– Finner mange ombygde revebur

DSC00747.JPG

Susanna Huneide Thorbjørnsen registrerer funnene på havbunnen nøye. Dette var en leppefiskteine, men de finner mye som er lite bærekraftig. 

Fotograf: Liv Eva Kirkesæther

Forskning og rydding kan gå hånd i hanske. I kampen mot spøkelsesfiske i Raet nasjonalpark, dokumenteres alle funn for å få mer kunnskap om hvor tapte redskaper havner.

Ved Hagefjordbrygga i Tvedestrand ligger skjærgårdsjeepene side om side. Sollyset blinker i havoverflaten, og mange har tatt turen ut for å nyte siste, varme rest av sommeren. 

Idyll, så langt øyet kan se. 

Men én av båtene skiller seg ut. Tyra med sitt irrgrønne skrog er ikke i skjærgården for forlystelse. Ombord er Tord Aslaksen og Ove Olsen fra Green-Bay As. 

– Jeg har vel halt minst 600 teiner så langt i arbeidet, sier Olsen. 

Lillesandsmann Ove Olsen kjenner skjærgården bedre enn de fleste. Her senker han den fjernstyrte undervannsfarkosten på jakt etter spøkelsesteiner. Foto: Liv Eva Kirkesæther/Havforskningsinstituttet 

De rydder havbunnen i Raet nasjonalpark. Målet er å nå en nullvisjon for spøkelsesfiske. Prosjektet ledes av Havforskningsinstituttet, og postdoktor Susanna Huneide Thorbjørnsen har jobbet siden i vår med å systematisere funnene. 

Hun har et klart mål. 

– Målet er å finne ut hvilke områder som har mye teiner, de såkalte hotspotene. Hvis det er spesielle kjennetegn, som for eksempel dybden, så kan man bruke disse modellene til å lete etter spøkelsesredskap i andre kystområder. 

Teinevett og detektiv-arbeid 

Før sommeren utarbeidet prosjektgruppa en brosjyre med såkalte "teinevett-tips", basert på arbeidet. Det nytter lite å bare rydde, om ikke en samtidig får ut kunnskap om hvordan unngå at redskaper mistes.

Hver gang de haler opp en teine fra havbunnen, begynner en liten detektivjobb.

– Vi prøver å anslå hva som har skjedd, og hvorfor teina ble tapt. 

Hun peker på en leppefiskteine som bærer tydelig preg av å ha vært lenge på havbunnen. 

– I dette tilfellet kan det være den ble satt for dypt. Den har 20 meter tau, og ble funnet på 33 meter. Den kan også ha blitt flyttet med været, forteller hun. 

Tauet kan også fortelle mye om årsaken. Blant annet ser hun etter propellkutt. 

Nettbrettet brukes til dokumentering og fotografering. Mye av arbeidet må gjøres utenom feltarbeidet. Foto: Liv Eva Kirkesæther/Havforskningsinstituttet 

Stadig nye funn 

Ved skipsrattet sitter Tord Aslak Aslaksen fra samarbeidspartner Green-Bay AS. I hendene har han en spake med skjerm, som han styrer undervannsfarkosten med. Noen steder leter de helt konkret fra registreringer gjennom "Fritidsfiskeappen" til Fiskeridirektoratet. 

Nesten som en spillkonsoll. Tord A. Aslaksen må ha finmotorikken på plass når teinene skal hales ved hjelp av en krabbeklo-lignende klype. Foto: Liv Eva Kirkesæther/Havforskningsinstituttet 

Han holder opp telefonen og leser det som står fra en som har mistet teina si. 

– Trolig sklidd ut på større dyp enn taulengden. Kan også være påkjørt. 

Registreringen i applikasjonen er supplert med merking på kartet. Han trenger ikke lete lenge før et funn viser seg på skjermen. Etter litt styring frem og tilbake, får kloa på undervannsfarkosten tak i taustumpen. Aslaksen bøyer seg frem mot walkietalkien og gir beskjed til Olsen i akterenden om å begynne å hale forsiktig i kabelen. 

– Jeg blir stadig sikrere på at vi må tilbake til å drive aktivitetene våre på et annet nivå enn vi gjør i dag. Det vi holder på med nå, er i alle fall ikke bærekraftig. 

