Gå til hovedinnhold

Havforskningsdirektørens årstale 2021

Bilde av Sissel Rogne på talerstolen

Havforskningsdirektør Sissel Rognes årlige tale om havets tilstand ble holdt for første gang i juli 2019, som en innledning til Hjortsymposiet i Bergen.

Fotograf: Erlend A. Lorentzen / Havforskningsinstituttet

På den internasjonale dagen for verdens hav gjorde havforskningsdirektør Sissel Rogne opp status for havets helse og produktivitet. Se talen her.

8. juni er FNs internasjonale dag for verdens hav. HI markerte dagen med havforskningsdirektør Sissel Rognes årlige tale om havets tilstand i Grieghallen i Bergen. I år handlet den blant annet om interessekonflikter langs kysten, torskeoppdrett og spennende muligheter med tare.

SE HELE TALEN HER:

LES HELE TALEN HER:

Havets tilstand 2021

Kjære alle sammen, velkommen til havtalen «Havets tilstand». Årets tale er den tredje i rekken – jeg våger påstanden at den nå kan kalles en tradisjon.

I midten av mai la IEA, Det internasjonale energibyrået, frem en ny rapport. Rapporten er bestilt av det britiske vertskapet før klimatoppmøtet i Glasgow i november. IEA gir klare anbefalinger for klimaregnskapet. Nå er det faktisk finansnæringen som er den store pådriver for omstilling – kapitalen går til de som har orden i klimaregnskapet. I 2050 må de fossile energikildene være mindre enn 20 prosent. Det Grønne skiftet er Blått. Derfor er årets hovedtema Havets muligheter.

Hvordan klarer vi det? Svaret ligger i bioøkonomien. Derfor skal Havforskningsinstituttet, UiB og UiS samarbeide om å skaffe mer kunnskap for å løse noen av disse utfordringene. Som havforskningsdirektør har jeg allerede fått noen økonomiske merkedager i almanakken: Den januardagen i 2016 da en slakteferdig oppdrettslaks var like mye verdt som et fat olje. April 2020 var det samme tilfelle for en skrei. Jeg er optimist og tror det blir flere slike dager.

Oseanografi beskriver vannets bevegelse, struktur og dynamikk, og er basis for omtrent alt vi gjør på Havforskningsinstituttet. Havstrømmene kommer også med LIV! De sørger for påfyll av planter, dyr og mikroorganismer. Vi bruker kunnskap om de viktige havstrømmene for å forstå økosystemene som nå er i rask endring.

La oss ta følge med denne livgivende kyststrømmen inn i våre mange fjorder. Norske kyst- og fjordlandskap er kort summert HELT FANTASTISKE. De er svært varierte og går tidvis langt inn i landet. Slik er det skapt historiske ferdselsveier. Den norske kyststripen er fremdeles en livsnerve. Hva hadde vi vært uten Riksvei 1 – den norske kystveien? Skipstrafikken er den mest bærekraftige varetransporten vi kan ha, og maritim sektor har virkelig ambisjoner om fremtidsrettede løsninger.

Jeg slår i dag et slag for mangesysleriet langs kysten. Her har den driftige fiskerbonden spilt en sentral rolle. Hun bør få sin renessanse. Vi har levd av havets ressurser i årtusener og nå har vi blitt veldig effektive på høsting og bruk. Som avansert samfunn har vi mange behov som skal dekkes langs den krokete, mangfoldige kyststripen – og det skal skje med omtanke for natur og dyreliv – og ikke minst for de kommende generasjoner. Velferdsstaten skal finansieres i dag og fremtiden. Da er også økonomisk bærekraft viktig.

Store og kraftfulle næringer møtes i kystsonen, og da ender vi raskt med arealkonflikter. For selv ikke havet synes å være stort nok for oss mennesker. Er det plass til både næring, rekreasjon, natur og kultur? Fjordene er viktige for fiskeri og havbruk – sentrale næringer for nasjonalbudsjettet og bosetningen langs kysten. Med bakgrunn i disse realitetene – har vi sammen med NINA, UiT og NGU levert kunnskapsgrunnlaget for konsekvensene av gruvedeponier i fjordene. Det er ikke bare stein og grus som dumpes i fjorden, men betydelige mengder med ørsmå partikler som fraktes langt i vannmassene. I det planlagte deponiet i Repparfjorden er hele 20 prosent av gruveavfallet beregnet til å være under 10 mikrometer og kan fraktes over til dels store avstander (15 km).

