60 år med norsk-russisk havforskningssamarbeid

Sevastopol i Bergen.jpg

Det sovjetiske forskningsfartøyet ved kai i Bergen i februar 1958. (Foto: Bergens Tidende)

Den 16. februar 1958 la det russiske forskningsfartøyet «Sevastopol» til kai Bergen. Om bord var det åtte forskere som skulle gjenoppta havforskningssamarbeidet Norge og Russland hadde hatt før revolusjonen i 1917. Et halvt år seinere dro norske havforskere til Murmansk på gjenvisitt.

I Bergen drøfta havforskerne situasjonen for de viktigste fiskebestandene som Sovjetunionen (som Russland var en del av fra 1917 til 1991) og Norge høsta av. For begge land var silda og torsken viktige fiskeslag, spesielt det vi i dag kaller norsk vårgytende sild (NVG-sild) og nordøstarktisk torsk (skrei). De norske forskerne var urolig over at sovjetiske fartøy brukte trål med liten maskevidde i Barentshavet og dermed fiska mye småtorsk. De sovjetiske forskerne uttrykte samtidig bekymring for det harde fisket etter småsild i de norske fjordene, sild som stort sett gikk til mel- og oljeproduksjon.

 

Norske og sovjetiske havforskere møttes i Bergen i februar 1958. Til venstre ser vi  havforsker Julij Ju. Marti og havforskningsdirektør Gunnar Rollefsen. Direktør i Pinro, Ivan I. Lagunov, (stående) holder foredrag. (Foto: Rybnoje Khosjajstvo)

I boka «The Barents Sea» (2012, redigert av Tore Jakobsen og Vladimir K. Ozjigin) heter det at havforskermøtet i Bergen brøt stillheten mellom «sovjetiske og norske forskere som studerte fiskebestander begge land høsta av, og var et viktig startpunkt for videre samarbeid» (s. 23). I år skal norske og russiske havforskere markere at det er 60 år sia stillheten ble brutt.

Møtet i Bergen ble gjennomført i forbindelse med det internasjonale geofysiske året, men grunnlaget ble lagt nesten tre å tidligere. Før den kommunistiske revolusjonen i Russland i 1917 hadde norske og russiske havforskere samarbeidet ganske tett, både via Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) og direkte kontakt. For eksempel hadde norske havforskningspionerer som Johan Hjort og Fridtjof Nansen tett kontakt med Nikolaj Knipovitsj, mannen som fikk bygd verdens første fiskeriforskningsskip.

Starta med toppmøte

Sovjetunionen hadde ikke deltatt i Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) etter revolusjonen i 1917, men i 1955 tok de opp ICES-medlemskapet som tsar-Russland hadde før første verdenskrig. I november 1955 reiste Norges statsminister, Einar Gerhardsen, til Moskva. Under oppholdet i drøfta han og partisjef Nikita Khrusjtsjov flere saker. Gerhardsen mente at Norge og Sovjetunionen blant annet kunne samarbeide om forskning. Historieprofessor Stian Bones ved UiT Norges arktiske universitet beskriver dette som «startskuddet til det norsk-russiske fiskerisamarbeidet som utviklet seg så positivt under den kalde krigen».

 

Statsminister Einar Gerhardsen (t.v.) lanserte havforskningssamarbeidet overfor partisjef Nikita Khrusjtsjov i november 1955. Gerhardsen var en av første vestlige lederne som besøkte Sovjetunionen etter andre verdenskrig. (Foto: NTB-Scanpix)

Midt på 1950-tallet ga ikke havforskerne råd om totaluttak av bestandene, verken på nasjonalt plan eller via ICES. Dessuten var det fritt fram for alle å fiske i Barentshavet og Norskehavet. Det førte etter hvert til reduserte fangster, og forskernes data tyda på at nedgangen i fisket skyldtes overbeskatning, ikke naturlige svingninger. Dermed ble det behov for mer kunnskap om fisken og havet.

