Flere mindre undersøkelser for noen år siden tydet på at nivåene av miljøgifter, særlig organiske miljøgifter, kunne være svært høye i atlantisk kveite. På oppdrag fra Mattilsynet satte NIFES derfor i gang en omfattende kartlegging av viktige uønskede stoffer i atlantisk kveite fra norske farvann. Mellom september 2013 og mars 2016 ble det samlet inn totalt 392 kveiter fra hele norskekysten og i åpent hav fra Barentshavet i nord til Skagerrak i sør, med hovedvekt på de områder der denne arten fiskes mest. Disse kveitene ble analysert for metaller som arsen, kadmium, kvikksølv og bly, og organiske miljøgifter som dioksin, dioksinlignende PCB og ikke-dioksinlignende PCB. Resultatene fra kartleggingen er nå tilgjengelig i en fersk rapport.
Mye i store kveiter, lite i mindre
Det var stor forskjell på størrelsen til kveitene som ble undersøkt. Den minste veide 0,7 kilo, mens den største var på 225 kilo, og i gjennomsnitt var kveitene 24 kilo. Det ble samlet inn flest kveiter i de vektklassene som fiskes mest, det vil si fisk opp til 40 kg. Forskerne fant en sammenheng mellom vekt og mengden uønskede stoffer.
– Jo større fisk, desto mer fremmedstoff, sier NIFES-forsker Bente Nilsen, en av forskerne bak rapporten.
Forskerne tok prøver fra to ulike deler av fileten. De tok én prøve fra den forholdsvis magre delen (B-snitt), som utgjør størstedelen av fileten man vanligvis har på middagsbordet, og én prøve fra det feitere bukstykket av kveitemuskelen (I-snitt). Nivået av de organiske miljøgiftene var omtrent tre ganger høyere i den feite delen enn i den magrere delen. Mindre enn to prosent av kveitene hadde konsentrasjoner av organiske miljøgifter i B-snittet som oversteg grenseverdien for disse stoffene. I det feitere bukstykket hadde imidlertid 15 prosent av fiskene nivåer av dioksiner og dioksinlignende PCB som oversteg grenseverdien.
Konsentrasjonen av de organiske miljøgiftene økte i takt med størrelsen på fisken, både i B-snittet og I-snittet. Mens mindre enn én prosent av kveitene under 40 kilo hadde konsentrasjoner av organiske miljøgifter over grenseverdi i B-snittet, hadde 60 prosent av fiskene over 120 kilo konsentrasjoner over grenseverdien for disse stoffene i denne magrere delen av fileten.
– Våre resultater viser at i fisk over 100 kilo er det stor risiko for at nivåene av organiske miljøgifter er over grenseverdi, sier Nilsen.
Når det gjelder kveite mellom 11 og 40 kilo, som er den som fiskes og selges mest, er situasjonen en annen.
– I den mindre fisken er det lav risiko for overskridelser, sier NIFES-forskeren.
Også når det gjelder kvikksølv i kveitene var det stor variasjon mellom enkeltfisk. To prosent av kveitene hadde nivåer av kvikksølv over EUs og Norges grenseverdi, og kvikksølvnivåene økte i takt med størrelsen på fisken. Mens ingen fisk under 39 kilo oversteg grenseverdien, hadde rundt en femtedel av kveitene mellom 60 og 225 kilo kvikksølvinnhold over grenseverdi.
Høye nivåer i kveite fra havområde vest for Sklinnadjupet
Nivåene av kvikksølv og organiske miljøgifter i atlantisk kveite varierte også mellom ulike områder, og var høyest i et havområde vest for Sklinnadjupet til eggakanten mellom Garsholbanken og Skjoldryggen utenfor Nordland.
– Funnene våre tyder på at et kosthold med mye kveite fra dette området vil kunne gi et uønsket høyt inntak av både kvikksølv og dioksiner og dioksinlignende PCB, sier Nilsen.
Nivåene av kadmium og bly var svært lave i kveitene, bare så vidt over kvantifiseringsgrensen.
For å oppsummere har 85 prosent av de analyserte kveitene i denne kartleggingen nivåer i alle deler av fileten under grenseverdi for både metaller og organiske miljøgifter. Kun kveiter over 100 kilo hadde svært store overskridelser av disse stoffene. Hvis man ser bort fra kveiter fra havområdet vest for Sklinnadjupet, er det trygt å spise kveite under 100 kilo.