Klimaforskning under angrep

HI-019169 (1).jpg

Forskingsskipet "G.O. Sars" er her på arbeid i Sørishavet.

Fotograf: Kjartan Mæstad

Kronikk i Aftenposten 28.10.18: Trump-administrasjonens angrep på amerikansk klimaforskning begynner å merkes, også utenfor USA. Denne undergravingen av klimadata og vitenskapelige systemer er en bevisst ødeleggelse av kunnskapsgrunnlaget som vi trenger for å forstå klimaets utvikling.

 

Amerikanske forskere står for en betydelig del av de vitenskapelige studiene som er gjort på klima og på klimaendringenes følger for natur og samfunn. Deres vesentlige bidrag til klimakunnskapen er nå i fare. Mest alarmerende er angrepene på selve dataene, og på prinsippet om at kunnskap og fakta skal ligge til grunn for politikken som føres.

Angrep på forskere

USAs president Trump har gjort et stort innenrikspolitisk poeng av at USA «ikke kan stole på» andre land, særlig ikke når det gjelder utslipp av drivhusgasser. Samtidig vil han kansellere den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA´s karbonovervåkningssystem, som kan overvåke utslipp av drivhusgasser, samt avskoging i hele verden. Den amerikanske administrasjonen nekter altså å stole på andre lands klimagasskutt, men legger samtidig ned nettopp det redskapet som kunne avsløre eventuelle brudd på forpliktelsene.

Trump-administrasjonen legger mye energi i å fjerne eller revidere offentlig informasjon om klima, og i å begrense aktiviteten til forskere. Forskningsprogrammer kuttes, og budsjettene krympes. Alt før tiltredelsen sendte Trumps team et spørreskjema til energidepartementet og ba om navn på alle ansatte og kontraktører som hadde deltatt i FNs arbeid med klimaendringer, så vel som informasjon om alle interne amerikanske møter om disse emnene. Mye tyder på at denne kartleggingen ble gjort med destruktiv hensikt.

Dataene brenner

I rapporten «Burning the data – Attacs on Climate and Energy Data and Research» skriver forskere fra Center for American Progress i juni 2018:

«President Trump og hans allierte vil ikke noe mindre enn å brenne dataene. Gjennom å angripe klima- og energidata og forskning, vil de godt organiserte lobbyistene, kommentatorene, politikerne og forskerne som benekter menneskeskapte klimaendringer ikke lenger bare argumentere mot forskningen. Gjennom å lage «hull» i forskningsdata og si opp føderalt ansatte klimaforskere, ønsker man å endre måten vitenskap brukes som grunnlag for politikk. Trump og hans allierte undergraver allmenhetens tillit til klimaforskning og til fakta i seg selv.»

FNs klimapanel trenger USA

FNs klimapanel har siden starten i 1988 produsert fem omfattende rapporter om den vitenskapelige forståelsen av klimaendringer, virkninger av dem, og realistiske strategier for å motvirke og tilpasse seg klimaendringene. Klimapanelet har hittil vært avhengig av USA for en mest mulig presis rådgivning, for panelet utfører ikke egen forskning, men baserer sine konklusjoner på all tilgjengelig forskning på relevante områder. Noen av verdens viktigste og beste klimadata har amerikansk opprinnelse. For eksempel bygger de historiske dataseriene over globale overflatetemperaturer på tre datasett, hvorav to er framskaffet av føderale amerikanske etater.

Amerikanske forskere og institusjoner har bidratt på mange flere felt. Dataserien Global Historical Climatology Network er en nøkkelkilde for forståelsen av endring i nedbør over hele verden. Energidepartementet framskaffer data om årlige karbonutslipp fra fossile brennstoff og sementproduksjon. Observatoriet på Mauna Loa på Hawaii, og National Oceanic and Atmospheric Administrations (NOAA) nettverk Earth System Research Laboratory dokumenterer økt mengde karbondioksid i atmosfæren. Listen er lang, og det sier seg selv at et svakere bidrag fra USA vil gå ut over kvaliteten på rådene som FNs klimapanel gir.

Hva kan andre land gjøre?

De rent økonomiske bidragene fra USA til FNs klimapanel kan erstattes, noe Frankrikes president Emmanuel Macron har gått langt i å antyde. Men seriene med data som dokumenterer endring over lang tid kan man ikke skaffe på nytt. Hva kan verdenssamfunnet gjøre i en slik situasjon?

Som et lite land har Norge vanskelig for å bli en klimastormakt, og selv EU og Japan har klare begrensninger. Likevel kan vi i det minste bidra til at Europa prøver å fylle tomrommet etter USA. Særlig den europeiske romorganisasjonen ESA vil være viktig, som med sitt Copernicus-program, der Norge er med, vil utgjøre det eneste reelle alternativet til NASAs satellittbaserte overvåkning av utslipp. Norge må også styrke sin hav- og polarforskning - fagfelt som uansett er viktige for oss.

Angrepene på amerikansk klimaforskning framstår uansett som ekstremt farlige for verdenssamfunnet. Dataene er nærmest uerstattelige. Farligst av alt er kanskje den underliggende trenden: å erstatte fakta med «alternative fakta». Klimaendringene er alt annet enn alternative, og vi trenger de amerikanske kollegaene våre med på laget for å stoppe dem.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 28. oktober 2018