Fiskeriforskningsprogrammet kom raskt i gang. I mars 1956 besøkte en sovjetisk delegasjon Norge. Den ble leda fiskeriminister Aleksandr Isjkov, og han hadde med seg en rekke spesialister, blant andre havforskere. I mai samme år dro en norsk delegasjon under ledelse av fiskeriminister Nils Lysø til Sovjetunionen. I løpet av 16 dager hadde de politiske møter, besøkte fiskeforedlingsbedrifter, de deltok på trålfiske i Barentshavet, og de fikk ta Det polare havforskningsinstituttet (Pinro) i Murmansk i nærmere øyesyn.

Lysø skreiv en detaljert rapport etter turen, og der heter det blant annet: «Den russiske havforskning har således en langt større bredde enn vår i de nordlige havområder, hvor vi må sies å ha minst like stor fiskerimessig interesse som russerne. [……] Jeg vil bruke (havforsker) Finn Devolds ord, ‘at vi har alt å vinne og intet å tape ved et slikt samarbeide’.»

Samme metoder – uenige om sild og torsk

Lysø og Devold fant ut at det var få praktiske hindre for et eventuelt samarbeid mellom norske og sovjetiske havforskere. «Ved den vitenskapelige forskning av fiskens biologi og hydrografiske undersøkelser benyttes i Russland stort sett de samme metoder som de norske vitenskapsmenn bruker», heter det i rapporten. Lysø skriver samtidig at både Isjkov og de sovjetiske havforskerne var kritiske til det omfattende småsildfisket som foregikk på norske fjorder. De mente at sildebestanden ikke tålte den harde beskatninga av ungsild. «Konsulent Devold fra Fiskeridirektoratet imøtegikk denne antagelse ved statistiske oppgaver over merkeforsøk m.v. som de norske vitenskapsmenn var kommet fram til.» Lysø legger til at de sovjetiske havforskerne ikke lot seg overbevise av dette, og at de regna med at norske havforskere etter hvert kom til å få «den samme oppfatning som de russiske vitenskapsmenn har i dag.» Silda sto som nevnt på dagsordenen på det første norsk-sovjeteiske havforskermøtet i Bergen i 1958, og det ble drøfta en rekke ganger i årene som fulgte. Bestanden av norsk vårgytende sild kollapsa rundt 1970, og det ble innført fiskeforbud i rundt 10 år.

På 1950-tallet var norske havforskere bekymra for de omfattende sovjetiske trålfisket etter småtorsk øst i Barentshavet. Det er ingenting i Lysøs rapport som tyder på at han tok opp dette med Isjkov under besøket i Sovjetunionen.

 

 

Fra yngelkartlegging til økosystemtokt

Fra 1958 og utover møttes norske og sovjetiske havforskere flere ganger. Samarbeidet gjorde et nytt sprang i 1965. Da ble det første norsk-sovjetiske yngeltoktet gjennomført i Barentshavet for å kartlegge rekrutteringa til flere fiskearter. Det kunne si noe om den kommende utviklinga for de ulike fiskebestandene. Seinere ble det gjennomført flere felles tokt i Barentshavet for å kartlegge reke, lodde, torsk, ungsild, kval, sel, blåkveite og kongekrabbe. Fra og med 2004 har disse bestandstoktene blitt slått sammen til et felles økosystemtokt som dekker hele Barentshavet.

