Oppdretterne må ha større ambisjoner for laksens velferd

DN-konferansen «Kampen om havet» og årets risikorapport fra Havforskningsinstituttet har aktualisert en viktig debatt knyttet til oppdrett. Hvilke ambisjoner skal vi ha for fiskevelferd og overlevelse frem til slakting i Norges nest største eksportnæring?

Regjeringen er tydelig; dødeligheten i norsk havbruk skal ned mot fem prosent. De siste årene har imidlertid andelen rapportert tap i sjø ligget på rundt 17 prosent per generasjon. For den siste generasjonen som er slaktet, tilsvarer dette rundt 64 millioner individer.

Bransjetopper fra Salmar og Mowi har avvist ambisjonen om fem prosent som helt urealistisk, i hovedsak fordi dette handler om biologi. I intervju med DN i februar viste Salmar-gründer Gustav Witzøe konkret til «hendelser utenfor vår kontroll».

Til det er det flere ting å si.

For det første: Perlesnormaneter, skadelige alger, sykdomsutbrudd og luseeksplosjoner på grunn av marine hetebølger kan forklare topper i laksedødelighet og variasjoner fra år til år.

Dette er like fullt kjente risikoer bransjen må ta høyde for når de skal beskytte fisken mot farer i tråd med dyrevelferdsloven. Manet- og algeoppblomstringer vil skje med ujevne mellomrom, og marine hetebølger lik de som rammet oppdrettsnæringen i Nord-Norge i 2024 og Vestlandet og Midt-Norge i 2025, vil vi se mer av fremover.

Klimaendringer vil også gi bransjen store utfordringer fremover. Vi vil få økt sannsynlighet for perioder med skadelig vannkvalitet, økt forekomst av enkelte parasitter og sykdommer, og det blir mer ekstremvær. Havforskningsinstituttet kommer i år med en egen vurdering av klimarisiko for oppdrett, der dette er tema.

For det andre: Operasjoner knyttet til avlusing – som ikke er uventede hendelser – er en av de viktigste årsakene til at laksen dør i merdene. Dette har vært særlig tydelig etter 2015, da resistensutvikling hos lakselusen førte til at medikamentell behandling i stor grad ble skiftet ut med mekanisk og termisk avlusing.

I dag kan en laks måtte gjennomgå mange avlusinger med ulike metoder og behandlingskombinasjoner. Alle de mest brukte avlusingssystemene har til felles at fisken blir trengt sammen og pumpet opp i brønnbåt eller avlusingslekter. Om denne gjentatte håndteringen er forenlig med god dyrevelferd – selv om fisken overlever til slakting – er vi usikre på.

Bedre kontroll med luseplagen vil sannsynligvis gi betydelig redusert laksedødelighet.

For det tredje: Både lusetrykk og generelt smittepress påvirkes av hvor mye fisk det er i fjorden og hvor lenge den står der.

Det er ikke tilfeldig at luseplagen i Nord-Norge har økt i takt med økende lakseproduksjon.

Det er heller ikke tilfeldig at lusetrykket er størst på Vestlandet, der det er mest fisk og flest lokaliteter i forhold til sjøareal, og dermed høyest produksjonsintensitet i landet.

Er det mulig å få ned dødeligheten?

Samlet er nok behandling mot lakselus viktigste årsak til den høye dødeligheten vi har sett i senere år.

Dataene våre viser at dødelighet den første tiden etter utsett har gått betydelig ned siden 2000-tallet, men at dødelighet for stor fisk har gått tilsvarende opp. Mye av denne dødeligheten kan forklares med innføringen av mekanisk og termisk avlusning.

Hvis vi kan vi få dødeligheten på stor fisk ned igjen mot nivåene i årene før 2010, vil det være et stort skritt i riktig retning.

Et viktig grep vil være å gå fra behandling til forebygging av lusepåslag. For eksempel ved å bruke lukkede merder i sjø eller å ha en større del av produksjonssyklusen på land, og dermed korte ned tiden i vanlige åpne merder. Nedsenkede merder ser også ut til å redusere lusepåslaget betydelig, og kan bidra til å få ned behovet for lusebehandling – og dermed redusere dødeligheten.

Modellstudier tyder også på at vi kan redusere både lusesmitte og annen smitte gjennom grep med lokalitetsstruktur. Vi kan for eksempel fjerne de minst gunstige lokalitetene og samle fisken på færre anlegg, eller fase inn lukkede eller nedsenkede anlegg på en strategisk måte.

Høy produksjonsintensitet i åpne merder i sjø er en driver for høy risiko for dårlig velferd. Skal vi opprettholde eller øke denne intensiteten ytterligere, er det viktig å ta i bruk de risikoreduserende tiltakene som er tilgjengelig for å sikre god dyrevelferd.