Følg reisen: På sporet av vestlandsspekkhoggerne

– Målet vårt er å få mer innsikt i vanene og livene til disse rovdyrene, sier HI-forsker Carla Freitas.

Sammen med forskere fra UiT og NOS, har hun nylig vært på feltarbeid langs kysten av Vestlandet og Rogaland. 

Der satte de satellittsendere på to spekkhoggere fra en av gruppene som besøker vestlandsfjordene hvert år.

Her kan du følge vandringen til de merkede individene:

Merk: Dette er ikke sanntidsposisjon. Kartet har to dagers forsinkelse.

Felles feriemål og samme appetitt 

Merkingen er et samarbeid mellom forskere fra Havforskningsinstituttet (HI) og UiT Norges Arktiske Universitet.

– Formålet med å satellittmerke spekkhoggerne er å kartlegge vandringsmønstrene og hvordan de bruker ulike habitater, forklarer HI forsker Carla Freitas. 

– Dette vil gi viktig innsikt i biologien til disse spesielle spekkhogger-gruppene. 

Arbeidet bygger videre på et foto-identifikasjonsprosjekt som NOS startet i 2015. 

– Vi har analysert over 1500 kjente spekkhoggere i Norge, og funnet ut at kun 20 individer vender tilbake til de samme vestlandsfjordene år etter år, sier Eve Jourdain fra NOS.

– I tillegg til reisemålet, har disse spekkhoggerne til felles at de jakter på sjøpattedyr, som niser og sel, i tillegg til fisk.

Spekkhoggere langs norskekysten er vanligvis mest kjent for å spise sild. Med en velorganisert jaktstrategi, gjeter spekkhoggerne sammen sildestimer under overflaten – før de forsyner seg av sildefatet, i tur og orden.

Men enkelte grupper – som disse langs vestlandskysten – har spesialisert seg på en større meny. 

Kartlegger ferdsel for å kartlegge risiko

Frem til nå har data om spekkhoggernes bevegelser primært blitt samlet inn ved hjelp av publikum som melder inn observasjoner, samt fotoidentifikasjon. 

Forskerne har derfor ofte mistet kontakten med dyrene, hvor de er og hva de gjør. Satellittmerkingen bidrar til å fylle disse kunnskapshullene.

– Merkedata er viktige for å kartlegge viktige områder for spekkhoggere, særlig steder hvor vi ikke kan observere dem, sier UiT-forsker Audun Rikardsen. 

Han har lang erfaring med å merke hval, som da vi merket spekkhoggere i 2024 og da vi merket vågehval i nord. 

Når forskerne vet hvor hvalene ferdes, kan de samtidig identifisere risikoområder hvor hvalene kan utsettes for menneskelig påvirkning. Som for eksempel skadelig lyd fra seismikk, petroleumsaktivitet, militære øvelser, marine vindmøller, forurensning, skipstrafikk og fiskeri.

Kalven Elidas historie

Med sel og nise på menyen, spiser spekkhogger-flokken på vestlandskysten fra toppen av næringskjeden. 

Middagen kan derfor inneholde mer miljøgifter enn om det bare er fisk på matfatet.

I desember i 2021 ble en av vestlandsspekkhoggerne funnet død i Sognefjorden. Det var en kalv, som senere ble døpt «Elida». 

NOS obduserte kalven, og funnene viste at «Elida» hadde høye nivåer av miljøgifter i fettet. 

– Dette førte til at vi begynte å samle inn biopsiprøver i 2023, for å undersøke helsa til spekkhoggerne og hvor mye uønskete stoffer de har i kroppen, forklarer Jourdain.

En biopsi er en liten hud- og spekkprøve.  

Bit for bit i puslespillet 

Siden 2024 har HI, UiT og NOS kombinert sine ekspertiser og etablert en tverrfaglig forskningsinnsats, som setter sammen fotoidentifikasjon, biopsiprøver og satellittmerker. 

I fjor merket forskerne medlemmer fra en annen familie, 280. I tre måneder sendte den lille satellittpassasjeren på ryggen informasjon om hvor spekkhoggerne tok veien.

Denne tilnærmingen skal gi ny kunnskap om livshistorie, diett, helse og atferd hos spekkhoggerne på Vestlandet, samt slektskap deres til andre norske spekkhoggerpopulasjoner.

Alle dataene forskerne nå samler inn er puslebiter som til sammen skal gi ny innsikt i disse spekkhoggerne, og livet de lever. Neste steg er å analysere dataene og prøvene. 

– Dette arbeidet er et viktig skritt for å forstå og ta vare på en unik del av Norges marine naturarv, avslutter HI-forsker Carla Freitas.