Fremmedstoffer i villfisk 2024

Denne rapporten omhandler to ulike deler av overvåkings- og kartleggingsprogrammet «Fremmedstoffer i villfisk», gjennomført for Mattilsynet i 2024. Vi rapporterer resultater for kontrollprogrammet, der Mattilsynets inspektører tar ut prøver av villfisk hos bedrifter til analyse for fremmedstoffer med grenseverdi for omsetning, samt for kartlegging. Kartleggingen er todelt: Kartlegging - miljøgifter uten grenseverdi, der prøver tatt ut gjennom kontrollprogrammet blir analysert for flere kjemiske stoffer der det er behov for mer data, og Kartlegging - fjorder, der vi i 2024 undersøkte innholdet av miljøgifter i brosme fra tre fjorder på Nordvestlandet.

1.1 - Kontrollprogrammet

Fisk og annen sjømat akkumulerer fremmedstoffer, eller miljøgifter, i ulik grad. For å hindre at mat med de høyeste nivåene av skadelige miljøgifter blir spist, er det etablert grenseverdier som gjelder ved omsetning (I Norge: Forskrift om visse forurensende stoffer i næringsmidler, FOR-2015-07-03-870; i EU: Commission regulation (EU) 915//2023). Dokumentasjon på at norsk fisk ikke overskrider grenseverdiene, har så langt vært sikret gjennom omfattende kartlegging og overvåking av fremmedstoffer i sjømat, gjennomført av Havforskningsinstituttet (HI) og finansiert av Mattilsynet, Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond eller direkte fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Norge er forpliktet til å følge kontrollforordningen, gitt i EU regelverket 2017/625 (For-2020-03-03-704), som sier at offisielle kontroller skal gjennomføres av «kompetente myndigheter» basert på flerårige kontrollplaner. Fra 2022 ble det et krav om å inkludere villfanget sjømat i flerårige kontrollplaner. Reguleringene 2022/931 og 2022/932 fastsetter at «antall prøver skal bli bestemt av hver medlemsstat i henhold til produksjonsnivå og de identifiserte problemene».

I 2024 gjennomførte Mattilsynet den offentlige kontrollen av fremmedstoffer i villfanget sjømat i henhold til kontrollforordningen. Artene som ble inkludert var valgt ut basert på en risikovurdering gjennomført av HI, som var basert på eksisterende data på ulike miljøgifter i norsk sjømat, opparbeidet gjennom ulike kartleggings- og overvåkingsprosjekter. Høyt produksjonsvolum, risiko for overskridelse av grenseverdier, risiko for overskridelse av tolerable inntaksverdier for ulike stoffer (TWI) og kunnskapsmangel, var de ulike faktorene som ble lagt til grunn i denne vurderingen. Utvalget av arter i kontrollprogrammet for 2024 ble valgt ut basert på konklusjonene i denne risikovurderingen (Nilsen m.fl., 2025).

Noen arter, som torsk, hyse, makrell og sild ble valgt ut fra stort fangstvolum. Brosme og kveite ble valgt ut fordi de har tidligere har vist potensiale for å akkumulere kvikksølv og/eller organiske miljøgifter til relativt høye nivåer, noen ganger over grenseverdiene. Brisling ble valgt ut som en art med kunnskapsmangel, da det sist ble gjort en kartlegging i 2010.

I selve kontrollprogrammet blir det kun analysert for stoffer som det er satt grenseverdier for, da målet med kontrollprogrammet er å kontrollere at sjømaten er under grenseverdier, og å avdekke det dersom noen partier inneholder fisk med nivåer som overskrider grenseverdiene. I kontrollprogrammet ble de magre fiskeartene analysert for metaller og per- og polyfluorerte forbindelser (PFAS), mens de fete fiskeartene i tillegg ble analysert for dioksiner, dioksinlignende polyklorerte bifenyler (PCB) og ikke-dioksinlignende PCB.

I 2024 ble kontrollprogrammet gjennomført ved at inspektører ved ulike avdelinger av Mattilsynet tok ut prøver ved kommersielle fiskemottak, som så ble sendt inn til HI for prøveopparbeiding og analyse. Til sammen ble det tatt ut og analysert 195 prøver av 15 ulike fiskearter.

1.2 - Kartlegging - miljøgifter uten grenseverdi

Prøvene tatt ut i kontrollprogrammet ble også analysert for stoffer som det ikke er grenseverdier for, men der Mattilsynet ønsker mer data. De fete artene ble analysert for bromerte flammehemmere (PBDE, HBCD og TBBP-A). Alle prøvene ble også analysert for uorganisk arsen, på grunn av identifisert datamangel. I tillegg ble noen utvalgte arter som tidligere har vist høye verdier for totalarsen, samt fete fiskearter, også analysert for organisk arsen med en nyutviklet metode for vannløselige organiske arsenforbindelser.

1.3 - Kartlegging – miljøgifter i brosme fra fjorder

Brosme er en populær art blant noen aktive fritidsfiskere, og det er sannsynlig at disse fisker mye lokalt til eget forbruk. I dype fjorder der det ellers ikke fiskes så mye på «vanlige» arter som finnes på relativt grunt vann, er brosme en av de artene som det fiskes en del på. Innholdet av miljøgifter i brosme kan derfor ha betydning for det totale inntaket av miljøgifter blant fritidsfiskere og deres familier.

Dette er særlig aktuelt fordi brosme tidligere er vist å kunne akkumulere høye konsentrasjoner av kvikksølv i fileten, med særlig høye konsentrasjoner inne i fjorder på Vestlandet (Kvangarsnes, 2010, Kvangarsnes m.fl., 2012, Azad m.fl., 2019a, Azad, 2021, Frantzen og Måge, 2016). Først i Hardangerfjorden og senere i Sognefjorden har Mattilsynet innført advarsler mot å spise brosme (lenke til advarsel) grunnet overskridelser av grenseverdien for kvikksølv. De høye kvikksølvnivåene i brosme i Hardangerfjorden ble tilskrevet den historiske forurensningen fra industri i Sørfjorden, som fortsatt finnes i bunnsedimentene. I Sognefjorden, derimot, er det ikke noen åpenbare primærkilder til kvikksølvforurensning, og forklaringen på de høye kvikksølvkonsentrasjonene er derfor antatt å ligge i fjordens topografi: Avrenning fra det store nedbørsfeltet rundt fjorden fører langtransportert forurensning ut i fjorden, og kvikksølvet blir trolig raskt metylert og tatt opp i næringskjeden idet det kommer ut i fjorden. Trolig er det også begrenset utskifting av vannmassene i dypere deler av fjorden (Meyer m.fl., 2020), som gjør at det blir en oppkonsentrering av kvikksølv og andre miljøgifter. Dersom det er fjordtopografi, og ikke punktkilder, som er hovedårsaken til de høye kvikksølvkonsentrasjonene i brosme fra Sognefjorden, kan det samme være tilfellet også i andre norske fjorder med lignende egenskaper.

Selv om en del fjordområder ble dekket av den store kartleggingen gjennomført i 2013-2015 (Frantzen og Måge, 2016), er det fortsatt veldig mange fjorder som ikke er undersøkt for kvikksølv i brosme. Og på grunn av potensialet for høyt inntak av selvfanget brosme for folk som fisker til eget forbruk, kan risikoen for å overskride TWI være høy selv om konsentrasjonene ikke er over grenseverdiene.

På bakgrunn av dette er det i 2024 gjennomført en kartlegging av miljøgifter i brosme fisket i tre fjorder som aldri tidligere, eller ikke på svært lenge, har blitt undersøkt for miljøgifter i brosme. Det finnes mange slike fjorder, men i 2024 valgte vi å undersøke brosme fisket i tre store fjorder på Nord-Vestlandet; Nordfjord, Storfjorden og Romsdalsfjorden.

Prøvene av brosmefilet ble analysert for metaller og PFAS, samt uorganisk arsen og metylkvikksølv. Brosme er mager fisk og akkumulerer lite organiske miljøgifter i fileten, men konsentrasjonene av organiske miljøgifter er høye i lever sammenlignet med andre torskefisk-arter som torsk og sei (Frantzen og Måge, 2016). Selv om lever antas å være lite brukt som mat, og Mattilsynet advarer mot å spise lever av selvfanget fisk tatt i kystområdene (Ikke spis fiskelever fra selvfangst | Mattilsynet), kan disse målingene gi en indikasjon på forurensningsnivået i de ulike områdene. Lever av et begrenset antall brosmer fra hver lokalitet ble derfor analysert for dioksiner, dioksinlignende PCB og polybromerte difenyletere (PBDE).

