Vil spore hval og hai gjennom DNA-prøver fra havet

Environmental DNA, eller miljø-DNA, oftest kalt eDNA, er etter hvert blitt en anerkjent metode for å finne ut hvilke arter som oppholder seg i et område.

Havforsker Jon-Ivar Westgaard har gjennom flere år testet ut bruk av eDNA for å identifisere arter, blant annet under HIs kysttokt.

Les mer om eDNA: Jakter på havets usynlige hemmeligheter

Nå tar han det hele ett steg videre i et nytt prosjekt, sammen med et tverrfaglig lag av forskere fra HI.

– Det vi ser på i dette prosjektet er hvilke andre områder eDNA kan brukes til. I tillegg til å bekrefte hvilken art dyret tilhører, skal vi bruke eDNA-analyser for å finne ut hvilket enkeltindivid som har oppholdt seg i et område. Noe som igjen kan gi oss kunnskap om bestandsstrukturen til for eksempel brugde og vågehval, forklarer Westgaard.

Nyskapende forskning

Målet er å finne ut om man kan bruke eDNA til mer enn bare å gjenkjenne hvilke arter som har oppholdt seg i et område.

– Vi skal prøve en utvidet bruk av eDNA for å se om vi faktisk kan følge enkeltindivider, altså hvilken hai eller hval som har vært hvor og når, forklarer Westgaard.

Prosjektet er en del av et større europeisk samarbeid, hvor HI har fått tildelt 4 millioner kroner fra Norges forskningsråd for å delta i prosjektet.

Sammenstiller resultater

Alle levende organismer avgir arvestoff, altså DNA, til miljøet rundt seg. Dyr som lever i havet etterlater seg genetiske spor gjennom for eksempel avføring, hudceller eller skjell.

– Vi skal ut på tokt for å ta vevsprøver fra blant annet brugde og vågehval. Samtidig tar vi en vannprøve i kjølvannet av dyret. Senere skal resultater fra vevsprøver sammenstilles med vannprøver, og da kan vi se om DNA-prøver fra miljøet rundt dyret kan gi oss samme informasjon som vevsprøven, sier Westgaard.

Målet er å finne ut om eDNA i større grad kan brukes for å finne ut hvor det har vært vågehval og brugde, men også å spore enkeltindivider innenfor de to artene.

– Første del av prosjektet er å hente inn prøvene. Etter det venter analyser av både vannprøver og vevsprøver, før de skal sammenstilles slik at man kan se om man ved hjelp av eDNA kan samle inn samme opplysninger som en fysisk vevsprøve, sier forskeren.

Forstyrrer ikke

Dersom eDNA viser seg å kunne gi samme svar som vevsprøver, er forskerne et steg nærmere å kunne følge med på hvalen og haiens ferd – uten å forstyrre dem.

– Vi ønsker jo å finne ut hvor mye kunnskap vi kan dra ut av å DNA-profilere miljøet disse artene lever i. I dag tar vi jo vevsprøver av hud eller slimlag på selve dyret. Å kunne ta en vannprøve i stedet er mindre forstyrrende for haien eller hvalen, sier Westgaard.

Å ta vevsprøver av så store dyr på farten er både er tidkrevende og praktisk vanskelig. Selv om det er mulig å gjenkjenne individer for noen hvalarter basert på ytre egenskaper, er det utfordrende for forskerne å få samlet inn nok data til å si noe om populasjonsstruktur.

– Det gjelder spesielt arter som for eksempel vågehvalen, som er vanskelig å komme nær og ikke har tydelige individuelle forskjeller. Siden vågehval også er en art det høstes på, er det viktig å finne praktiske metoder for å følge med både på populasjon og geografisk utbredelse. Så det blir spennende å se hva vi klarer å få til med eDNA, sier havforsker Martin Biuw, som leder sjøpattedyrgruppen på HI.