Det årlige norsk-russiske økosystemtoktet i Barentshavet er ei omfattende innhenting av kunnskap. Toktet dekker Barentshavet «fra A til Å», og det blir samla inn data om alt av plante- og dyreliv – fra planteplankton til kvaler. I tillegg undersøkes de fysiske egenskapene til havet (vanntemperaturer, saltholdighet osv.). Toktdeltakerne registrerer også søppel, teller fugler og tar prøver som blir analysert for mulig forurensing, det være seg radioaktivitet eller kjemiske stoff som ikke hører hjemme i Barentshavet. Som regel er det tre norske forskningsfartøy som dekker det norske havområdet, mens ett russisk fartøy dekker den russiske delen av Barentshavet. På et fullt bemanna tokt deltar det både forskere, forskningsteknikere og båtmannskap som skal til for å drifte fartøyene. Redskapene deres spenner fra grabb og bunntrål for å samle inn prøver fra havbotnen, til finmaska håver til å samle plankton i vannsøyla. Det blir også brukt flytetrål for å samle inn fisk og andre større organismer som lever i vannmassene, for eksempel store maneter. I tillegg er det egne observatører om bord som teller og artsbestemmer kval og fugl.

Det tas en rekke prøver under de årlige norsk-russiske økosystemtoktene i Barentshavet, blant annet av lodde. (Foto: Andrej Voronkov / Havforskningsinstituttet)

Gir råd om kvoter

Dataene som forskerne samler inn analyseres for å få oversikt over tilstanden i økosystemet i Barentshavet, og de brukes som grunnlag for å lage bestandsanslag for fiskeartene som høstes i kommersielt fiske. Blant annet viser data fra det norsk-russiske økosystemtoktet at utbredelsesområdet for en rekke fiskearter i Barentshavet har flytta seg mot nordøst de siste 10–15 årene.  

Barentshavet er delt mellom Norge og Russland, og i begge land ønsker myndighetene at fiskeressursene skal høstes på bærekraftig vis. Fiskeartene som gir de største inntektene, vandrer mellom den norske og den russiske økonomiske sonen. Derfor blir de årlige kvotene for blant annet lodde, hyse, nordøstarktisk torsk og blåkveite bestemt av Den blanda norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kommisjonen har fastsatt disse kvotene siden Norge og Sovjetunionen oppretta økonomiske soner på 200 nautiske mil i 1977. For å kunne gjøre det trenger kommisjonen et godt kunnskapsgrunnlag. Det er det havforskerne som leverer.

 

Tidligere havforskningsdirektør Odd Nakken (t.v..) sier forskerne unngikk å snakke om politikk når det møttes. Vjatsjeslav Zilanov var visefiskeriminister i Sovjetunionen. Han berømmer sin tidligere sjef, Aleksandr Isjkov, for å holde havforskninga utenfor politikken. (Foto: Gunnar Sætra / Havforskningsinstituttet)

Politisk funksjon, upolitisk arbeid

I 2008 gjennomførte statsviterne Bente Aasjord og Geir Hønneland en analyse av samarbeidet mellom norske og russiske havforskere. De konkluderte blant annet med at det «vitenskapelige grunnlaget for forvaltningen av de felles fiskebestandene i Barentshavet er en grunnleggende premiss og maktfaktor for norsk/russiske fiskerirelasjoner. Derfor er havforskningssamarbeidet ikke bare et vitenskapelig samarbeid, men også en utenrikspolitisk arena.»

Politikk har likevel ikke vært en del av selve forskningssamarbeidet, forteller tidligere havforskningsdirektør Odd Nakken. Han deltok både på fellestokt og forskermøter under den kalde krigen.

– Vi holdt oss til det faglige – ellers fortalte vi hverandre om hva vi gjorde på fritida, om hverandres familier osv., forteller han.

En annen veteran, Vjatsjeslav Zilanov, sier det samme gjaldt på sovjetisk side. Zilanov var til stede på det første norsk-sovjetiske havforskermøtet i Murmansk i 1958. Seinere ble han visefiskeriminister i Sovjetunionen og hadde Aleksandr Isjkov som sjef.

–  Isjkov klarte å overbevise både statsminister Aleksej Kosygin og utenriksminister Andrej Gromyko om at forskersamarbeidet på sett og vis sto over politikken, og at det samtidig var viktig for russisk fiskerinæring, sier Zilanov.