1.4 - Forkortelser

AB – Arsenobetain
AC – Arsenokolin
Ag – Sølv
As – Arsen
Cd – Kadmium
cm – centimeter
Co – Kobolt
Cr – Krom
Cu – Kobber
dl-PCB – Dioksinlignende polyklorerte bifenyler (summen av mono-orto og non-orto PCB)
DMA - Dimetylarsinat
EFSA – European Food Safety Authority EFSA | Trusted science for safe food (europa.eu)
EU – European Union
Fe – jern
FOSA – Perfluoroktylsulfonamid
g – gram
GC-MS – Gasskromatografi-massespektrometri
GC-MS/MS – Gasskromatografi-dobbelt massespektrometri
GC-ICPMS - Gasskromatografi- Induktivt koblet masse-plasma spektrometri
HBCD - Heksabromsyklodekan
Hg – Kvikksølv
HI – Havforskningsinstituttet
HPLC-ICPMS – Væskekromatografi - Induktivt koblet masse-plasma spektrometri
HRGC-HRMS – Høyoppløsende gasskromatografi – høyoppløsende massespektrometri
ICP-MS – Induktivt koblet masse-plasma spektrometri
kg – kilogram
LC-MS/MS – Væskekromatografi med kvadrupol massespektrometri
LC-QQQ - Væskekromatografi med trippel kvadrupol MS/MS
LB – Lowerbound: Ved konsentrasjoner under LOQ settes verdien lik 0
LOQ – Kvantifiseringsgrense. Den laveste konsentrasjonen av et stoff som en analysemetode kan måle med en gitt måleusikkerhet
MeHg - Metylkvikksølv
mg – milligram
µg – mikrogram
MMHg - Monometylkvikksølv
Mn – Mangan
Mo – Molybden
mo-PCB – mono-orto PCB
MU – måleusikkerhet
ng – nanogram
Ni – Nikkel
no-PCB – non-orto PCB
NVG-sild – Norsk vårgytende sild
Pb – Bly
PBDE – Polybromerte difenyletere; PBDE7 – Sum av syv PBDE (PBDE-28, -47, -99, -100,- 153, -154 og -183)
PCB – Polyklorerte bifenyler
PCB6 – Sum av seks ikke-dioksinlignende PCB (PCB-28, -52, 101, -138, -153 og -180)
PCB7 – Sum av syv PCB; PCB6 + PCB-118
PCDD – Polyklorerte dibenzodioksiner (dioksiner)
PCDF – Polyklorerte dibenzofuraner (furaner)
PCDD/F – Sum av PCDD og PCDF
PCDD/F+dl-PCB – Sum av PCDD/F og dl-PCB
PFAS – Per- og polyfluorerte alkylstoffer
PFBA - Perfluorbutylkarboksylsyre
PFBS - Perfluorbutylsylfonsyre
PFDA – Perfluordekylkarboksylsyre
PFDS – Perfluordekylsulfonsyre
PFDoDA – Perfluordodekylkarboksylsyre
PFDoDS – Perfluordodekylsulfonsyre
PFHpA - Prefluorheptylkarboksylsyre
PFHpS - Prefluorheptylsulfonsyre
PFHxA - Perfluorheksylkarboksylsyre
PFHxDA - Perfluorheksadekylkarboksylsyre 
PFHxS – Perfluorheksansulfonsyre
PFOA – Perfluoroktylkarboksylsyre
PFOS – Perfluoroktylsulfonsyre
PFNA - Perfluornonylkarboksylsyre
PFNS - Perfluornonylsulfonsyre
PFPeA - Perfluorpentylkarboksylsyre
PFPeS - Perfluorpentylsulfonsyre
PFTeDA – Perfluortetradekylkarboksylsyre
PFTrDA – Perfluortridekylkarboksylsyre
PFUnDA – Perfluorundekylkarboksylsyre
PFUnDS – Perfluorundekylsulfonsyre
SD – Standard deviation – standardavvik
SRM - Sertifisert referansemateriale
TAs – Totalarsen
TBBP-A – Tetrabrombisfenol A
TE – Toksiske ekvivalenter; engelsk TEQ – Toxic equivalents
TEF – Toksiske ekvivalensfaktorer
TETRA – Tetrametylarsoniumion
TMAO – Trimetylarsenoksid
TMAP - Trimetylarsoniopropianat
TWI – Tolerabelt ukentlig inntak
UAs – Uorganisk arsen
UB – Upperbound: Ved konsentrasjoner under LOQ settes verdien lik LOQ
ULOQ – Upper limit of quantification
VKM – Vitenskapskomiteen for mat og miljø - Vitenskapskomiteen for mat og miljø (vkm.no)
vv – våtvekt
Zn – Sink

2.1 - Prøvetaking kontrollprogrammet

Inspektører fra Mattilsynet tok ut prøver på kommersielle fiskemottak langs hele kysten i henhold til instruks og plan for prøvetaking utarbeidet av Mattilsynet seksjon for kjemisk mattrygghet i samarbeid med HI.

Oversikt over hvilke arter og antall prøver som var planlagt å tas ut, samt antall som faktisk ble tatt ut, i hver av de tre regionene region Nord, region Midt og region Sør og Vest, er vist i Tabell 1.

Hver prøve tatt ut i kontrollprogrammet besto av en samleprøve med prøvemateriale av muskelvev fra mellom tre og ti fisk. Antall prøver som er påkrevd i samleprøven, avhenger av størrelsen på det gjeldende partiet. Fra hver fisk ble det skåret ut et snitt (tilsvarende NQC hos laks) fra den midterste delen av fisken, i henhold til en gitt protokoll. For mindre fisk som mindre sild og makrell, ble hel sløyet fisk tatt ut. Inspektørene registrerte mål og vekt på fisken før de tok ut prøven. Prøver av atlantisk kveite besto ofte av materiale fra bare én fisk. For større kveite var instruksen at det kunne tas prøve lengst foran og bak på fisken. For brisling skulle det tas hel fisk, her ble det i to tilfeller tatt hel fisk og i ett tilfelle filet.

I prøvemottaket på HI ble prøven registrert i LIMS med medfølgende informasjon om prøveuttak, prøvens opprinnelse og vekt og lengde på fisken i samleprøven. Alt skinnfritt muskelvev fra hver fisk ble så dissekert ut, og deretter ble alt prøvemateriale som tilhørte en samleprøve samlet sammen og homogenisert, frysetørket og malt opp til et fint pulver. Deretter ble prøvematerialet fordelt til de ulike analysene.

Alle prøvene tatt ut i kontrollprogrammet ble analysert for metaller (kvikksølv, kadmium, bly, arsen m.fl.) og PFAS, mens bare de fete fiskeartene brisling, makrell, sild, atlantisk kveite og blåkveite, samt noen arter som ble tatt istedenfor kveite (breiflabb, uer, blåkveite, berggylt og rognkjeks), ble analysert for de fettløselige dioksiner og dioksinlignende PCB samt ikke-dioksinlignende PCB.

2.2 - Kartlegging - miljøgifter uten grenseverdi

Alle prøvene tatt ut i kontrollprogrammet ble analysert for uorganisk arsen i tillegg til totalarsen analysert sammen med kvikksølv, kadmium og bly. Prøver av kveite, torsk, hyse, sild og makrell ble i tillegg analysert for vannløselige organiske arsenformer med en ny metode utviklet ved HI. De fete/halvfete fiskeartene (brisling, sild, makrell, kveite, blåkveite), ble analysert for HBCD og TBBP-A ved underleverandør Eurofins. For bestemmelse av organisk arsen i sild og makrell, ble vått homogenisert prøvemateriale analysert, mens frysetørket materiale ble benyttet til analysen for de andre artene.

2.3 - Kartlegging - miljøgifter i brosme (og lange) fra fjorder

For å undersøke innholdet av miljøgifter i brosme fra Nordfjord, Storfjorden og Romsdalsfjorden, ble det planlagt å ta 25 brosmer fra to stasjoner i Romsdalsfjorden samt tre stasjoner i henholdsvis Storfjorden og Nordfjord, fordelt på indre og ytre deler av fjordsystemene. I praksis ble det tatt prøver fra to stasjoner i Romsdalsfjorden, tre i Nordfjord og fire ulike stasjoner i Storfjorden (Figur 1; Tabell 2).

På de fleste stedene ble fisket gjennomført av kystfisker Atle Geir Teige med «Delfin» og han fikk brosme i Nordfjord, Romsdalsfjorden og ved lokaliteten S1 Ytre Storfjorden. Fisket med line ble gjennomført i perioden 6. til 18. juli, og Nils Roar Hareide og Ørjan Sørstrønen Vabø ved Runde miljøsenter koordinerte arbeidet, tok imot og fryste fisken og sendte den frosne fisken til Bergen. I indre deler av Storfjorden (stasjon S2-S4) ble prøvene tatt av fisker Geir Egil Smenes med «Storseisund». Dette fisket med line ble gjennomført 28. juni, og han frøs selv ned og sendte fisken til Bergen.

Posisjonene hvor prøvene ble tatt er vist i Figur 1, og en oversikt over alle prøvene er gitt i Tabell 2. I Romsdalsfjorden og indre Storfjord ble det i tillegg til brosme tatt noen langer. 

Til sammen ble det tatt prøver av 165 fisk, hvorav 154 brosmer og 11 langer.

All fisken ble frosset hel før den ble sendt til HI i Bergen. I prøvemottaket ble fisken tint, og lengde og vekt ble bestemt. Deretter ble fisken åpnet opp og sløyd, og lever fra omtrent halvparten av fiskene ble homogenisert. Fisken ble deretter filetert, og skinnfri filet fra den ene siden av hver fisk ble homogenisert og frysetørket, og tørrstoffinnholdet ble bestemt.

Filet av hver enkelt brosme ble analysert for fettinnhold, metaller, metylkvikksølv, uorganisk arsen og PFAS, til sammen 154 prøver. Leverprøver fra til sammen 77 brosmer ble analysert for fettinnhold, dioksiner, PCB og PBDE. Filet av de 11 langene ble analysert for fettinnhold, metaller og metylkvikksølv, men ikke for uorganisk arsen eller PFAS, og det ble ikke tatt leverprøver av langene.