Vi vet også at gruvefjordene er gytefjorder. Dette er bekymringsfullt siden raudåte spiser slike små avfallspartikler. Plankton er igjen viktige matkilder for både fisk og fiskelarver. Kjemiske tilsettingsstoffer i gruveavfallet har også vist seg å gi langvarige endringer i mikrorganisme-sammensetningen i sedimentene. Det påvirker dyre- og plantelivet på fjordbunnen. Vi er altså nødt til å se havstrømmer, sedimenter, mikroorganismer og fisk samlet. Og da er veien kort over til integrert økosystemforvaltning i kystsonen.

Økosystemforvaltning er en kompleks øvelse som skal ta høyde for den samlede belastningen på økosystemet. Å lykkes med dette er en prestasjon i øverste liga: Man må ta hensyn til og forstå ALL menneskelig aktivitet for å kunne måle den totale belastningen på naturen.

For å ta mest mulig korrekte avgjørelser må vi se den komplekse naturen slik den egentlig er. Vi må også forstå hvordan den endres av temperatursvingninger og menneskelig påvirkning av ymse slag. Forenklet eller meget oppdelt kunnskap er verken god vitenskap eller god formidling. La oss derfor se litt nærmere på hva «samlet belastning» faktisk betyr – med hjelp fra to sentrale medisinske begrep.

LD 50 – der LD står for Lethal Dose; dødelig dose – er den dosen der 50 prosent av den behandlede gruppen dør. Dette sier oss noe om hva som er maks dose, men forteller ikke hvem som egentlig vil tåle behandlingen. Minst like interessent er det andre begrepet som henger sammen med dette, Sublethal Dose. Vi dør ikke, men får dårligere helse.

Veterinærinstituttets fiskehelserapport for 2020 viser en dødelighet i oppdrettsnæringen i Produksjonsområde 4 (kystområdet fra Nordhordland til Stadt) på 27 prosent – dessverre en økning fra året før. Bare rensefisk har større dødelighet. Det er vel ikke tvil om at vi nå begynner å nærme oss en grense for fiskevelferd som verken næringen eller samfunnet lever godt med.

Hva er så galt? Svaret er både meget enkelt og svært komplisert, og handler om fiskens miljøforhold og ernæring. Under gode forhold har man en mer robust helse, det vil si bedre motstandsdyktighet mot sykdom. Stress påvirker helsen hos folk og dyr. Lakselus er en påkjenning for laksen. Ikke bare på grunn av parasitten i seg selv. Den stressende lusebehandlingen er et dyrehelse- og velferdsproblem av dimensjoner. Vilje til å innse problemet er første steg til løsning. Da kan man dele kunnskap og bli enige om å forsøke å finne frem til forbedringer.

Men som sagt er ikke dette helhetsperspektivet bare vanskelig naturvitenskapelig sett. En slik prosess kan noen ganger kjennes fullstendig utmattende for alle parter – også juridisk sett. Vi mener derfor at vi må etablere en forvaltningsdugnad for at dette skal bli tålelig.

La oss ta det siste først: den kompliserte byråkratiske og juridiske situasjonen i forvaltningen. Hold dere fast:

Plan- og bygningsloven er kommunens ansvar. Kommunens sjøarealer krever samordning og samarbeid med blant andre: Kystverket, Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Forsvarsbygg, Fylkeskommunen, Statsforvalteren, havnemyndighet, private organisasjoner, næringsaktører og innbyggerne.

Dette er bare opp mot plan- og bygningsloven. Så kommer de andre lovene.
Tre fra Nærings- og fiskeridepartementet, to fra Olje- og energidepartementet, to fra Klima- og miljødepartementet, én fra Landbruks- og matdepartementet og én fra Samferdselsdepartementet. I tillegg kommer to lover fra Kunnskapsdepartementet, der friluftsloven alene involverer ikke mindre enn seks departementer. En slik lovansamling gjør forvaltningen altfor komplisert og tar for mye tid og energi. Det gir ikke nyskaping for andre enn de aller største og mest ressursrike.

Så er det den komplekse naturen:

Havforskningsinstituttet kjenner kysten godt. I over 120 år har vi studert havliv og strømmer – vi vet hvilke fjorder som er terskelfjorder, hvor kystbestandene av ulike fiskearter gyter og vokser opp, og hvilke leveområder de foretrekker. Men temperaturøkningen gjør at havet og kystmiljøet endres raskt.  Vi tar derfor nå i bruk ny overvåkingsteknologi for å effektivisere og perfeksjonere kunnskapsinnhentingen. Til tross for pandemien har vi fått startet opp Coastwatch, et landslag for kyst-overvåkning. Coastwatch innbefatter avansert målingsutstyr for havparametre, bølger og meteorologi, og inkluderer også et algevarslingssystem. I kombinasjon med fjernstyrte, autonome farkoster på eller under vann, gjør denne overvåkningen oss bedre rustet enn noen gang til å følge endringene i kystens økosystemer.

