Wennevik, V., Glover, K. A. & Karlsen, Ø. (2021). Salmon lice-induced mortality of Atlantic salmon during post-smolt migration in Norway. Ices Journal of Marine Science 78 , 142–154.

Jonsson, B., Jonsson, N. & Hansen, L. P. (1991). Differences in life history and migratory behaviour between wild and hatchery-reared Atlantic salmon in nature. Aquaculture 98, 69–78.

Karlsen, Ø., Finstad, B., Ugedal, O. & Svåsand, T. (2016). Kunnskapsstatus som grunnlag for kapasitetsjustering innen produksjons-områder basert på lakselus som indikator. Rapport fra havforskningen, 137 s.

Karlsen, Ø., Nilsen, R., Serra Llinares, R. M. & Harvey, A. (2025). Lakselusinfestasjon på vill laksefisk langs Norskekysten i 2025 - Sluttrapport til Mattilsynet. Rapport fra havforskningen 2025-68, 71 s.

Kaur, K., Besnier, F., Glover, K. A., Nilsen, F., Aspehaug, V. T., Fjortoft, H. B. & Horsberg, T. E. (2017). The mechanism (Phe362Tyr mutation) behind resistance in Lepeophtheirus salmonis pre-dates organophosphate use in salmon farming. Scientific Reports 7 .

Knutsen, J. A., Knutsen, H., Olsen, E. M. & Jonsson, B. (2004). Marine feeding of anadromous Salmo trutta during winter. Journal of Fish Biology 64 , 89–99.

Larsen, M. L. & Vormedal, I. (2021). The environmental effectiveness of sea lice regulation: Compliance and consequences for farmed and wild salmon. Aquaculture 532 , 736000.

Lennox, R. J., Salvanes, A. G. V., Barlaup, B. T., Stöger, E., Madhun, A., Helle, T. M. & Vollset, K. W. (2020). Negative impacts of the sea lice prophylactic emamectin benzoate on the survival of hatchery released salmon smolts in rivers. Aquatic Toxicology 224 , 105519.

Ljungfeldt, L. E. R., Quintela, M., Besnier, F., Nilsen, F. & Glover, K. A. (2017). A pedigree-based experiment reveals variation in salinity and thermal tolerance in the salmon louse, Lepeophtheirus salmonis . Evolutionary Applications 10 , 1007–1019.

Long, A., Garver, K. A. & Jones, S. R. M. (2019). Synergistic osmoregulatory dysfunction during salmon lice ( Lepeophtheirus salmonis ) and infectious hematopoietic necrosis virus co-infection in sockeye salmon ( Oncorhynchus nerka ) smolts. Journal of Fish Diseases 42 , 869–882.

Lysfjord, G. & Staurnes, M. (1998). Gill Na+–K+-ATPase activity and hypoosmoregulatory ability of seaward migrating smolts of anadromous Atlantic salmon ( Salmo salar ), sea trout ( Salmo trutta ) and Arctic char ( Salvelinus alpinus ) in the Hals river, northern Norway. Aquaculture 168 , 279–288.

Mason, I. B. (2003). Binary events. In Forecast verification: A practitioner's guide in atmospheric science (Jolliffe, I. T. & Stephenson, D. B., eds.), s. 37–76: John Wiley & Sons, Chichester.

Medcalf, K. E., Hutchings, J. A., Fast, M. D., Kuparinen, A. & Godwin, S. C. (2021). Warming temperatures and ectoparasitic sea lice impair internal organs in juvenile Atlantic salmon. Marine Ecology Progress Series 660 , 161–169.

Mohn, A. M., Vollset, K. W. & Karlsbakk, E. (2020). Making the best of lousy circumstances: the impact of salmon louse Lepeophtheirus salmonis on depth preference of sea trout Salmo trutta . Aquaculture Environment Interactions 12 , 215–229.

Moore, I., Dodd, J. A., Newton, M., Bean, C. W., Lindsay, I., Jarosz, P. & Adams, C. E. (2018). The influence of aquaculture unit proximity on the pattern of Lepeophtheirus salmonis infection of anadromous Salmo trutta populations on the isle of Skye, Scotland. Journal of Fish Biology 92, 1849–1865.

Myklebust, I. E., Dalvin, S., Djupevåg, E. M. S., Fiske, P., Forseth, T., Kambestad, A., Stige, L. C., Taranger, G. L. & Vikingstad, E. (2024). Rapport om hvordan Trafikklyssystemet påvirker arbeidet med å oppnå målene satt i Kvalitetsnorm for villaks. Styringsgruppen for vurdering av lakseluspåvirkning, 112 s.