2.4 - Kjemisk analyse

Med unntak av analysene for HBCD og TBBP-A som ble utført ved Eurofins, ble alle analysene gjennomført ved HIs laboratorier, og de aller fleste analysene som er utført i prosjektet er akkreditert i henhold til ISO 17025. HI er Nasjonalt referanselaboratorium innen en rekke fagområder, deriblant metaller og persistente organiske miljøgifter (POPs), og deltar årlig på møter i regi av de Europeiske referanselaboratoriene (EURL). Alle metoder som benyttes er kvalitetssikret gjennom valideringsprosedyrer og deltakelse i ringtester, og for mange metoder også ved analyse av sertifiserte referansematerialer (SRM). En oversikt over de kjemiske analysene utført i dette prosjektet, med metodenummer, navn og akkrediteringsstatus, er gitt i Tabell 3.

2.4.1 - Tørrstoffinnhold ved frysetørking (metode 377)

Tørrstoffbestemmelse ble gjort ved å veie prøvene før og etter frysetørking. De fleste kjemiske analysene ble gjort på frysetørket materiale og deretter regnet tilbake til våtvekt ved hjelp av tørrstoffinnholdet. Unntakene var analyser av leverprøver, samt analyse av sild og makrell for organisk arsen, som ble utført på vått homogenisert prøvemateriale. Frysetørkmetoden er akkreditert for næringsmidler og fiskefor.

2.4.2 - Fettbestemmelse, 30 % isopropanol i etylacetat (metode 091)

Prøver som skulle analyseres for fettløselige organiske miljøgifter (samleprøver av filet og lever) ble analysert for fettinnhold. Våte, homogeniserte prøver ble ekstrahert med 30 % isopropanol i etylacetat. Ekstraksjonsmiddelet ble dampet av og fettet veid. Metoden definerer «fett» som den fraksjon som er løselig i 30 % isopropanol i etylacetat, primært upolare lipider. Metoden er akkreditert i henhold til ISO 17025. Kvantifiseringsgrense og måleusikkerhet er gitt i Tabell 4.

2.4.3 - Multielementanalyse (metode 197)

Metaller i fiskemuskel ble bestemt ved ICP-MS etter nedbryting i mikrobølgeovn som beskrevet av Julshamn m.fl. (2007). Følgende grunnstoffer ble kvantifisert: arsen, kadmium, kvikksølv, bly, sølv, kobber, jern, kobolt, sink, selen, mangan, vanadium, molybden, krom og nikkel. Metoden er akkreditert for kobber, sink, arsen, kadmium, kvikksølv, bly og selen. Kvantifiseringsgrenser er beregnet på tørr prøve for hvert av grunnstoffene, og LOQ og måleusikkerhet for de akkrediterte stoffene er gitt i Tabell 4. Riktigheten til metoden ble sikret ved analyse av SRM.

2.4.4 - Uorganisk arsen ved HPLC-ICPMS (metode 261)

Konsentrasjon av uorganisk arsen ble bestemt ved bruk av HPLC-ICPMS. Frysetørket prøve ble tilsatt 0,1 M HNO₃  i 3 % H₂O₂ og ekstrahert i vannbad ved 90 °C i 1 time. Uorganisk arsen består av arsenitt As(III) og arsenat As(V), og måles som summen av disse i den ekstraherte prøven ved å benytte anionbytter HPLC koblet til ICPMS. Konsentrasjonen av uorganisk arsen ble bestemt ved hjelp av ekstern standardkurve.

Metode 261 er basert på NS 16802:2016, og er akkreditert for marint biologisk vev og fôr. Metodens LOQ og måleusikkerhet er gitt i Tabell 4. For å sikre riktigheten til metoden ble det analysert SRM BCR-627 (tunfisk-muskelvev).

Tall på total mengde arsen (totalarsen) fås gjennom metode 197, og andelen uorganisk arsen av totalarsen ble beregnet og angitt i prosent.

2.4.5 - Organisk arsen med HPLC-ICPMS (kationbyttet) (metode 649)

Organiske vannløselige arsenforbindelser ble bestemt ved bruk av HPLC-ICPMS. De organiske arsenforbindelsene ble ekstraherert fra prøven ved å tilsette en løsning av metanol/vann, satt på vannbad i 30 minutter, før ekstraktene ble filtrert og fortynnet og analysert med ionebytter-HPLC-ICPMS. De organiske arsenforbindelsene (spesiene) ble separert ved bruk av kationbytterkromatografi, der kationiske forbindelser separeres ved deres bindinger til ladde ioner på stasjonærfasen. Kvantifisering av arsenforbindelsene ble utført ved bruk av eksterne kalibreringskurver av forbindelsene.

Metode 649 er ikke akkreditert, men validert og er basert på en metode utarbeidet ved HI av Tibon m.fl. (2021). Metoden er validert for bestemmelse av de kation-organiske arsenforbindelsene arsenobetain (AB), dimetylarsinat (DMA), trimetylarsinoksid (TMAO), arsenokolin (AC) og tetrametylarsoniumion (TETRA) i marint biologisk vev og fôr. 

Riktighet for metoden er 94 til 107 % basert på analyse av SRM BCR-627 (tunfisk-muskelvev). Metoden har blitt validert for TMAP, men ekstrapolert ved bruk av DMA som standard da det ikke finnes kommersiell standard av forbindelsen. Riktighet for TMAP er derfor basert på Tibon m.fl. (2021).

LOQ og måleusikkerhet for de ulike arsenforbindelsene som bestemmes er gitt i Tabell 4.

2.4.6 - Metyl- og totalkvikksølvbestemmelse ved GC-ICPMS (metode 390)

Metylkvikksølv ble bestemt ved bruk av isotopfortynning og GC-ICPMS. Prøven ble tilsatt isotopanriket spikeløsning av henholdsvis metylkvikksølv og uorganisk kvikksølv (¹⁹⁹Hg og ²⁰¹MMHg), og ekstrahert med tetrametylammoniumhydroksid på rotator. Løsningen ble pH-justert, tilsatt derivatiseringsreagens og derivatiserte kvikksølvforbindelser ble ekstrahert over i heksan. Heksanekstraktet ble analysert på GC-ICPMS og kvantifisert ved hjelp av isotopfortynning.

Metoden er basert på NS 16801:2016 og NMKL 202, og er akkreditert for sjømat, sjømatprodukter og fôr. For å sikre riktighet av metoden, ble SRM analysert.

Resultatet gis ut som metylkvikksølv og totalkvikksølv (sum av metylkvikksølv og uorganisk kvikksølv). Måleområde og måleusikkerhet for metylkvikksølv og totalkvikksølv ved to ulike konsentrasjonsnivåer er gitt i Tabell 4.

2.4.7 - PFAS med LC-MS/MS (metode 349)

Per- og polyfluorerte forbindelser (PFAS) ble bestemt ved bruk av LC-MS/MS. Innveid prøvemengde ble tilsatt merkede internstandarder og metanol og ekstrahert i ultralydbad. Etter sentrifugering ble supernatanten dekantert over i en sprøyte og filtrert gjennom 0,45 µm nylonfilter før vann ble tilsatt etterfulgt av opprensing på ASPEC. Prøvene ble tilsatt gjenvinningsstandard og til slutt analysert på LC-HRMS (Orbitrap-MS, Exploris 120, Thermo Scientific) eller LC-QQQ (MS/MS, 6495, Agilent Tehcnologies). Kvantifisering ble gjort ved hjelp av massemerkete internstandarder og analyttene rapportert som anioner. Tabell 5 viser forbindelsene som kan kvantifiseres med metoden.

Metoden bestemmer 22 ulike PFAS-forbindelser og sum PFAS4, og er akkreditert for PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS og summen av disse fire (Sum PFAS4). De øvrige analyttene er uakkreditert, men validert. Bruken av to ulike instrumenter (LC-HRMS og LC-QQQ) gir ulik LOQ for de fleste analyttene, som vist i Tabell 5. LOQ for de akkrediterte forbindelsene var alle lavere enn grenseverdiene som gjelder for disse forbindelsene.

Riktighet ble vurdert i valideringen ved å analysere prøver tilsatt kjent mengde av analyttene. Riktighet ble beregnet som prosentvis gjenfinning av tilsatt mengde og er godkjent for den enkelte analytt for konsentrasjoner mellom LOQ og ULOQ (nedre og øvre kvantifiseringsgrense) for hvert av analyseinstrumentene. Riktighet ble også vurdert ut fra analyse av SRM IRMM-427 (fish tissue) fra Joint Research Centre (JRC) og analyse av to ringtestprøver fra QUASIMEME, hhv. «bream tissue» og «mussel tissue». Analyse av SRM og ringtestmateriale viste tilfredsstillende resultat for begge analyseinstrumentene.

Presisjon er beregnet som intern reproduserbarhet i spikeforsøk for de ulike matrisegruppene. Krav til presisjon er oppfylt for alle analytt-/matrisekombinasjoner innenfor det fastsatte måleområdet for hvert av instrumentene.

I dette prosjektet ble alle brosmeprøvene fra kartleggingen analysert med samme instrument, LC-QQQ, for å kunne sammenligne resultatene. Prøvene fra kontrollprogrammet ble analysert med enten LC-HRMS eller LC-QQQ, da hovedformålet var å kontrollere at prøvene var innenfor grenseverdiene. LOQ og måleusikkerhet for hver av de analyserte PFAS-forbindelsene på hvert av de to instrumentene er gitt i Tabell 5.

