– Utrolig gøy å ha vært med på å identifisere genene som forklarer hvordan østersjøsilda har tilpasset seg brakkvann, sier Florian Berg. For anledningen med ei atlanterhavssild i hånda.
Fotograf: Erlend Astad Lorentzen / HIPublisert: 12.05.2026
I Østersjøen er saltholdigheten så lav som 2-3 promille – altså tusendeler – mens den i resten av havet er 34-35 promille. Det gjør at svært få saltvannsfisk kan formere seg her.
Østersjøsilda har derimot knekket koden.
I en ny studie viser forskere fra Norge, Sverige, Tyskland og Japan at mutasjoner i fire spesifikk gener har vært avgjørende. Forskningen er publisert i det prestisjetunge tidsskriftet PNAS.
– Vi kartla hele arvematerialet til både atlanterhavssild og østersjøsild. Hos østersjøsilda fant vi tydelige endringer i gener som styrer utviklingen av sædceller, egg og de første stadiene av sildelarvenes liv, sier havforsker Florian Berg.
Han karakteriserer funnene som «helt logiske»:
– Befruktningen hos fisk skjer utenfor kroppen, og både egg, sædceller og fosteranlegg er direkte eksponert for miljøet. Da må de være tilpasset lokale forhold for at gytingen skal bli vellykket.
Dette er helt kort de genetiske endringene som ble dokumentert:
– Dette er et skoleeksempel på hvordan sterk naturlig seleksjon fører til mutasjoner i flere gener som til sammen gir vellykket reproduksjon i et nytt miljø, sier Berg.
Østersjøen ble dannet etter siste istid og har bare eksistert i rundt 8000 år.
– Østersjøsilda har tilpasset seg og kolonisert det saltfattige miljøet på det som i evolusjonær forstand er ganske kort tid. Den har blitt en nøkkelart i økosystemet, som bindeledd mellom plankton, som silda lever av, og større fisk, fugl og pattedyr som i sin tur lever av sild, sier Berg.
Se også disse sakene:
Genomet avslører hvor silda hører hjemme
Genomsekvensering kan gi mer bærekraftig sildefiske
Ma, C. m.fl. 2026. Sperm, egg and embryo proteins critical for genetic adaptation of herring to low salinity in the Baltic Sea. Proceedings of the National Academy of Sciences 123: e2601861123, https://doi.org/10.1073/pnas.2601861123