Myksvoll, M. S., Sandvik, A. D., Albretsen, J., Asplin, L., Johnsen, I. A., Karlsen, Ø., Kristensen, N. M., Melsom, A., Skardhamar, J. & Ådlandsvik, B. (2018). Evaluation of a national operational salmon lice monitoring system—From physics to fish. Plos One 13 , e0201338.

Nevoux, M., Finstad, B., Davidsen, J. G., Finlay, R., Josset, Q., Poole, R., Höjesjö, J., Aarestrup, K., Persson, L. & Tolvanen, O. (2019). Environmental influences on life history strategies in partially anadromous brown trout ( Salmo trutta , Salmonidae). Fish and Fisheries 20 , 1051–1082.

Nilsen, F., Ellingsen, I., Finstad, B., Jansen, P. A., Karlsen, Ø., Kristoffersen, A. B., Sandvik, A. D., Sægrov, H., Ugedal, O., Vollset, K. W. & Myksvoll, M. S. (2017). Vurdering av lakselusindusert villfiskdødelighet per produksjonsområde i 2016 og 2017. Rapport fra ekspertgruppe for vurdering av lusepåvirkning, 64 s.

Olsen, E. M., Knutsen, H., Simonsen, J. H., Jonsson, B. & Knutsen, J. A. (2006). Seasonal variation in marine growth of sea trout, Salmo trutta , in coastal Skagerrak. Ecology of Freshwater Fish 15 , 446–452.

Peacock, S. J., Krkošek, M., Bateman, A. W. & Lewis, M. A. (2015). Parasitism and food web dynamics of juvenile Pacific salmon. Ecosphere 6 , 1–16.

Pemberton, R. (1976). Sea trout in North Argyll sea lochs, population, distribution and movements. Journal of Fish Biology 9 , 157–179.

Pert, C. C., Fryer, R. J., Cook, P., Kilburn, R., McBeath, S., McBeath, A., Matejusova, I., Urquhart, K., Weir, S. J., McCarthy, U., Collins, C., Amundrud, T. & Bricknell, I. R. (2014). Using sentinel cages to estimate infestation pressure on salmonids from sea lice in Loch Shieldaig, Scotland. Aquaculture Environment Interactions 5 , 49–59.

Plantalech Manel-La, N., Thorstad, E. B., Davidsen, J. G., Økland, F., Sivertsgård, R., McKinley, R. S. & Finstad, B. (2009). Vertical movements of Atlantic salmon post-smolts relative to measures of salinity and water temperature during the first phase of the marine migration. Fisheries Management and Ecology 16 , 147–154.

Poole, W. R., Whelan, K. F., Dillane, M. G., Cooke, D. J. & Matthews, M. (1996). The performance of sea trout, Salmo trutta L., stocks from the Burrishoole system western Ireland, 1970–1994. Fisheries Management and Ecology 3 , 73–92.

Pratten, D. J. & Shearer, W. M. (1983). Sea trout of the North Esk. Aquaculture Research 14 , 49–65.

Renkawitz, M. D., Sheehan, T. F. & Goulette, G. S. (2012). Swimming depth, behavior, and survival of Atlantic salmon postsmolts in Penobscot bay, Maine. Transactions of the American Fisheries Society 141 , 1219–1229.

Roff, D. (2002). Life history evolution . Sunderland, Massachusetts U.S.A.: Sinauer Associattes Inc.

Rutle, K. H., Skern-Mauritzen, R., Nilsen, F., Mateos-Rivera, A., Eide, A. G. S., Jansson, E., Quintela, M., Besnier, F., Allyon, F., Fjortoft, H. B. & Glover, K. A. (2023). Aquaculture-driven evolution of the salmon louse mtDNA genome. Evolutionary Applications 16 , 1328–1344.

Samsing, F., Johnsen, I., Dempster, T., Oppedal, F. & Treml, E. A. (2017). Network analysis reveals strong seasonality in the dispersal of a marine parasite and identifies areas for coordinated management. Landscape Ecology 32 , 1953–1967.

Samsing, F., Oppedal, F., Dalvin, S., Johnsen, I., Vagseth, T. & Dempster, T. (2016). Salmon lice ( Lepeophtheirus salmonis ) development times, body size, and reproductive outputs follow universal models of temperature dependence. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 73 , 1841–1851.