2.4.8 - Dioksiner, PCB og PBDE (metode 292)

Filet- og leverprøver ble ekstrahert, renset og analysert for dioksiner og furaner, PCB og PBDE. PCDD, PCDF og non-orto PCB ble bestemt på HRGC-HRMS og mono-orto PCB, PCB6 og PBDE ble bestemt på GC-MSMS. Alle konsentrasjoner ble beregnet ved hjelp av isotopfortynning og intern standard. Metoden kvantifiserer ti ulike kongenere av PBDE, inkludert syv kongenere som summeres til en sum PBDE7 (PBDE-28, 47, 99, 100, 153, 154 og 183). I tillegg kvantifiseres PBDE-66, 119, og 138. Metoden kvantifiserer også seks ikke-dioksinlignende PCB, PCB6 (PCB-28, 52, 101, 138, 153 og 180). Videre kvantifiserer metoden syv ulike dioksiner, ti furaner, fire non-orto PCB og åtte mono-orto PCB. For dioksiner, furaner og dioksinlignende PCB ble toksiske ekvivalentverdier (TE), beregnet ved å multiplisere konsentrasjonene med kongenernes toksiske ekvivalensfaktorer (TEF-2005) (Van den Berg m.fl., 2006). Beregningen av kongenersummer blir utført etter en "upper bound" prosedyre, hvor konsentrasjoner av kongenere under LOQ blir satt lik LOQ. Metoden er akkreditert i henhold til ISO 17025:2017, og analysekvaliteten overvåkes jevnlig ved deltakelse i ringtester og ved analyse av sertifiserte prøver. Kvantifiseringsgrenser og måleusikkerhet for de ulike stoffgruppene er oppgitt i Tabell 4.

2.4.9 - HBCD og TBBP-A (Eurofins metode nr. GFB71 og GFB86)

Heksabromcyclodekan (HBCD) ble bestemt på vått materiale hos underleverandør Eurofins med LC-MS/MS. Tre ulike HBCD-kongenere ble bestemt, α-HCBD, β-HBCD og γ-HBCD, samt lowerbound-summen av disse. Tetrabrombisfenol-A (TBBP-A) ble også bestemt hos Eurofins med LC-MS/MS. Kvantifiseringsgrenser og måleusikkerhet for de ulike analyttene er gitt i Tabell 4.

2.4.10 - Tabeller over analyser utført samt akkrediteringsstatus

a) Måleusikkerhet (MU) ved kons. >10xLOQ. For lavere kons.er MU 70% for Hg og 40 % for andre gr.stoff
b) Opp til 0,03 mg/kg: 35 % – høyere 25 %
c) Opp til 0,08 mg/kg: 45 % - høyere 25 %
d) Avhengig av konsentrasjonsnivå (for hver kongener)
e) Avhengig av analytt (kongener)
f)  Avhengig av konsentrasjonenivå
g) For fet fisk

* Screening deteksjonsgrense. Funn over grensen må bekreftes på LC-HRMS

3.1 - Kontrollprogrammet

3.1.1 - Kvikksølv, kadmium og bly

Nivået av kvikksølv i samleprøvene tatt ut i kontrollprogrammet varierte fra 0,012 til 0,71 mg/kg våtvekt, med lavest konsentrasjon i en prøve av hyse tatt ut i region Nord, og høyest i en prøve av brosme tatt ut i region Sør og Vest (Tabell 6, Tabell 23). To prøver hadde et kvikksølvnivå over grenseverdien på 0,5 mg/kg våtvekt. Det var én prøve av brosme (tre fisk) tatt ut hos Nordhordaland Fisk i Kalvåg, fisket i område 28/04 i juni 2024, og én prøve av lange (fem fisk) tatt ut hos Brimo fiskeforedling AS, fisket på grensen mellom Meløy og Gildeskål i Nordland i november 2024. De tre brosmene var ikke spesielt store, mens de fem langene var svært store, i gjennomsnitt 1,08 meter og 10,3 kg.

Alle andre prøver var godt under de respektive grenseverdiene som gjelder for kvikksølv, og også under den laveste grenseverdien som gjelder for mange av artene, på 0,3 mg/kg.

Breiflabb var arten med høyest median kvikksølvkonsentrasjon, 0,22 mg/kg våtvekt, fulgt av brosme med 0,20 mg/kg og lange med 0,14 mg/kg (Tabell 6, Figur 2). Brosme hadde størst spredning i kvikksølvkonsentrasjon (Figur 2). Av artene som det ble tatt mer enn én prøve av, hadde brisling, makrell og sild de laveste gjennomsnittlige kvikksølvkonsentrasjonene. Kvikksølvnivået var svært lavt både i prøven av blåkveite og i prøven av rognkjeks (Tabell 5).

Sammenlignet med tilgjengelige data på kvikksølv i ulike fiskearter, stemmer resultatene på kvikksølv i de undersøkte fiskeartene godt (Frantzen and Maage, 2016; Kögel m.fl., 2021; Nilsen m.fl., 2012, 2013;

Frantzen m.fl., 2015, 2020, 2024a; Julshamn m.fl., 2011, 2013a,b; Nilsen og Måge, 2016; Sjømatdata | hi.no). Et av unntakene er atlantisk kveite, der kvikksølvkonsentrasjonene funnet i denne undersøkelsen er relativt lave sammenlignet med resultatene fra basisundersøkelsen og annen overvåkning (Nilsen m.fl., 2016, 2019a,b, 2020; Sjømatdata | hi.no). En mulig forklaring på dette kan være at kveitene tatt ut i dette kontrollprogrammet, var relativt små med gjennomsnittsstørrelser under 8 kg i alle prøvene så nær som én.

Figur 3 viser for hver art hvordan kvikksølvkonsentrasjonene varierte mellom regionene, for de artene som det ble tatt prøver av i mer enn en region. Det var en økning fra region Nord og sørover for brosme, kveite og torsk, mens for lange var det høyest mediankonsentrasjon i nord, med stor spredning. For sei var det høyest konsentrasjoner i region Midt og lavest i region Nord. For makrell, sild og hyse var det ingen klare forskjeller mellom regionene.

Noen av forskjellene, eller mangel på forskjeller, i kvikksølvnivå mellom regionene, kan skyldes ulik størrelse på fisken. Kvikksølvkonsentrasjon øker ofte med fiskens alder og størrelse fordi kvikksølv akkumuleres over tid. I Figur 4 er kvikksølvkonsentrasjon plottet mot gjennomsnittsvekt for hver art og hver region. Ofte varierer størrelsen på fisken innenfor en art mye mellom regionene. For eksempel var seien i prøvene størst i region Midt, middels i region Sør og Vest og minst i region Nord, i likhet med kvikksølvkonsentrasjonene. Størrelse var altså trolig årsaken til variasjonen mellom regionene i kvikksølvkonsentrasjon hos sei. Prøven av lange fra Nordland som hadde kvikksølvnivå over grenseverdi, hadde også svært stor gjennomsnittsvekt, mens alle de andre langeprøvene fra alle tre regioner hadde både mye mindre snittvekt og lavere kvikksølvnivå.

Forskjeller i størrelse kan imidlertid ikke forklare alle forskjeller i kvikksølvkonsentrasjoner mellom regionene. Kveite fra region Midt hadde klart høyere kvikksølvnivå enn kveite fra region Nord, selv om prøvene fra disse to regionene var innenfor samme størrelsesspekter. Også for torskeprøver tatt ut i region Sør og Vest, var det tydelig at disse hadde høyere kvikksølvnivå enn torsk fra Nord og Midt, uavhengig av størrelse. Og torsken fra region Midt var både mindre i størrelse og hadde høyere kvikksølvkonsentrasjoner enn torskeprøvene tatt ut i region Nord.

For sild fra region Sør og Vest, som i henhold til Figur 3 ikke hadde betydelig høyere kvikksølvkonsentrasjoner enn sild fra Midt og Nord, viser Figur 4 at kvikksølvnivået i prøvene tatt ut i region Sør og Vest, ved samme gjennomsnittsstørrelse var høyere enn i prøvene som var tatt ut i region Midt og Nord. Silden tatt ut i region Sør og Vest var trolig mest Nordsjøsild, mens de som var tatt ut i Midt og Nord sannsynligvis hovedsakelig var norsk vårgytende (NVG-) sild. Også for makrell var det antydning til at kvikksølvnivået var høyere i region Sør og Vest enn i region Midt og Nord, selv ved samme størrelse, men forskjellen var ikke like tydelig.

For brosme var det klart høyere kvikksølvnivå i prøver fra region Midt enn region Nord, uavhengig av størrelse. Brosme fra region Sør og Vest var generelt større og hadde høyere kvikksølvkonsentrasjoner enn brosme tatt ut lenger nord, men her var det ingen positiv sammenheng mellom størrelse og kvikksølvnivå. Brosmeprøven som hadde kvikksølvnivå over grenseverdien, hadde lavest gjennomsnittsvekt av alle brosmeprøvene tatt ut i region Sør og Vest. Her var det trolig andre faktorer enn størrelse som hadde større betydning for variasjonen i kvikksølvnivå, som for eksempel hvor brosmene var fisket.

Kadmiumkonsentrasjonen i prøvene varierte fra <0,0006 mg/kg til 0,028 mg/kg, med den høyeste konsentrasjonen målt i en prøve av makrell (Tabell 7). Ingen prøver hadde konsentrasjoner over grenseverdien på 0,05 mg/kg som gjelder de fleste fiskearter, eller 0,1 mg/kg som gjelder for enkelte arter inkludert makrell. I de fleste prøvene av de fleste artene analysert her, var kadmiumkonsentrasjonene under LOQ, men prøver av makrell, brisling og sild hadde i de aller fleste tilfellene målbare kadmiumkonsentrasjoner. Mediankonsentrasjonen av kadmium var høyest hos makrell, med 0,016 mg/kg, fulgt av brisling med 0,015 mg/kg og sild med 0,006 mg/kg. I tidligere undersøkelser har vi funnet tilsvarende konsentrasjoner av kadmium i disse fiskeartene. I basisundersøkelsen for makrell var samlet gjennomsnitt for kadmium 0,015 mg/kg våtvekt (Frantzen m.fl., 2024a). I basisundersøkelsen for sild var gjennomsnittlig kadmiumkonsentrasjon 0,010 mg/kg våtvekt (Frantzen m.fl., 2015). Og brisling kartlagt i 2010 hadde gjennomsnittlige kadmiumkonsentrasjoner mellom 0,003 og 0,016 mg/kg i ulike områder (Julshamn m.fl., 2011). Det kan se ut som om pelagisk, planktonspisende fisk har høyere kadmiumnivåer enn bunnlevende arter.

