Toktrapport fra økosystemtokt i Vestlandsfjordene

Den Strategiske Instituttsatsingen Assessing cumulative impacts on the Norwegian coastal ecosystem and its services (CoastRisk) (2019-2023) ved Havforskningsinstituttet (HI) har hatt som mål å styrke kunnskapsgrunnlaget om ulike påvirkningsfaktorers betydning for kystøkosystemenes tilstand, funksjon og utvikling. Lakseproduksjonsområdet (PO) 3+4 (Vestland fylke) er valgt ut som ett av flere studieområder i prosjektet, mens bla. reker, kysttorsk, tobis og dyreplankton er valgt ut som fokusarter.

Kunnskapen om økosystemet i vestlandsfjordene er mangelfull. Hardangerfjorden ble grundig undersøkt på slutten av 1950-tallet (Tambs-Lyche 1987) og igjen som del av Epigraph-prosjektet (Skaala mfl. 2014). Tambs-Lyche beskrev fiskesamfunnet i Hardangerfjorden basert på en rekke undersøkelser og tokt. Epigraph ble initiert i 2008 av Fiskeri- og kystdepartementet på bakgrunn av økende menneskelig aktivitet i kystsonen, og for å øke kunnskapen om forholdet mellom oppdrett og kyst- og fjordøkologi. Masfjordprosjektet ble gjennomført på 1980- og 1990-tallet (Brattegard mfl. 2011). HI har et årlig pelagisk tokt som dekker Hardangerfjorden, Sognefjorden og Nordfjord (Fiskeriråd fra Havforskningsinstituttet 2022). HIs årlige garn- og rusetokt med hovedformål å bestemme årsklassestyrken til kysttorsk har siden midten av 2010-tallet dekket utvalgte områder grunnere enn 30 meter i ytre kyststrøk.

Store deler av kyst- og fjordøkosystemene på Vestlandet overvåkes imidlertid ikke. PO 3+4 er et av de mest oppdrettsintensive områdene i Norge, med tidligere store utslipp av kjemiske avlusingskjemikalier. Undersøkelser siden 1975 viser at bunnvannet i Masfjorden har blitt mer oksygenfattig (Aksnes mfl. 2019). En komparativ analyse av forskjellige bentiske organismer har vist at tåleevnen for lavt oksygeninnhold varierer veldig mellom taxa, og at fisk og krepsdyr er de to gruppene som er mest sensitive (Vaquer-Sunyer og Duarte 2008). De få rekefiskere som finnes igjen i Hordaland, forteller at dypvannsreke (Pandalus borealis) ikke lenger finnes på gamle kommersielle rekefelt innover i Hardangerfjorden. Fiskernes observasjoner ble bekreftet av et kartleggingstokt (toktnummer 2021854) i regi av HI i november 2021 med den innleide reketråleren MS Brattholm som viste at dypvannsreken er forsvunnet fra, eller kun finnes i svært lav tetthet på mange av de gamle rekefeltene på Vestlandet (Zimmermann mfl. 2021). Toktresultatene viste også at det finnes svært lite torsk (Gadus morhua) på disse rekefeltene. I 2018–2020 ble det rapportert om mange funn av strandet krill, særlig i Rogaland og Hordaland (Søvik mfl. 2021). Krill er viktig som mat for fisk og fantes tidligere i store mengder i vestlandsfjordene noe krillfiske med håv og lys på brygger i Hardangerfjorden tyder på. Nåværende bestandsstatus er ukjent for denne artsgruppen. Tobis eller havsil (Ammodytes marinus) er en nøkkelart i økosystemet langs norskekysten. Kystbestanden er sannsynligvis blitt sterkt redusert over flere tiår (Johnsen mfl. 2021), men mangel på overvåking gjør at man ikke har god faglig fundert kunnskap om hvordan havsilbestanden langs kysten har utviklet seg over tid.

HI har i flere år overvåket det fysiske miljøet i fjorder og kyststrøk på Vestlandet gjennom hydrografimålinger i faste posisjoner og innhenting av strømdata fra strømrigger, for bruk primært i vurderinger av miljøpåvirkning av havbruk. Målingene har blitt gjennomført flere ganger i året. Toktet i februar 2022 med RV Kristine Bonnevie ble utvidet med fem døgn for å kunne gjennomføre biologiske undersøkelser i tillegg til de oseanografiske. Det ti dager lange toktet dekket fjorder og kyststrøk fra Karmøy til Stad, i det samme området som kartleggingstoktet 2021854, men til dels andre områder som ytre kyststrøk og Hardangerfjorden og Sognefjorden.

Målet med toktet var å kartlegge dyreplankton og bunntilknyttede fisk- og skalldyrbestander i fjorder og kyststrøk på Vestlandet, samt undersøke de fysiske og kjemiske egenskapene til fjordvannet i det samme området. Innsamlingen av data var et samarbeid mellom HI og Universitetet i Bergen (UiB) (Anne Gro Salvanes, Natalya Gallo).

3.1 - Faste CTD-stasjoner og strømrigger

Hydrografimålinger i faste posisjoner samt datainnsamling fra strømrigger i Sognefjorden og Hardangerfjorden er en del av innsamlingen av grunnlagsinformasjon om det fysiske miljøet for bruk primært i vurderinger av miljøvirkninger av havbruk. Spesielt gjelder dette i forhold til å validere strømmodellresultater som brukes i HIs rådgivning knyttet til lakselus. Innsamlingen støtter spesifikt instituttets langsiktige overvåkningsplan og seriene «Lakselus – modellovervåkning» og «Lakselus – grunnlagsdata».

3.2 - Vannprøvetaking

Omfattende vannprøvetaking ble gjennomført for å undersøke hvordan oksygeninnhold i sjøvannet, karbonatkjemi, og innhold av næringssalter og sporstoffer varierte med fjord, dyp og posisjon i fjorden. Målingene av oppløst oksygen i sjøvannet ble brukt til å kvalitetssjekke og korrigere oksygenmålingene fra oksygensensoren på CTD’en. Videre var det et mål å undersøke om og eventuelt hvor ofte hypoksi forekommer i fjordene på Vestlandet, da dette kan påvirke marine samfunn og bunnfisk negativt. Fjorder som Masfjorden har tidligere hatt perioder med oksygenmangel og hypoksi. Karbonatprøvene ble samlet inn for å kunne undersøke hvordan forsuring av sjøvannet påvirker forskjellige arter i vestlandsfjordene, og er et viktig bidrag til en voksende database med karbonatkjemidata fra vestlandsfjordene samlet inn gjennom forskjellige prosjekter ved UiB (HypOnFjordFish, CLIFORD). Næringssaltprøvene skal brukes til å undersøke sammenhengen mellom bunnsamfunn og innholdet av næringssalter i sjøvannet. Prøvene av sporstoff ble samlet inn for å undersøke om de forskjellige vestlandsfjordene har ulike profiler, samt for å undersøke om områder med høy tetthet av lakseoppdrettsanlegg har en annen profil, inkludert et forhøyet nivå av metaller, enn områder med færre anlegg. Sporstoffdata fra bla. Hardangerfjorden og Sognefjorden skal sammenstilles med tilsvarende data allerede samlet inn gjennom HypOnFjordFish-prosjektet i Masfjorden, Sørfjorden, Osterfjorden, Haugsværfjorden og Fensfjorden.

3.3 - Bunntrålstasjoner

Bunntråling på de kommersielle rekefeltene på Vestlandet ga informasjon om utbredelse og bestandsstatus for dypvannsreke i vestlandsfjordene. De innsamlede dataene har videre tettet kunnskapshull vedrørende utbredelse og bestandsstatus til alle bunntilknyttede arter (tilgjengelig for trål) på bløtbunn i vestlandsfjordene. Videre var det et mål å samle inn mer data på bunntilknyttede fisk og krepsdyr fra det planlagte gruvedeponiområdet i Førdefjorden. 

Som del av et mastergradsarbeid ved UiB gjennomføres det en samfunnsanalyse av de biologiske dataene sammenholdt med de fysiske og kjemiske egenskapene til fjordvannet, samt andre forklaringsvariabler. UiB har en tidsserie med tilsvarende data fra Masfjorden fra 2011 og frem til i dag, en tidsperiode som dekker årene da dette fjordbassenget mistet 60‒70 % av oksygeninnholdet. UiB har også noe data fra Lustrafjorden, Sørfjorden, Osterfjorden, Førdefjorden, Åfjorden, Fensfjorden, Kyrkjebø, Haugsværfjord og Sognesjøen.

3.4 - Krillstasjoner

Krillundersøkelsene hadde som formål å bedre kunnskapsstatus på forekomster og artssammensetning av krill i utvalgte fjordområder på Vestlandet. Undersøkelsene hadde også som formål å utprøve akustiske metoder for kartlegging av krill. I tillegg til å gi informasjon om tettheter og artssammensetning bidro derfor de innsamlede krillprøvene med å verifisere samt korrigere tolkning av akustiske data. Akustiske metoder inkluderte både registreringer av ekkolodd i utvalgte fjordområder og bruk av WBAT (se under) montert på CTD for å registrere horisontale ekko av organismer i vannsøylen.

3.5 - Tobisstasjoner

Både geografisk fordeling og bestandsendringer av tobis er godt kartlagt i norsk sone av Nordsjøen (Johnsen mfl. 2021). En tilsvarende oversikt mangler for bestandene av tobis langs kysten, og man har ikke noen nasjonal oversikt over hvor de viktigste habitatene befinner seg eller hvordan bestandsstørrelsen har endret seg over tid (Bergstad mfl. 2013, Johnsen mfl. 2021). Det er et stort behov for å få en bedre oversikt over kystbestander av tobis ved først å starte med en kartlegging av slike tobisfelt langs kysten, for deretter å overvåke utviklingen av tobis på disse feltene som en rutine. Tobisundersøkelsene hadde som formål å samle inn data fra det allerede kjente tobisfeltet ved Karmøy, i tillegg til å undersøke mulige tobisfelt ved Bremangerlandet etter tips fra en lokal fisker.

3.6 - Hyperbentiske hoppekreps

Innsamling av hyperbentiske plankton til prosjektet HYPCOP (Hoppekreps i marine hyperbenthiske habitater) ble gjennomført ved sju bunntrålstasjoner. HYPCOP (2019–2022) er et kartleggingsprosjekt finansiert av Artsdatabanken, og har som mål å kartlegge hoppekreps i hyperbenthiske marine habitater (Artsdatabanken: hoppekreps). Prosjektet skal fremskaffe informasjon om artenes habitat og utbredelse. Et annet mål med prosjektet er å fremskaffe DNA-strekkoder av alle arter av hoppekreps i norske havområder og legge dette inn i strekkode-biblioteket NorBOL.

3.7 - Akustikk

I tillegg til utvidete undersøkelser i utvalgte fjordområder som fokuserte på krill, ble akustiske registeringer dokumentert under hele toktet for å beregne total akustisk refleksjon (nautical area scattering coefficients, NASC) som en indikator av totalbiomasse.

Et nytt fullstendig autonomt dybdeklassifisert vitenskapelig ekkolodd, SIMRAD WideBand Autonomous Transceiver (WBAT), er utviklet og kan plasseres på ulike plattformer, som f.eks. en tradisjonell CTD-sonde. Med WBAT kan man sende raske akustiske pulser ut til 50 meter, og da vil de aller fleste målene opptre som enkeltindivider. Målstyrke (TS) og frekvensrespons vil da avsløre om dette er en mesopelagisk fisk med svømmeblære eller en krill. Under toktet ble WBAT montert på CTD-sondekransen, og logget automatisk akustiske data på alle CTD-stasjoner.

4.1 - Utstyr

Oversikt over alt utstyret medbragt på toktet er vist i Tabell 4.1. En beskrivelse av trålene og riggingen finnes i kvalitetsportalen til HI og er også beskrevet i Tråljournalen fra toktet (Vedlegg 1).

