Vi trenger et moderne forskningsfartøy for å redde Oslofjorden

I Oslofjorden og dels på kysten sørover til Sørlandet, har det ikke vært balanse mellom tilvekst, uttak av sjømat og miljøbelastninger. Særlig har påvirkningen fra et stort spenn av menneskelig påvirkning satt naturen i ulage. 

Økonomisk har fiskeriene i Oslofjorden og Skagerrak hatt liten betydning for Norge, men til gjengjeld er dette områder som direkte berører store deler av den norske befolkningen der de bor og der de ferierer, i tillegg til at fiskeriene har vært viktige lokalt.

Den norske torskestammen gir en konstant strøm av sunn mat til norske familier og gode inntekter til det norske samfunnet. Dette er ikke en situasjon som har oppstått i et vakuum, men et resultat av mange år med god forvaltning der uttaket av fisk, kvotene, balanseres mot bestandens størrelse, opp eller ned (som i år). 

God bestandsforvaltning er toppen av isfjellet, av en kjede som starter med utdanning av norsk ungdom i marine vitenskaper. 

Når noen av studentene blir forskere og får tilgang på gode data vil de kunne gi råd om tilstanden i havet som myndighetene kan bruke til å sette riktige torskekvoter. Kompetanse og tilgang på forskningsdata er grunnleggende forutsetninger for god forvaltning.

Som for situasjonen i Barentshavet vil en effektiv forvaltning være avgjørende for å restaurere naturen i Oslofjorden og på Sørlandet. Som for torsken vil forvaltningen i sør være basert på en kjede av utdanning, kompetansebygging, datainnsamling, forskning, analyse og gode råd til forvaltende myndigheter. 

Både utdanningen i de relevante fagene og innsamlingen av data er avhengig av egnede fartøyer. Studenter må oppleve miljøet på kroppen når de skal studere biologi eller oseanografi og forskerne som skal samle inn prøver av bunnen, vannet, fisken eller rekene trenger skip å gjøre det fra og med.

Kristine Bonnevie var kvinnelig pioner innen naturvitenskapen og marinbiologien i Norge. Navnet hennes har vært brukt som navn på et av Havforskningsinstituttets forskningsfartøy og nå er «Kristine Bonnevie» arbeidstittelen på et nytt skip som Universitetet i Oslo, Universitetet i Agder og Havforskningsinstituttet har behov for.

Havforskningsinstituttets fartøy GM Dannevig gjennomførte i 2024 180 toktdøgn, primært i de utsatte områdene på Sør- og Østlandet. I tillegg til dette opererte Universitetet i Oslo sitt fartøy Trygve Braarud, med tilsvarende aktivitetsnivå for forskning, utdanning og miljøovervåkning i samme område.

GM Dannevig er snart 40 år gammelt og vil nå sin tekniske levealder i 2026 etter å ha vært en arbeidshest ut fra hjemmehavnen i Flødevigen, Arendal, i en generasjon. Trygve Braarud har vært instrumentell i forskningsbasert utdanning i marine vitenskaper ved UiO siden 1983, men er nå også ved slutten av sin levetid. Universitetet i Agder har vært part i noe av forskningen som har blitt utført med GM Dannevig, men ser at ambisjonene for marin forskning er større enn innsatsen så lang har vært.

Begge de nevnte fartøyene, statens egne, er skipsteknisk enkle og med dieselmaskineri uten tiltak for å begrense utslipp av klimagasser. Ingen av dem passer dermed med overordnet nasjonal politikk om grønn skipsfart.

Som en konsekvens av situasjonen i naturen og den tekniske tilstanden på dagens skip har UiA, UiO og HI inngått en samarbeidsavtale om bygging og drift av et nytt felles forskningsskip til erstatning for begge de to gamle. 

De tre institusjonene fremmet satsingsforslag til sine respektive departement der det argumenteres for fartøyet og anmodes om midler til realisering i statsbudsjettet for 2026.

Vi trenger et moderne forskningsfartøy optimalisert for undervisning og datainnsamling i Oslofjorden, langs Sørlandskysten og i Skagerrak. Skipet vil være velegnet for å hente prøver fra bunnen og vannmassene og for å ta prøver av livet der. Det vil bli designet for å kunne gi gode undervisningsforhold for minst 20 studenter.

Skipet er tenkt å kunne være underveis 12 timer i døgnet og så ligge natten over i havn. Denne driftsformen gjør det mulig med en liten bemanning, lave driftskostnader og helelektrisk drift. Skipet vil bli bygget med en batteripakke som gir energi for 12 timer operasjon på dagtid og som så kan lades for neste dag gjennom natten. Med dette blir forskning med null utslipp av klimagasser mulig og staten vil nærme seg sine egne ambisjoner om grønn skipsfart.

Ubemannede og autonome innretninger blir mer og mer aktuelt i havforskning. Slikt utstyr kan helt klart ikke avløse skip som plattform for undervisning av studenter og de kan heller ikke sikre fysiske prøver for forskningen. Det nye fartøyet vil derfor bli bygget og utstyrt for å utnytte, og være moderskip for, moderne hjelpemidler for datafangst.

Forskningsfartøyet «Kristine Bonnevie» kan med riktig vedtak i Stortinget bli et nytt skip som vil styrke hele kjeden fra utdanning til rådgivning, som må til for restaureringen av Norges mest belastede farvann. 

Tre institusjoner skal samarbeide om effektiv utnyttelse at et felles, moderne nullutslipps forskningsfartøy. Redningsaksjonen for Oslofjorden fordrer skikkelig utstyr.