Tema: Hvithval

  • HI-043818.jpg

    Hvithval i Finnmark.

    Fotograf: Jørgen Ree Wiig / Fiskeridirektoratet
  • HI-043819.jpg

    Hvithvalen "Hvaldimir".

    Fotograf: Jørgen Ree Wiig / Fiskeridirektoratet
  • HI-043809.jpg

    "Hvaldimir"

    Fotograf: Jørgen Ree Wiig / Fiskeridirektoratet
  • HI-043813.jpg

    Hvithvalene er kjent for å kunne lage ca. 50 ulike lyder. Denne tannhvalen ble funnet med sele på i Finnmark, den fikk raskt tilnavnet "Hvaldimir". 

    Fotograf: Jørgen Ree Wiig / Fiskeridirektoratet

Hvithvalen sammen med narhval utgjør familien Monodontidae. Begge er middels store tannhvaler som lever i arktiske farvann.

Store forskjeller mellom sommer og vinter i hvithvalenes leveområder, blant annet med hensyn til isdekke, gjør at arten som regel har én utbredelse om sommeren, som er relativt godt kjent, og en annen utbredelse om vinteren som er dårligere undersøkt. Om vinteren trekker de ofte ut fra de isdekte kystfarvanna og lever langs driviskanten. Men når sommeren kommer, er hvithvalene veldig trofaste mot sommeroppholdsstedene sine og returnerer til de samme stedene år etter år. Det har gjort at en har delt inn arten i 22 forvaltningsenheter basert på sommeroppholdsstedene. Disse regelmessige ansamlingene på faste, kystnære steder har gjort hvithvalene til en pålitelig matkilde for mange arktiske folkegrupper som lever av å jakte sjøpattedyr. Men denne atferden og bindingen til faste sommerområder har også gjort lokale bestander av hvithval sårbare for overbeskatning. Mange lokale bestander er derfor sterkt redusert.

Hvithvalene fødes med en gråbrun farge og blir gradvis lysere etter som de blir eldre. Først når de er mellom 14 og 18 år gamle er alle kremhvite. Hvithvalene skifter ytterhud én gang i året, og da rubber de seg mot bunnen, ofte på steder med grov grus. På engelsk kalles hvithvalen for beluga etter et russisk ord for hvit. De mangler ryggfinne, noe som har vært antatt å være en tilpasning til et liv under isen. Et annet særtrekk med hvithvalen til forskjell fra andre hvalarter, er at de har bevegelige nakkehvirvler og antydning til en hals. Det gjør at hvithvalene som var en av de første artene man begynte å holde i delfinarier, kunne trenes til å nikke bekreftende på ulike signaler fra treneren.

Hvithvalene er også veldig ‘språkmektige’ og de er kjent for å kunne lage om lag 50 ulike lyder eller lydsignaler i frekvensområdet 0,1 til 12 kHz. På grunn av den sterke tilhørigheten til faste sommeroppholdssteder, regner en i tillegg med at ulike ‘dialekter’ kan forekomme.

Hunnene blir kjønnsmodne mellom åtte og tretten år gamle, hannene noe eldre. Hunnene føder én kalv på forsommeren og dieperioden varer inntil to år. Intervallet mellom hver kalv er tre år eller mer. En regner med at den globale bestanden er over 200 000 individer og Den internasjonale naturvernunionen, IUCN, har klassifisert arten som ikke truet (Least concern).