4.2 - Prøvetaking

En detaljert prøvetakingsinstruks finnes i Vedlegg 2. Følgende data og prøver ble samlet inn:

Fra hver CTD-stasjon:

• Hydrologiske data fra hele vannsøylen (saltholdighet, temperatur, oksygen og klorofyll)

• Vannprøver:

  • Full vannprøvetaking på sju faste CTD-stasjoner (oksygeninnhold, sporstoffer, karbonat og næringssalter)

  • Sporstoffer og næringssalter på alle CTD-stasjoner i tilknytning til bunntrålstasjoner

Fra hvert trålhal:

• Artsbestemmelse, biomasse og antall av all fisk, benthos, alle reke- og krillarter

• Lengdemåling av et representativt utvalg av alle fiskearter

• Individprøvetaking av utvalgte fiskearter

• Lengdemåling (ryggskjoldlengde) og stadiebestemmelse av en rekeprøve på opptil 300 reker

• Mageprøver av et representativt utvalg av bunnfisk

• Art, lengde, kjønn og livsstadium av krillprøver

• Genetiske prøver av blålange, dypvannsreke, pigghå og hågjel, samt skolest i Førdefjorden

Fra hvert tobisskrapetrekk:

• Artsbestemmelse, biomasse og antall av alle silarter

• Totallengde og individvekt på opptil 100 individer per silart

• Individprøvetaking (inkludert magefylling) på opptil 25 individer per silart

• Biomasse og antall av bifangstarter

Akustiske data:

• Total akustisk tilbakespredning (NASC verdier)

• Horisontale ekko av organismer i vannsøylen vha. WBAT

4.3 - Faste CTD-stasjoner

Lars Asplin var ansvarlig for den oseanografiske delen av toktet. De faste CTD-stasjonene tas ca. 10 ganger i året. Det varierer litt fra tokt til tokt hvilke stasjoner som tas. Stasjonene på dette toktet dekket Hardangerfjorden, Masfjorden, Sognefjorden og Førdefjorden (Figur 4.1, Vedlegg 3). Hydrologiske data fra hele vannsøylen (saltholdighet, temperatur, oksygen) ble samlet inn og en vannprøve ble rutinemessig tatt for senere analyse i lab av avvikende salinitet (standard prosedyre på HIs fartøy). For å kunne tråle på rekefelt i Fjærlandsfjorden, ble det bestemt at toktet skulle dekke de faste CTD-stasjonene i denne fjordarmen fremfor CTD-stasjonene i Aurlandsfjorden.

4.4 - Strømrigger

Terje Hovland og Jean-Baptiste Danre hadde ansvaret for strømriggene på toktet. En strømrigg i Hardangerfjorden utenfor Rosendal ble tatt opp for skifte av batteri og avlesing av data og satt ut igjen. Strømmålerene står på 30–40 meters dyp. Én måler oppover og én nedover i dypet. Tre rigger (Nortek Signatur) i Sognesjøen ble tatt inn. Disse tre riggene ble deretter satt ut på tvers av fjorden litt vest for det planlagte gruvedeponiområdet i Førdefjorden (Tabell 4.2), i forbindelse med en masteroppgave omhandlende spredningspotensialet av gruvepartikler fra deponiet.

4.5 - Vannprøvetaking

Natalya Gallo fra UiB hadde ansvaret for vannprøvetakingen på toktet. Utvidet (full) vannprøvetaking ble tatt på til sammen sju CTD-stasjoner (to i Hardangerfjorden (H5_2, H2_2), to i Sognefjorden (S11, S05), en i Fjærlandsfjorden (F08), og to i Førdefjorden (FOFJ_04, FOFJ_10)) (Figur 4.1, Vedlegg 3). Utvelgelsen av de sju stasjonene ble gjort etter følgende kriterier: 1) faste CTD-stasjoner, 2) stasjoner i dypere områder for å få data fra en dyp vannsøyle, 3) to stasjoner per fjord (med unntak av Fjærlandsfjorden) og 4) én stasjon i den indre og én i den ytre delen av fjordene. En oversikt over alle vannprøvene som ble tatt, er gitt i Vedlegg 4.

Totalt 70 vannprøver ble tatt for å måle nøyaktig oksygenkonsentrasjon i sjøvannet ved hjelp av Winkler-titrering. Prøvene ble tatt fra de sju faste CTD-stasjonene, bunntrålstasjoner med veldig lavt O₂-innhold (dvs. Etnefjorden og Sogndalsfjorden), Masfjorden, dype deler av Sognefjorden samt et par ekstra stasjoner. Vannprøvene ble tatt fra Niskin-flaskene på CTD’en og tilsatt 1 ml MnCl₂ (manganklorid) og 1 ml NaOH/NaI (lut/natriumjodid) med én gang for å binde det oppløste oksygenet. Destillert vann ble tilsatt og flaskene ble satt i kjøleskapet. Prøvene ble analysert om bord innen 48 timer. Winkler-titrering er den beste metoden for å måle oppløst oksygen i vann. Dataene ble brukt til å finjustere målingene fra oksygensensoren på CTD’en, som måler oksygen på alle CTD-hal.

Totalt 28 prøver ble tatt for karbonatkjemi-analyser. Disse vannprøvene ble tatt på de sju faste CTD-stasjonene med utvidet vannprøvetaking, samt på bunntrålstasjonene med veldig lavt O₂-innhold (Etnefjorden og Sogndalsfjorden). Prøvene ble analysert for total alkalinitet og oppløst uorganisk karbon av Kristin Jackson-Misje på Geofysisk institutt på UiB. Disse verdiene, sammen med målte konsentrasjoner av fosfat og silikat, og verdier av salinitet, temperatur og trykk, ble brukt til å beregne andre karbonatkjemi-parametere inkludert pH, og metningstilstand av aragonitt og kalsitt. Beregningene ble gjort vha. R-pakken seacarb.

Femti vannprøver for analyser av næringssalter (nitritt (NO₂), nitrat (NO₃), fosfat (PO₄), and silikat (SiO₄)) ble samlet inn, på de sju faste CTD-stasjonene (på 3–5 dyp i vannsøylen), i Masfjorden (fast CTD-stasjon M05) og på alle bunntrålstasjonene (nær bunn). Vannprøvene på 60 ml ble konservert ved å tilsette 0,2 ml kloroform og ble analysert på land av Linda Fonnes Lunde på HI.

På alle posisjoner og dyp der det ble samlet inn næringssaltprøver, ble det også samlet inn vannprøver for sporstoffanalyser (86 totalt). Prøveantallet er høyere enn for næringssaltprøvene da det ble tatt replikate prøver på de sju faste CTD-stasjonene. Hildegunn Almelid på Geofysisk institutt på UiB analyserte prøvene vha. ICP-OES (iCAP 7600-Thermo Fisher). Prøvene ble analysert for alle sporstoffer som instrumentet er kalibrert for: aluminium (Al), arsenikk (As), bor (B), barium (Ba), kalsium (Ca), kobolt (Co), krom (Cr), kopper (Cu), europium (Eu), jern (Fe), kalium (K), lantan (La), litium (Li), magnesium (Mg), mangan (Mn), natrium (Na), nikkel (Ni), bly (Pb), svovel (S), silisium (Si), strontium (Sr), vanadium (V), yttrium (Y) og sink (Zn). Dataene vil bli sammenstilt med tilsvarende data samlet inn gjennom HypOnFjordFish-prosjektet i Masfjorden, Sørfjorden, Osterfjorden, Haugsværfjorden og Fensfjorden.

4.6 - Bunntrålstasjoner

Guldborg Søvik og Fabian Zimmermann var ansvarlige for prøvetakingen med Campelen-trål. HIs standard bunntrål, Campelen-trålen, har en maskevidde på 20 mm i fiskeposen, og innernett med 10 mm maskevidde. Campelen-trålen ble rigget med Nordsjørigging slik det gjøres på det årlige Reketoktet i Skagerrak og Norskerenna (Søvik og Thangstad 2020) for å unngå leirhal på bløtbunn. Dørsensorer, tråløye, trålhastighetssensor og dybdesensor på streppingtau ble benyttet. Trålhastighet var 2,5–3,3 knop, og tauetid var 15 minutter, men en del hal hadde kortere tauetid grunnet bunnforhold. Trålene ombord (1629, 1630) ble ikke sjøtestet før bruk, men begge trålene hadde blitt sjøtestet under Reketoktet i januar 2022. Da ble kun trål 1629 godkjent for bruk, og det var bare denne som ble benyttet under hele toktet i fjordene.

Det ble ikke gjort forsøk på å plukke ut bunntrålstasjoner (rekefelt) tilfeldig. Erfaringen fra kartleggingstoktet i november 2021 (2021854) var at på ganske mange felt er det ikke mulig å tråle pga. sjøkrepsbruk, oppdrettsanlegg og/eller kabler i eller på tvers av feltene (Zimmermann mfl. 2021). Fjordbunnen i en del felt er i tillegg for ujevn for tråling. Videre er mange av rekefeltene berørt av skytefelt, dumpingsområder for gammel ammunisjon og/eller minefelt fra andre verdenskrig. Alle de på forhånd utplukkede trålstasjonene ble sjekket av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som undersøkte om de lå i eller i nærheten av dumpefelt for ammunisjon, skytefelt eller minefelt. Rekefelt ble derfor plukket ut basert på følgende kriterier: 1) plassering i områder ikke dekket av toktet 2021854, 2) utenom dumpingsområder e.l., 3) geografisk spredning og 4) informasjon fra lokale rekefiskere om hvor det er mulig å bunntråle. For å kunne sammenligne data fra de to toktene, ble noen stasjoner tatt på nytt i rekefelt allerede trålt på toktet 2021854. Underveis måtte vi revurdere de på forhånd utplukkede feltene basert på forhindringene beskrevet over, og nye felt ble plukket ut. Noen trålhal ble også tatt utenfor oppmerkede rekefelt, på egnet bunn. Alle bunntrålstasjoner ble gått over og bunnforholdene sjekket, før de eventuelt ble trålt.

På hver bunntrålstasjon ble det tatt et CTD-hal, hvor det ble tatt vannprøver for næringssalter og sporstoffer (fra bunnvannet) (avsnitt 4.5). Når det var mulig, koblet vi bunntrålhal med de faste CTD-stasjonene for å spare tokttid.

4.6.1 - Opparbeiding av rekeprøver

Fra hver bunntrålfangst ble det tatt ut en rekeprøve (2–3 kg) som ble sortert til art/artsgruppe. Alle Pandalidae reker (Figur 4.2), glassreker og krill ble sortert til art, mens mudderreker ble sortert til gruppe. Totalvekten av rekefangsten ble fordelt på art/gruppe etter andel i rekeprøven. En prøve på opptil 300 dypvannsreker ble lengdemålt (carapaxlengde/ryggskjoldlengde) og kjønns- og stadiebestemt (hanner, intersex, og flere forskjellige modningsstadier for hunner).

4.7 - Krillstasjoner

Tone Falkenhaug var ansvarlig for krillprøvetakingen. På hver krillstasjon ble det benyttet tre ulike redskaper for å favne et bredt størrelsesspekter av krill og annet mikronekton: HIs standard pelagiske trål Harstad-trål, Makroplanktontrål (krilltrål) og MultiNet Mammoth.

Harstad-trålen har 60 mm maskevidde i fiskeposen og innernett med 8 mm maskevidde. Sveipelengde er 60 meter. Dørsensorer og tråløye ble benyttet. Trålhastighet var 3,5–3,9 knop. Tauetid var på 5 til 16 minutter.

Makroplanktontrålen har 6x6 m trålåpning, og 3x3 mm maskevidde (4 mm strukket) fra trålåpning til cod-end. Sveipelengde er 70 meter. Dørsensorer og tråløye ble benyttet. Trålhastighet var 2–3 knop. Tråling ble gjennomført som skråhal, fra nær bunn og opp til overflaten, og tauetid avhang derfor av dybde.

MultiNet Mammoth (Hydrobios) er et planktonredskap som benyttes for innsamling av plankton fra ulike dyp. Den har et åpningsareal på 1 m², og er utstyrt med 9 nett som kan åpnes og lukkes på ønskede dyp. MultiNet er utstyrt med dybdesensor samt to flowmetere, som beregner filtrert volum for hvert nett. Ved dette toktet ble det benyttet nett med maskevidde 405 µm, for å gi bedre fangbarhet av krill. Prøvetaking ble gjennomført som skråhal fra bunn til overflate (båtens fart 1,5 knop, wire inn 0,5 m/sek). Det ble benyttet depressor-lodd. Pga. mange forskjellige redskap på dekk var det ikke mulig å taue MultiNet bak båten. Redskapet ble istedenfor heist ut over styrbord side av båten og tauet med wire fra kran. Dette viste seg å være en sub-optimal løsning og forårsaket tekniske problemer med utstyret både ved utsetting og tauing.

