Gå til hovedinnhold

Hoppekreps kan bruke hovudet


figur av hoppekreps og foto av hjernen til hoppekrepsen

Illustrasjonen viser sentralnervesystemet til en hoppekreps, og bildet viser den faktiske aktiviteten i sentralnervesystemet til raudåten, Calanus finmarchicus.

Fotograf: Tom Langbehn (illustrasjon) og Stefan Richter (bilde)

Den vesle krabaten kan læra av erfaring, viser ny studie. 

Han er ikkje store karen, hoppekrepsen. Om lag 2 millimeter.

Flink til å hoppa, han lev livet i havet og blir kategorisert av oss menneske som eit dyreplankton. 

Det er å lett å tenka at dette nok er ein type som vilje- og hovudlaust fylgjer straumen. 

Men – nei. 

en hånd med små prikker i
Ingen stor krabat, men ei heller en dumming, viser det seg. Foto: Erlend A. Lorentzen/HI

Hoppekrepsen hugsar både opp- og nedturar 

For det viser seg at hoppekrepsen ser ut til å vera eit tenkande vesen. 

– Vi finn at dette vesle dyreplanktonet kan hugsa eigne suksessar og nedturar, og bruka det den hugsar til å forstå kva som kan koma til å skje, seier forskar Johanna Myrseth Aarflot ved Havforskingsinstituttet.

Saman med fleire kollegaer frå Universitetet i Bergen står ho bak ein omfattande gjennomgang av hoppekrepsforskinga (jepp, det er ei greie) som viser at krabaten er bevisst. 

Han er klar over både seg sjølv og omgjevnadane sine. 

– Vi finn også at hoppekrepsen kan oppleve ulike kjensler, og at den har forventningar til utfallet av handlingane sine, forklarar Aarflot. 

hoppekreps mot svart bakgrunn
Hoppekrepsen spiller en nøkkelrolle i økosystemet: Insektet fungerer som klimaindikatorer, og all fisk som lever i havet, spiser hoppekreps i løpet av livet. Foto: Terje van der Meeren / HI

Forskarane finn klar hjerneaktivitet  

Men korleis i alle dagar kan forskarane vite kva ein kar på berre 0,2 cm tenker og føler? 

– Vi ser alle dei ulike samankoplingane i hjernen. Den kan gjera alt dette fordi hjernen har kapasitet til det, seier HI-forskaren. 

Bevisa ser ein att i oppførselen til dyret. Dei brukar hovudet for å finna mat, unngå rovdyr og finne seg ein passande make – på same vis som rovdyra som jaktar på dei gjer det. 

– For eksempel ser vi at dersom hoppekrepsen finn ein matbit av dårleg kvalitet, så ignorerer han den om han, basert på tidlegare opplevingar, reknar med å finne betre mat om ikkje så lenge. Men dersom han trur at det er lenge til neste godbit, då glefser han den kjipe maten i seg. 

Kort oppsummert: Hoppekrepsen er ikkje berre ein liten kropp, han har også hovudet med seg. 

– Med andre ord; hoppekrepsen er ein «nokon», ikkje ein «noko ting», avrundar HI-forskaren.

Referanse 

Giske, J., Langbehn, T.J., Burkhardt, P. and Aarflot, J.M. (2026), Behaviors that come out of a copepod's mind. Limnol Oceanogr, 71: e70380.