Observerte mye knølhval sør i Barentshavet

Knølhval i Barentshavet 2018.jpg

Arkivbilde: Knølhval i Barentshavet.

Fotograf: Kjell-Arne Fagerheim / Havforskningsinstituttet

På årets økosystemtokt i Barentshavet så forskerne mye knølhval i sør. Det totale antallet hvalobservasjoner ser ut til å være på linje med tidligere år.

Hvert år teller forskerne hval på økosystemtokt i nord. I år dekket «Johan Hjort» sokkelen vest av Spitsbergen i tillegg til det vanlige dekningsområdet i det sentrale Barentshavet. (Les også: Økosystemtokt i Barentshavet: Såg gode mengder lodde-rekruttar og polartorsk)

I Barentshavet finnes det omtrent ti forskjellige hvalarter. Men i de åpne vannmassene er det bardehvalartene vågehval, finnhval, knølhval og tannhvalarten kvitnos som er vanlig å se.

Toktet er nettopp avsluttet, og havforsker Nils Øien kan fortelle om de foreløpige resultatene fra hvalobservasjonene:

Knølhvalen beiter i sør

Bardehvalene er vandrende arter som kommer til Barentshavet i sommerhalvåret for å feite seg opp. Om sommeren er det et yrende beiteområde for bardehvalene vest for Svalbard, men på seinsommeren trekker de sør- og østover.

I år som i fjor, ser forskerne at knølhvalen befinner seg lenger sør i Barentshavet enn den gjorde i 2018.

Figur 1: Denne figuren viser hvor knølhvalen er observert de siste tre årene. De grønne prikkene er årets observasjoner.

– Knølhvalen spiser mye lodde, og når lodden befinner seg lenger sør i Barentshavet, er det naturlig at vi finner knølhvalen i de samme områdene, forklarer forskeren.

– Vi tror dette skyldes at Barentshavet de siste årene er blitt midlertidig kaldere, og at knølhvalen derfor har fått bedre levevilkår lenger sør igjen, sier Øien.

Langtidstrenden er at det pågår en oppvarming av Barentshavet, men temperaturene vil ha naturlige svingninger.

Vågehvalen mest utberedt

– Generelt kan vi si at det totale antallet hval vi observerte i år ser ut til å være på linje med tidligere år, sier Øien.

På årets tokt så forskerne mye vågehval ved Storfjordrenna sør for Svalbard, og de observerte den på nordlige deler av sokkelkanten vest av Spitsbergen.

Vågehvalen er i praksis en alteter, og da er det heller ikke rart at det er den mest utberedte arten. Antall vågehval i den nordøstatlantiske bestanden er omtrent 90 000 dyr.

Figur 2: Fordeling av hval observert på "Johan Hjorts" siste toktdel (9. september–3. oktober). Kodingen er: 31= vågehval, 32= finnhval, 35= knølhval, 61= spermhval, 30= storhval, og 45= kvitnos.

Kvitnos i sørøst

Figuren over viser at forskerne også gjorde noen observasjoner av kvitnos og spermhval.

–  I motsetning til bardehvalartene, er kvitnos en stasjonær art som oppholder seg i det samme området året rundt, forteller forskeren.

Kvitnos finnes det mest av i området rundt Bjørnøya og i det sørøstlige Barentshavet, men i de seinere årene har forskerne også sett den vest av Spitsbergen.