Fire fjordområder for krillundersøkelser ble valgt ut i forkant av toktet (Osafjorden, Åkrafjorden (ved Skånevik), Masfjorden og Høyangsfjorden, delvis basert på områder med gode forekomster av krill på brislingtoktet til HI i august-september 2021. I hvert av de fire områdene ble det gjennomført krillstasjoner etter følgende program (se Vedlegg 5 for fullstendig oversikt):

• Først akustisk transekt (sikksakk) som dekket en del av fjorden

• Deretter 1–2 pelagiske stasjoner innenfor transektet:

  • CTD med WBAT

  • Makroplanktontrål 1–2 hal (skråtrekk fra bunn til overflate)

  • MultiNet (7–8 dyp, skråtrekk fra bunn til overflate)

  • Harstad-trål (horisontalt trekk i akustisk lag)

I Osafjorden ble det gjennomført to krillstasjoner (natt), i indre og ytre del av det akustiske transektet. I Masfjorden og Høyangsfjorden ble prøvetakingsprogrammet gjennomført både nattestid og ved dagslys (samme posisjon) for å avdekke døgnvariasjoner i forekomst og vertikalfordeling av krill. På grunn av tekniske problemer, lyktes det kun å fullføre to hal med MultiNet: i Åkrafjorden og Høyangsfjorden.

På hver krilltrålstasjon ble det tatt et CTD-hal. MultiNet-stasjoner ble gitt samme stasjonsnummer som CTD-stasjoner. De biologiske dataene fra MultiNet-stasjonene ble også lagt inn i Biotic Editor og ble tildelt serienummer på lik linje med trålstasjonene og tobisskrapestasjonene.

4.7.1 - Opparbeiding av krillprøver

For krillfangster fra Makroplanktontrål og Harstad-trål ble totalmengde (vekt) samt antall krill registrert. Fra Makroplanktontrål ble det dessuten tatt ut en delprøve for lengdemåling og artsbestemmelse. Minst 100 individer fra hver delprøve ble lengdemålt og artsbestemt. Totallengde ble målt som avstand fra spissen av rostrum til enden av telson. Kjønn og modningsgrad ble ikke bestemt. Hver lengdemålte delprøve ble deretter fiksert på formalin. Øvrige fangster fra Makroplanktontrål og Harstad-trål ble opparbeidet som vanlige fangster for pelagisk trål.

4.8 - Tobisstasjoner

Kjell Nedreaas og Espen Johnsen var ansvarlige for tobisprøvetakingen på toktet. Det ble benyttet en standard tobisskrape som vist skisse og foto av i Vedlegg 6. Tobisskrapen har en underside med ringbrynje. Det ble brukt 14 mm wire med en lengde på 3x bunndypet + 50 meter under skraping. Standard prosedyre er å bruke 10 mm wire, noe som ikke ble gjort på dette toktet. Slepefarten var 2 knop og tauetiden 10 minutter. Lengde og maskevidde av sekken på tobisskrapen ble målt til hhv. 5,3 meter og 5 mm (halvmaske).

Det ble skrapt etter tobis på to banker mellom Utsira og Karmøy (heretter referert til som Utsira), i tre tilfeldig oppgitte posisjoner på hver banke (breddegrad, lengdegrad og taueretning). Tobisfelt ved Vågsøy og Bremangerlandet ble identifisert ved hjelp av nye marine grunnkart (sedimentkart) som ble lagt inn på Olex’en på broen, samt informasjon fra lokal fisker. Områder med sandhabitat ble skrapt (fire stasjoner ved Bremangerlandet og tre ved Vågsøy). Prøver av alle silarter fra alle skrapetrekk ble fryst ned og senere opparbeidet på land (individprøvetaking av 25 individer per art inkludert magefylling og genetikkprøver).

4.9 - Hyperbentiske hoppekreps

Tone Falkenhaug var ansvarlig for innsamlingen av hyperbentiske hoppekreps. En planktonhåv (375 µm maskevidde; 37 cm diameter) ble festet på Campelen-trålwire for innsamling av plankton nær bunn (hyperbenthos). Etter innsamling ble prøven skyldt med sjøvann gjentatte ganger og deretter dekantert for å fjerne mest mulig sediment. Hele prøven ble deretter fiksert på 96 % ethanol. Totalt ble det samlet inn prøver fra ni ulike bunntrålstasjoner (Tabell 4.3).

Prøvene har ennå ikke blitt opparbeidet.

* Serienummer 22333: Deponiområde Førdefjorden. Hoppekreps med parasitt til Henrik Glenner, Institutt for biovitenskap, UIB. 

Toktet var et kombinert ressurs- og hydrografitokt som dekket fjorder og kyststrøk i Vestland fylke, fra Karmøy til Stad. Toktet varte ti døgn der fem døgn var avsatt til faste CTD-stasjoner (årlige hydrografiske undersøkelser) samt seiletid. I tillegg til CTD på de faste stasjonene ble det tatt CTD i tilknytning til alle bunntrålhal og hal med Makroplanktontrål. Bunntråling foregikk hovedsakelig på dagtid, mens tobisskraping (to områder) og krillundersøkelser (fire områder) foregikk nattestid. Kartlegging av krill ble gjort ved hjelp av akustisk mengdemåling langs forhåndsdefinerte kurslinjer i utvalgte fjorder. De akustiske registreringene ble verifisert ved hjelp av tråling (Makroplanktontrål, Harstad-trål). De to utvalgte tobisområdene ble undersøkt ved hjelp av tobisskrape.

09.02. Avgang fra Bergen kl. 09:30. Det var mye vind på kysten og vi startet derfor i Hardangerfjorden. I Austevoll hadde vi plukket ut et rekefelt, men bunnen var for ujevn for tråling og det var masse blåser i området. Vi plukket opp en strømrigg i nærheten av Rosendal og tok CTD-stasjonen rett ved (H5_2) med full vannprøvetaking. Deretter steaming mot Osafjorden, hvor vi var fremme kl. 22:00, på det første krillområdet. Akustikken viste et belte av liv i overflaten. MultiNet virket ikke. Det ble tatt hal med Makroplanktontrålen og Harstad-trålen to steder i fjorden. Fangsten inneholdt en del krill og glassreker og en del små svarthå. Bunntråling var ikke mulig.

10.02. Resten av de faste CTD-stasjonene ble tatt på vei ut fjorden. Strømriggen ble satt ut igjen på samme sted. Deretter gikk vi inn i sundet ved Rosendal og tok et bunntrålhal (rekefelt «Dimmelsvik») og CTD. Halet var skittent med gammelt bruk, en del fisk og en liten dypvannsreke. På vei til Utsira bunntrålte vi på «Røværfjorden» (vinterfelt), anbefalt av fisker Bjørn Oskar Magnussen. Magnussen fortalte at nabofeltet «Røvær nord» er et typisk høstfelt som har vært mye brukt og som også burde være trygt å tråle på. Fangsten bestod av 3,9 kg reker, både store og små (8–9 mm CL). Vi var fremme på tobisfeltet ved midnatt.

11.02. Vi tok seks skrapehal på tobisfeltet ved Utsira, i på forhånd oppgitte posisjoner, med gode fangster på alle stasjonene (10–30 stk. på hvert hal). På vei nordover igjen ble det tatt CTD på «Røværfjorden». Deretter CTD og bunntrålhal rett sør av Bømlo («Raudholmane»). Vi trålte i rennen øst av rekefeltet, da bunnen så ut til å være ujevn i selve feltet. Tre rekefelt nord for Espevær ble sjekket da rekefisker Sigurd Jøsang hadde fortalt at det var blitt tatt gode fangster der: «Vest av Gissøya», «Holmeosen/Bekkjaneset» og «Geitungsosen», men bunnen var for dårlig til tråling. I Bømlafjorden tok vi den siste faste CTD-stasjonen i Hardangerfjorden (H8_2) og trålte rett ved. Ingen reker. I Etnefjorden gjorde tett snødrev det vanskelig å se eventuelle teiner. Bunnen var ujevn, men vi tok et kort hal på 10 minutter, og CTD på det dypeste stedet i fjorden. Pga. mulige anoksiske tilstander på bunnen ble trålfangsten fryst ned til UiB. Liten fangst, ingen torsk, én dypvannsreke. Krillstasjon i Åkrafjorden om natten, fra munningen og inn til Åkra (sikksakkurs). Det var problemer med MultiNet, og det ble bare tid til én krillstasjon. 170 kg av kronemaneten Periphylla periphylla i Makroplanktontrålen, men den stod hovedsakelig nær bunnen. I Harstad-trålen var det mest krill og brisling, og fire svarthå.

12.02. Rekefelt i Møkstrafjorden i Austevoll ble sjekket ut. Feltet nord i fjorden hadde ujevn bunn og det var krepsebruk der. Ingen bunntråling, men vi tok et CTD-hal med vannprøver (næringssalter og sporstoffer). For mye vind til å tråle på feltene «Sør av Marsteinen» og «Goltastein/Glesvær». Steaming til Masfjorden hvor vi var fremme ca. 15:00. CTD-stasjon M05 ble tatt, deretter krillstasjon (Makroplanktontrål og Harstad-trål) i dagslys, steaming videre innover fjorden og så faste CTD-stasjoner ut igjen, det ble samtidig kjørt sikksakk-kjøring. Tilbake på M05 ble det tatt hal med Harstad- og Makroplanktontrål, altså den samme krillstasjonen i dagslys og i mørke for å sammenligne. Tilbake ut Masfjorden og faste CTD-stasjoner.

13.02. Siste faste CTD-stasjon i Masfjorden ble tatt i 04:00-tiden. Et rekefelt i fjordmunningen («Øst av Holsnøy») kunne ikke tråles pga. et oppdrettsanlegg rett ved. I munningen av Fensfjorden tok vi tre faste CTD-stasjoner (VK039, VK043, S01). Det ligger to rekefelt nord for munningen («Djuposen v/Byrknes» og «Nord av Røytinga»). Vi fant ikke god bunn på «Djuposen» og endte med å ta et hal vest av feltet. Det ble et kort og dårlig hal, trålen lettet fra bunn flere ganger. Liten fangst. På Fonnes kai ved Mongstad ble Terje og Fabian satt av, og Kjell og Carl kom om bord. På vei ut igjen sjekket vi ut «Nord av Røytinga», men bunnen var for ujevn til tråling. Tre strømrigger i Sognesjøen ble tatt opp på første forsøk. Så prøvde vi å få tatt et bunntrålhal ved Eivindvik. På «Gulafjorden» ble vi hindret av kabler, krepsebruk, oppdrettsanlegg og ujevn bunn. På «Dingenesosen» var det hindringer, men vi skjøt av helt nord i feltet og trålte oss utover. Halet ble altså tatt nord for selve rekefeltet. Fangsten inneholdt mye P. periphylla, en stor vanlig uer, men ingen dypvannsreker. Deretter CTD med vannprøver fra bunn (næringssalter og sporstoffer). I Høyangsfjorden var det krillstasjon (nattstasjon). Sikksakk inn fjorden og en stasjon med alle tre redskaper. Harstad-trålen ble kjørt i de øverste 20 meter (nesten helt ren fangst av norsk storkrill). Det var mye mer krill i Harstad-trålen enn i Makroplanktontrålen. MultiNet fungerte, men flow’en virket ikke, slik at vannmengden gjennom hver sekk ikke kunne beregnes.

14.02. Vi var fremme i Sogndalsfjorden ved frokost, der vi tok to trålhal, ett fra Eidsfjorden og utover, og ett lenger ute i hovedfjorden. I forbindelse med det første halet ble det tatt tre CTD’er. Først én, deretter én til for å få vannprøve for O₂, da det laveste O₂-nivået på toktet så langt var i denne fjorden. Den tredje CTD’en ble tatt fordi flaskene lakk på nr. to. Ingen dypvannsreker. Veldig mye bruskfisk, >100 kg havmus i innerste hal, 25 pigghå i det ytterste. Mye hågjel. Innover Fjærlandsfjorden ligger det kabler på kryss og tvers, pluss et skipsvrak. Rekefisker Frode Kvamme, som fisket der for 15–20 år siden fortalte at det den gang fantes reke overalt i fjorden. De var hvite i skallet og han mente det kom av brevannet. Han fortalte at det var finest å tråle utenfor kraftlinjen, så da gjorde vi det. Ingen reker. CTD før halet, deretter fast stasjon F08 ved hiving (full vannprøvetaking). Steaming til bunnen av fjorden og så tok vi alle de faste CTD-stasjonene på vei ut igjen.