Sandvik, A. D., Asplin, L. C., Albretsen, J., Bjørn, P. A., Johnsen, I. A., Skarðhamar, J., Myksvoll, M. S. & Ådlandsvik, B. (2017a). Hydrodynamisk spredningsmodell for lakselus og konsentrasjon av smittsomme kopepoditter langs Norskekysten 2012–2017. Rapport fra Havforskningen 39-2017, 22 s.

Sandvik, A. D., Asplin, L. C., Bjørn, P. A., Johnsen, I. A., Skarðhamar, J., Myksvoll, M. S., Ådlandsvik, B. & Skogen, M. D. (2017b). Smittepress fra lakselus på vill laksefisk – estimert fra luselarvefelt med stor variabilitet. Rapport fra Havforskningen 40-2017, 36 s.

Sandvik, A. D., Bjørn, Pål A., Ådlandsvik, B., Asplin, L., Skarðhamar, J., Johnsen, I. A., Myksvoll, M. S. & Skogen, M. D. (2016). Toward a model-based prediction system for salmon lice infestation pressure. Aquaculture Environment Interactions 8 , 527–542.

Sandvik, A. D., Bui, S., Huserbråten, M., Karlsen, Ø., Myksvoll, M. S., Ådlandsvik, B. & Johnsen, I. A. (2021a). The development of a sustainability assessment indicator and its response to management changes as derived from salmon lice dispersal modelling. Ices Journal of Marine Science 78 , 1781–1792.

Sandvik, A. D., Dalvin, S., Skern-Mauritzen, R. & Skogen, M. D. (2021b). The effect of a warmer climate on the salmon lice infection pressure from Norwegian aquaculture. Ices Journal of Marine Science 78 , 1849–1859.

Sandvik, A. D., Johnsen, I. A., Myksvoll, M. S., Sævik, P. N. & Skogen, M. D. (2020). Prediction of the salmon lice infestation pressure in a Norwegian fjord. ICES Journal of Marine Science 77 , 746–756.

Serra-Llinares, R. M., Bjørn, Pål A., Finstad, B., Nilsen, R. & Asplin, L. (2016). Nearby farms are a source of lice for wild salmonids: a reply to Jansen et al. (2016). Aquaculture Environment Interactions 8 , 351–356.

Serra-Llinares, R. M., Bjørn, P. A., Finstad, B., Nilsen, R., Harbitz, A., Berg, M. & Asplin, L. (2014). Salmon lice infection on wild salmonids in marine protected areas: an evaluation of the Norwegian "National Salmon Fjords". Aquaculture Environment Interactions 5 , 1–16.

Serra-Llinares, R. M., Bøhn, T., Karlsen, Ø., Nilsen, R., Freitas, C., Albretsen, J., Haraldstad, T., Thorstad, E. B., Elvik, K. M. S. & Bjørn, P. A. (2020). Impacts of salmon lice on mortality, marine migration distance and premature return in sea trout. Marine Ecology Progress Series 635 , 151–168.

Serra-Llinares, R. M., Freitas, C., Nilsen, R., Elvik, K. M. S., Albretsen, J., Bøhn, T., Karlsen, Ø. & Bjørn, P. A. (2018). Towards direct evidence of the effects of salmon lice ( Lepeophtheirus salmonis Krøyer) on sea trout ( Salmo trutta L.) in their natural habitat: proof of concept for a new combination of methods. Environmental Biology of Fishes 101 , 1677–1692.

Shephard, S. & Gargan, P. (2017). Quantifying the contribution of sea lice from aquaculture to declining annual returns in a wild Atlantic salmon population. Aquaculture Environment Interactions 9 , 181–192.

Shephard, S., MacIntyre, C. & Gargan, P. (2016). Aquaculture and environmental drivers of salmon lice infestation and body condition in sea trout. Aquaculture Environment Interactions 8 , 597–610.

Simmons, O., Thorsteinsson, M. & Ólafsdóttir, G. Á. (2019). Trophic dynamics of anadromous brown trout and Arctic charr in NW Iceland and their correlation to salmon lice infection. Polar Biology 42 , 2119–2130.

Skern-Mauritzen, R., Sissener, N. H., Sandvik, A. D., Meier, S., Sævik, P. N., Skogen, M. D., Vågseth, T., Dalvin, S., Skern-Mauritzen, M. & Bui, S. (2020). Parasite development affect dispersal dynamics; infectivity, activity and energetic status in cohorts of salmon louse copepodids. Journal of Experimental Marine Biology and Ecology 530-531 , 151429.