Han mener en ikke bør lengre enn 25 år tilbake i tid, før fritidsfisket foregikk på mer miljøvennlige måter. 

Olsen skjærer løs en billig klappteine i plast. Disse finner de mange av, mener han. Fotograf: Liv Eva Kirkesæther/Havforskningsinstituttet 

– Da bygde folk gjerne sine egne teiner i tre, som gikk i oppløsning av seg selv dersom de gikk tapt, sier Aslaksen. 

Sammen med kollegaene, har han dratt mye rart opp fra havbunnen. 

– Blant annet ombygde revebur. Og vi ser svaner og hummer som er surret inn i fiskesnører som har festet seg i tapte redskaper på bunnen. 

To teiner i ett og samme "jafs" med undervannsfarkosten. Foto: Liv Eva Kirkesæther/Havforskningsinstituttet 

Også gode nyheter 

Tilbake til hummerteina i akterenden. Ove Olsen haler og drar. 

– Der kommer blåsa, peker han noen meter uti sjøen. Den er lett å få øye på i kraftfulle farger, og er tydelig merket med navn og nummer. Aslaksen kommer med telefonen. Prøver å ringe eieren, for å si at de har funnet teina som han meldte tapt i appen til Fiskeridirektoratet. 

– Han svarer ikke, men ringer vel opp igjen.

Akkurat da ser de en mann på land. Han vifter med armene som en skipbrudden, og prøver å få kontakt. 

– Kanskje det er hans teine. Vi går nærmere og hører fra han vil, sier Aslaksen. 

Lyden fra motoren gjør det vanskelig å høre alt han sier. Men han peker ut i sundet. Like etter kommer han ut i sin egen båt langs Tyra. 

– Jeg mistet ei teine her for førti år siden. Og jeg har tenkt på den siden, forteller han. Hytteieren kjenner sundet godt, og vet hvor det kan ligge flere. Han peker og forklarer, og vil gjerne hjelpe til i arbeidet. 

For trekløveret ombord, er det godt å se at folk er positivt engasjert i arbeidet. Folkemøter med lokalkjente har også vært en viktig del av de innledende fasene med arbeidet, hvor de har fått mye tips fra fiskere og andre med hvor det kan ligge tapte fiskeredskaper. 

Susanna Huneide Thorbjørnsen og Ove Olsen opplever at mange er positive til arbeidet de gjør. Fotograf: Liv Eva Kirkesæther/Havforskningsinstituttet 

Forskning krever metode 

Etter en stor skotteteine er halt opp, går Susanna H. Thorbjørnsen opp til Tord Aslaksen. 

Samarbeid er viktig ombord på Tyra. Og alt må dokumenteres. Fotograf: Liv Eva Kirkesæther/Havforskningsinstituttet 

– Hvordan vil du beskrive bunnforholdene der du fant den? 

– Flatt. Som en pannekake. Finner du den kolonnen i skjemaet ditt, spøker han. 

Hun stiller spørsmålene for en grunn. Dersom forskningen skal gi svar på hvorfor, hvordan og hvor tapte redskaper havner, er det viktig at alt blir nøye ført inn. 

– Flatt som en pannekake, ja. Får vel skrive det i kommentarfeltet i så fall, humrer hun, og taster i vei på nettbrettet. 

For å beregne hvor mye søppel som finnes i Raet nasjonalpark, er det også viktig at stedene og transektene som ryddes, også er tilfeldig valgt. 

Liv i søppel 

Det er imidlertid ikke bare teiner de finner. Får de tak i noe, haler de det opp. Denne dagen er det blant annet en gammel vannkanne og et større bærenett i plast som hales opp. 

Når posen kommer opp, er den full av mudder og gjørme. De titter oppi. 

– Oi! Se på den, for en fin kreps, sier postdoktor Thorbjørnsen entusiastisk. 

Denne krepsen fikk seg en liten vask og ble målt, før den ble sluppet fri fra en søppelpose. 

– Det var en skikkelig plugg, svarer Olsen. 

Han setter seg ned på huk med krepsene i hendene. Med en viss andektighet løfter han den over det lille platået og slipper den løs. Han følger stille med mens den langsomt synker mot havbunnen. Når han reiser seg, er det med et smil. 

– Veldig moro, sier han og gløtter ned mot dypet. Og vet at det fortsatt er mye mer å ta fatt på.