Gå til hovedinnhold
Per i fiskelaben

Per Ågotnes (til venstre) i fiskelaben på et forskningsfartøy i 2008 med en stor torsk i nevene. Foto: Hildegunn Mjanger / HI

Gammel mistanke og ferske metoder kan avsløre ny uerart

Gyngende i fiskelaben på et forskingsfartøy i Barentshavet en hustrig vinterdag på slutten av 80-tallet, stod forskningstekniker Per Ågotnes og stusset på noen uer som skulle sorteres. Han ville verken kalle dem vanlig uer eller snabeluer. Fiskene ble kalt Per-uer. 30 år senere kan nye metoder avsløre om dette faktisk er en egen uerart.

Ueren er en viktig matfisk som kan bli 60–70 år gammel, opptil én meter lang og 19 kilo tung. Den lever fra 100 meters dyp og nedover. På grunnere vann – fra 20 meter – kan du også komme over lusueren, en art som ikke fiskes kommersielt. På andre siden av Atlanteren har imidlertid lusueren en fjern slektning som kalles amerikansk eller acadisk uer, som Canada og USA fisker på. 

Forskerne mener at all uer i Nord-Atlanteren er en relativt nylig innvandring fra Stillehavet. Da er det snakk om evolusjonsperspektiv og mindre enn én million år siden. Det kan være denne ferske artsdannelsen som gjør at de ulike artene ikke er så lett å skille på utseende – selv ikke for en ekspert som Per Ågotnes var. 

Det hjelper jo ikke fiskerne at bestanden av vanlig uer skranter og helst ikke bør fiskes, mens det går betydelig bedre med snabeluerbestanden. 

Til venstre: Snabeluer (Sebastes mentella) I midten: Vanlig uer (Sebastes norvegicus) Til høyre: Lusuer (Sebastes viviparus). Foto: Thomas de Lange Wenneck / HI

Kan det være flere uerarter?

– Uerartene skilles tradisjonelt sett fra hverandre basert på tre karakterer; farge, vinkel på pigger på gjellelokket og på formen av hakepartiet, kalt snabelen. Disse karakterene har vist seg å samsvare med flere genetiske karakterer, forklarer Torild Johansen.

Hun er én av to forskere ved Havforskningsinstituttet med doktorgrad på den røde, rare fisken uer.

Den andre er Kjell Nedreaas. Han var med på toktene på slutten av 1980-tallet da Per-ueren først ble oppdaget.

– Per Ågotnes var en knakende flink tekniker. Grunnen til at han stusset over noen av uerene, var at de hadde farge som en vanlig uer, men likevel tapp på haka mer lik snabeluer, forklarer Kjell.

Det ble gjort DNA-analyser av fisken den gang. Metodene var ganske enkle – og svaret ikke konkluderende. Men mistanken levde videre i bakhodet på forskerne i mange år. 


Uer nesten over alt: Tommy Aasen, Sigve Sørensen og Tom Moldskred venter på trålen på økosystemtokt med G.O.Sars. (Foto: Erlend Astad Lorentzen / HI).

Ikke helt vanlig uer

Farvannene rundt Grønland er viktige for snabeluer og vanlig uer. Dette er oppvekstområdet for uer fra Færøyene, Island, Grønland og Irmingerhavet. Det kjøres regelmessige forskningstokt i området, og mang en uer har havnet på sorteringsbordene på forskningsfartøyene og blitt tatt prøver av opp gjennom årene. 

– I dette området er det også vanskelig å skille artene, sier Torild Johansen som hadde sitt hovedfokus på uer her på 1990-tallet. 

Men for tre år siden lykkes en doktorgradsstudent ved Havforskningen å skille mellom snabeluer og vanlig uer i grønlandske farvann basert på nyere genetiske analyser. Ikke bare det, det viste seg at vanlig uer består av tre ulike arter som ligner på hverandre. Slike arter kaller forskerne kryptiske arter. 

Så Johansen og Nedreaas har nå fått bekreftet at uerslekten i Atlanterhavet er langt mer kompleks enn tidligere antatt. På toppen av det hele kommer Per-ueren og gjør det enda mer komplisert i norske farvann. Eller gjør den det?


Uer blir undersøkt på fiskelabben i Bergen. Kjell Nedreaas har overoppsynet. Her med Geir Kristian Bjørneset og Christine Djønne. (Foto: Torhild Dahl /HI).