15.02. De faste CTD-stasjonene ble tatt på vei ut Sognefjorden. Om morgenen jobbet vi i Høyangsfjorden (krillstasjon ved dagslys). Sikksakk-kjøring til akustikk, deretter ett hal med Makroplanktontrålen, og to hal med Harstad-trålen, ett på ca. 40 meters dyp, og ett på 100 meters dyp. Det første inneholdt kun krill (pluss én manet), det andre kun laksesild, altså to adskilte lag i vannsøylen. Mellom de to halene med Harstad-trålen løsnet en skrue på trommelen, så vi ventet en halvtime mens det ble fikset. Det var NATO-øvelse i fjorden (en fregatt og en ubåt). Vi måtte holde oss langs nordsiden av fjorden. Fartøyene lå i nærheten av fast stasjon S06, så den stasjonen måtte kuttes. Etter S05 og S04 gikk vi nordover mot Førdefjorden. Trålte helt vest i feltet «Dalsfjorden Vilnesfjorden». Det ble satt ut tre strømrigger litt vest av det planlagte dumpingsområdet i Førdefjorden. Deretter fast CTD-stasjon FOFJ_08 rett i nærheten. Vi gikk så innover Førdefjorden og tok de faste CTD-stasjonene underveis.

16.02. Vi kom til det planlagte dumpingsområdet i Førdefjorden ved frokosttider der vi tok et trålhal (felt «Brufjorden») og en CTD med vannprøver (næringssalter og sporstoffer). Deretter faste CTD-stasjoner vestover (FOFJ_09 og 10), et nytt bunntrålhal i samme rekefelt (utenfor dumpingsområdet) og så de to ytterste faste CTD-stasjonene. Nordvest i feltet «Stavfjorden» tok vi et bunntrålhal (ingen reker) og CTD med vannprøve. I feltet nord for Stavfjorden, «Øst av Røringane», fant vi derimot ikke trålbar bunn. I Florø plukket vi opp rederisjef Inge André Utåker som skulle være med oss resten av toktet. Om kvelden steamet vi til Bremangerlandet og Vågsøy.

17.02. Tobisskraping frem til 07:00-tiden: tre hal rett vest av Vågsøy og fire hal rett vest av Bremangerlandet. Flau vind, rolig vugging, til tider fullmåneskinn. Opptil fire ulike silarter i samme hal ved Vågsøy: storsil, uflekket storsil, glattsil og havsil. Færre arter ved Bremangerlandet, men fine fangster begge steder. Ved Bremangerlandet fikk vi kun 1–3 liter sand i trålposen, og sanden inneholdt veldig mye annet liv, bla. mange små muslinger. Ved Vågsøy var det mye mer sand i trålposen. Ved frokosttid steamet vi tilbake gjennom Fåfjorden og inn i Frøysjøen. Første bunntrålhal ble tatt utenfor Svelgen (felt «Nordgulen»). Grunt hal, lavt O₂-innhold. Jernverk inne i fjorden. Fangst ca. 1 kg dypvannsreker pluss en god del lysing, sei, hyse, lyr, men nesten ingen bruskfisk. På feltet «Ytre Nordalsfjorden», rett nord for Florø, fikk vi ikke trålt pga. dårlig bunn. Vi fikk tatt tre bunntrålhal til, først to på «Aldefjorden» – nordøst i feltet, og vest i feltet (sør for Værlandet), deretter «Lågøyfjorden» sent på kvelden. Det siste halet ble svært kort (3 minutter). Om natten tok vi tre hal med Harstad-trålen i Åfjorden, på 30, 100 og 200 meters dyp. De to øverste halene var dominert av hhv. norsk storkrill, og laksesild og storkrill, mens det dypeste halet hadde en mer blandet fangst.

18.02. Steaming til Bergen.

6.1 - Seilingsrute og stasjonsoversikt

I løpet av ti toktdøgn ble det tatt 80 CTD-stasjoner, 18 bunntrålstasjoner, 13 skrapetrekk på tobisfelt, 11 pelagiske trålstasjoner (Harstad-trål), 7 hal med Makroplanktontrål og 2 vellykkede hal med MultiNet med til sammen 11 prøver (Figur 6.1, Vedlegg 5).

6.2 - CTD-stasjoner

6.2.1 - Oppsummering

Alle de faste CTD-stasjonene (Figur 4.1) ble tatt, med unntak av S06 i Sognefjorden. Det var militærøvelse i fjorden og militærfartøyene lå rett ved denne stasjonen. Totalt ble det tatt 80 CTD-stasjoner på hele toktet, 54 faste stasjoner og i tillegg 26 stasjoner i tilknytning til trålhal eller ekstra vannprøvetaking (Figur 6.2, Vedlegg 3, 4).

6.2.2 - CTD-stasjoner

Bunntemperaturen i toktområdet lå på mellom 7,5 og 9°C, med de laveste temperaturene i de dypere delene av Hardangerfjorden og Sognefjorden og varmere bunnvann langs kysten. Tilsvarende bunntemperaturer er registrert i Skagerrak og Norskerenna i første kvartal (Søvik og Thangstad 2021). De to CTD-stasjonene med høyest bunntemperatur lå innerst i Fjærlandsfjorden og Førdefjorden (Figur 6.3). Bunnvannet på disse to stasjonene hadde også lav saltholdighet, men området med aller lavest saltholdighet i bunnvannet var Sogndalsfjorden. Bunnvannet i Sogndalsfjorden hadde også lavt O₂-innhold, det samme gjaldt for bunnvannet i Etnefjorden og Nordgulen (Figur 6.3). Alle disse fjordene har grunne terskler.

6.2.3 - Snitt

Figurene 6.4 til 6.23 viser resultater for temperatur, salinitet og oksygenkonsentrasjon i hele vannsøylen fra CTD på de faste snittene i Hardangerfjorden, Masfjorden, Sognefjorden inkludert Fjærlandsfjorden og Førdefjorden, samt strømmålinger i Hardangerfjorden. Kartutsnitt er tatt med for de fjordene der CTD-stasjonene ligger så tett at nummereringen ikke er lesbar i Figur 4.1.

6.2.3.1 - Hardangerfjorden

6.2.3.2 - Masfjorden

6.2.3.3 - Sognefjorden

6.2.3.4 - Fjærlandsfjorden

6.2.3.5 - Førdefjorden

6.2.4 - Vannprøver

6.2.4.1 - Winkler-titrering, oksygenkalibrering og variasjon i oksygeninnhold

Winkler-titreringen muliggjorde eventuelle nødvendige korrigeringer på grunn av mulig drift av oksygensensoren på CTD’en. Sammenligningen mellom den Winkler-målte oksygenkontrasjonen og oksygenkonsentrasjonen rapportert fra CTD’en viste at alle målingene var presise og nøyaktige, noe som viser at oksygensensoren på CTD’en var godt kalibrert. Det var dermed et minimalt behov for korrigering. Det gjennomsnittlige avviket mellom CTD-verdiene og de Winkler-korrigerte oksygenkonsentrasjonene var -0,025 +/- 1,281 umol/kg (Figur 6.24). Det var lite som tydet på en økende sensordrift gjennom toktet (Figur 6.24). Den beregnede ligningen for kalibrering av konsentrasjonen av oppløst oksygen i umol/kg er y = -1,28 + 1,006x, og for oksygenkontrasjon i ml/l er ligningen y = -0,0295 + 1,006013x, der x er oksygenkontrasjonen rapportert fra CTD’en og y er den korrigerte oksygenkontrasjonen.

Resultatene viste at bunnvannet i alle de undersøkte fjordene var relativt oksygenrikt. Det var ingen indikasjoner på hypoksiske tilstander på noen av CTD-stasjonene (Figur 6.25). Det kan se ut som om bunnvannet i bassengene i mange av fjordene på Vestlandet ble fornyet i løpet av 2021 (sen vår/tidlig sommer), noe som kan forklare de relativt høye oksygennivåene som ble observert på dette toktet. Vi observerte imidlertid at konsentrasjonen av oppløst oksygen i bunnvannet ble lavere jo lenger inn i fjordene vi kom.

6.2.4.2 - Karbonatkjemi

pH lå generelt på 8 i overflaten og minket nedover i dypet. Den laveste verdien (<7,7) fant vi i bunnvannet på stasjon 186 i den indre delen av Sogndalsfjorden (Figur 6.26). Siden respirasjon forbruker oksygen og produserer CO₂ er det en sterk positiv sammenheng mellom konsentrasjonen av oppløst oksygen og pH i vannet (Figur 6.27). Oksygenkonsentrasjonen forklarte nesten 98 % av variasjonen i den observerte pH’en over alle de 28 innsamlede vannprøvene (generalized additive model tilpasset vha. R-pakken mgcv).

Kalsiumkarbonat er en viktig bestanddel i skallet til mange sjødyr som koraller, blekkspruter, muslinger og snegler. Metningstilstanden til aragonitt og kalsitt er derfor økologiske relevante parametre. En metningstilstand mindre enn 1 betraktes som undermettet, og kalsitiske eller aragonitiske former av kalsiumkarbonat vil begynne å løses opp under slike forhold. Videre kan en lavere metningstilstand føre til at skalldyr må bruke mer energi på å bygge skallet. Resultatene våre viste at forholdene i toktområdet aldri var undermettet når det kom til kalsitt, og at for aragonitt var det kun tre vannprøver som var undermettet (Figur 6.28). Vannprøven med den laveste metningstilstanden for både kalsitt og aragonitt kom fra stasjon 186 i den indre delen av Sogndalsfjorden (Figur 6.28).

6.2.4.3 - Næringssaltanalyser (nitrat, nitritt, fosfat og silikat)

Generelt ble det målt høyere konsentrasjoner av nitrat i bunnvannet i indre deler av fjordene, mens høyere konsentrasjoner av nitritt i bunnvannet ble målt på stasjonene nærmere kysten eller offshore (Figur 6.29). Høyere konsentrasjoner av både fosfat og silikat ble målt i bunnvannet i de innerste delene av fjordene (Figur 6.29).

Sammenhengen mellom nitrat og nitritt var negativ, men noen grunne stasjoner hadde lave konsentrasjoner av både nitrat og nitritt (Figur 6.30). Konsentrasjonen av nitrat øker i dypere og mer oksygenfattig vann (Figur 6.30). Det var en sterk positiv lineær sammenheng mellom konsentrasjonen av nitrat og fosfat, der vannprøver med lavt oksygeninnhold hadde høye konsentrasjoner av både nitrat og fosfat (Figur 6.30). Det var også en positiv sammenheng mellom nitrat og silikat, selv om denne sammenhengen ikke var lineær; vannprøver fra større dyp og med lavt oksygeninnhold hadde høyere nitrat- og silikatkonsentrasjoner (Figur 6.30). Det var en negativ sammenheng mellom nitritt- og fosfatkonsentrasjoner og en positiv sammenheng mellom fosfat og silikat (Figur 6.30).

6.2.4.4 - Sporstoffer

Figur 6.31 viser hvor vannprøvene for sporstoffanalysene ble tatt. Følgende grunnstoff ble ikke funnet i noen av vannprøvene: aluminium, arsenikk, kobolt, europium, lantan, nikkel, bly, vanadium og yttrium. Alle prøvene ble tynnet ut 1:10 før analysene, og det er mulig at sporstoff som ikke ble funnet, likevel var tilstede i svært lave konsentrasjoner som instrumentet ikke klarte å detektere etter uttynningen. Tabell 6.1 viser en oppsummering av minimum, maksimum og gjennomsnittlige konsentrasjoner for hvert av stoffene som ble funnet i vannprøvene.

6.3 - Biologiske data

6.3.1 - Bunndyp

Figur 6.32 viser fordeling av bunndyp for de 18 bunntrålstasjonene. Det grunneste bunndypet undersøkt på toktet, var på 43,6 meter (tobisfelt), og det dypeste det ble trålt på var 639 meter (MultiNet).

6.3.2 - Fangstsammensetning

Det ble registrert 131 arter og artsgrupper under toktet, inkludert kategorier som fremmedlegeme og tang og tare (Vedlegg 7). Noen av de registrerte kategoriene er imidlertid overlappende som langfingerkreps og trollhummer, eller delvis overlappende som glassreker, glassreke, rødglassreke og Pasiphaeidae. Campelen-trålen fanget det høyeste antallet arter/artsgrupper (Figur 6.33). På tobisfeltene vest av Vågsøy og Bremangerlandet var det en mye større artsrikdom enn på feltene ved Utsira. Mange av benthos-artene i skrapetrekkene ble bare bestemt til gruppe (f.eks. sjøstjerner, svømmekrabber, svamper, eremittkreps og børsteormer), så artsrikdommen i tobisskrapen var høyere enn det Figur 6.33 viser.

