Gå til hovedinnhold

Oppdrettsanlegg opptar større havområder enn før

Illustrasjonsfoto av oppdrettsanlegg

Norge står for den største økningen i totalareal som benyttes ved hver oppdrettslokalitet i perioden, med 221 prosent. Illustrasjonsfoto: Espen Bierud/Havforskningsinstituttet

I Norge er området hver oppdrettslokalitet bruker mer enn doblet i løpet av de siste 15 årene.

Ved hjelp av satellittbilder har forskere fra HI og Universitetet i Melbourne kartlagt merdutseende, plassering og størrelse på fiskeoppdrettsanlegg i sjø fra 2005 til 2020. Undersøkelsene er gjennomført i de største fiskeoppdrettsnasjonene, med mål om å følge og sammenligne utviklingen over tid.

I Norge ble størrelsen på 200 tilfeldige lokaliteter undersøkt i 2020 og sammenlignet med 30 lokaliteter i 2005.

– Gjennomsnittlig antall merder per anlegg har holdt seg likt i områdene som er kartlagt, men størrelsen på selve merdene og avstanden mellom dem har økt betraktelig. Det resulterer i store økninger i anleggenes totale størrelse, sier HI-forsker Frode Oppedal.

Størst økning i Norge

Norge står for den største økningen i totalareal som benyttes ved hver oppdrettslokalitet i perioden, med 221 prosent, tett etterfulgt av Færøyene.  Andre land som Chile og Skottland hadde en mer moderat økning, på mellom 30 til 80 prosent.

– Når oppdrettsanleggene blir større produserer de mer utslipp, enkelt sagt mer fiskebæsj. Samtidig ser vi at anleggene flyttes noe lengre fra land og at merdene plasseres på mer utsatte steder med mer bølger og strøm. Det gjør at bæsjen spres mer og fordeles over et havmiljø med større evne til å omsette tilførte næringssalter og organisk materiale, forklarer Oppedal.

Gjennomsnittet for norske anlegg i 2020 er 7 merder på 43 meter i bredde/diameter og er 520 meter fra land. I 2005 var antall merder det samme, men størrelsen var mindre og nærmere land. Da var merdene 23 meter i bredde/diameter og 460 m fra land.

Sammenligning fra 2005 og 2020
Bildene over viser hvordan konfigurasjonen på merdene på tre lokaliteter på Vestlandet har endret seg fra 2005 (venstre) til 2020 (høyre). Merdene har gått fra å være firkantete stålbur med kort avstand mellom hverandre til å bli runde plastmerder som er større, ligger lengre fra hverandre og opptar totalt sett et større område. Foto: ©norgeibilder.no

Større, runde merder

I de fleste av landene som er kartlagt har merdtypen endret seg i løpet av de siste 15 årene. Før ble det stort sett brukt firkantede merder med stålplattformer, nå er det mest runde plastmerder. Dette gjelder også i Norge. Chile er et unntak, hvor firkantmerder i stål fortsatt er rådende.

– De runde plastmerdene er fleksible, hardføre og kan plasseres på mer utsatte steder med større bølger og mer strøm enn stålplattformsystemer. Mer eksponerte lokaliteter bidrar til større spredning av utslipp, forklarer Folkedal.

Større merder som er plassert steder hvor det er mer strøm bidrar også til økt innstrømming av rent, oksygenrikt vann for fisken.

– Vi ser økt bruk av større merder både i Norge og flere andre steder. Større merder gir også lavere sannsynlighet for rømming, men konsekvensene av en rømming kan bli større blant annet fordi det er flere fisk i hver merd, sier HI-forsker Ole Folkedal.

Økte avstander

I Norge har avstanden både mellom merdene på hvert enkelt oppdrettsanlegg og mellom ulike oppdrettsanlegg økt betydelig i løpet av perioden. Mens det i 2005 bare var 6 meter mellom merdene, er det 37 meter mellom de i 2020.

– En positiv effekt av økt avstand er at det gir lavere risiko for at smittsomme sykdommer blant oppdrettsfisken sprer seg mellom merdene og lokalitetene.

Om prosjektet

HI har vært med forskere fra Universitetet i Melbourne som har kartlagt og målt utseende og størrelse på oppdrettsanlegg i sjø hos de største oppdrettsnasjonene fra 2005 til 2020. Arbeidet ble til gjennom Phoebe McIntosh sin australske masteravhandling.

Referanse:

McIntosh P., Barrett LT., Warren-Myers F., Coates A., Macaulay G., Szetey A., Robinson N., White C., Samsing F., Oppedal F., Folkedal O., Klebert P., Dempster T. (2022). Supersizing salmon farms in the coastal zone: A global analysis of changes in farm technology and location from 2005 to 2020. Aquaculture 553, 738046. 

Lenke: https://doi.org/10.1016/j.aquaculture.2022.738046