Antall og utseende

– For å finne ut hva Per-uer er, må vi beskrive fiskens morfologi, altså utseende. Da bruker vi de meristiske og morfometriske karakterene til fisken, sier forsker Johansen.

 Akkurat, ja. Men hun forklarer: 

– Å telle antall bløtstråler eller piggstråler i en finne, eller vinkelen til piggene på forgjellelokket, er meristiske karakterer. Morfometriske karakterer derimot, forteller noe om fasongen på fisken, som eksempelvis hvor bred øyehulen eller lengden på finnene er. 

– Dersom vi har enda en gruppe uer i våre farvann, er det spesielt interessant å undersøke hvorvidt vi kan finne gode karakterer som beskriver fellestrekk hos disse individene, for eksempel ved å se på størrelsesforholdet mellom ulike deler av fisken, eller ved å telle diverse strukturer slik som finnestråler, fortsetter Torild Johansen. 


Erlend Langhelle, Irene Huse, Anne-Kari Sveistrup og Stine Karlsson sorterer fangst fra bunntrål på økosystemtokt i Barentshavet 2018 med "G.O. Sars". (Erlend Astad Lorentzen / HI). 

Avklart genetikk

På tokt fra Stad til Bjørnøya for noen år siden – etter at Per Ågotnes hadde pensjonert seg – ble det samlet inn så mye uer at forskerne kunne sortere og gruppere dem i ulike arter, samtidig som det ble kjørt genetiske analyser.

– De fleste uerne var lette å kjenne igjen for oss, men noen av uerne lignet mye på Per sin uer, sier Johansen.  

Forskerne fikk en match. Genanalyse av fiskene viste at Per-ueren samsvarer med en av de kryptiske artene vi tidligere hadde sett på Grønland. 

Men det er ikke bare å erklære at dette er en ny art og kalle den Per-uer etter Per Ågotnes. Det må også etableres en sammenheng mellom genetiske forskjeller og de fysiske forskjellene.  


Ingrid Marie Bruvold med et prakteksemplar av en 8 kilos vanlig uer tatt utenfor Finnmark på kysttoktet i oktober med forskningsfartøyet Johan Hjort. Det ble målt lengde, sjekket kjønn og modningsstadium og hentet ut ørestein (otolitt). (Foto: Vidar Fauskanger/HI).

Teller størrelsen?

Inne på ett av Havforskningsinstituttets laboratorier i Tromsø står student Ingrid Marie Bruvold stødig og registrerer nøye både meristiske og morfometriske karakterer slik taksonomer gjør. Ueren blir også nøye fotografert for senere å kunne studere fargevariasjoner. I masteroppgaven prøver hun å få på plass biter av puslespillet som ennå gjenstår. 

– Ut fra data samlet inn på HI over mange år, kan det se ut som at vanlig uer i norske farvann enten vokser seg til en størrelse på omtrent 40 cm før veksten avtar, eller at fisken fortsetter å vokse gjennom hele livet og blir over én meter lang. Kan det hende at forskjellen i vekstmønstre har sammenheng med genetisk variasjon hos vanlig uer?, undrer hun.

Årringene i fiskenes øresteiner – som forskerne kaller otolitter – avslører hvor gammel fisken er. Sammen med opplysninger om lengden på fisken, bruker hun dette til å beskrive vekstmønster. Og opplysninger om lengde og vekt på fiskene som fanges, samt øresteiner, samles rutinemessig inn på Havforskningsinstituttets tokt. 


Uerfinner. (Jan de Lange / HI).

Rikelig med datagrunnlag

– HIs databaser gir meg et stort datagrunnlag å basere analysene på. Å nøste opp i disse uløste mysteriene ved å kombinere forskjellige metoder, er et svært spennende prosjekt. Det gjenstår å se om arbeidet som gjøres på lab. kan bidra til å forenkle identifiseringsprosessen av uer og gi et klarere bilde av hvilken variasjon som finnes blant uer i norske farvann, sier masterstudenten som hevder hun var veldig interessert i uer allerede før hun startet på prosjektet. 

Ingrid Marie Bruvold jobber med masteroppgaven og blir veiledet både av Torild Johansen, Arve Lynghammer fra UiT og Hannes Höffle som er bestandsansvarlig for uer på HI. Ingrid skal levere oppgaven i mai. Da får vi flere svar på gåten om Per-ueren.

Og her er Per-ueren:


Per-uer sammenlignet med snabeluer. Men er Per-ueren en egen art? Konklusjonen kommer forhåpentligvis snart. (Foto: Kjell Nedreaas / HI)

 

Sidepanel