Havmus og kronemaneten P. periphylla dominerte fangstene mht. biomasse (Figur 6.34). Andre arter som dominerte fangstene i vekt var pigghå, svarthå, kolmule og norsk storkrill. På 2021-toktet i vestlandsfjordene var det P. periphylla som totalt dominerte den totale fangstvekten (Zimmermann mfl. 2021). P. periphylla ble best fanget av Makroplanktontrålen, som ble tauet fra bunn og opp til overflaten (skråhal), mens de største fangstene av norsk storkrill ble fanget av Harstad-trålen som ble tauet horisontalt i de øvre 50 metrene. En del svarthå stod pelagisk og ble fanget av Harstad-trålen. Laksesild forekom på flest stasjoner (30) (Figur 6.35), etterfulgt av norsk storkrill. Av større fisk var det svarthå som forekom på flest stasjoner, etterfulgt av havmus, hågjel og kolmule. Rekearten Dichelopandalus bonnieri (familie Pandalidae) forekom også på mange stasjoner. I november 2021 var glassreker den artsgruppen som forekom på flest stasjoner, mens svarthå, kolmule, laksesild og smørflyndre også ble tatt på mange stasjoner (Zimmermann mfl. 2021).

Shanon-Wiener diversitetsindeks ble beregnet for hvert trålhal, basert på andelen av hver art/artsgruppe i vekt (Figur 6.36). Indeksen beregner diversitet basert på antall arter og hvor jevnt antallet/biomassen er fordelt på artene. Artsdiversiteten var gjennomgående høyere på bunntrålstasjonene sammenlignet med de andre redskapene (Figur 6.36), men en del av benthosfangsten i tobisskrapetrekkene ble ikke opparbeidet til art slik at artsdiversiteten var høyere her enn det resultatene viser. Bunntrålstasjonen med den høyeste diversitetsindeksen var stasjonen i det planlagte deponiområdet i Førdefjorden. Diversiteten i området rett vest for det planlagte dumpingområdet var også blandt de høyeste på toktet. Andre bunntrålstasjoner med høy artsdiversitet lå i Etnefjorden, i Buefjorden (ved Lammetun), Aldefjorden (øst av Værlandet) og på rekefeltet «Røværfjorden» vest for Haugesund.

6.3.3 - Artsfordelinger

Dypvannsreken ble funnet i større antall kun på to stasjoner på toktet: nordvest av Haugesund (rekefelt «Røværfjorden») og på rekefeltet «Nordgulen» ved Svelgen i Bremanger (Figur 6.37, Vedlegg 8, 9). D. bonnieri var jevnere fordelt utover hele toktområdet. Norsk storkrill ble også funnet i hele toktområdet. Krill ble først og fremst fanget i Harstad-trålen og forekom på alle krillstasjonene. Sjøkreps forekom på åtte av de 18 bunntrålstasjonene, også på stasjonene inne i Sognefjorden (Figur 6.38). Denne arten fanges generelt dårlig av bunntrål. To av de beste fangstene av skolest og breiflabb fikk vi i Førdefjorden, både i det planlagte deponiområdet og litt lenger vest i fjorden (Figur 6.38). Det var veldig lite torskefisk i fangstene, og torsk forekom ikke (Figur 6.39). Det ble tatt totalt ti blålange, hvorav to i det planlagte deponiområdet og to rett vest av deponiområdet. Brisling forekom først og fremst i pelagiske redskaper inne i Åkrafjorden og Osafjorden (Figur 6.40). Sild ble fanget både i pelagisk trål og i Campelen-trålen, både langt inne i fjordene og ytterst i Bømlafjorden. Kolmule fantes stort sett i hele toktområdet, med de største fangstene nord for Sognefjorden. Vassild, lysprikkfisk og øyepål forekom spredt over hele området (Figur 6.41). Det samme gjorde lysing, havmus og haifiskartene (Figurer 6.42, 6.43). Kronemaneten P. periphylla hadde også en vid utbredelse i hele toktområdet (Figur 6.42).

6.3.4 - Lengde og vekt i bunntrålhal

Bruskfiskartene havmus og hågjel var jevnt fordelt over alle størrelsesgrupper og begge kjønn, mens fangstene av svarthå og særlig pigghå var dominert av større individer (Figurer 6.44, 6.45). Hyse skilte seg ut med en stor overvekt av juvenil fisk i fangstene. Skolestfangstene var også dominert av små individer. Lengde-vekt forhold ble beregnet for ni arter (Figur 6.46).

6.3.5 - Dypvannsreke

6.3.5.1 - Lengdefordeling

Lengdefordelingen av dypvannsreke viste forekomst av både 1-åringer (hanner) og eldre reker (hunner og hanner), men de minste rekene (2021-årsklassen) forekom kun på rekefeltet i sør (serienummer 22306) (Figur 6.47). 2021-årsklassen er en god årsklasse (ICES 2022a) som fra og med 2022 har dominert fangstene i Skagerrak og Norskerenna, men denne årsklassen var ikke til stede i rekeprøven fra Nordgulen (serienummer 22343), hvor rekrutteringen så ut til å være dårlig.

6.3.5.2 - Rekefelt

Informasjon om forekomst av dypvannsreke på de gamle kommersielle rekefeltene i Hordaland, Sogn og Fjordane og helt nord i Rogaland basert på dette toktet, det tilsvarende toktet i november 2021 (2021854), opplysninger fra en lokal rekefisker, Levi Vollan, samt én trålstasjon på HIs Reketokt i 2023 (2023006001) er vist i Vedlegg 8 og 9, med en oversikt over det undersøkte området i Figur 6.48. Tabell og kart i vedleggene viser felt hvor man har funnet dypvannsreke og felt hvor man ikke har kunnet tråle pga. ujevn bunn, kabler eller andre hindringer på bunn, krepsebruk og/eller oppdrettsanlegg. Fiskeridirektoratet har registrert 78 rekefelt i Hordaland og 74 i Sogn og Fjordane (inkludert ett rett nord for Stad som ikke lå inne i toktområdet) (Fiskeridirektoratets kartløsning), til sammen 156 felt, inkludert fire felt helt nord i Rogaland. På de 103 feltene som ble plukket ut, var det mulig å tråle på 52 (50,5 %), og av de trålte feltene ble det funnet dypvannsreke på 20 av feltene (38,5 %). Det er altså 104 rekefelt i fjordene på Vestlandet hvor man ikke har undersøkt om dypvannsreke finnes. På HI sine tokt har man funnet mer enn en håndfull reker kun på tre trålstasjoner (rekefelt), mens Levi Vollan fikk fangster i samme størrelsesorden på 10 av 14 trålbare felt; det kan imidlertid ikke utelukkes at en del av dette var D. bonnieri som lett kan forveksles med dypvannsreke (Figur 4.2).

6.3.6 - Skolest

6.3.6.1 - Aldersfordeling

Otolittene fra skolest som ble fanget i området mellom Sognesjøen og Førdefjorden, viser en aldersfordeling med en overvekt av fisk i alderen 3–10 år, men også med noen 30–40 år gamle individer (Figur 6.49). De fleste yngre fiskene ble fanget på de to trålstasjonene i Førdefjorden, men aldersprøvene fra de to stasjonene i Åfjorden og Lågøyfjorden bestod av få individer og gir dermed ikke nødvendigvis et representativt bilde av aldersfordelingen til bestanden i disse fjordene.

6.3.6.2 - Genetisk populasjonsstruktur

Det ble tatt genetiske prøver av 96 skolest fra de to bunntrålstasjonene i Førdefjorden, 16 individer fra det planlagte deponiområdet og 80 individer fra stasjonen lenger ute i fjorden, men bare 68 stykker ble med i analysen da det var loci som ikke fungerte for de resterende individene. Skolestprøvene fra Førdefjorden ble sammenlignet med tilsvarende, eldre prøver fra Skagerrak, Korsfjorden og Trondheimsleia (Figur 6.50).

6.3.7 - Krillstasjoner

6.3.7.1 - Mengder og lengdefordelinger

Norsk storkrill (Meganyctiphanes norvegica) dominerte krillfangstene på samtlige stasjoner. I tillegg ble det funnet innslag av Nematoscelis megalops i Masfjorden og Høyangsfjorden, samt Thysanopoda acutifrons i Osafjorden. De største forekomstene av norsk storkrill ble registrert på nattstasjoner i Høyangsfjorden og Åkrafjorden. Krillen stod da i de øvre 20 metrene, og horisontale trekk med Harstad-trål ga de største fangstene av krill (40 og 26,7 kg pr nm tauet distanse i hhv. Høyangsfjorden og Åkrafjorden). De laveste forekomstene av krill ble observert i Masfjorden, med lave trålfangster i både dag- og natthal (Figur 6.51).

Vertikalfordelinger ble observert ved hjelp av akustiske registreringer i forkant av samtlige krillstasjoner. To tydelige akustiske lag ble observert: et øvre lag på 10–50 meter som vertikalvandret gjennom døgnet, samt et mesopelagisk lag på 200–300 meters dyp. De største forekomstene av krill ble registrert i det øvre laget (horisontale trekk med Harstad-trål). Det mesopelagiske laget bestod vanligvis av en blanding av mesopelagisk fisk, krill og P. periphylla (fangster fra skråtrekk med Makroplanktontrål). Figur 6.52 viser et eksempel på akustiske registreringer fra Høyangsfjorden, der de største krillfangstene ble registrert i det øvre laget på ca. 20 meter.

Lengdefordelinger av M. norvegica for de to pelagiske trålene er vist i Figur 6.53. Harstad-trålen hadde bedre fangbarhet for større individer, mens Makroplanktontrålen hadde større andel av den minste størrelsesfraksjonen. De to trålene ble tauet i ulike dyp og er derfor ikke helt sammenlignbare. Norsk storkrill gyter i mars-juni, og blir kjønnsmoden etter 1 år ved ca. 27–35 mm størrelse. Individer 27–30 mm hører derfor sannsynligvis til 0-gruppe, og større individer hører til I-gruppe (2 år gammel) eller II-gruppe. Osafjorden skilte seg ut, ved å ha en større andel av små individer sammenlignet med de øvrige tre fjordområdene. En større andel av 0-gruppe (27–30 mm), og juvenile (<27 mm) i denne fjorden kan tyde på andre produksjonsforhold, eller at fjorden har en adskilt krillpopulasjon.

6.3.7.2 - Fangstsammensetning i pelagisk redskap

Andelen av de forskjellige artskategoriene i pelagisk trål varierte veldig fra fjord til fjord, mellom redskap (Harstad-trål og Makroplanktontrål) og mellom dag og natt (Figur 6.54). Harstad-trålen ble tauet horisontalt i det øvre akustiske laget (ca. 40–0 meter), mens Makroplanktontrålen ble trukket som skråhal fra bunn til overflate. Makroplanktontrålen fanget derfor en større andel av det mesopelagiske sjiktet. På nattestid var fangstene i Harstad-trålen i Høyangsfjorden og Masfjorden totalt dominert av norsk storkrill, Åkrafjorden var dominert av P. periphylla , mens fangstene i Osafjorden og Åfjorden var mer blandet. På dagtid stod mesopelagisk og pelagisk fisk høyere i vannsøylen og ble fanget i større grad av Harstad-trålen. Makroplanktontrålen som fisker fra bunn og opp til overflaten, hadde en annerledes fangstsammensetning enn Harstad-trålen, noe som var særlig tydelig i Masfjorden og Osafjorden der P. periphylla dominerte fangstene. Denne maneten må ha stått dypere i disse to fjordene sammenlignet med i Åkrafjorden. På det ene vellykkede MultiNet-halet i Høyangsfjorden ble følgende artsgrupper fanget:

0–20 meter: krill

50–120 meter: lysprikkfisk, glassreker, copepoder (hoppekreps), siphonoforer (klasse Hydrozoa)

200–250 meter: mysider, lysprikkfisk, siphonoforer, copepoder, og 1 stk. krill

6.3.8 - Tobisundersøkelser

Artssammensetningen i tobisskrapetrekkene varierte mellom de tre områdene som ble undersøkt, både når det gjaldt silarter og bifangst (Figur 6.55). På tobisfeltet ved Utsira var fangstene totalt dominert av havsil, og på én stasjon ble det fanget en rødspette på 670 g. På tobisfeltet ved Bremangerlandet var det havsil og glattsil i fangstene, samt veldig mye bifangst. På feltet ved Vågsøy, der de største fangstene ble tatt, var det derimot uflekket storsil og storsil som dominerte av silartene (i vekt), to arter som ikke ble fanget ved Utsira eller ved Bremangerlandet.

Ved Utsira var fangstene dominert av små havsil, mens fangstene ved Vågsøy og Bremangerlandet var dominert av større havsil og inneholdt omtrent ingen små individer (Figur 6.56).

