Sild, potet og kunstig intelligens

Havforskning handler ikke bare om å forstå havet; det handler også om å skape verdi for samfunnet vårt og for kommende generasjoner. Forstår vi ikke havet, kan vi ikke høste optimalt av det på en måte som samtidig bevarer rikdommen for våre etterkommere.

Ta for eksempel silda. (Er du ikke interessert i sild? Det burde du være. Sild og potet har reddet oss før og kan gjøre det igjen).

Sildekollapsen på 1960-tallet viste oss konsekvensene av manglende kunnskap om hvor sterk beskatning en bestand kan tåle. Den gangen manglet vi helhetsbildet og bommet på forvaltningen, selv om silda var en av de første marine artene det ble drevet systematisk forskning på i Norge. Denne erfaringen understreker verdien av føre-var-prinsippet – et prinsipp vi må anvende når vi ikke har tilstrekkelig kunnskap og når vi utforsker havets muligheter for verdiskaping.

Havforskningen kan bidra til ny verdiskaping på flere områder:

• Havforskning gir nødvendig kunnskap for å forvalte marine ressurser på en bærekraftig måte, inkludert fiskeri, akvakultur, havvind og mineralutvinning, noe som kan sikre langsiktig økonomisk gevinst.
• Forskning på havet driver utviklingen av ny teknologi og innovasjon, som kan gi opphav til nye produkter og tjenester, spesielt innen fornybar energi, teknologi for overvåking og datainnsamling og marin bioprospektering.
• Havforskning bidrar til å forstå havets rolle i klimaendringer, som igjen muliggjør utvikling av klimahandlingsstrategier og tilpasningstiltak. Dette kan skape økonomiske muligheter innen samfunnets evne til å forebygge, tilpasse seg og håndtere virkningene av de pågående klimaendringene.

I dag står havforskerne overfor nye og felles utfordringer. Vi må bli mer effektive, redusere klimaavtrykket og få mer kunnskap ut av et hav av data. Stikkord er automatisering, digitalisering og autonomisering.

Vi har gjort betydelige fremskritt. Havforskningsinstituttet (HI) har for eksempel utviklet et kunstig intelligent system som kan gjenkjenne fisk under fotografering i trålen, noe som gjør det mulig å skille sild fra makrell og kolmule og måle lengden på fisken uten at den må tas om bord. Sonarteknologi gjør at vi kan estimere biomassen av sild i en stim, og vi bruker droner for å overvåke sjøpattedyr. Gjennom slike innovative metoder kan vi ikke bare forbedre forvaltningen, men også legge grunnlag for verdiskaping i havnæringer som fiskeri og havbruk.

De siste årene har NTNU testet ut observasjonspyramiden som kan gi løpende og presis simultan informasjon om store havområder gjennom satellittbilder, flygende droner, ubemanna fartøy og undervannsroboter. Det kan blant annet brukes til å oppdage algeoppblomstring som kan true lakseliv.

Et pågående utviklingsprosjekt er å gjøre autonome undervannsroboter i stand til å bo under vann i lengre perioder. På dokkingstasjoner under vann kan de lade, sende informasjon og få nye oppdrag. Målet er å ha undervannsroboter som kan gjøre mange typer oppgaver: Alt fra å inspisere undervannsinstallasjoner, patruljere havområder til å finne områder for dyreplankton i sanntid. Norsk havteknologisenter vil når det ferdigstilles i tillegg gi muligheter for ny og verdifull kunnskapsutvikling.

NTNU og HI har nå besluttet å styrke samarbeidet for å forstå havet bedre. NTNU er verdensledende innen havteknologi og marin teknikk. HI ditto på fiskeri- og havbruksbiologi. I dag signerer vi en treårig samarbeidsavtale om forskning og utvikling som kan gi nye innsikter og løsninger.

Fremover skal vi ha tett forskningssamarbeid med særlig vekt på å utvikle og anvende ny teknologi og KI innen havbruk og i overvåking av marine økosystem og fiskebestander. I tillegg kan flere studenter fra NTNU gjøre doktorgradsarbeidet sitt sammen med HI. Slik utdanner vi en ny generasjon havforskere som har både teknologi og biologi under huden.