Hopp til hovedteksten
knolhval.png
Hoppende knølhval. Foto: Kjell-Arne Fagerheim
Utskriftsvennlig versjon

Sjøpattedyr

Sjøpattedyr er pattedyr som lever i og henter sin føde fra sjøen. Men som alle andre pattedyr er de varmblodige, har lunger og puster luft. De føder levende unger som er avhengig av melk fra moren inntil de er tilstrekkelig utviklet til å fange sin egen mat. 

Et sjøpattedyrs oppbygging er i store trekk lik landpattedyrenes, med de samme indre organer og hovedelementer i skjelettet. 
 
Et liv i havet har imidlertid ført til en rekke spesielle tilpasninger. På land trenger pattedyr et skjelett og fire (eller to) bein for å kunne holde seg oppreist og bevege seg. Nedsenket i vann gir vannet kroppen støtte og oppdrift. Skjelettet er hovedsakelig en forankring av musklene som dyrene benytter for å bevege seg. Bevegelse gjennom vann er utsatt for vesentlig mer friksjon enn i luft, og strømlinjefasong blir dermed langt mer viktig. Landpattedyr har få begrensninger på hvor ofte de kan trekke pusten. Sjøpattedyrene lever hovedsakelig under havoverflaten og må til overflaten for å puste. Evnen til å ta opp og lagre oksygen er avgjørende for hvor lenge de kan være neddykket. Vannet har som oftest en langt lavere temperatur enn dyrenes kroppsvarme, og derfor er også evne til å begrense varmetap fra kroppen til vannet viktig. Landpattedyr benytter ofte synet når de finner mat. På store dyp er det lite lys, og sjøpattedyrene må ha alternative måter å finne mat på. Flere av sjøpattedyrene har på samme måte som flaggermusene utviklet ekkolokalisering for å finne mat og navigere. 

sjooter.png
Kalifornisk sjøoter. Foto Arne Bjørge.

Høsting av sjøpattedyr

Helleristninger fra Oslofjorden til Finnmark viser at vi i Norge har en svært lang tradisjon med å utnytte sjøpattedyr. De minste og kystnære artene ble jaktet aktivt. De store hvalene ble gjerne først tilgjengelig når de strandet, levende eller døde. Både gulatingsloven fra 900-tallet og Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 beskriver rettigheter i tilknytning til strandet hval.
 
helleristning.png
En 4000 år gammel helleristning på Rødøy i Nordland viser en jeger på jakt etter nise og havert. Illustrasjon: Arne Bjørge.
 
Utover på 1800-tallet ble fangstene av hval og sel mer industrielle og produktene gikk inn i internasjonal handel. Etter at granatharpunen ble utviklet på slutten av 1800-tallet var det også mulig å høste de største av alle hvalene, finnhvalen og blåhvalen. De største fangstene ble hentet fra Sørishavet. Olje kokt på hvalspekk ga enorme inntekter, og bestandene ble snart overbeskattet og sterkt redusert. Det førte til internasjonal regulering. 
 
Den første internasjonale hvalloven kom like før andre verdenskrig, og i 1946 ble Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst underskrevet. I dag er det den internasjonale hvalfangstkommisjonen IWC som regulerer hvalfangsten.
 
fangstbåt
Fangstbåten «Southern Actor» utstyrt med moderne harpunkanon. Båten er nå museumsbåt ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Foto: Arne Bjørge.
 

Behov for vern øker

Etter andre verdenskrig førte overbeskatningen av de store hvalene til at flere verneorganisasjoner ble etablert. Mange land gikk fra å være fangstnasjoner til å bli sterke forkjempere for fredning av alle sjøpattedyr. I 1982 innførte EEC (nå EU) importforbud mot skinn av kvitunger (unger av grønlandssel) som var hovedproduktet i den norske og canadiske selfangsten. I 2009 vedtok EU et totalt importforbud mot selfangstprodukter.
 
gronlandssel.png
Kvitunge av grønlandssel. Foto. Michael Poltermann.
 
I 1982 vedtok IWC at det skulle bli stopp i all kommersiell hvalfangst fra 1986-sesongen. Etter 1986 setter IWC kvoter bare for urbefolkningsgruppers fangst til eget konsum. Dette gjelder folkegrupper i USA, Russland, Grønland og St Vincent & The Grenadines.  
 
Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst gir mulighet for medlemsland å reservere seg mot flertallsvedtak i IWC. Island og Norge har benyttet seg av denne lovlige muligheten til å reservere seg mot fangstforbudet. De har derfor kunne fortsette hvalfangsten med kvoter fastsatt etter regelverk utviklet av IWCs Vitenskapskomité. I tillegg gir Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst mulighet for medlemsland i IWC til å gi tillatelse til fangst av hval til forskningsformål. Japan benytter seg av denne muligheten og fanger nå hval både i Antarktis og i det nordvestre Stillehavet. Denne forskningsfangsten er meget kontroversiell i IWC.
 
