Gå til hovedinnhold

Bonanza i Polhavet?

Bilde fra Polhavet med havis på sjøen og fjell i bakgrunnen.
Fotograf: Thomas de Lange Wenneck / HI

Kronikk i Fiskeribladet 5. april: Klimaendringer og redusert isdekke gjør Polhavet mer tilgjengelig for menneskelig aktivitet.

Noen ser også for seg at vi vil få store kommersielle fiskerier der. Står vi overfor en fiskeri-bonanza i Polhavet?

Hva er Polhavet?

Polhavet er havområdene nord for kontinentene. Sammen med deler av randhavene rundt er det dekket av is hele eller deler av året. Det er alminnelig antatt at rundt midten av århundret vil Polhavet være tilnærmet isfritt på ettersommeren.

Mens menneskeskapte klimaendringer er den viktigste driveren bak endringene i isen, er det lite menneskelig aktivitet i selve Polhavet. Et og annet forskningsfartøy, noen militære tokt og turistekspedisjoner er de viktigste. Verdens nordligste fiskerier skjer i det nordlige Barentshavet, i ytterkanten av Polhavet.

Det meste av Polhavet er i havområdene til de fem kyststatene USA (Alaska), Canada, Grønland/Danmark, Norge og Russland. Rundt Nordpolen er et område utenfor kyststatenes jurisdiksjon, et internasjonalt havområde på 2,8 millioner km2.

Fiskerier i Polhavet?

I internasjonale havområder har stater i utgangspunktet rett til å la sine fartøy fiske. Derfor tok amerikanske myndigheter i 2008 et initiativ om å begrense et mulig, fremtidig fiske i det internasjonale området i Polhavet. Man fryktet at en armada fra fjernfiskeland kunne starte et uregulert fiske der. USA var her motivert av dårlige erfaringer med uregulert fiske i i Beringhavet på 1990-tallet.

Norge inviterte til møte mellom de fem kyststatene om saken i 2010. Dette avstedkom både forskermøter og drøftelser mellom statene. Forskermøtene konkluderte tidlig at det ikke er utsikter til kommersielle forekomster av fisk i det sentrale polhavet i overskuelig fremtid.

Kyststatene inngikk likevel, som et føre var-tiltak, i 2015 en erklæring om at de ikke ville la sine fartøy fiske i det internasjonale området. Man ville også fremme forskning for å bedre forståelsen av forholdene i området. Og man ville involvere mulige fjernfiskeland med sikte på å forplikte også disse til å avstå fra fiske.

Etter to år kom man frem til en avtale – «polhavsavtalen» – der Kina, Japan, Sør-Korea, Island og EU, i tillegg til de fem kyststatene er parter. I samme periode fortsatte forskermøtene med deltakelse både fra kyststatene og fra de nye aktørene. En internasjonal forskningsplan ble utviklet, og i 2017 vedtok man en plan for hvordan denne skulle gjennomføres.

Hva består polhavsavtalen i?

Avtalens formål er å forhindre uregulert fiske i det internasjonale havområdet. Et viktig utgangspunkt er at partene anerkjenner kyststatenes særlige interesser i området. I den europeiske sektoren av det internasjonale området gjelder allerede Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) sine reguleringer.

Avtalen forplikter partene til ikke å la sine fartøy fiske i dette området i 16 år etter at den har trådt i kraft. Forpliktelsen løper deretter videre i femårige intervaller inntil noen sier stopp. Det vitenskapelige samarbeidet videreføres gjennom en vitenskapelig mekanisme som skal vurdere tilstanden i økosystemene og utsiktene til kommersielle forekomster av fisk. Avtalen har også bestemmelser om hvordan beslutninger skal treffes (konsensus), og hvordan man i fremtiden eventuelt skal utvikle samarbeidet videre.

Gitt at det ikke er utsikter til kommersiell aktivitet i det internasjonale området i overskuelig fremtid, vil forskning og overvåkning stå sentralt de kommende årene. Sett med norske øyne er det viktig at Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som gir vitenskapelige råd om fovaltningstiltak til både NEAFC og til kyststatene og EU, har en sentral rolle her.

Avtalen, som ble undertegnet av de ti partene i 2018, krever at alle har sluttet seg til før den trer i kraft. Ni av ti parter har nå ratifisert, og avtalen vil ventelig tre i kraft snart.

Hva med områdene under nasjonal jurisdiksjon?

Mens kommersielle forekomster av fisk er lite sannsynlig i det internasjonale området, ser vi en økende nordlig utbredelse hos en rekke arter lenger sør. I de nordlige områdene i 200-milssonene til de fem kyststatene kan vi derfor kanskje etterhvert forvente økt interesse for å fiske.

Dette har flere av kyststatene allerede innsett og tilpasset fiskerireguleringene for blant annet å beskytte biologisk mangfold i havet. I Norge ble et område på over 400.000 km2 ved Svalbard der det tidligere ikke har vært fiske av betydning således stengt for fiske i 2019. Også i USA og Canada er det truffet liknende tiltak i nord.

Så nei, det blir ingen bonanza i Polhavet.