6.3.9 - Miljø-fangst sammenligninger

Vi fant en positiv korrelasjon mellom antall arter og biomasse, og bunndyp (Figur 6.57), mens sammenhengen mellom antall og biomasse og hhv. bunntemperatur og O₂-innhold i bunnvannet var mindre klar (Figurer 6.58, 6.59). Hvordan de forskjellige miljøvariablene påvirker fiskesamfunnet i fjordene er som nevnt del av et pågående mastergradsprosjekt. Den ene relativt gode rekefangsten vi fikk, var i Nordgulen, et basseng med et lavt O₂-innhold (Figur 6.3). Fangsten var her, i tillegg til dypvannsreke, dominert av torskefisk, lysing og smørflyndre. Av bruskfisk fikk vi bare tre små hågjel i trålen. I Sogndalsfjorden, det andre av tre oksygenfattige basseng dekket av toktet, var det derimot bruskfisk som totalt dominerte fangstene, men øyepål, kolmule, hvitting, hyse, sølvtorsk og én kveite ble også fanget.

6.3.10 - Akustikk

Akustiske registeringer (NASC-verdier) langs seilingsruten var relativt jevne, med få større registeringer i noen områder, særlig utenfor Hardangerfjoren og Sognefjorden. Fordi den reflekterende biomassen stort sett består av en kompleks blanding av dyreplankton inkl. krill, pelagisk og mesopelagisk fisk og annet, og fordi det ble ikke trålt systematisk på registeringer, ble tolking av registeringer til artskategorier svært usikker utenfor de utvalgte fjordområdene for krillundersøkelser. Derfor vises her kun totale NASC-verdier (Figur 6.60). NASC-verdiene ble dessverre ved en feil ikke eksportert og lagret med 1 nm eller 0,1 nm oppløsning, men bare oppsummert per 5 nm over hele vannsøylen og alle artskategorier. Dette gjør det følgelig vanskelig i ettertid å studere patcher og endringer innenfor 5 nm intervaller.

På HIs tokt tolkes akustiske målinger, sammen med trål- eller håvfangster, ved hjelp av "Large Scale Survey System"-programvaren (LSSS) for å trekke ut informasjon om artsgrupper og arter. LSSS gir oss mulighet til å prøve ut flere metoder for å skille artsgrupper basert på artenes særegne refleksjonsegenskaper. Særlig ble det under toktet nyttig å studere de akustiske lagenes ulike relative responser på de ulike akustiske frekvensene 18 kHz, 38 kHz, 120 kHz og 200 kHz. For organismer uten svømmeblære (f.eks. plankton, krill) vil styrken på ekkoet øke med økende frekvens (Rayleigh tilbakespredning). Små fisk med svømmeblære, f.eks. laksesild og lysprikkfisk, vil kunne ha resonant tilbakespredning på lave akustiske frekvenser (18 kHz), og altså mye sterkere ekko på 18 kHz enn på høyere frekvenser (Korneliussen mfl. 2020). Tolkekategorier brukt og lagret under toktet var "Andre", "Krill", "Meso/Plankton", "Mesopelagisk", "Pelagisk" og "Plankton". “Meso/Plankton” ble mest brukt underveis i toktet, men i hovedområdene for krillundersøkelser forsøkte vi å skille “Mesopelagisk” og “Plankton”, og allokerte plankton til krill der vi hadde trålfangster å støtte oss til.

I de fire hovedområdene gjorde vi aktiv bruk av ekkoterskel (Sv-terskel – nedre grense i LSSS fargeskala). Dette er nyttig for å skille mellom fisk og dyreplankton, men også for å fordele sA (NASC) mellom fiskeslag. Som en standard så ble det etter støyfjerning tersklet til -70/-72 dB for å skille “Meso/Plankton” fra fisk i 10 meter bunnkanal. I vannsøylen over ble det tersklet hardt inntil frekvensresponsen ble stabil, og dersom 18 kHz responsen da var kraftigere enn for høyere frekvenser så ble gjenværende NASC allokert til mesopelagisk fisk. I Høyangsfjorden ble det registrert at 18 kHz frekvensen økte med lavere Sv-terskling, og det ble stilt spørsmål om dette kunne være en typisk frekvensrespons for siphonoforer (klasse Hydrozoa). Særlig MultiNet-hal i Høyangsfjorden ga stor støtte for ovenfor beskrevet måte å tolke akustikken, men også Harstad-trål og Makroplanktontrål når disse ble satt ut i de ulike dybdene man ønsket å identifisere (se kapittel 6.3.7). Målingene gjort med SIMRAD WideBand Autonomous Transceiver (WBAT) er når denne toktrapporten går i trykken, ennå ikke analyserte.

6.3.11 - Førdefjorden

Plasseringen av bunntrålstasjonene i Førdefjorden er vist i Figur 6.61. To av de tre bunntrålstasjonene med høyest diversitetsindeks på dette toktet var de to stasjonene i Førdefjorden (Figur 6.36); stasjonen med den høyeste diversitetsindeksen lå i det planlagte deponiområdet. Fire av totalt ti blålanger på toktet ble fisket i Førdefjorden, to i den ytre delen og to i det planlagte deponiområdet (alle hanner). Av dem var én umoden (32 cm lang), to modnende (70 og 77 cm) og én gytende (86 cm). Én pigghå ble fanget i det planlagte deponiområdet. Bambuskorall (Isidella lofotensis) ble tatt i bunntrålen på totalt fire stasjoner på dette toktet, deriblant de to i Førdefjorden. Denne arten forekom også i ytre kyststrøk vest for munningen av Førdefjorden (sørvest av Askrova) og i Buefjorden (vest av Lutelandet). Vedlegg 10 gir en oversikt over arter fanget i Førdefjorden både på dette toktet og på toktet i november 2021, samt fiskearter tatt i garn under undersøkelser i forbindelse med konsekvensutredning for utvinning av rutil i Engebøfjellet (Bjelland og Helle 2008).

Mange av de samme artene som dominerte fangstene i bunntrålen på 2021-toktet (2021854) i vestlandsfjordene, var også dominerende i Campelen-trålen på dette toktet (Zimmermann mfl. 2021). Forskjellen i fangstsammensetning, som at reketrålen på MS Brattholm fanget mer glassreker, krill og lysprikkfisker, kan skyldes den vertikale åpningen på trålene, der den kommersielle trålen hadde en høyde på 14–20 meter, mens Campelen-trålen på dette toktet hadde en høyde på mellom 3,5 og 5 meter. Sei ble også fanget i større antall i den kommersielle reketrålen. Forskjellene i fangstsammensetningen mellom de to toktene kan også gjenspeile forskjellig fordeling av trålstasjoner i området, og/eller tid på året.

Fiskefangsten på dette toktet var dominert av bruskfisk, der havmus var den arten det ble fisket desidert mest av. Svarthå, hågjel og pigghå dominerte også fangstene, i antall og/eller vekt. Pigghå, som er vurdert som sårbar på Artsdatabanken sin rødliste for arter 2021 (Rødlista 2021), var arten med den tredje største totale fangstvekten. Dette skyldtes hovedsakelig to store fangster, på hhv. 20 og 82 kg. Den største fangsten ble tatt på en av de ytterste trålstasjonene rett sør for Værlandet, hvor trålen sannsynligvis traff en stor stim. Artikkelen til Tambs-Lyche (1987) er en faunistisk beskrivelse av fiskesamfunnet i Hardangerfjorden basert på tokt og andre undersøkelser i tidsrommet 1956–1963. Tambs-Lyche fant 126 marine fiskearter i fjorden, basert på innsamlinger ved bruk av bunntrål, line, strandnot, garn, ruser og teiner. Til sammenligning registrerte vi 59 fiskearter/-grupper fra bunntrål i hele toktområdet (Vedlegg 7). Svarthå, pigghå, hågjel og havmus ble også på 1950- og 1960-tallet funnet i hele Hardangerfjorden. I motsetning til våre resultater, fanget Tambs-Lyche også torskefisk som torsk, hyse, hvitting, lyr, sei, øyepål, kolmule og sypike i forskjellige typer redskap i hele Hardangerfjorden. For flere av disse artene (torsk, hyse, sei, lyr) oppgis det ikke om de er fanget spesifikt i bunntrål, og det er derfor vanskelig å slå fast om manglende funn (torsk) og til dels lave fangstrater på våre tokt skyldtes at artene er i sterk tilbakegang eller om de befinner seg på andre dyp og habitater enn der vi trålte. Vi fikk totalt ti eksemplarer av den sterkt truede blålangen (Rødlista 2021) (Vedlegg 7). Denne arten ble av Tambs-Lyche rapportert til å forekomme i alle deler av Hardangerfjorden. Forskjellen i antall arter kan kanskje også forklares med sesongvariasjoner. HI sine to tokt var i november og februar, mens kartleggingen på 1950- og 1960-tallet ble gjennomført gjennom hele året (Tambs-Lyche 1987). Lysingbestanden i ICES områdene 3, 4, 6, 7 og 8 (inkludert Skagerrak og Nordsjøen) har økt kraftig siden 2010-tallet (ICES 2022b), og sannsynligvis har bestanden i vestlandsfjordene også økt. I løpet av alle toktene i Hardangerfjorden på 1950- og 1960-tallet ble det kun fanget én hunn, i et laksegarn. Vi fanget totalt åtte individer på fire bunntrålstasjoner i Hardangerfjorden og 90 totalt i hele toktområdet. Toktet i 2021 (2021854) fanget derimot ikke lysing i Hardangerfjorden (på ni bunntrålstasjoner).

De to fjordtoktene til HI i 2021 og 2022 har vist at dypvannsreken har forsvunnet eller finnes i svært lave tettheter på veldig mange av rekefeltene i Vestland fylke. Flere av de undersøkte rekefeltene ligger i nasjonale laksefjorder (Vedlegg 8) (Zimmermann mfl. 2021). Av 156 rekefelt i Vestland fylke, inkludert 4 felt helt nord i Rogaland, har HI og rekefisker Levi Vollan til sammen trålt på ca. en tredel. Det kan ikke utelukkes at arten fremdeles finnes på noen av de feltene som ennå ikke har blitt undersøkt, slik vi også kom over enkelte felt med en viss mengde, men resultatene våre tyder på at det ikke lenger finnes kommersielle forekomster av arten i vestlandsfjordene. Rekefeltene langs norskekysten ble utforsket og beskrevet etter hvert som det kystnære fisket utviklet seg og bredde seg nordover, og flere felt på Vestlandet ble registrert allerede på 1920-tallet (Hjort og Ruud 1938). I nyere tid har Fiskeridirektoratet registrert rekefelt langs hele norskekysten gjennom intervjuer av lokale fiskere (Fiskeridirektoratets kartløsning). Dette er felt der det har foregått eller fortsatt foregår kommersiell tråling etter reker. I tillegg finnes det sannsynligvis utallige mindre, ikke-trålbare områder med reker (Zimmermann mfl. 2019). De fleste rekefeltene på Vestlandet ble registrert av Fiskeridirektoratet i 1988 eller 1995, noen ble også registrert på 2000-tallet (Vedlegg 8). Sannsynligvis ble det trålt etter reker i vestlandsfjordene på 1980- og 1990-tallet, noe også historiske landinger indikerer (Melaa mfl. 2022). Rekebestanden i Skagerrak og Norskerenna har ligget under føre-var nivået siden 2011, hovedsakelig pga. lav rekruttering, men 2021-årsklassen ser ut til å være en god årsklasse (ICES 2022a). Denne årsklassen var til stede på rekefeltet helt nord i Rogaland (“Røværfjorden”), men ikke i Nordgulen, hvor det ikke var noen 1-åringer i trålfangsten. Uten nærmere studier er det vanskelig å si noe om rekrutteringsdynamikken til Nordgulen i særdeleshet, og kystrekebestandene på Vestlandet generelt, men resultatene våre kan tyde på lokal rekruttering.