Datamengden vi får er overveldende. Vi har derfor nå fått på plass HI Digital, en omorganisering av Norsk marint datasenter og IT-avdelingen, og laget en ny utvikleravdeling. Hos oss snakker vi ikke om digitalisering, vi gjør det. Vi kvalitetssikrer, analysere og omsetter data til NY kunnskap som kan brukes til kystsoneforvaltning. Nylig har vi også ferdigstilt Strømkatalogen som kan brukes innen kystsoneforvaltningen til bedre plassering av oppdrettsanlegg med tanke på smittespredning og annen påvirkning. I tillegg vil jeg også trekke frem Marine grunnkart.

Marine grunnkart er et stort samarbeidsprosjekt mellom Kartverket, NGU og Havforskningsinstituttet. Målet vårt er å lage gode kystsonekart med topografi, sedimentkart og biologiske kart som viser koraller og ålegressenger. Vi har hatt pilotprosjekter på Sunnmøre og i Stavanger. Nå er vi klare for å kartlegge Skjervøy og Kvænangen. Vi håper de marine grunnkartene skal bli den ene foretrukne inngangen for forvaltere og andre brukere. Her skal de finne nødvendig faktagrunnlag når de skal vurdere om et spesielt område egner seg for ny aktivitet. For vi ønsker å bidra til økt bærekraftig bruk av hav- og kystområdene.

På Havforskningsinstituttet ønsker vi ikke bare å være i mesterligaen på forskning, men vi liker å teste ut om våre ideer for bedre forvaltning faktisk fungerer i praksis. Derfor forsøker vi oss på et forvaltnings-pilotprosjekt i Nordfjord. «Områdevurdering Norfjord» inkluderer blant annet fem oppdrettsbedrifter, fire kommuner og Fiskeridirektoratet. Vi jobber sammen for å finne tiltak som reduserer smitten mellom anleggene og som gir mindre påvirkning på villaksens vandringsruter.

I samme åndedrag vil jeg nevne at jeg for mindre enn én uke siden var med på Fjordtinget i Hardanger; en god vikingtradisjon blåst til live av Bergens Næringsråd og Lingalaks. På Tinget kom man sammen for å løse problemer. Samarbeid og samsnakking er viktig. Og apropos oppdrett og trafikklys i PO4. Kanskje vi hadde unngått rettssakene om vi heller hadde møttes på Fjordtinget enn i Tingretten?

En ting er sikkert: skal vi få til mer akvakultur må vi jobbe annerledes og samarbeide bedre. For ambisjonene er store. Ikke bare snakkes det om en femdobling av oppdrett av laksefisk, nye arter kommer også for full kraft.

Nye arter

Etter flere tiår med forskning har vi knekt koden for den vanskeligste oppdrettsarten; nemlig kveita. Nå står rødspetta for tur. På forskningsstasjonen vår i Austevoll er forskningen på rødspette blitt en skikkelig suksesshistorie. Det tar tre ganger kortere tid å produsere rødspetteyngel enn kveiteyngel, og produksjonen skjer med minimal dødelighet. Villfanget rødspette veier ca. 300 gram. Oppdrettsversjonen er på 1 kg. Det gir solide og flotte fileter til alle som er vant til å spise rødspette.

Torskeoppdrett er nå inne i den tredje bølgen. For en måned siden ble HI-forskere ferdig med en kunnskapsrapport om hvordan oppdrettstorsk og levendelagret torsk påvirker villtorsk. Her dokumenteres det at lakseoppdrett og torskeoppdrett har mange av de samme mulighetene og problemene. Vi kjenner over 100 parasitter og to lusearter på torsk. Torskelus kan gå på flere torskearter som brosme, sei og lyr, og kan bli plagsom i oppdrett – først og fremst i nord.