Bly viste svært lavt nivå i alle artene, med konsentrasjoner under LOQ (<0,003 - <0,010 mg/kg våtvekt) i 191 av 195 analyserte prøver. De fire prøvene med målbare konsentrasjoner hadde konsentrasjoner på 0,009 og 0,010 mg/kg. Dette var én prøve av hver av artene breiflabb, hyse, brisling og atlantisk kveite. Alle blyverdiene var langt under grenseverdien for bly på 0,3 mg/kg våtvekt.

Resultatene for andre metaller som ikke har grenseverdi, men som ble analysert sammen med kvikksølv, kadmium og bly i multielementmetoden, er gitt i vedlegget (Tabell 24).

3.1.2 - Per- og polyfluorerte alkylstoffer

Alle prøvene i kontrollprogrammet ble analysert for PFAS, og ingen av dem hadde konsentrasjoner over grenseverdiene som gjelder for PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS og summen av disse, sum PFAS4 (Tabell 8). PFHxS var under LOQ på 0,1 µg/kg våtvekt i alle prøvene. PFOA var under LOQ på 0,1 eller 0,2 µg/kg i alle prøvene bortsett fra én prøve av brisling som hadde en målbar verdi på 0,18 µg/kg. Fem prøver hadde målbare, men lave konsentrasjoner av PFNA.

PFOS var også under LOQ i mange prøver, men her var det mange flere prøver med målbare verdier enn for de andre tre forbindelsene. Konsentrasjonene av PFOS varierte fra <0,1 til 0,98 µg/kg, med den høyeste verdien i en prøve av brisling. Kveite hadde målbare konsentrasjoner av PFOS i ti av 13 prøver, og en gjennomsnittskonsentrasjon på 0,24 µg/kg. Torsk hadde målbare PFOS-konsentrasjoner i 12 av 21 prøver, og en gjennomsnittsverdi på 0,19 µg/kg.

Sum PFAS4 er summen av PFOS, PFOA, PFNA og PFHxS, der verdier under LOQ er satt lik 0. Brisling hadde den høyeste enkeltverdien av sum PFAS4, med 1,3 µg/kg i én av prøvene, men sum PFAS4 var null i de andre to prøvene. Brislingprøven med den høyeste konsentrasjonen var tatt fra et parti fisket i Nordfjord. Kveite hadde en gjennomsnittlig sum PFAS4 på 0,21 µg/kg og torsk et gjennomsnitt på 0,12 µg/kg, mens alle andre arter hadde lavere gjennomsnittsverdier. Hyse hadde imidlertid en av de høyeste maksverdiene med 0,44 µg/kg. Berggylt og blåkveite, der det bare ble målt én prøve av hver, hadde konsentrasjoner av både PFOS og sum PFAS4 på henholdsvis 0,23 og 0,41 µg/kg.

I 2023 analyserte vi i Mattilsynets villfiskprogram en rekke fiskearter for PFAS, med analyse gjennomført av Eurofins med lavere LOQ-verdier for mange av stoffene (Frantzen m.fl., 2024c). Siden LOQ-ene er så ulike i de to analysemetodene, blir sum PFAS4 vanskelig å sammenligne, men det er mulig å sammenligne enkeltstoffene. Blåkveiteprøven analysert her hadde høyere konsentrasjon av PFOS enn blåkveite analysert i 2023. Hyse hadde konsentrasjoner i noenlunde samme område i de to prosjektene, men med noen høyere enkeltverdier for PFNA i 2023. Kveite hadde omtrent samme gjennomsnittskonsentrasjoner i dette kartleggingsprogrammet som det som ble målt i 2023 i kveite fra andre områder enn Sklinnadjupet. Konsentrasjonene av enkeltstoffene målt i sei i 2023 var for det meste lavere enn våre LOQ, som vi også fant her. For torsk var konsentrasjonen av alle enkeltstoffene målt i 2023 i samme område som nå (PFOS) eller under våre LOQ-verdier (alle andre stoffer).

Resultatene for andre PFAS-forbindelser enn de som er satt grenseverdi for, er gitt i vedlegget (Tabell 25). Av disse var det FOSA, PFHxDa og PFBS som hadde mer enn én prøve med målbar verdi. PFHxA var over LOQ i én prøve av Nordsjøsild, og denne hadde en konsentrasjon på hele 1,3 µg/kg våtvekt.

^AGrenseverdi som gjelder for enkelte arter, her kun brisling
^BDet var målbare konsentrasjoner med verdi mellom minste og største <LOQ-verdi.

3.1.3 - Dioksiner og dioksinlignende PCB

Resultatene for sum dioksiner, sum dioksinlignende PCB (dl-PCB) og sum dioksiner og dl-PCB i de artene som ble analysert for dette er vist i Tabell 9, Tabell 10 og Tabell 11. Atlantisk kveite, makrell, sild og brisling var artene som i utgangspunktet skulle analyseres for disse fettløselige organiske miljøgiftene, men i tillegg ble noen av artene som ble tatt ut i stedet for kveite, det vil si breiflabb, uer, blåkveite, berggylt og rognkjeks, analysert for disse stoffene.

Gjennomsnittlig konsentrasjon av sum dioksiner og dl-PCB varierte fra 0,052 ng TE/kg i breiflabb til 1,4 ng TE/kg i rognkjeks, men bare henholdsvis to og én prøve(r) av disse artene ble analysert. Brisling, der tre prøver ble analysert, hadde en gjennomsnittskonsentrasjon på 1,1 ng TE/kg og den høyeste enkeltverdien av sum dioksiner og dl-PCB på 1,7 ng TE/kg. Alle prøvene hadde konsentrasjoner langt under grenseverdien som gjelder for dioksiner og dl-PCB i sjømat, på 6,5 ng TE/kg våtvekt. Brislingprøvene som ble analysert som filet hadde den høyeste konsentrasjonen, mens de som ble analysert som hel fisk hadde noe lavere konsentrasjoner, selv om fettinnholdet var høyere i prøvene av hel brisling enn i prøven av brislingfilet.

Også sum dioksiner var godt under grenseverdien på 3,5 ng TE/kg våtvekt i alle prøvene, med den høyeste konsentrasjonen i en prøve på 0,84 ng TE/kg, målt i makrell (Tabell 10). Det høyeste «gjennomsnittet» for en art var også her hos rognkjeks (kun én prøve), med 0,50 ng TE/kg.

Blant artene der det ble tatt ut flere enn én prøve, var det brisling som hadde høyest gjennomsnittskonsentrasjon av både sum dioksiner og dl-PCB, sum dioksiner og sum dl-PCB (Tabell 9, Tabell 10, Tabell 11), fulgt av makrell, sild og atlantisk kveite. Konsentrasjonene av sum dioksiner og dl-PCB målt i brisling i dette prosjektet er på omtrent samme nivå som det som har vært målt i brisling tidligere, eller litt lavere (Julshamn m.fl., 2011; Sjømatdata | hi.no). Det at to av de tre brislingprøvene ble analysert som hel fisk, ikke bare ren muskel slik som hos sild, makrell og kveite, kan ikke være forklaringen på de relativt høye verdiene sammenlignet med disse andre artene, siden det var filetprøvene av brisling som hadde høyest konsentrasjoner tross lavere fettinnhold.

Konsentrasjonene av sum dioksiner og dl-PCB målt i atlantisk kveite i kontrollprogrammet var lave sammenlignet med kveite analysert i basisundersøkelsen i 2016-2018, der gjennomsnittet for alle områder for den magre delen av fileten var 1,4 ng TE/kg våtvekt (Nilsen m.fl., 2016). Selv om det var en relativt mager del av kveitefileten som ble analysert i basisundersøkelsen («B-snitt»), var fettinnholdet betydelig høyere der, med et snitt på 4,6 g/100 g. Kveitene tatt ut i kontrollprogrammet hadde et gjennomsnittlig fettinnhold på 1,2 g/100 g og en maksverdi på 1,8 g/100 g. Dessuten var fisken tatt ut her mye mindre enn fisken i basisundersøkelsen, med en snittvekt på 5,6 kg her mot 24 kg i basisundersøkelsen. Så en kombinasjon av mindre størrelse på fisken og lavere fettinnhold i det prøvematerialet som ble tatt ut og analysert, kan trolig bidra til å forklare de lave nivåene målt i kveite i kontrollprogrammet. 

Makrell og sild var de to artene som det ble analysert flest prøver av. Makrell hadde litt høyere gjennomsnittlig konsentrasjon av sum dioksiner og dl-PCB enn sild, med snitt på henholdsvis 0,64 og 0,51 ng TE/kg våtvekt. Det var kun sum dl-PCB som utgjorde forskjellen, da sum dioksiner var nesten helt lik (Tabell 9). Gjennomsnittlig konsentrasjon av sum dl-PCB var 0,37 ng TE/kg i makrell og 0,25 ng TE/kg våtvekt i sild.

