Dette er ICES

HI-036252.jpg

Dataene som blir samlet inn fra årlige forskningstokt er viktige i bestandsberegningene til ICES.

Siden fisken ikke bryr seg om landegrenser, må forskerne samarbeide på tvers av dem. Det er en av grunnene til at vi har Det internasjonale havforskningsrådet (ICES).

Hvert år gis det kvoter som sier hvor mye fisk fiskerne får lov til å fange. Før det kan settes en kvote, må vi vite hvordan det går med de ulike fiskebestandene. Flere forhold påvirker størrelsen på bestandene: Hvor mye som fiskes fra år til år (fisketrykket), om rekrutteringen er god og hvor mye fisk som overlever til voksen alder, og tilstanden i havet (temperatur, klimaendringer etc.). Det er umulig å vite helt nøyaktig hvor store bestandene er, det nærmeste vi har er anslag basert på vitenskapelige data og beregninger.

Så er det også slik at fisken ikke bryr seg om landegrenser. En enkelt bestand beveger seg ofte mellom flere lands havområder, og det gjør også at det er krevende å beregne hvor mye det er av den bestanden. Landene har sine egne forskningstokt hvor det samles inn ulike data om bestandene. Disse dataene går inn i bestandsberegningene.

Når vi har med fisk å gjøre, er det viktig at forskere fra flere land samarbeider om tokt og innsamling av fiskeridata, og senere treffes for å sammenligne tallene sine. Siden fisken ikke bryr seg om landegrenser, må forskerne samarbeide over grensene. Først da blir det lettere å få et mer korrekt bilde av hvor mye fisk det er i havet. Dette arbeidet skjer i ICES.

La oss ta et eksempel:

Makrellen vandrer fritt mellom Norge, Danmark, Skottland, Island og Grønland. Derfor deler vi makrellbestanden med nabolandene våre. Norge samarbeider med andre land rundt Nordøst-Atlanteren om årlige forskningstokt som gjør ulike målinger av bestanden. I tillegg kommer tall og prøver fra fiskeriet. Etter hvert møtes forskerne fra disse landene for å sammenligne resultatene sine og regne ut hvor mye makrell det er i Norskehavet og tilstøtende havområder. Dette tallet blir ekspertgruppen WGWIDE (se faktaboks) sitt bestandsestimat, som de sender videre til ICES sin rådgivingskomité (ACOM).

Til slutt er det denne rådgivingskomiteen som gir kvoterådet. Dette er et faglig råd om hvor mye makrell ICES mener medlemslandene maksimalt kan fiske. Men det er ikke ICES som fastsetter kvotene. Det er det myndighetene i de ulike landene som gjør. Så til slutt er det norske myndigheter som fastsetter kvotene for makrell i norske farvann.