Norsk storkrill (Meganyctiphanes norvegica) dominerte krillfangstene på toktet. I tillegg ble det registrert enkelte forekomster av krillartene Nematoscelis megalops og Thysanopoda acutifrons. Norsk storkrill er vanligvis den dominerende krillarten i fjordene, og forekommer vanlig langs hele norskekysten fra Oslofjorden til Barentshavet. Toktet foregikk i forkant av gyteperioden for norsk storkrill, som i vestlandsfjorder er anslått å vare fra mars til juni (Wiborg 1971, Matthews 1973). I likhet med tidligere undersøkelser fant vi store variasjoner i forekomster av krill mellom nærliggende fjorder (Wiborg 1966, 1971, Matthews 1973, Kaartvedt og Svendsen 1990). På dette toktet ble de største forekomstene registrert i Høyangsfjorden og Åkrafjorden. Vi observerte dessuten forskjeller i størrelsesfordelinger mellom fjorder som kan tyde på variasjoner i produksjonsforhold mellom de ulike områdene. Vi registrerte større forekomster av krill i et øvre akustisk lag om natten, som indikerer at krill foretok vertikal døgnvandring. Imidlertid har tidligere studier vist at deler av populasjonen ikke vertikalvandrer om vinteren, men står igjen dypt i vannsøylen (Kaartvedt mfl. 1988). Trålfangstene viste at de akustiske lagene i varierende grad består av en blanding av ulike organismer (fisk, krepsdyr og maneter). Rene forekomster av krill ble observert i de øverste 20 metrene i noen av områdene, og mengdene av dette vil være mulig å estimere akustisk med relativ stor grad av nøyaktighet. WBAT-målingene (som ennå ikke er analyserte) vil kunne inneholde gode målstyrkemålinger av denne krillen som grunnlag for nøyaktige mengdemålinger.

Kronemaneten P. periphylla dominerte fangstene på begge fjordtoktene (Zimmermann mfl. 2021). Maneten er rapportert i store mengder fra fjorder på Vestlandet og nord til Bodø (James mfl. 2002, Sørnes mfl. 2007, Tiller mfl. 2014). På dette toktet fikk vi de største fangstene (22–179 kg) i Osafjorden, Åkrafjorden, i Nyhammarsundet i Sognesjøen og i Lågøyfjorden nord for Sula, altså både i indre fjordarmer og langs den ytre delen av kysten; den største fangsten var i Åkrafjorden. I november 2021 ble de største fangstene (26 kg til 3 tonn) tatt i Skånevikfjorden, Bjoafjorden og Ålfjorden i Sunnhordland, i Mangersfjorden og Lurefjorden i Nordhordland, i Gulafjorden, ytterst i Sognesjøen og i Dalsfjorden (Zimmermann mfl. 2021). Fangster på mer enn 100 kg ble tatt på alle stasjonene i Sunnhordland, samt i Lurefjorden som er kjent for sine forekomster av denne arten (James mfl. 2002, Sørnes mfl. 2007), men også ytterst i Mangersfjorden. P. periphylla kan utkonkurrere torskefisk som toppredator og spiser raudåte, fiskelarver samt brisling og småsild.

Førdefjorden var den mest artsrike fjorden av de undersøkte fjordene og kystområdene på dette toktet. Bunntrålstasjonen i det planlagte deponiområdet hadde 34 registrerte arter/artsgrupper og den høyeste artsdiversitetsindeksen av alle bunntrålstasjonene. Artsdiversiteten i Førdefjorden var høy også på toktet i november 2021 (2021854) (Zimmermann mfl. 2021); bunntrålstasjonen i det planlagte deponiområdet hadde den åttende høyeste indeksen av totalt 34 stasjoner. En undersøkelse av bløtbunnsfaunaen i Førdefjorden i forbindelse med konsekvensutredningen viste at tilstanden til bunndyrsamfunnet var god eller meget god, både innerst og ytterst i fjorden, og at arts- og individantall var høyere i Førdefjorden sammenlignet med fem andre vestlandsfjorder (Hardangerfjorden, Høyangsfjorden, Gloppen, Lurefjorden, Bjørnafjorden) (Rygg 2008). Tilsammen viser disse tre undersøkelsene at både bunndyr- krepsdyr- og fiskefaunaen i denne fjorden er blant de mest artsdiverse i undersøkte kyst- og fjordstrøk på Vestlandet. Blålange, pigghå og bambuskorall (Figur 6.1) ble fanget der (hhv. sterkt truet, sårbar og nær truet på Norsk rødliste 2021). Blålangen, som har vært rødlistet siden 2006, gyter om våren, og gytingen skjer tidligere i fjordene enn ute i havet. Våre resultater er den første vitenskapelige dokumentasjonen av rennende blålange i norske fjorder (Kristin Helle, pers. komm.), tidligere har dette vært rapportert av lokale fiskere. På toktet i 2021 ble det også fanget modnende blålange i det planlagte deponiområdet (en 94 cm lang hunn). Fangst av modnende og gytende blålange indikerer at gyting er sannsynlig i Førdefjorden. Bambuskorallen Isidella lofotensis er sannsynligvis endemisk i Norge, dvs. den forekommer kun i norske farvann (Buhl-Mortensen mfl. 2015). Forekomst av bambuskorallskogbunn i fjorden kan ikke utelukkes når arten er tilstede. Denne naturtypen står på Norsk rødliste 2021 som sterkt truet. Resultatene våre viser at skolest fra Førdefjorden, på tilsvarende vis som skolest i Trondheimsleia, skiller seg fra sørligere prøver i Korsfjorden og Skagerrak. Delaval mfl. (2017) konkluderte med at skolest i fjorder og langs kysten i Sør- og Vest-Norge utgjør egne separate populasjoner. Våre foreløpige resultater kan tyde på at det også i Førdefjorden finnes en egen genetisk populasjon av skolest. Da resultatene for Førdefjorden kun er basert på 4 loci (ut av 7) bør det imidlertid kjøres flere analyser før man trekker sikre konklusjoner om det finnes en egen genetisk bestand av skolest i Førdefjorden. Et fjorddeponi ved Vevring vil utradere habitatet til skolest, som er en dypvannsfisk, i denne delen av fjorden.

8.1 - Dypvannsreke

Dypvannsreke er utbredt langs hele norskekysten og utgjør en nøkkelart i økosystemet. Rekene beiter på plankton gjennom vertikale døgnvandringer og er selv et viktig byttedyr for mange arter bunnfisk, den binder dermed sammen bentiske og pelagiske deler av kystøkosystemene. Lokale rekefiskere har i mange år fortalt om minkende rekebestander langs deler av norskekysten. Da det ikke finnes noen systematisk overvåking av de dypere områdene i vestlandsfjordene og derfor heller ingen tidsserier, vet vi ikke når rekene forsvant fra dette området. En kombinasjon av landingsstatistikk (per statistisk lokasjon) og samtaler med lokaler fiskere er nødvendig for å tidfeste nedgangen i bestanden. Årsakene bak kollapsen kan være sammensatte, men en tidfesting vil gjøre det lettere å identifisere mulige årsakssammenhenger. Pga. den nåværende svært lave tettheten, må en rekolonisering av rekefeltene i vestlandsfjordene sannsynligvis måtte skje ved at rekelarver driver inn utenfra, dvs. fra den større bestanden i Skagerrak og Norskerenna. Modellering av rekelarvedrift bør gjennomføres for å undersøke forbindelsen mellom fjordfeltene og offshore-bestanden, samt variasjoner i innsig mellom år.

8.2 - Krill

Krill (Euphausiacea) har en viktig rolle i fjordøkosystemene, både som predator (på hoppekreps og alger) og som byttedyr for en rekke fiskearter, fugl og pattedyr. I løpet av 60-, 70- og 80-tallet ble det gjennomført flere enkeltundersøkelser av krill i noen fjorder. Imidlertid foregår det ikke regulær overvåking av krillbestander på kysten. Det er derfor ukjent hvordan klimarelaterte endringer, samt annen menneskelig påvirkning har påvirket bestandene av krill i fjordene de siste 40 årene. I tillegg er det en økende interesse for høsting på lavere trofisk nivå i norske kystområder, inkludert krill. Det er derfor behov for bedre kunnskap om mengder og produksjon av krill i kystområder. Et første steg til bedre kunnskapsgrunnlag om krillforekomster er å implementere krillprøvetaking på nåværende pelagiske tokt. Dette toktet viste at Harstad-trål og Makroplanktontrål egner seg godt for fangst av krill, og registrering av krill i fisketrål kan gi verdifulle data. Imidlertid vil det kreve en standardisering av prøvetaking og analyser. Resultatene fra toktet illustrerer at mengdeberegning av krillbestander er en av de største utfordringene og vil kreve utvikling av ny metodikk, men undersøkelsene våre viser at det vil være mulig. MultiNet med stor maskevidde viste gode resultater med hensyn til fangst av de yngre livsstadiene, men sampler relativt lite vannvolum. Pelagiske tråler bør derfor videreutvikles med multisampler for å gi kvantitative krillprøver fra ulike dyp. Dette er særlig viktig for krill i fjordsystemer, der ulike deler av populasjonen står på ulike dyp. I tillegg må de akustiske metodene videreutvikles, inkludert tolking av akustiske data bla. vha. frekvensresponsanalyser, estimering av målstyrke, samt bruk av tauede eller nedsenkbare akustiske sensorer (WBAT). De innsamlede WBAT-dataene fra toktet bør analyseres, gjerne i forbindelse med en studentoppgave.

8.3 - Tobis

Det er et stort behov for å få en bedre oversikt over geografisk fordeling og endring i mengde over tid av kystbestander av tobis, som er en nøkkelart i kystøkosystemene. I 2016 ble det publisert en oppsummering om tobis på Vestlandet og i Nordsjøen i perioden 1950–1990 basert på intervjuer av fiskere langs vestlandskysten (Tangen mfl. 2016). Et av formålene med studien var å skaffe historisk kunnskap om sammenhengen mellom de rike tobisfeltene ute i Nordsjøen og tobisen på kysten. På 1950- og 1960-tallet var det ganske vanlig at det enkelte år var store forekomster med tobis ved kysten. Flere observasjoner tyder på at tobisen drev inn fra havet som yngel, og da oppstod det rene «lemenår» ved kysten, der fugl og fisk kunne fråtse i matfatet. En tilsvarende «eksplosjon av tobis» oppstod i 2019, og det er tydelig at predatorene responderer veldig positivt på en slik endring i mattilbudet.

Tobisfeltet ved Utsira har vært kjent lenge. I en utvidet kartlegging av tobisområdene langs norskekysten viser dette toktet at man kan kombinere lokal kunnskap fra f.eks. snurrevadfiskere (som gjerne fisker torsk på sandbunn) og marine grunnkart som eksisterer for deler av kysten, for å identifisere tobisområder. Denne metodikken ble brukt med et vellykket resultat da HI identifiserte tobisfelt ved Bremangerlandet og Vågsøy som er beskrevet i denne rapporten. Det er et klart mål at kartleggingen av tobisområder skal fortsette fremover, og det er også et mål at man definerer noen referanseområder langs kysten som skal overvåkes jevnlig. Slik kan det etableres en tidsserie som kan brukes til å beskrive endringer i rekruttering, artsfordeling og bestandsstørrelse i kystbestandene av tobis.

En stor takk til skipper Tom Ole Drange og mannskapet hans på RV Kristine Bonnevie for all hjelp med gjennomføringen av toktet. Det ble en del prøving og feiling, med tråling på ukjent og til dels dårlig bunn innimellom blåser og oppdrettsanlegg. Mannskapet på dekk anført av trålbas Frank Boska måtte håndterte fem forskjellige redskapstyper, pluss CTD’en.

Siri Aaserud Olsen, Trude Hauge Thangstad og Malin Lie Skage gjorde en kjempejobb med å opparbeide alle prøvene fra de forskjellige redskapene i løpet av toktet, mens Åse Husebø, Lisbet Solbakken og Rupert Wienerroither stod for opparbeiding og alderslesing av tobis på land i etterkant av toktet, samt kvalitetsikring av tobisarter. De to studentene, Sigrid Kjelstad og Carl Bukowski, var til veldig god hjelp i fiskelab’en og med vannprøvetakingen. Instrumentfolkene takkes for stor innsats med å få WBAT og MultiNet til å fungere.

Tusen takk til Hege Øverbø Hansen som aldersbestemte alle skolestene, og til Geir Dahle som analyserte skolestgenetikkprøvene og laget PCoA-plottet i rapporten.

Nyansatte Joakim Skjefstad på rederi ble en nøkkelperson i arbeidet med å få lagt inn sedimentkart for området i Olex-versjonen på broen, som egentlig er for gammel.

Rekefiskerne Bjørn Oskar Magnussen, Sigurd Jøsang og Olav Dale hjalp oss velvillig med nyttig informasjon om bunnforhold og trålemuligheter på rekefeltene ved Utsira, ved Bømlo og på Austevoll, mens pensjonert rekefisker Frode Kvamme delte masse nyttig kunnskap om rekefeltene i Sogn og Fjordane med oss.