Dagens torskeoppdrett bygger nå på godt avlsmateriale med god tilvekst. De mest optimistiske mener at vi innen 2030 kan produsere like mye oppdrettstorsk som det fiskes villtorsk fra havet i dag. Men oppdrettstorsken har sine ville slektninger; den truede kysttorsken. Kysttorsken kommer i mange varianter og tar farge etter omgivelsene – som den røde taretorsken. Denne våren er flere av oss blitt skikkelig bekymret på vegne av torsken i Oslofjorden. Det er vanskelig å peke på én enkelt grunn til kysttorsk-kollapsen. Fiske, mudring, rovdyr, utfylling, avrenning og klimaendringer er utfordringer torsken møter langs den tett befolkede Skagerrakkysten. Det finnes trolig ingen quick fix for kysttorsken, det er summen av alle enkeltfaktorene som er problematisk.

Selv om torskeoppdrett skiller seg fra lakseoppdrett på mange felt, har vi et stort erfaringsgrunnlag å høste fra. Bærekraftig fôr er ett av problemene vi må løse. Dette bringer meg over til neste tema: Mesopelagisk fisk.

Det er nå snart fem år siden jeg lanserte mesopelagisk initiativ på regjeringskonferansen «Fremtidig utnyttelse av havets ressurser». Målet er å kunne bruke deler av kanskje den største og mest brokete biomassen i havet; de mesopelagiske organismene. Noen av fiskeartene, som lysprikkfisk og laksesild, viser lovende takter. Dette er fisk som lever i The Twilight Zone – i det tussmørke dypet.  Men når det nå er kommet noe så traust som et kvoteråd på laksesildbestanden – ja da begynner det å bli oppnåelig med fiskerier. Kanskje skal ikke de mesopelagiske artene først og fremst gå til menneskemat – selv om det nok vil være mulig å utvikle gode produkter til humant konsum også. Vi ser at flere av de mesopelagiske artene er rike både på protein, omega 3-fettsyrer, vitamin og viktige mineraler. Kort oppsummert er næringsinnholdet om lag det samme eller høyere enn i filet fra laks og torsk. Og stort sett høyere enn i kolmule, som er mye brukt som ingrediens i laksefôr. En av våre studier viser at mesopelagisk fisk i laksefôret kan redusere miljøgiftene dioksin og PCB i laksen med ca. 30 prosent. Alt i alt er den mesopelagiske fisken en lovende fôringrediens sammenlignet med vanlig pelagisk fisk. Og bærekraft i hvert eneste ledd av oppdrettsproduksjonen må være mantraet her i Norge.

I Norge bruker vi relativt sett lite penger på mat (11 prosent av lønna vår). Skal vi mette verdens økende befolkning med sunn mat fra havet, kreves det nytenkning. Det er spennende at Nofima har funnet metoder for å fjerne fiskelukt og -smak på proteinpulver fra diverse fiskeavskjær, ben og hoder. Da lukter det «fugl, fisk og midt i mellom» av bærekraftig bruk av hele fisken. Men slik bruk av hele fisken fordrer at «sjø møter land» i form av spesialdesignede knutepunkter for mottak, person- og varetransport, handel og avfallshåndtering osv, osv. Ingen vil like dette bedre enn en garvet mangesysler, som ikke bare kan tjene penger, men få til så mye annet... også.

Tenk deg at det fantes et produkt som kunne erstatte plast i emballasje, fossile drivstoff og soya i husdyrfôr. Som kunne piffe opp mat med spennende smaker og viktige næringsstoffer. Som kunne produseres uten innsatsfaktorer og utslipp – og attpåtil binde store mengder CO2.

Dette produktet finnes! Det heter tare, og har gode naturlige vekstvilkår i Norge. Langs norskekysten står tareskoger som i areal tilsvarer hele det dyrkede landarealet vårt. Av en total biomasse på anslagsvis 50 til 60 millioner tonn stortare, høster vi i dag rundt 150 tusen tonn årlig. Med god ressurskartlegging og reetablering av tidligere tareområder, kan vi trolig høste mer og bedre. Men skal vi høste? Hvorfor ikke produsere tare?

For det er grenser for hvor mye vi kan ta ut. Tareskogen er et viktig økosystem for fisk og skalldyr, og det tar år før den restituerer seg etter høsting.

De virkelig store mulighetene ligger derfor i dyrking av tare. Norske farvann er spesielt godt egnet med gode vann- og miljøkvaliteter. SINTEF har beregnet at vi kan produsere opptil 40 millioner tonn tare per år på kysten og på sokkelen – og ta ut 5 millioner tonn CO2. Forsøk fra NMBU viser at lam og melkegeiter som spiste fôr tilsatt tare, får økt melkeytelse. I tillegg ble lammekjøttet mørere og utviklet en unik smak. Dette skyldes blant annet tarens innhold av fenoler og antioksidanter. Jodinnholdet økte både i melka og kjøttet – et godt bidrag til å motvirke jodmangel i kostholdet vårt. Andre studier fra NMBU har dokumentert at storfe slipper ut mindre av klimagassen metan når de får tare i fôret.