Skilbrei, O. T., Finstad, B., Urdal, K., Bakke, G., Kroglund, F. & Strand, R. (2013). Impact of early salmon louse, Lepeophtheirus salmonis , infestation and differences in survival and marine growth of sea-ranched Atlantic salmon, Salmo salar L., smolts 1997–2009. Journal of Fish Diseases 36 , 249–260.

Solomon, D. J. (2006). Migration as a life-history strategy for the sea trout. Sea trout: biology, conservation and management. Blackwell, Oxford , s. 224–233.

Stearns, S. C. (1992). The Evolution of Life Histories : Oxford University Press, Oxford.

Stien, A., Bjørn, P. A., Heuch, P. A. & Elston, D. A. (2005). Population dynamics of salmon lice Lepeophtheirus salmonis on Atlantic salmon and sea trout. Marine Ecology Progress Series 290 , 263–275.

Stige, L. C., Vollset, K. W., Diserud, O., Karlsen, Ø., Knutsen, Ø., Ellingsen, I., Nilsen, F., Paterson, R. A., Qviller, L., Skardhamar, J. & Lille-Langøy, R. (2024). Produksjonsområdebasert vurdering av lakselusindusert villaksdødelighet i 2024. Rapport fra ekspertgruppe for vurdering av lusepåvirkning, 85 s.

Stige, L. C., Vollset, K. W., Diserud, O., Karlsen, Ø., Knutsen, Ø., Nilsen, F., Paterson, R. A., Qviller, L., Skardhamar, J. & Lille-Langøy, R. (2025). Produksjonsområdebasert vurdering av lakselusindusert villaksdødelighet i 2025. Rapport fra ekspertgruppe for vurdering av lusepåvirkning, 162 s.

Stone, J., Sutherland, I. H., Sommerville, C. S., Richards, R. H. & Varma, K. J. (1999). The efficacy of emamectin benzoate as an oral treatment of sea lice, Lepeophtheirus salmonis (Krøyer), infestations in Atlantic salmon, Salmo salar L. Journal of Fish Diseases 22 .

Strand, J. E. T., Davidsen, J. G., Jørgensen, E. H. & Rikardsen, A. H. (2011). Seaward migrating Atlantic salmon smolts with low levels of gill Na+, K+ -ATPase activity; is sea entry delayed? Environmental Biology of Fishes 90 , 317–321.

Strand, R. & Finstad, B. (2007). Migratory behaviour in relation to smolt development and releasing strategies in Atlantic salmon ( Salmo salar L.) smolts. Aquaculture 273 , 277–283.

Strøm, J. F., Bjørn, P. A., Bygdnes, E. E., Kristiansen, L., Skjold, B. & Bøhn, T. (2022). Behavioural responses of wild anadromous Arctic char experimentally infested in situ with salmon lice. Ices Journal of Marine Science 79 , 1853–1863.

Strøm, J. F., Nilsen, R., Bøhn, T., Serra-Llinares, R. M., Skardhamar, J., Karlsen, Ø. & Bjørn, P. A. (2024). In situ infestation of sea trout Salmo trutta with salmon louse Lepeophtheirus salmonis reveals parasite-induced behavioral modifications. Journal of Fish Biology .

Susdorf, R., Salama, N. K. G. & Lusseau, D. (2018a). Influence of body condition on the population dynamics of Atlantic salmon with consideration of the potential impact of sea lice. Journal of Fish Diseases 41 , 941–951.

Susdorf, R., Salama, N. K. G., Todd, C. D., Hillman, R. J., Elsmere, P. & Lusseau, D. (2018b). Context-dependent reduction in somatic condition of wild Atlantic salmon infested with sea lice. Marine Ecology Progress Series 606 , 91–104.

Sætre, R. (2007). The Norwegian Coastal Current-Oceanography and Climate . Trondheim: Tapir Academic Press.

Taranger, G. L., Karlsen, Ø., Bannister, R. J., Glover, K. A., Husa, V., Karlsbakk, E., Kvamme, B. O., Boxaspen, K. K., Bjørn, P. A., Finstad, B., Madhun, A. S., Morton, H. C. & Svåsand, T. (2015). Risk assessment of the environmental impact of Norwegian Atlantic salmon farming. ICES Journal of Marine Science 72 , 997–1021.