For makrell var gjennomsnittskonsentrasjonen av sum dioksiner og dl-PCB målt her litt lavere enn det som ble målt i basisundersøkelsen (2007-2009) og i oppfølgende overvåking (2012-2022) (Sjømatdata | hi.no). I den oppfølgende overvåkingen av makrell har det alltid vært inkludert prøver fra Skagerrak, der nivået av disse stoffene er betydelig høyere (Frantzen m.fl., 2010), og det kan muligens forklare at nivået målt her er gjennomsnittlig lavere.

For sild har vi to ulike bestander, NVG-sild med hovedutbredelse i Norskehavet og Nordsjøsild med hovedutbredelse i Nordsjøen. I dette prosjektet ble det tatt ut prøver fra begge bestandene. Noen av prøvene var merket «NVG-sild», noen «Nordsjøsild», og noen bare «sild». For enkelhets skyld er alt kalt «sild» i denne rapporten. Også i Sjømatdata er bestandene slått sammen og også for sild er konsentrasjonene av dioksiner og dl-PCB lavere her enn det som er målt tidligere, i basisundersøkelsene og i oppfølgende overvåking (Frantzen m.fl., 2009, 2011, Duinker et al., 2012; Sjømatdata | hi.no; Forurensning i norsk vårgytende sild i Norskehavet; Forurensning i nordsjøsild - Miljøstatus - Norges klima- og miljømål). Unntaket er det siste året, 2023, da gjennomsnittskonsentrasjonen var 0,56 ng TE/kg våtvekt (Sjømatdata | hi.no).

Det var lite variasjon mellom regionene i konsentrasjon av dioksiner eller dioksinlignende PCB (Figur 5). For kveite var det høyere maksverdi og større spredning i region Nord enn region Midt.

For makrell var det høyest konsentrasjoner av sum dioksiner i region Nord, litt lavere i Midt og lavest i region Sør og Vest (Figur 5), mens sum dl-PCB så ut til å være høyest i Nord og noe lavere og likt mellom regionene Midt og Sør og Vest. Det var imidlertid stor spredning blant prøvene fra Sør og Vest, der den høyeste konsentrasjonen av dl-PCB ble målt.

For sild var det svært likt mellom de tre regionene, men for sum dioksiner var det noe lavere medianverdi i prøver fra region Midt enn i prøver fra både region Nord og region Sør og Vest.

Innenfor hver av artene var det svakt positive, men nesten ingen signifikante, korrelasjoner mellom fiskens størrelse (gjennomsnittsvekt og -lengde på fisken i samleprøven) og konsentrasjoner av sum dioksiner og sum dioksinlignende PCB (Figur 6, Figur 41, Figur 42, Figur 43). Den eneste korrelasjonen som var signifikant (r = 0,93, p < 0,05), var mellom konsentrasjonen av sum dl-PCB i kveite og gjennomsnittsvekt på fisken (som for kveite ofte var vekten av én enkelt fisk).

For sild var det en positiv korrelasjon mellom fettinnholdet i prøven og sum dioksiner (Figur 7; r = 0,44, p<0,05). Det samme var også tilfelle for kveite (r = 0,8, p<0,05), men ikke for makrell. Dioksinlignende PCB viste ingen signifikant sammenheng med fett (Figur 7), selv om det for kveite så ut til å være en positiv sammenheng. Siden dioksiner og PCB-er er fettløselige forbindelser, er det ofte forventet at det skal være en positiv sammenheng. Men det motsatte kan være tilfellet, dersom en har så høyt fettinnhold at en får en «fortynning» av miljøgiftene, noe som en gjerne ser ved fettinnhold over ca. 10 % (Ho m.fl., 2023). Dette kan være en årsak til de svake sammenhengene mellom fettinnhold og miljøgifter som vi finner her.

På tross av svake korrelasjoner, kan størrelse og fettinnhold på fisken likevel forklare noen av forskjellene mellom regionene, eller mangel på forskjeller mellom regionene. Grunnen til at kveite fra region Nord inneholdt noe høyere nivå av sum dioksiner sammenlignet med region Midt, kan være at fisken i Nord var jevnt over både større og fetere enn i region Midt. 

For makrell var det i region Nord bare tatt ut prøver med stor gjennomsnittsstørrelse, mens det var større spredning i størrelse blant prøvene fra regionene Midt og Sør og Vest (Figur 40, Figur 42, FIgur 43). Dette kan forklare hvorfor makrell fra Nord hadde noe høyere konsentrasjon av sum dl-PCB og mindre variasjon i konsentrasjonene enn makrell tatt ut i de to andre regionene (Figur 5).

Snittvekten av silden fra region Nord og Midt var generelt større enn den fra region Sør og Vest (Figur 40). Prøvene tatt ut i dette programmet var delvis merket som «NVG-sild», «Nordsjøsild» eller bare «sild», men det er sannsynlig at mesteparten av prøvene tatt ut i region Nord og Midt var NVG-sild, mens silden fra Sør og Vest i hovedsak var Nordsjøsild. NVG-sild blir generelt større og eldre enn nordsjøsild. Noe lavere nivå av sum dioksiner i sild fra region Midt enn i de to andre regionene kan ha sammenheng med et lavere fettinnhold i sild fra region Midt sammenlignet med silden fra region Nord og region Sør og Vest (Figur 40). Fettinnholdet hos sild varierer mye i løpet av året og på ulikt vis for de to bestandene (Frantzen m.fl., 2011, Duinker m.fl., 2012). Årstidsvariasjonene som påvirkes av mattilgang og gytesyklus, påvirker også nivået av miljøgifter.

3.1.4 - Ikke-dioksinlignende PCB, PCB6

Resultatene for sum ikke-dioksinlignende PCB (sum PCB6) i de artene som ble analysert for dette er vist i Tabell 12. Variasjonen følger omtrent samme mønster som for dioksiner og dioksinlignende PCB.

Gjennomsnittlig konsentrasjon av sum PCB6 varierte fra 0,29 µg/kg våtvekt i breiflabb til 7,1 µg/kg i brisling. Brisling hadde også den høyeste enkeltverdien for sum PCB6 med 13 µg/kg. Alle prøvene hadde konsentrasjoner langt under grenseverdien som gjelder for sum PCB6 i sjømat, på 75 µg/kg våtvekt. Andre arter med forholdsvis høyt nivå, men der det bare ble tatt ut en enkelt prøve, var rognkjeks (5,9 µg/kg) og blåkveite (2,4 µg/kg).

Blant artene der det ble tatt ut flere enn én prøve, var det brisling som hadde høyest gjennomsnittskonsentrasjon av sum PCB6, fulgt av makrell og sild med nokså likt nivå, og atlantisk kveite. Konsentrasjonene av sum PCB6 målt i brisling i dette prosjektet er på samme nivå som eller lavere enn det som har vært målt i brisling tidligere (Julshamn m.fl., 2011; Sjømatdata | hi.no). Det at to av de tre brislingprøvene ble analysert som hel fisk, ikke bare ren muskel slik som hos sild, makrell og kveite, er trolig ikke  forklaringen på de relativt høye verdiene sammenlignet med disse andre artene, siden det var filetprøvene av brisling som hadde høyest konsentrasjoner tross lavere fettinnhold. 

Konsentrasjonene av PCB6 i kveite var svært lave sammenlignet med kveite analysert i basisundersøkelsen i 2016-2018, der gjennomsnittet for alle områder for den magre delen av fileten (B-snitt) var 10 µg/kg våtvekt (Nilsen m.fl., 2016). Som under diskusjon av dioksiner og dl-PCB (kap. 3.1.3.) var fettinnholdet i prøvene betydelig lavere enn i basisundersøkelsen, og fisken var mindre i størrelse. Kombinasjon av liten fisk og lavt fettinnhold i prøvene er trolig forklaringen på de lave nivåene funnet i kveite i kontrollprogrammet 2024.

Makrell og sild hadde omtrent like konsentrasjoner av sum PCB6, med snitt på henholdsvis 3,4 og 3,1 µg /kg våtvekt (Tabell 12). For makrell var gjennomsnittskonsentrasjonen av sum PCB6 stort sett noe lavere enn det som ble funnet i basisundersøkelsen (2007-2009) og i oppfølgende overvåking (2012-2022) (Sjømatdata | hi.no). I den oppfølgende overvåkingen har det alltid vært inkludert prøver fra Skagerrak, der nivået av disse stoffene i makrell er betydelig høyere (Frantzen m.fl., 2010), og det kan muligens forklare at nivået målt i kontrollprogrammet er gjennomsnittlig lavere.

Også for sild var konsentrasjonene av sum PCB6 målt i kontrollprogrammet 2024 stort sett litt lavere enn det som er målt i basisundersøkelsene og i oppfølgende overvåking (Frantzen m.fl., 2009, 2011, Duinker m.fl., 2012; Sjømatdata | hi.no; Forurensning i norsk vårgytende sild i Norskehavet; Forurensning i nordsjøsild - Miljøstatus - Norges klima- og miljømål).

Det var liten variasjon mellom regionene i konsentrasjon av sum PCB6 i kveite, makrell og sild (Figur 8).

For kveite var det en klar positiv sammenheng mellom gjennomsnittsvekten på fisken og konsentrasjonen av sum PCB6 (Figur 9), som det også var for sum dl-PCB (Figur 6). I makrell og sild var det svake sammenhenger mellom størrelse og konsentrasjoner av PCB6 (Figur 9), og litt bedre sammenhenger når resultatene fra hver region ble plottet for seg (Figur 10).

