Gå til hovedinnhold

Slik kan skogen i havet reddes

Tette bestander av kråkeboller på nedbeitet bunn (øverst, foto: Erling Svensen/Havforskningsinstituttet), rik skogdannende tare med småfisk (Havforskninginstituttet)

Tette bestander av kråkeboller på nedbeitet bunn (øverst, foto: Erling Svensen/Havforskningsinstituttet), rik skogdannende tare med småfisk (Fritjof Moy/Havforskninginstituttet) 

Ute av øye, ute av sinn? Kronikk publisert i Aftenposten.

Denne kronikken ble først publisert på Aftenposten.no, og kan leses med supplerende videoer, bilder og kilder ved å følge denne lenken.

Dønningene kjennes godt på 10 meters dyp. De drar den tre meter høye taren en vei, så den andre, i en langsom rytmisk dans. Her nede vrimler det av liv i alle farger. Små og store dyr, fisk og alger lever i og rundt skogen av tare. En bergnebb kikker nysgjerrig frem bak en tarestilk. Krepsdyr myldrer i solstrålene som blinker gjennom «trekronene», og får blikket til å treffe noe knall gult. Der er den, loggeren vi satte ut året før. Den lille boksen er knapt synlig i den tette vegetasjonen, og inneholder viktig informasjon om superskogen de færreste kjenner.  

For den er under havoverflaten, og dermed ute av syne. Vi marinbiologer kaller den ofte den blå skogen.  Den produserer overflod av mat, og absorberer langt mer karbondioksid enn «vanlig» skog – de blå skogene lagrer karbon effektivt .

Her i Norge kjenner vi den blå skogen best som tang og tare. Kanskje synes du det er noe herk når du bader, men at tareskogen forsvinner langs kysten er alvorlig. 

Marin ørken 

Dagen før, dykket vi nemlig der horder av kråkeboller hadde spist opp tareskogen, og etterlatt det som best kan beskrives som en marin ørken. Tilbake var bare kråkebollene, tett i tett, pigg mot pigg. De sto stille for å spare energi. Maten var spist opp, og festen var over.

Uten beskyttelse fra skogen, rev bølgene i oss over den nakne fjellbunnen. Ingen smådyr, fisk eller annet liv var å se. Et økosystem i ubalanse ser sjelden så tydelig ut som dette. 

Kollaps i økosystemene 

Årsakene til ubalanse og tap av blå skog, er flere. Ny forskning fra Havforskningsinstituttet viser hvordan klimaendringer, overfiske og annen menneskelig aktivitet har ført til kollaps i økosystemene, og tap av blå skog både i nord og sør. Og når skaden først har skjedd, kan det være vanskelig å få den tilbake.

Økosystemer som er i dårlig tilstand, kan ofte ikke redde seg selv. De trenger en skikkelig jump-start - på fagspråket gjerne kalt aktiv restaurering. Men det er vanskelig å plante nye «trær» i havet.

Grus med tareklaser senkes mot havbunnen
Grønn Grus-prosjektet er en av måtene vi kan drive aktiv restaurering på. Foto: Henning Steen/Havforskningsinstituttet

Nye metoder gir nytt håp 

I 2021 går vi inn i verdens tiår for restaurering av økosystemer. Med dette ønsker FN å restaurere forringede og ødelagte økosystemer som tiltak for å møte klimautfordringen, styrke matvaresikkerhet, vannforsyning og biodiversitet. Men for å få til restaurering trengs det en bevisst satsing, spesielt i havet. 

Havforskningsinstituttet er i front når det gjelder utvikling av restaureringsmetoder, og står bak den innovative Grønn grus-metoden for å gi sukkertaren nødvendig starthjelp igjen når forholdene ligger til rette for det (se faktaboks.) :

  


Ofte må vi imidlertid også hjelpe med å fjerne årsaken til økosystemkollapsen. Først da kan en vellykket restaurering skje. Et godt eksempel er kråkebollene. Taren kan ikke vokse opp igjen før de er fjernet. Overfiske og ubalanse i økosystemet før 1970 førte til ukontrollert tilvekst av kråkeboller. Fortsatt holder de store områder i nord der det tidligere var tareskog øde, mer enn fem tiår etter.

I denne marine ørkenen er det få andre arter enn kråkebollen selv som lever. Selv om taren er spist opp, forsvinner ikke kråkebollene av seg selv. 

Aktiv forvaltning 

Høsting av kråkeboller som mat, eller fjerning med kalk (se egen faktaboks) er lovende metoder som gjør det mulig å la taren vokse opp igjen. 

Kalkbehandling er kraftig lut, men gevinsten i å få det opprinnelige biomangfoldet tilbake er enorm – både i form av å redde arter og økosystemtjenester. For etter en slik behandling, kommer livet tilbake i form av alger og smådyr – og fisken som lever av disse dyrene.   

Både i Australia, Chile, Middelhavet og California er det nå i gang større slike aksjoner for å fjerne kråkeboller. 

I Norge trenger vi også å komme i gang med aktiv forvaltning av våre blå skoger, og ta restaurering videre fra forsøksstadiet. Ikke minst må forvaltningen av menneskeskapt påvirkning gå hånd i hånd med restaurering.

På den måten får vi en vinn-vinn-effekt: Med en kick-start for økosystemet, blir effekten av tiltak, langt større enn uten restaurering.  For selv om den blå skogen er ute av syne, bør den ikke være ute av sinn.