Taranger, G. L., Svåsand, T., Bjørn, P. A., Jansen, P. A., Heuch, P. A., Grøntvedt, R. N., Asplin, L., Skilbrei, O. T., Glover, K. A., Skaala, Ø., Wennevik, V. & Boxaspen, K. K. (2012). Forslag til førstegangs målemetode for miljøeffekt (effektindikatorer) med hensyn til genetisk påvirkning fra oppdrettslaks til villaks, og påvirkning av lakselus fra oppdrett på viltlevende laksefiskbestander. Rapport fra havforskningen Nr. 13-2012 / Veterinærinstituttets rapportserie Nr. 7-2012 , 40 s.

Thompson, C., Bui, S., Dalvin, S. & Skern-Mauritzen, R. (2023). Disentangling the key drivers of salmon louse Lepeophtheirus salmonis fecundity using multiyear field samples. Aquaculture Environment Interactions 15 , 161–178.

Thorstad, E. B., Todd, C. D., Uglem, I., Bjørn, P. A., Gargan, P. G., Vollset, K. W., Halttunen, E., Kålås, S., Berg, M. & Finstad, B. (2015). Effects of salmon lice Lepeophtheirus salmonis on wild sea trout Salmo trutta —a literature review. Aquaculture Environment Interactions 7 , 91–113.

Thorstad, E. B., Whoriskey, F., Uglem, I., Moore, A., Rikardsen, A. H. & Finstad, B. (2012). A critical life stage of the Atlantic salmon Salmo salar : behaviour and survival during the smolt and initial post-smolt migration. Journal of Fish Biology 81 , 500–542.

Torrissen, O., Jones, S., Asche, F., Guttormsen, A., Skilbrei, O. T., Nilsen, F., Horsberg, T. E. & Jackson, D. (2013). Salmon lice – impact on wild salmonids and salmon aquaculture. Journal of Fish Diseases 36 , 171–194.

Tully, O., Gargan, P., Poole, W. R. & Whelan, K. F. (1999). Spatial and temporal variation in the infestation of sea trout ( Salmo trutta L.) by the caligid copepod Lepeophtheirus salmonis (Krøyer) in relation to sources of infection in Ireland. Parasitology 119 , 41–51.

Tully & Whelan, K. F. (1993). Production of Nauplii of Lepeophtheirus-Salmonis (Kroyer) (Copepoda, Caligidae) from Farmed and Wild Salmon and Its Relation to the Infestation of Wild Sea-Trout (Salmo-Trutta L) Off the West-Coast of Ireland in 1991. Fisheries Research 17 , 187–200.

Tveiten, H., Bjørn, P. A., Johnsen, H. K., Finstad, B. & McKinley, R. S. (2010). Effects of the sea louse Lepeophtheirus salmonis on temporal changes in cortisol, sex steroids, growth and reproductive investment in Arctic charr Salvelinus alpinus . Journal of Fish Biology 76 , 2318–2341.

Ugelvik, M. S., Mæhle, S. & Dalvin, S. (2022). Temperature affects settlement success of ectoparasitic salmon lice ( Lepeophtheirus salmonis ) and impacts the immune and stress response of Atlantic salmon ( Salmo salar ). Journal of Fish Diseases, 45 : 975-990.

Urke, H., Kristensen, T., Ulvund, J. B. & Alfredsen, J. A. (2013). Riverine and fjord migration of wild and hatchery-reared Atlantic salmon smolts. Fisheries Management and Ecology 20 , 544–552.

Utne, K. R., Pauli, B. D., Haugland, M., Jacobsen, J. A., Maoileidigh, N., Melle, W., Broms, C. T., Nøttestad, L., Holm, M., Thomas, K. & Wennevik, V. (2021). Poor feeding opportunities and reduced condition factor for salmon post-smolts in the Northeast Atlantic Ocean. Ices Journal of Marine Science 78 , 2844–2857.

Vollset, K. W., Barlaup, B. T., Skoglund, H., Normann, E. S. & Skilbrei, O. T. (2014a). Salmon lice increase the age of returning Atlantic salmon. Biology Letters 10(1) : 20130896.

Vollset, K. W., Halttunen, E., Finstad, B., Karlsen, Ø., Bjørn, P. A. & Dohoo, I. (2017). Salmon lice infestations on sea trout predicts infestations on migrating salmon post-smolts. Ices Journal of Marine Science 74 , 2354–2363.