Figur 10 viser at sild tatt ut i region Sør og Vest hadde generelt litt høyere konsentrasjoner enn sild tatt ut i Nord og Midt ved samme størrelse. Men fordi det var flere større sild i prøvene fra Nord og Midt, var det likevel ikke vesentlig forskjell mellom regionene i konsentrasjon av sum PCB6 (Figur 8). Også for makrell lå nivået av sum PCB6 i prøver fra Sør og Vest litt høyere enn prøver fra Midt ved samme størrelse. Men her var det ikke et like klart skille mellom regionene.

Det var ingen klare sammenhenger mellom konsentrasjon av sum PCB6 og fettinnhold (Figur 9). Det var det heller ikke selv om dataene ble delt inn etter region (ikke vist). Forklaringen på dette er tilsvarende som diskutert for dioksiner og dl-PCB i kap. 3.1.3.

3.2 - Kartlegging - miljøgifter uten grenseverdi

3.2.1 - Arsen og arsenspesiering

Av samleprøvene av villfisk tatt ut i kontrollprogrammet, ble alle analysert for totalarsen og uorganisk arsen, og 83 prøver ble også analysert for organiske arsenformer. Resultatene er oppsummert i Tabell 13 og Tabell 14. Det var som forventet svært lave konsentrasjoner av uorganisk arsen i alle fiskeartene, til sammen 70 % av prøvene var under LOQ (<0,001 mg/kg vv) og andelen uorganisk arsen av totalarsen var godt under 1 % (fra 0,01 til 0,4 %) (Tabell 13). Også artene med de høyeste konsentrasjonene av totalarsen, som breiflabb med et snitt på 20 mg/kg og kveite med snitt på 9,3 mg/kg, hadde ikke kvantifiserbare nivåer av uorganisk arsen. Makrell hadde høyest konsentrasjon av uorganisk arsen, opp til 0,020 mg/kg våtvekt og en median på 0,0072 mg/kg som utgjorde 0,4 % av totalarsen.

De lave konsentrasjonene av uorganisk arsen i alle prøvene av villfisk bekrefter de svært lave nivåene som har vært dokumentert tidligere, i 2023 (Frantzen m.fl., 2024c) og i 2010 (Julshamn m.fl., 2012), og gir ytterligere dokumentasjon på at det er generelt lave konsentrasjoner av uorganisk arsen i filet av villfanget fisk.

Konsentrasjoner av de ulike organiske arsenforbindelsene, inkludert arsenobetain, arsenokolin og dimetylarsinat, er vist i Tabell 14. De fleste av de organiske arsenforbindelsene, med unntak av arsenobetain, var under LOQ i de fleste prøvene, og når det var målbare konsentrasjoner, var nivået som oftest svært lavt.

Kveite hadde høyest konsentrasjon av arsenobetain, med et gjennomsnitt på 7,3 mg/kg våtvekt, mens totalarsen var gjennomsnittlig på 8,7 mg/kg (Tabell 14). Arsenobetain utgjorde i snitt 86 % av totalarsen for kveite (mellom 43 og 100 %; Figur 11). For torsk var gjennomsnittlig konsentrasjon av arsenobetain 4,8 mg/kg våtvekt, som utgjorde i snitt 73 % (45 – 100 %) av en gjennomsnittlig totalarsenkonsentrasjon på 6,9 mg/kg våtvekt. For hyse var gjennomsnittskonsentrasjonen av arsenobetain 3,9 mg/kg, som utgjorde i snitt 71 % av total arsenet (33 – 98 %). Kveite og torsk hadde ikke målbare konsentrasjoner av andre organiske arsenforbindelser, mens noen prøver av hyse hadde lave, men målbare, konsentrasjoner av DMA og TETRA. En andel av arsenet i disse fiskeartene er ikke identifisert (ukjent) ved bruk av analysemetodene benyttet (Figur 11). Metoden for organiske arsenformer ekstraherer og kvantifiserer kun de vannløselige arsenformene, og det er derfor mulig at en andel av arsen i disse prøvene er arsenolipider.

Makrell og sild hadde lavere konsentrasjoner av totalarsen (0,1-2,8 mg/kg), og lavere konsentrasjoner av arsenobetain, med gjennomsnitt på 0,11 mg/kg for makrell og 0,35 mg/kg for sild. Dette utgjorde i snitt henholdsvis 6 % og 22 % av totalarsen for de to artene. DMA viste målbare konsentrasjoner i alle prøvene av makrell og sild, med et snitt på 0,028 mg/kg for makrell og 0,020 mg/kg for sild som utgjorde i snitt 1,3 % av totalarsen hos begge artene (Figur 11). Også i en tidligere studie av ulike fiskearter ble DMA(V) funnet i målbare konsentrasjoner i makrell og sild, i tillegg til i sardiner, skjell og reker, men ikke i fiskearter som torsk eller rødspette (Ruttens m.fl., 2012). Makrell hadde også målbare konsentrasjoner av TMAO med et gjennomsnitt på 0,004 mg/kg våtkvekt som utgjorde bare 0,2 % av totalarsen (Tabell 14). EFSA har nylig publisert en risikovurdering på små organiske arsenforbindelser, inkludert DMA(V) (EFSA, 2024). Det er beviser for at DMA(V) er kreftfremkallende, men mekanismene er ikke fullstendig kjente. Det spesifiseres videre at det er et behov for gode analysemetoder og data, og disse resultatene på arsenforbindelser i sjømat vil bidra med flere data til EFSA sin database.

Resultatene fra arsenspesieringen viser at for makrell og sild er det en høy andel, i gjennomsnitt henholdsvis i 93 % og 77 % av det totale arseninnholdet, som ikke ble identifisert med metodene benyttet. Siden makrell og sild er fete fiskearter, med gjennomsnittlig fettinnhold på 28 % for makrell og 14 % for sild, kan en anta at arsenolipider utgjør en del av totalarsen i disse fiskeartene. Arsenolipider er hydrofobe forbindelser, med flere undergrupper, inkludert hydrokarboner og fettsyrer, men er foreløpig relativt ukjent med hensyn til giftighet og mulige helseeffekter på grunn av mangel på data (EFSA, 2024). Det er kjent at det meste av arsen i fiskeoljer er i form av arsenolipider (Sele m.fl., 2012). I sjømat, inkludert fisk, er det få data publisert på konsentrasjoner av arsenolipider (EFSA, 2024), men lipidløselig arsen kan stå for en betydelig del av totalarsen i sjømat (Wolle, 2019, Tibon, 2022). Det er likevel lite data i litteraturen på forekomst av arsenolipider og de spesifikke undergruppene av arsenolipider, i fisk.

Det er kjent at mesteparten av arsen som finnes i fisk er av formen arsenobetain, en ikke-giftig forbindelse (EFSA, 2024). I marin fisk finnes vanligvis mer enn 70-90 % av totalarsen i form av arsenobetain (EFSA, 2009). For torsk, kveite og hyse analysert i dette programmet, ble dette for det meste bekreftet, selv om det i enkelte prøver var noe lavere andel arsenobetain. For de fete artene sild og makrell utgjorde imidlertid arsenobetain en liten andel av den totale mengden arsen. Resultatene viser at det er et stort og umiddelbart behov for å få på plass metoder for å bestemme og kvantifisere arsenolipider i fete fiskearter, slik at disse kan risikovurderes med hensyn til mattrygghet.

3.2.2 - Bromerte flammehemmere; PBDE

Konsentrasjonen av sum PBDE7 i de ulike analyserte fiskeartene er vist i Tabell 15. Resultatene for alle enkeltkongenere av PBDE som er analysert, er gitt i vedlegget (Tabell 26). Konsentrasjonene av sum PBDE7 varierte fra 0,008 µg/kg våtvekt i en prøve av atlantisk kveite til 0,76 µg/kg i en prøve av brisling. Brisling hadde også høyest gjennomsnittskonsentrasjon med 0,44 µg/kg. Makrell og sild hadde gjennomsnittskonsentrasjoner på henholdsvis 0,27 og 0,23 µg/kg våtvekt, altså i omtrent samme område. Atlantisk kveite hadde mye lavere gjennomsnittskonsentrasjon av PBDE7 enn sild, makrell og brisling. PBDE-nivået i alle artene var lavere enn det som er målt i andre overvåkings- og kartleggingspgrogrammer (Sjømatdata | hi.no)

For kveite fra region Nord og begge regionene samlet, var det en positiv sammenheng mellom gjennomsnittsstørrelse og konsentrasjon av Sum PBDE7 (Figur 13), og den kveiten som hadde høyest konsentrasjon, var også den største med nesten 16 kg (for kveiter var det i noen tilfeller enkeltindivider og ikke samleprøver som ble analysert). Selv om det var en økende trend i Sum PBDE7 med økende fettinnhold, var det ingen signifikant korrelasjon hos kveite (Figur 14).

Makrell hadde høyere konsentrasjoner av sum PBDE7 i region Nord enn i begge de to regionene lenger sør (Figur 12). For makrell var det imidlertid ingen sammenhenger mellom konsentrasjoner av sum PBDE7 og gjennomsnittsstørrelse eller fettinnhold i samleprøvene (Figur 13, Figur 14), som kan forklare forskjellene. Forskjellene kan muligens skyldes ulike faktorer som hvor fisken er tatt (f.eks. kystnært eller åpent hav), årstid eller hva fisken har spist.

