Internasjonalt møte drøfter fisk i Polhavet i Tromsø

Kronikken var publisert i Nordnorsk Debatt 1.juni 2025

Klimaendringer og redusert isdekke gjør Polhavet mer tilgjengelig. For å hindre et fremtidig uregulert fiske i det internasjonale området i Polhavet, ble det i 2018 inngått en avtale om å hindre uregulert fiske i Polhavet. To sentrale grep i avtalen er et 16 års moratorium mot fiske og etableringen av et vitenskapelig program.

Ved midten av dette århundret vil Polhavet være tilnærmet isfritt på ettersommeren. Menneskeskapte klimaendringer er den viktigste driveren bak disse endringene. Det er lite menneskelig aktivitet i selve Polhavet. Verdens nordligste fiskerier foregår i dag i det nordlige Barentshavet og i de russiske sokkelhavene.

Det meste av Polhavet tilhører de fem kyststatene USA (Alaska), Canada, Grønland/Danmark, Norge og Russland. Rundt Nordpolen er det et internasjonalt havområde på 2,8 millioner km2. Dette er store områder - større enn Middelhavet.

I slike internasjonale havområder har alle stater i utgangspunktet rett til å la sine fartøy fiske. Et amerikanske initiativ i 2008 ble starten på en lang prosess frem mot en avtale om å begrense et mulig, fremtidig fiske i det internasjonale området. Man fryktet at fartøy fra fjernfiskeland kunne starte et uregulert fiske der når isen trekker seg tilbake.

Norge inviterte til møte mellom de fem kyststatene i 2010. Dette var starten på en rekke forskermøter og drøftelser mellom statene de påfølgende årene. Flere av forskermøtene fant sted i Tromsø. Forskerne konkluderte tidlig at det neppe er utsikter til kommersielle forekomster av fisk i det sentrale Polhavet i overskuelig fremtid. I 2015 erklærte kyststatene at de ikke ville la sine fartøy fiske i det internasjonale området. Man ville styrke forskningen for å bedre forståelsen av økosystemene i Polhavet, samt invitere mulige fjernfiskeland med og oppmuntre også disse til å avstå fra fiske.

Den endelige avtalen ble undertegnet i 2018 og trådte i kraft i 2021. «Polhavsavtalen» har de fem kyststatene og Kina, Japan, Sør-Korea, Island og EU som parter. Avtalen har bestemmelser om hvordan beslutninger skal treffes (konsensus) og hvordan man i fremtiden eventuelt skal utvikle samarbeidet videre.

Formålet i avtalen er å hindre uregulert fiske i det internasjonale havområdet sentralt i Polhavet. Et viktig poeng er at partene anerkjenner at kyststatenes har særlige interesser i området. Et annet sentralt poeng er at i den europeiske sektoren av det internasjonale området gjelder allerede Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) sine reguleringer. I denne sektoren er mulige, fremtidige fiskerier således allerede regulert.

Avtalen forplikter partene til ikke å la sine fartøy fiske i dette området frem til etter 2037. Deretter løper moratoriet videre i femårige intervaller inntil partene eventuelt ikke ønsker å forlenge det.

Det vitenskapelige samarbeidet som tok til i 2011 videreføres i avtalen. Dette skjer gjennom et vitenskapelig program der en forskergruppe vurderer tilstanden i økosystemene og utsiktene til kommersielle forekomster av fisk. Avtalen vektlegger også hensynet til bevaring av økosystemer. Gitt at det ikke er utsikter til kommersiell fiskeriaktivitet i det internasjonale området i overskuelig fremtid, er forskning og overvåkning sentralt på dagsordenen. Sett med norske øyne er Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som gir vitenskapelige råd om forvaltningstiltak til både NEAFC og til kyststatene og EU i nordatlanteren, en viktig aktør her.

Selv om kommersielle forekomster av fisk er lite sannsynlig i det internasjonale området, ser man økende nordlig utbredelse hos en rekke fiskearter lenger sør. I 200-milssonene til de fem kyststatene kan vi forvente økte forekomster av fisk lenger nord enn vi har vært vant til. Dette er noe kyststatene har innsett og fiskerireguleringene er ofte justert for å ta hensyn til dette. I Norge er et område på over 400.000 km2 ved Svalbard således stengt for fiske. Også i USA og Canada er det truffet liknende tiltak i nord.

Når de ti partene til avtalen møtes i Tromsø denne uken er det spørsmål rundt forskning i Polhavet og regler for prøvefiske som står sentralt. Dette er spørsmål som vil få økt betydning i årene fremover og en robust norsk forskningsinnsats i nordlige havområder gir viktige bidrag her.