Vollset, K. W. & Krkosek, M. (2021). Delayed maturity does not offset negative impact afflicted by ectoparasitism in salmon. Theoretical Ecology 14 , 429–443.

Vollset, K. W., Krontveit, R. I., Jansen, P. A., Finstad, B., Barlaup, B. T., Skilbrei, O. T., Krkošek, M., Romunstad, P., Aunsmo, A., Jensen, A. J. & Dohoo, I. (2016). Impacts of parasites on marine survival of Atlantic salmon: a meta-analysis. Fish and Fisheries 17 , 714–730.

Vollset, K. W., Lennox, R. J., Lamberg, A., Skaala, Ø., Sandvik, A. D., Sægrov, H., Kvingedal, E., Kristensen, T., Jensen, A. J., Haraldstad, T., Barlaup, B. T. & Ugedal, O. (2021). Predicting the nationwide outmigration timing of Atlantic salmon ( Salmo salar ) smolts along 12 degrees of latitude in Norway. Diversity and Distributions 27(8) , 1383–1392.

Vollset, K. W., Lennox, R. J., Lehmann, G. B., Skår, B., Ulgenes, I. & Skoglund, H. (2024). Parasite scars: the impact of salmon lice injury on sea trout populations. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 291 .

Vollset, K. W., Skoglund, H., Barlaup, B. T., Pulg, U., Gabrielsen, S.-E., Wiers, T., Skår, B. & Lehmann, G. B. (2014b). Can the river location within a fjord explain the density of Atlantic salmon and sea trout? Marine Biology Research 10 , 268–278.

Vollset, K. W., Urdal, K., Utne, K. R., Thorstad, E. B., Sægrov, H., Raunsgard, A., Skagseth, Ø., Lennox, R. J., Østborg, G. M., Ugedal, O., Jensen, Arne J., Bolstad, G. H. & Fiske, P. (2022). Ecological regime shift in the Northeast Atlantic Ocean revealed from the unprecedented reduction in marine growth of Atlantic salmon. Science Advances 8 , eabk2542.

VRL (2020). Status for norske laksebestander i 2020. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning , 147 s.

VRL (2025). Status for norske laksebestander i 2025. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, 141 s.

Wagner, G. N., Fast, M. D. & Johnson, S. C. (2008). Physiology and immunology of Lepeophtheirus salmonis infections of salmonids. Trends in Parasitology 24 , 176–183.

Wagner, G. N., McKinley, R. S., Bjørn, P. A. & Finstad, B. (2003). Physiological impact of sea lice on swimming performance of Atlantic salmon. Journal of Fish Biology 62 , 1000–1009.

Wagner, G. N., McKinley, R. S., Bjørn, P. A. & Finstad, B. (2004). Short-term freshwater exposure benefits sea lice-infected Atlantic salmon. Journal of Fish Biology 64 , 1593–1604.

Wells, A., Grierson, C. E., MacKenzie, M., Russon, I., Middlemiss, C., Bjørn, P. A., Finstad, B., Wendelar Bonga, S. E., Todd, C. D. & Hazon, N. (2006). Physiological effects of simultaneous, abrupt seawater entry and sea lice ( Lepeophtheirus salmonis ) infestation of wild, sea-run brown trout ( Salmo trutta ) smolts. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 64 , 1360–1369.

Wells, A., Grierson, C. E., Marshall, L., MacKenzie, M., Russon, I. J., Reinardy, H., Sivertsgård, R., Bjørn, P. A., Finstad, B., Wendelaar Bonga, S. E., Todd, C. D. & Hazon, N. (2007). Physiological consequences of premature freshwater return; for wild sea-run brown trout ( Salmo trutta ) postsmolts infested with sea lice ( Lepeophtheirus salmonis ). Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 64 , 1360–1369.

Wright, D. W., Oppedal, F. & Dempster, T. (2016). Early-stage sea lice recruits on Atlantic salmon are freshwater sensitive. Journal of Fish Diseases 39 , 1179–1186.

Øverli, Ø., Nordgreen, J., Mejdell, C. M., Janczak, A. M., Kittilsen, S., Johansen, I. B. & Horsberg, T. E. (2014). Ectoparasitic sea lice ( Lepeophtheirus salmonis ) affect behavior and brain serotonergic activity in Atlantic salmon ( Salmo salar L.): Perspectives on animal welfare. Physiology & Behavior 132, 44–50.