I tillegg foregår det fangst av storhval i noen nasjoner som ikke er med i IWC, blant annet Canada og Indonesia. En rekke land i Asia, Afrika og Sør-Amerika samt våre naboland Færøyene og Grønland, har fangst av småhval som ikke er omfattet av den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst.
 

Bærekraftig fangst av sjøpattedyr

I dag er alle arter sjøpattedyr i Norge fredet med mindre det med hjemmel i lov er gitt tillatelse til å fange dem. Av hvalene er det bare gitt tillatelse for å fange vågehval. Fangsten er strengt regulert og basert på grundige bestandstellinger som godkjennes av IWCs Vitenskapskomité, og kvotene fastsettes etter regelverk utarbeidet av denne komiteen. Det viktigste produktet fra hvalfangsten i dag er kjøtt som hovedsakelig går til konsum i Norge.
 
vagehval
Fast fisk. Vågehval skutt og klar til å hales om bord. Foto: Kjell-Arne Fagerheim.
 
Dagens selfangst i Norge er svært begrenset. Det kan fortsatt drives fangst av grønlandssel i Vesterisen (mellom Jan Mayen og Grønland) og Østisen (sørøst i Barentshavet). Kvotene fastsettes etter råd fra ICES, Det internasjonale havforskningsrådet, basert på grundige bestandstellinger og informasjon om bestandenes forplantningsevne. I tillegg er det tillatt å jakte havert og steinkobbe langs norskekysten. Kvotene er basert på bestandstellinger og settes i samsvar med forvaltningsplaner som er politisk vedtatt. Den norske forskningen på havert og steinkobbe evalueres jevnlig av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen, NAMMCO. På Svalbard er det tillatt å jakte på ringsel og storkobbe i deler av året.

Krav til kunnskap og forskning som grunnlag for forvaltning

Dagens strenge krav til kunnskapsbasert forvaltning av sjøpattedyr gir nye prioriteringer for forskningen vår. Det må gis prioritet til de artene og bestandene som høstes. For disse må vi ha en fortløpende overvåkning av bestandsutviklingen. Derfor har vi hvert år tellinger av vågehval for deler av havområdet vårt slik at hele området blir dekket ca. hvert femte år. De beskattede selene telles også ca. hvert femte år. I tillegg samles det inn data om selenes forplantningsevne.
 
Det er ikke bare gjennom aktiv fangst vi mennesker påvirker sjøpattedyrene. Særlig kystnære arter som nise, steinkobbe og havert har lett for å gå seg fast i fiskegarn og drukne. Hvert år drukner noen få tusen niser og noen hundre steinkobber og havert i garn langs norskekysten. Det er viktig å overvåke disse bifangstene og å forske på tiltak for å redusere omfanget av dem. Bifangst av steinkobbe og havert må tas med i regnestykket når jaktkvoter skal fastsettes for disse artene.
 
Vi bør øke vår forståelse på hvordan miljøgifter, undervannslyd fra seismikk, sonar og detonasjoner påvirker sjøpattedyrene i våre farvann. Vi ser også tydelige effekter av klimaendringer på noen arter, særlig de som er avhengige av havis av en viss kvalitet for å kunne reprodusere. Dette gjelder arter som ringsel, klappmyss og grønlandssel. 
 
De fleste sjøpattedyrene i våre farvann spiser fisk eller små krepsdyr. Dette er også mat for fisk, og har derfor indirekte en innvirkning på fiskeriene våre. Det er viktig å forske på sjøpattedyrenes roller i økosystemene og kartlegge deres konsum av kommersielle fiskeslag.
 
I 2009 opprettet Havforskningsinstituttet et bredt sammensatt forskerutvalg (Sjøpattedyrutvalget) til å gi instituttet og regjeringen råd om forskning på og forvaltning av sjøpattedyr. Dette har nå skiftet navn til Forskerutvalg om sjøpattedyr.
 

 

Fakta om sjøpattedyr

Sjøpattedyrene deles inn i tre hovedgrupper: hval, sel og sjøkyr. Hvalene og sjøkyrene er plassert i egne ordener, Cetacea og Sirenia. Selene er plassert i gruppen Pinnipedia, en undergruppe av ordenen rovdyr (Carnivora) som også omfatter alle rovdyrene på land. I noen sammenhenger regnes enkeltarter (som slektsmessig hører sammen med landpattedyr) også som sjøpattedyr; blant annet kalifornisk sjøoter og isbjørn. 

Forskningsgruppe Sjøpattedyr

 

Sjøpattedyrutvalget

 

Rapporter

Sjøens pattedyr (PDF)

Sjøens pattedyr (digital bok)

Viktige arter i norske farvann

 

Fra Media

Sagat: Valgkamp og sel i Porsanger [18.07.17]

 

Tvedestrandsposten: Rette baker for smed  [13.06.16]

 

Kontaktpersoner

Arne Bjørge
913 14 810