For sild var det betydelig høyere konsentrasjoner av Sum PBDE7 i sild fra region Sør og Vest (mest Nordsjøsild) enn i sild fra de to andre regionene (trolig mest NVG-sild) (Figur 12). Det var positiv sammenheng mellom Sum PBDE7 og både størrelse og fettinnhold for sild fra region Nord, men ingen signifikant sammenheng for sild fra regionene Midt eller Sør og Vest (Figur 13 , Figur 14). Sild fra region Sør og Vest hadde høyere konsentrasjoner av Sum PBDE7 enn sild fra region Midt og Nord, uavhengig av både størrelse og fettinnhold.

3.2.3 - Bromerte flammehemmere; HBCD og TBBP-A

Resultater fra analyse for HBCD og TBBP-A er vist i Tabell 16. Konsentrasjonene av disse stoffene var svært lave.

Nivået av TBBP-A var under metodens målegrense (LOQ) på 0,04 µg/kg våtvekt i alle prøvene. For β-HBCD var bare en prøve av makrell og en prøve av brisling over LOQ, mens seks prøver av makrell og en brislingprøve var over LOQ for γ-HBCD.

Det var imidlertid flere av prøvene som hadde målbart resultat for α-HBCD, og for makrell og sild hadde alle unntatt én prøve målbare verdier (Tabell 16). Makrell hadde mer enn dobbelt så høy gjennomsnittskonsentrasjon av α-HBCD, og dermed sum HBCD, som sild. Brisling, med bare tre prøver analysert, hadde imidlertid høyest gjennomsnittskonsentrasjon av α-HBCD med 0,12 µg/kg, og den aller høyeste maksverdien med 0,26 µg/kg våtvekt.

Både for makrell og sild var det en tendens til høyere konsentrasjoner av α-HBCD i prøvene tatt ut i region Nord, enn i prøvene tatt ut i Midt og Sør og Vest (Figur 15). Dette var tydeligst for makrell. For makrell var det generelt positiv sammenheng mellom konsentrasjonen av α-HBCD og både snittvekt og fettinnhold (Figur 16). Og siden all makrellen tatt ut i Nord var store og relativt fete, var dette trolig forklaringen på at nivået var høyere i region Nord enn i de andre to regionene.

For sild var det en positiv korrelasjon mellom konsentrasjonen av α-HBCD og gjennomsnittlig vekt på fisken, mens det ikke var noen korrelasjon med fettinnhold når alle prøvene ses under ett. Når sild fra region Nord ble behandlet separat, var det imidlertid en god sammenheng mellom konsentrasjonen av α-HBCD og fettinnhold (Figur 16) i denne regionen. Det ser ut som om sild fra region Nord hadde litt høyere nivå av α-HBCD enn sild fra region Midt pga. høyere fettinnhold (Figur 16, nederst), mens nivået var høyere i Nord enn i Sør og Vest fordi fisken var større (Figur 16, øverst).

3.3 - Kartlegging - miljøgifter i brosme (og lange) fra fjorder

Det ble tatt prøver av til sammen 154 brosmer i Romsdalsfjorden, Storfjorden og Nordfjord, fordelt på ni ulike lokaliteter (Tabell 2, Figur 1). Det var stor variasjon i størrelse på brosmene, med lengder fra 41 til 102 cm og vekt fra 746 g til 11 kg (Tabell 27). Brosmene prøvetatt i Ytre Romsdalsfjord (R1) var størst, med gjennomsnittslengde på 82,8 cm, mens de minste brosmene, med snittlengder på 52,5 – 55,7 cm, ble tatt i midtre til indre deler av Storfjorden (S2-S4) (Figur 17).

I tillegg ble det tatt 11 prøver av lange fra lokalitetene S2 Vaksvika, S3 Stordalsfluda og S4 Liabygda i Storfjorden, og fra R2 Indre Romsdalsfjord (Tabell 2). Langene varierte i vekt fra 2,8 til 27 kg og i lengde fra 62 til 166 cm, og langene fra S2 Vaksvika var begge relativt store, hele 150 og 154 cm, mens de tre individene fra S4 Liabygda hadde lengder fra 88 til 166 cm (Tabell 28). De to langene fanget i Indre Romsdalsfjorden var de minste, med 62 og 75 cm.

3.3.1 - Totalkvikksølv og metylkvikksølv

Brosmene hadde konsentrasjoner av totalkvikksølv (THg) fra 0,092 til 1,4 mg/kg våtvekt og et samlet gjennomsnitt på 0,55 mg/kg (Tabell 17). Så mange som 78 brosmer, det vil si rundt 50 % av prøvene, hadde konsentrasjoner over grenseverdien på 0,5 mg/kg våtvekt. Metylkvikksølv varierte i konsentrasjon fra 0,089 til 1,3 mg/kg, med et samlet gjennomsnitt på 0,51 mg/kg. I gjennomsnitt var andelen metylkvikksølv av totalkvikksølv 93 %. Figur 18 viser at det er svært god lineær sammenheng mellom konsentrasjonen av metylkvikksølv og totalkvikksølv, og veldig få prøver avviker fra den rette linjen med noe lavere nivå av metylkvikksølv. Dette stemmer godt overens med det vi fant i ulike fiskearter i 2023, men der var gjennomsnittlig metylkvikksølvandel i brosme enda høyere, med 96 % (Frantzen m.fl., 2024c). Den videre presentasjonen av hvordan kvikksølvnivåene varierer, vil fokusere på totalkvikksølv, men metylkvikksølv fulgte akkurat samme mønster.

Resultatene for totalkvikksølv og metylkvikksølv i de til sammen 11 langene som ble prøvetatt i Indre Romsdalsfjorden og ved de tre innerste lokalitetene i Storfjorden, er vist i Tabell 18. Gjennomsnittlig konsentrasjon av totalkvikksølv per lokalitet varierte fra 0,14 mg/kg i Indre Romsdalsfjorden til 0,92 mg/kg i Vaksvika i Storfjorden. Totalgjennomsnittet for totalkvikksølv i lange var 0,42 mg/kg, og i alt tre fisk var over grenseverdien for mattrygghet på 0,5 mg/kg våtvekt. De tre langene som hadde konsentrasjon av totalkvikksølv over grenseverdien på 0,5 mg/kg, var alle svært store (Figur 19) med lengde fra 1,5 til 1,7 m og vekt fra 18 til 27 kg. Siden det var relativt få langer som ble analysert, vil det ikke bli gitt en inngående diskusjon av resultatene, men dette viser at også lange kan ha høye kvikksølvnivåer når de blir store. Metylkvikksølvandelen av totalkvikksølv i lange var i gjennomsnitt 97 %.

Det var høyest kvikksølvnivå i brosmene fra Romsdalsfjorden, med et gjennomsnitt for totalkvikksølv på 0,676 mg/kg, fulgt av Storfjorden med 0,51 mg/kg og Nordfjord med 0,49 mg/kg (Tabell 17). Gjennomsnittskonsentrasjon for enkeltlokaliteter varierte fra 0,31 mg/kg i Stordalsfluda til 0,74 mg/kg i både Ytre Romsdalsfjorden og Ytre Storfjorden. I Romsdalsfjorden var gjennomsnittet over grenseverdien ved begge de to lokalitetene (median kun over i Ytre Romsdalsfjord), i Storfjorden var snittet over kun i Ytre Storfjord og i Nordfjord var gjennomsnittet over grenseverdien bare ved den midterste lokaliteten, Stårheim.

Konsentrasjonen av kvikksølv i brosme var svært avhengig av størrelsen på fisken, og hunnfisk hadde gjennomgående høyere konsentrasjon enn hannfisk (Figur 20, Figur 21, Figur 22). Særlig brosmene som ble fisket i indre deler av Storfjorden (S3 Stordal og S4 Liabygda) var relativt små (Figur 17), noe som forklarer de relativt lave kvikksølvkonsentrasjonene der (Figur 21). Det er velkjent at kvikksølvnivået i fisk ofte øker med økende alder og størrelse, og hos brosme er dette tidligere vist flere ganger (Azad m.fl., 2019a, Azad, 2021, Frantzen m.fl., 2024b). Det har ikke tidligere vært fokus på forskjeller mellom kjønn, så det at hunner har høyere konsentrasjoner enn hanner, er en interessant observasjon. En mulig forklaring kan være at hunnene vokser saktere enn hannene og derfor er eldre ved samme størrelse. Brosme er vanskelig å aldersbestemme, og derfor har vi ikke aldersdata for denne fisken.

For å kunne sammenligne lokalitetene i fjordene, der lengde og kjønn ble tatt høyde for, er det gjennomført en kovariansanalyse (ANCOVA) separat for hanner og hunner. Resultatet er vist i Figur 23, der kvikksølvkonsentrasjon er justert for størrelse. De to ytterste av lokalitetene i Storfjorden, S1 og S2, og særlig S1, skiller seg ut med noe høyere lengdejusterte kvikksølvkonsentrasjoner enn de andre lokalitetene. Det var imidlertid ingen signifikante forskjeller mellom de ulike lokalitetene i Storfjorden når fiskens størrelse var justert for. I Romsdalsfjorden og i Nordfjord var det heller ingen forskjeller mellom de ulike lokalitetene. Det var flere signifikante forskjeller mellom lokalitetene blant hannfisk enn blant hunnfisk, trolig fordi det var mange flere hannfisk enn hunnfisk. Ut fra dette kan det se ut som om det er mer kvikksølvforurensning i ytre deler av Storfjorden enn i de øvrige undersøkte fjordområdene. Det er derimot ikke noe som tyder på noen økning innover i fjordene, slik som vi tidligere har sett i Hardangerfjorden og Sognefjorden (Frantzen og Måge, 2016, Azad m.fl., 2019a, Azad, 2021).