Tobisfisker Geir Kenneth Eriksen hjalp oss med posisjoner for skrapehal på feltet ved Utsira, mens fisker Bjørn Årdal tipset oss om mulige tobisfelt ved Vågsøy og Bremangerlandet, basert på egne observasjoner.

Rekefisker Levi Vollan som har prøvd seg på rekefiske på Vestlandet, lot oss velvilligst få bruke sine erfaringer og fangstopplysninger fra rekefelt i 2022 i denne rapporten.

Arnt Johnsen på Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) sjekket våre på forhånd utplukkede rekefelt langs hele vestlandskysten opp mot opplysninger om gamle minefelt, dumpingsområder for ammunisjon og skytefelt og bidro slik til at vi bare trålte i sikre områder.

SIO oksygen-titreringssystemet ble velvillig lånt ut til toktet av Kristin Jackson-Misje på Geofysisk institutt på Universitetet i Bergen.

Takk til Terje van der Meeren som laget Figur 6.61.

Vi skylder alle en stor takk for at toktet ble så vellykket som det ble!

Aksnes, D.L., Aure, J., Johansen, P.-O., Johnsen, G.H. og Salvanes, A.G.V. 2019. Multi-decadal warming of Atlantic water and associated decline of dissolved oxygen in a deep fjord. Estuarine, Coastal and Shelf Science 228. https://doi.org/10.1016/j.ecss.2019.106392

Bergstad, T.A., Johannessen, T., Nilssen, T.A., Barrett, R.T. 2013. Fagrapport for tobis (Ammodytidae) på norskekysten - Miljødirektoratet. M5-2013. 20 pp. https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2013/juli-2013/fagrapport-for-tobis-ammodytidae-pa-norskekysten/

Bjelland, O. og Helle, K. 2008. Dypvannsfisk i Førdefjorden. Sannsynlighet for miljøkonsekvenser for bestander av dypvannsfisk som følge av dypvannsdeponi av gruvegang fra rutil-utvinning i Engebøfjellet, Naustdal kommune. Rapport fra Havforskningen 2008-9. 11 pp. https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen/2008/2008-9_hi-rapp_pdf_til_web

Brattegard, T., Høisæter, T., Sjøtun, K., Fenchel, T. and Uiblein, F. 2011. Norwegian fjords: From natural history to ecosystem ecology and beyond. Marine Biology Research 7(5): 421–424. https://doi.org/10.1080/17451000.2011.561355

Buhl-Mortensen, L, Olafsdottir, S.H., Buhl-Mortensen, P., Burgos, J.M. and Ragnarsson, S.A. 2015. Distribution of nine cold-water coral species (Scleractinia and Gorgonacea) in the cold temperate North Atlantic in light of bathymetry and hydrography. Hydrobiologia 759: 39–61.

Delaval, A., Dahle, G., Knutsen, H., Devine, J. and Salvanes, A.G.V. 2017. Norwegian fjords contain sub-populations of roundnose grenadier Coryphaenoides rupestris, a deep-water fish. Marine Ecology Progress Series 586: 181–192. https://doi.org/10.3354/meps12400

Fiskeriråd fra Havforskningsinstituttet. 2022. Kystbrisling (Sprattus sprattus) i Hardangerfjorden (omr-lok 08–15, 20, 21), Sognefjorden (28–39), Nordfjord (28–36) og Trondheimsfjorden (7–25, 26, 27). https://www.hi.no/resources/Kystbrisling-rad-2022.pdf

Hjort, J. og Ruud, J.T. 1938. Rekefisket som naturhistorie og samfundssak. Fiskeridirektoratets skrifter. Serie Havundersøkelser Vol. V, No. 4. 158 pp.

ICES. 2022a. Joint NAFO\ICES Pandalus Assessment Working Group (NIPAG). ICES Scientific Reports. 4:38. 25 pp. http://doi.org/10.17895/ices.pub.19692181

ICES. 2022b. ICES Advice 2022 – hke.27.3a46-8abd – https://doi.org/10.17895/ices.advice.19448012

James, G., Tiemann, H. and Båmstedet, U. 2002. Development and biology of Periphylla periphylla (Scyphozoa: Coronatae) in a Norwegian fjord. Marine Biology 141: 647–657.

Johnsen, E., Sørhus, E., de Jong, K., Lie, K.K. og Grøsvik, B.E. 2021. Kunnskapsstatus for havsil i norsk sone av Nordsjøen. Rapport fra Havforskningen nr. 2021-33. 44 s. ISSN:1893-4536. https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2021-33

Kaartvedt, S., Aksnes, D.L. and Aadnesen, A. 1988. Winter distribution of macroplankton and micronekton in Masfjorden, western Norway. Mar. Ecol. Prog. Ser. 45(1/2): 45–55.

Kaartvedt, S. and Svendsen, H. 1990. Advection of euphausiids in a Norwegian fjord system subject to altered freshwater input by hydra-electric power production. J. Plank. Res. 12(6): 1263–1277.

Korneliussen, R., Gjøsæter, H., Ona, E., Skaret, G., Salthaug, A. og Knutsen, T. 2020. Prosedyre for tolkning av data fra ekkolodd. Havforskningsinstituttet, versjon 1.0. 55 pp.

Matthews, J.B.L. 1973. Ecological studies on the deep-water pelagic community of Korsfjorden, western Norway. Population dynamics of Meganyctiphanes norvegica (Crustacea, Euphausiacea) in 1968 and 1969. Sarsia 54: 75–90.

Melaa, K.W., Zimmermann, F., Søvik, G. and Thangstad, T.H. 2022. Historic landings of northern shrimp (Pandalus borealis) in Norway. Data per county for 1908–2021. Rapport fra havforskningen nr. 2022-24. 31 pp. www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-en-2022-24

Rygg, B. 2008. Dyrelivet på bunnen av Førdefjorden og bunnsedimentenes sammensetning.  Undersøkelser i 2007. Rapport L.NR. 5625-2008. 26 pp. https://niva.brage.unit.no/niva-xmlui/bitstream/handle/11250/214133/5625-2008_200dpi.pdf?sequence=1

Rødlista 2021. Norsk rødliste for arter 2021. https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/

Skaala, Ø. (Guest Editor), Sjøtun, K. (Guest Editor), Dahl, E. (Guest Editor), Husa, V. (Guest Editor), Bjørge, A. (Guest Editor) and Uiblein, F. (Editor) 2014. Interactions between salmon farming and the ecosystem: Lessons from the Hardangerfjord, western Norway, Marine Biology Research 10(3): 199–202. https://doi.org/10.1080/17451000.2013.840730

Sørnes, T.A., Aksnes, D.L., Båmstedt, U. and Youngbluth, M.J. 2007. Causes for mass occurrences of the jellyfish Periphylla periphylla: a hypothesis that involves optically conditioned retention. Journal of Plankton Research 29: 157–167.

Søvik, G. og Thangstad, T. 2020. Toktrapport. Reketokt i Norskerenna og Skagerrak januar 2020. Toktrapport/Havforskningsinstituttet/ISSN 15036294/Nr. 3 – 2021. 55 pp. https://www.hi.no/hi/publikasjoner/toktrapporter/2021/reketokt-i-norskerenna-og-skagerrak

Søvik, G. and Thangstad, T.H. 2021. Results of the Norwegian Bottom Trawl Survey for Northern Shrimp (Pandalus borealis ) in Skagerrak and the Norwegian Deep (ICES Divisions 3.a and 4.a East) in 2021. NAFO SCR. Doc. 21/001. 38 pp.

Søvik, G., Dalpadado, P., Falkenhaug, T., Sævik, P.N., Jenssen, M., Larsen, M., Hannisdal, R., Rønning, J., Olsen, S.Aa., Samuelsen, O., Agnalt, A.-L., Thangstad, T.H., Danielsen, H.E.H., Grøsvik, B.E., Hatland, S., Bruvik, A., Tjensvoll, T., Couillard, F.D. og Korneliussen, P.-A. 2021. Døde og strandete krepsdyr - Nitti tilfeller rapportert til Havforskningsinstituttet i perioden 2014–2020. Rapport fra Havforskningen 2021-3. 312 pp. ISSN:1893-4536. www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2021-3

Tambs-Lyche, H. 1987. The natural history of the Hardangerfjord. Sarsia 72(2): 101–123. doi: 10.1080/00364827.1987.10419709

Tangen, M., Hamre, J., Johnsen, E., Nakken, O., Nedreaas, K., Tangen, Ø., and Ågotnes, P. 2016. Tobis ved Kunnskapsstatus for havsil i norsk sone av Nordsjøen 7 - Referanser 37/44 Vestlandet og i Nordsjøen 1950 - 1990. 22 pp. https://imr.brage.unit.no/imr-xmlui/handle/11250/2440934 (Accessed 9 January 2020).

Tiller, R.G., Mork, J., Richards, R., Eisenhauer, L., Liu, Y., Nakken, J.-F. and Borgersen, Å.L. 2014. Something fishy: Assessing stakeholder resilience to increasing jellyfish (Periphylla periphylla) in Trondheimsfjord, Norway. Marine Policy 46: 72–83.

Vaquer-Sunyer, R. and Duarte, C.M. 2008. Thresholds of hypoxia for marine biodiversity. PNAS 105(40): 15452–15457.

Wiborg, K.F. 1966. Undersøkelser av krill (lyskreps) i Hardangerfjorden og tilstøtende områder, samt på stasjon M i Norskehavet. Fiskets Gang 41: 754–761.

Wiborg, K.F. 1971. Investigations on euphausiids in some fjords on the west coast of Norway in 1966–1969. Fiskeridirektoratets skrifter. Serie Havundersøkelser 16, 10–35.

Zimmermann, F., Nedreaas, K.H., Thangstad, T.H. og Søvik, G. 2021. Kartlegging av bunnfisk og reker på rekefelt i vestlandsfjorder (toktnummer 2021854). Toktrapport/Havforskningsinstituttet/ISSN: 15036294/Nr. 16-2021. 41 pp. https://hi.no/hi/publikasjoner/toktrapporter/2021/kartlegging-av-bunnfisk-og-reker-pa-rekefelt-i-vestlandsfjorder--toktrapport-nr.-16-2021

Zimmermann, F., Søvik, G. og Thangstad, T.H. 2019. Kunnskapsstatus rekefelt langs norskekysten. Rapport fra havforskningen nr. 2019-15. 13 pp. www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2019-15

11.1 - Vedlegg 1. Tråljournal (2022603)

Fartøy: RV Kristine Bonnevie. Bunntrål nr.1629, Harstadtrål 320 nr. 1601 og Krilltrål nr. 1703.

Periode: 09.02 – 18.09.2022 Gir: KB

Campelen 1800 nr. 1629

Høyde 3,8–4,2 m. Døravstand 50–52 m.

Trålen rigget med Thyborøn 7a dører. Warp: 24 millimeter

Strapping: plassert på 100 m, lengde 10m

Sviper: 40 m, 20 mm bunnsviper 40 m, 16 mm 2x20 m oversviper.

Innersekk montert og Nordsjørigging

17 tauinger, ingen fastkjøring eller riving.

Harstadtrål 320 nr. 1601

Rigget med 60 m dyneema over og under sviper.

Thyborøn 7a dører

Høyde 16–18 m. Dørspredning: 50–54 m.

Ingen riving eller problemer.

Mellomsviper forlenget med 1,5 m (pga. nye hanefotforlengelser på 12 m)

11 tauinger

Krilltrål nr. 1703

Rigget med 60 meter dyneema over og under sviper

70 kg lodd brukt på begge sider i spissen av undertelne

Dører: Thyborøn 7a

Høyde ca. 5 m. Varierende dørspredning fra 45–70 m da denne blir brukt i «V» hal.

Streppetau på 8,2 m i vingespissene

7 tauinger. Ingen riving, streppetau slitnet i vingespisser ellers ingen problemer.

Tobis-skrape

13 tauinger. Noe slitasje på tauverk i bunnen på ramme, ellers ok.

Trålbas Frank Boska

11.2 - Vedlegg 2. Prøvetakingsinstruks

HAL MED CAMPELEN-TRÅL

HAL MED CAMPELEN-TRÅL: BRUSKFISK

* Modningsguide for bruskfisk; ** Fryseprøver: i pose, merkes med tokt, art og stasjonsnummer; *** Morphological and morphometric traits – Chimaera sp. (“havmuser”)

HAL MED HARSTAD-TRÅL

HAL MED MAKROPLANKTONTRÅL

HAL MED TOBISSKRAPE

11.3 - Vedlegg 3. CTD-stasjoner

11.4 - Vedlegg 4. Vannprøver