En liten art med nøkkelen til store spørsmål

Hele vinteren ligger den vesle raudåta i dvale dypt nede i Nord-Atlanteren. Når små, frittsvevende sjøplanter farger havet grønt, brunt eller rødt – den såkalte våroppblomstringen – skjer det også noe i havdypet. Raudåta våkner, stiger til overflaten og forsyner seg av det bugnende, grønne matfatet.

Rett meny til rett tid

Det er fortsatt et mysterium hva som får raudåta til å vandre mot matfatet i overflaten, men lyset kan være en utløsende faktor. Høyt mot nord begynner planteplanktonet å florere når lyset kommer tilbake etter den mørke vinteren. For raudåta, som er planteeter, er det livsviktig å komme til overflaten tidsnok til den korte og hektiske våroppblomstringen. Det gjelder å spise så lenge det varer, og i løpet av dette tidsrommet bygger raudåta opp store fettreserver. Raudåta er i sin tur mat for andre arter – sammenlignet med sørlige slektninger er den en kaloribombe. Torsk og de andre fiskeslagene i området må gyte i rett tid så fiskelarvene kan meske seg med raudåta som er helt riktig kost i fiskens første levedager.

Fiskeriene og våroppblomstringen

Dette næringsnettet har vært med å holde liv i oss her nord siden isen trakk seg tilbake fra Nord-Atlanteren. Tradisjonelle fiskerier som lofotfisket og sildefisket har sørget for mat og livsgrunnlag for kystbefolkningen i over tusen år. Fiskeriene er fortsatt viktige for vår og andre lands økonomi og for verdenshandelen. Norge eksporterte 1,6 millioner tonn villfisk og skalldyr til en verdi av 28 milliarder kroner i 2018. Denne inntekten bygger til syvende og sist på våroppblomstringen. Også for den russiske fiskeriøkonomien er den av stor betydning.

En vekker i Nordsjøen

Men vi har ingen garanti for at vi kan høste like rikelig fra det kjølige arktiske spiskammers i årene som kommer. Langtidsobservasjoner av plankton har vist at hoppekreps-artene (som raudåta tilhører) gradvis har forflyttet seg nordover siden 1960-tallet. I samme tidsrom har gjennomsnittstemperaturen i havet økt. I Nordsjøen, Nord-Europas «fiskedam», er raudåtas domene gradvis blitt overtatt av den sørlige og mindre næringsrike slektningen Calanus helgolandicus. Helgolandicus-en er tilpasset et varmere havklima og en jevnere, og mindre ekstrem årssyklus i produksjonen av planteplankton. Endringen har fått store konsekvenser for økosystemet og fiskeriene. Den lille krabaten har trukket med seg nye fiskearter som lysing, sardin og ansjos som er tilpasset denne livssyklusen.

Ventede endringer i Norskehavet

Det er betimelig å spørre hva som vil skje med økosystemene i nordligere farvann når temperaturen stiger. Vil den sørlige, «skrinne» helgolandicus-en trekke enda lenger nordover og utkonkurrere den næringsrike raudåta – som vi har sett er livsviktig mat for avkommet til torsk og andre arter? Ettersom det er begrenset med mat for hoppekrepser om vinteren lengre nord, er det ventet at den fettrike raudåta ikke enkelt lar seg erstatte av helgolandicus-ene. Det betyr at vi risikerer å få et belte med begrenset mat for fiskelarver og andre som spiser raudåte.

Farer som lurer i dypet

I takt med temperaturendringen stiger en annen fare opp av dypet. Havforsuring har allerede nådd de ndre vannlagene der raudåta overvintrer. Havforsuringen gir seg større utslag på nordlige breddegrader. Hvordan dette sammen med andre stressfaktorer kommer til å påvirke de komplekse økosystemene og de viktigste kommersielle fiskeslagene, er vanskelig å forutsi i dag. Det er foreløpig ikke påvist effekter av forsuring på raudåte, men det er heller ikke satt to streker under svaret på disse spørsmålene. Andre organismer som de kalkdannende vingesneglene er mye mer sårbare i så måte.

Samarbeid på kryss av landegrenser

Fisk og plankton kjenner ingen landegrenser. Nasjonale tiltak er ikke nok til å møte truslene mot én art i étt økosystem. Historien om raudåta skisserer én av de særegne utfordringene for våre hjemlige økosystemer. I hele verden er det definert 66 store marine økosystemer med svært forskjellige utfordringer og muligheter. Ved å møtes og utveksle erfaringer – slik som på Arctic Frontiers – kan vi lære av hverandre om hvordan vi best kan forvalte havressursene på en bærekraftig måte. Vi må forene marin kunnskap og velfunderte råd med politisk vilje. Denne oppskriften må følges om vi skal beskytte havene våre og holde dem friske og produktive.