Årlig dyrkes det rundt 32 millioner tonn makroalger på verdensbasis – det meste i Asia. Næringen er enda ung i Norge og resten av Europa. Produksjonen er foreløpig dominert av sukkertare og butare, men det er gitt tillatelse til dyrking av så mange som 32 arter. Optimismen rundt algedyrking er stor, men det er ikke nok. I 2020 tok Havforskningsinstituttet initiativ til en mer kraftfull satsing på taredyrking sammen med SINTEF Ocean og NMBU. I høst leverte vi en mulighetsutredning. Storstilt dyrking trenger et stort marked. Nå er vi kun dager unna en rapport om nettopp dette tema. Her snakker vi om taredyrking i industrimålestokk – for volumet MÅ opp om tare skal bli et reelt råvarealternativ for oppdrettsnæringen og kraftfôrprodusentene. For ikke å snakke om til biodrivstoff eller emballasje.

Selv om vi ikke har så mye kunnskap om miljøpåvirkningene av storskala taredyrking, er det generelt mindre risiko enn for eksempel fiskeoppdrett. Alger tar opp næringssalter, og det brukes ikke fôr, kjemikalier eller medisiner. Men vi kan heller ikke her kompromisse på miljørisikoen knyttet til spredning av arter som ikke er naturlig i området. Kontinuerlig miljøovervåkning må også være på plass. Sterile planter kan være løsningen. Vi ser også for oss at store havområder som likevel er beslaglagt for havvindanlegg, også kan brukes til taredyrking. Slike anlegg kan stå uten tilsyn når vinterstormene herjer.

Mengde er også et nøkkelord for bruken av tare i maten vår. Tare har mye JOD, men det er skadelig om vi får i oss for mye. 600 mikrogram er den anbefalte grenseverdien per dag. Det er altså en jobb å gjøre for godt avlsmateriale dersom vi skal ha mye tang og tare inn i maten vår.  

Og da vender vi tilbake til å snakke mer om mat fra HAVET: Ledelsen i FAO, som FNs matvaredepartement, forteller meg at pris er det største hinderet for at vi skal spise mer fisk. Fisk er rett og slett for dyrt for folk flest. Bare i USA lever nå 50 millioner mennesker under fattigdomsgrensen. Fattigdom ender ofte med feilernæring. Som nevnt tidligere er nettopp jod et viktig næringsstoff – det sørger blant annet for god kognitiv utvikling. Effekten av feilernæring er spesielt alvorlig i de første tusen dagene av et menneskebarns liv. Feilernæring stjeler barnas gode fremtidsmuligheter, og det er noe vi snakker altfor lite om. Det er derfor på høy tid at vi får på plass nye marine produkter som kan motvirke dårlig helse.

På Havforskningsinstituttet arbeider vi nå med store Havtiårs-prosjekter for å få til gode verdikjeder med alle deler av fisken, nye småfiskarter, sjøsnegler, skjell og kanskje også tare. Dette er sunn og næringsrik mat som vi kan få inn i ferdigmat som brød og nudler uten at det smaker fisk.  

Vi må nå bli enige om at vi må tenke og spise annerledes slik at vi lykkes med å bekjempe sult og lykkes med klimaregnskapet. Det gir også bedre folkehelse. Her kan og må Norge gå foran. Gjennom vårt langvarige virke har vi på Havforskningsinstituttet lært av våre feil, gitt oss i kast med stadig nye utfordringer og funnet gode løsninger. Vi er sikre på at disse erfaringene kan komme ikke bare Norge, men resten av verden til gode. Får kyststatene muligheter til å sikre sine marine ressurser, har folk ikke bare mat på bordet i dag – de vil ha sunn mat inn i evigheten!

Dagens unge begynner å bli alvorlig bekymret for fremtiden. Det er fordi det er de som får merke effektene av klimaendringene som skjer raskere enn naturen greier å tilpasse seg.

Vi har dårlig tid, og da holder det ikke med gode intensjoner. Vi må bruke kunnskapen til handling. Jeg håper årets havtale – konkret som den er – bidrar både med inspirasjon og kunnskap til våre politiske myndigheter som må sette sammen alle bitene i det store samfunnsmaskineriet kalt Norge!

Takk for oppmerksomheten!