Gå til hovedinnhold

Havåret 2021: Det utsatte «superåret»

barentshavet tokt illustrasjon

Kronikk i Fiskeribladet 29. januar: Året som gikk skulle vært et «superår for havet», med en rekke globale toppmøter og nye visjoner for havene. Slik gikk det ikke. Coronapandemien har medført avlysninger, utsettelser og virtuelle møter ved kjøkkenbordet i stedet for forhandlingsbordet. Hvordan er utsiktene for 2021?

Det utsatte superåret

En del skjedde i 2020, pandemien til tross. Sett med norske øyne, var det kanskje gjevest at Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, med 14 statsoverhoder anført av vår egen statsminister Erna Solberg, la frem anbefalingene sine. Konklusjonene fra panelet bygger på et tyvetalls ekspertrapporter, med forslag til hvordan en bærekraftig havøkonomi kan sikres. Noen av disse rapportene har viktige forslag til hvordan vi kan innrette oss bedre, for eksempel når det gjelder økt matproduksjon i havet.

Blant møtene som ble utsatt til 2021, er FAO sin fiskerikomité COFI. Her møter man virtuelt allerede første uken i februar. COFI er hovedarenaen for utvikling av globale normer for fiskeri og havbruk, og dagsordenen er tilsvarende bred. En hovedsak på årets møte er en erklæring om bærekraftige fiskerier og havbruk. Anledningen er 25 års jubileet for FAO sin atferdskodeks for ansvarlig fiske. Her er blant annet sjømatens betydning for den globale matsikkerheten fremhevet.

Av andre utsatte eller forsinkede globale prosesser er forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon et globalt regelverk for fiskerisubsidier, FNs havkonferanse om oppnåelsen av bærekraftsmålet for havene (SDG 14), og arbeidet med en avtale om et regime for biologisk mangfold utenfor 200 milsgrensene.

Forskning, mat og miljø

Tre sentrale tema i havåret 2021 er forskning, mat og miljø. FN sitt tiår for havforskning som skal gå frem til 2030 er nå i gang. Ambisjonen er at forskningsinnsatsen i tiåret skal bidra til at FN sine bærekraftsmål blir nådd. Leveransene fra tiåret vil omfatte et omfattende observasjonssystem for alle hav, kvantitativ forståelse av marine økosystemer som grunnlag for forvaltning av dem, en global data og informasjonsportal og en satsing på kapasitetsbygging i utviklingsland – for å nevne noe. I Norge har Forskningsrådet en koordinerende rolle og en ekspertgruppe har utarbeidet en nasjonal handlingsplan for tiåret.

Mat fra havet vil bli stadig viktigere i årene fremover. De neste 30 årene vil verdens befolkning øke til opp mot 10 milliarder mennesker. Dette vil kreve at matproduksjonen øker med rundt 50% i forhold til i dag. Men dagens produksjon av mat står for rundt 1/3 av de globale utslippene av klimagasser, så store omstillinger må til.

Siden fiske og akvakultur har vesentlig lavere utslipp per produsert enhet mat enn landbruk, vil mer mat fra havet være et viktig bidrag redusert klimapådrag fra matproduksjonen. I forbindelse med FNs handlingstiår for ernæring har Norge tatt initiativ til et internasjonalt handlingsnettverk for å styrke sjømatens rolle innen matsikkerhet. Årets store begivenhet på dette området er FNs toppmøte for matsystemer. I et slikt perspektiv ser man ikke bare på selve produksjonen av mat, men også distribusjon, konsum og matsvinn og bærekraften til matsystemet som helhet.

I miljøsektoren skulle det vært avholdt globale toppmøter både for klima og for biologisk mangfold i året som gikk. Dette er store møter – klimatoppmøtet i Madrid i 2019 hadde 27.000 deltakere. Her drøfter man flere tema som berører forvaltning av hav, fiskerier og akvakultur. Under biologisk mangfold konvensjonen (CBD) forhandles nå mål for hva man bør oppnå innen 2030. Her er hvor stor andel av verdenshavene som skal vernes på dagsordenen. Også i Norge er dette sentrale spørsmål i 2021, med en stortingsmelding om marint vern på trappene.

En ny «business as usual»?

De globale havprosessene ruller og går, pandemien til tross. Det som ble utsatt eller avlyst i 2020 blir forsøkt gjennomført i år eller neste år. En viktig erfaring er at de nye arbeidsmåtene gir store besparelser i tid og penger.  De nye møteformene har i hvertfall et stykke på vei kommet for å bli.

Men det er flere spørsmål som reiser seg. Møter på skjerm er vesensforskjellige fra møter der man sitter i samme rom. Personlig kontakt, uformelle samtaler og liknende er viktige elementer i internasjonale møter. Det kan også spørres om hvordan deltakelse og mulighetene for å komme til orde blir påvirket. Nok et spørsmål er hvordan dette preger resultatene av de ulike prosessene. Gjør virtuelle møteformer en forskjell når det gjelder utfall av forhandlinger? I såfall, hvem vinner og hvem taper? Og: en hovedutfordring er nasjonal gjennomføring av det man har vært enige om internasjonalt. Denne utfordringen blir ikke mindre.