Nei, vi kan ikke uten videre spise fisk i krisetid

– Vi kan da bare spise fisk!

Dette er en vanlig innvending når temaet er nasjonal matberedskap, men så enkelt er det dessverre ikke.

Forsyningssikkerheten i Norge preges nemlig av en rekke paradokser: 

Vi er en stor fiskerinasjon, men eksporterer det meste av fangsten og importerer mer enn halvparten av maten vi spiser. 

Vi er en stor oljeprodusent, men har bare ett raffineri, og er avhengig av import av drivstoff. Et målrettet angrep kan ta ut raffineriet, og ved drivstoffmangel blir militære behov naturlig nok prioritert foran for eksempel fiskeflåten. 

Ikke bare militæret

Vi er en global gigant innen oppdrett, men importerer det aller meste av fôringrediensene. Essensielle næringsstoffer oppdrettslaksen trenger, kommer fra Kina.

Det skal med andre ord lite til før forsyningslinjene brytes. Det vil være alvorlig for Norge i en krise.

Motstandsdyktighet i krise eller krig avhenger ikke bare av militær beredskap. Det handler også om sivilsamfunnets evne til å understøtte militæret, opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner og skaffe vann, medisiner og mat på bordet til alle. Vi snakker om totalberedskap.

Ny kald krig eller væpnet konflikt i Norge eller norske nærområder er ikke lenger urealistiske scenarier. Sikkerhetspolitisk står Norge i en mer uforutsigbar situasjon enn på lenge. Vi trenger med andre ord en plan for selvforsyning som tar høyde for hvordan konflikter og kriser på ulike nivåer påvirker havområdene våre og ikke minst tilgangen på mat fra havet. 

Paradoks

I et nytt samarbeid har havforskere og forsvarsforskere sett på regionale effekter av kald krig eller væpnet konflikt på økosystemet i Barentshavet. Dette havområdet er hjem for noen av verdens viktigste og største fiskebestander, og både nordmenn og russere har fisket her i 1000 år. 

Analysene viser et paradoks. For livet i havet vil varm krig være bedre enn kald krig – uten at det gir noen grunn til å ønske seg væpnet konflikt. Dette forutsetter at krigføringen ikke medfører omfattende stråling, oljeutslipp eller andre former for miljøforurensning.

I en varm krig vil økt militær aktivitet føre til at sivil aktivitet til havs går kraftig ned. Vi fisker mindre, olje- og gassutvinning går dramatisk ned, turistene forsvinner og skipsfarten går ned. Enkelt sagt vil en krig gjøre store deler av Barentshavet til et slags uintendert marint verneområde. Dette samsvarer godt med erfaringene fra 2. verdenskrig, da fem år uten havfiske ga solid oppgang i fiskebestandene.

Meler sin egen kake

Ved kald krig – altså økt rivalisering uten væpnet konflikt – blir bildet et helt annet. Kampen om ressursene går konsekvent foran hensynet til miljøvern, kvotesamarbeid og bærekraftig høsting. Vi fisker mer, vi fisker lavere i næringskjeden og vi fisker flere arter enn før. Vi utvinner havbunnsmineraler, konkurrerer om å utnytte nye områder der isen trekker seg tilbake, og «drill baby, drill!» blir mantraet i energipolitikken. Enhver meler sin egen kake uten å bry seg om fellesskapets beste, og konsekvensene for økosystemet blir alvorlige.

Å tenke og planlegge for mer eller mindre realistiske scenarier er krevende. I et hav av aktører og interessenter, og med store og små bosettinger langs hele kysten, må mange innspill tas inn – og tas hensyn til – i planleggingen.

De fleste sektorer forbereder seg for hva som kan skje på deres område, og glemmer gjerne at de er en del av et større bilde. Det er en luksus vi ikke kan tillate oss – totalberedskap handler om å se utover sine egne interesser.

I alle tilfeller vil god forvaltning av kysten og sunne, bærekraftige kystøkosystemer tjene landet – også i en krise. Det kan komme tider der mat på bordet betyr alt, og da er det fint å ha et bugnende spiskammers rett utfor bryggekanten.

Se også denne saken: Har Norge glemt sitt viktigste spiskammers?