Gå til hovedinnhold

Ny avtale om Polhavet trer i kraft

satelittbilde polhavet

Rekordlav arktisk havis fra 2012 sammenlignet med gjennomsnittet de siste 30 årene.

Fotograf: NASA/Goddard Space Flight Center Scientific Visualization Studio

Kronikk i Nordlys 24.juni: Fredag 25. juni trer avtalen om å hindre uregulert fiske i Polhavet i kraft.

Fredag 25. juni trer avtalen om å hindre uregulert fiske i Polhavet i kraft. Klimaendringer og redusert isdekke gjør Polhavet mer tilgjengelig for menneskelig aktivitet. Drivkraften bak avtalen er et ønske om å unngå et uregulert fiske dersom kommersielle forekomster av fisk en gang i fremtiden skulle vise seg i det internasjonale området sentralt i Polhavet. To sentrale grep er innføringen av et 16 års moratorium mot fiske og etableringen av et vitenskapelig program.

Polhavet er havområdene nord for kontinentene. Sammen med deler av sokkelhavene rundt er det dekket av is hele eller deler av året. Rundt midten av århundret vil Polhavet være tilnærmet isfritt på ettersommeren. Menneskeskapte klimaendringer er den viktigste driveren bak endringene i isen. Men det er lite menneskelig aktivitet i selve Polhavet. Et og annet forskningsfartøy, noen militære tokt og turistekspedisjoner er de viktigste. Verdens nordligste fiskerier skjer i i ytterkanten av Polhavet, i det nordlige Barentshavet.

Det meste av Polhavet tilhører de fem kyststatene USA (Alaska), Canada, Grønland/Danmark, Norge og Russland. Rundt Nordpolen er et internasjonalt havområde utenfor kyststatenes jurisdiksjon på 2,8 millioner km2 – større enn Middelhavet.

Fiskerier i Polhavet?

I internasjonale havområder har alle stater i utgangspunktet rett til å la sine fartøy fiske. Derfor tok amerikanske myndigheter i 2008 initiativ til å begrense et mulig, fremtidig fiske i det internasjonale området i Polhavet. Motivert av dårlige erfaringer med uregulert fiske i i Beringhavet fryktet man at fartøy fra fjernfiskeland kunne starte et uregulert fiske også lenger nord, i selve Polhavet.

Norge inviterte til møte mellom de fem kyststatene om dette i 2010, noe som avstedkom både forskermøter og drøftelser mellom statene de påfølgende årene. Forskermøtene konkluderte tidlig at det ikke er utsikter til kommersielle forekomster av fisk i det sentrale Polhavet i overskuelig fremtid. I 2015 erklærte kyststatene likevel, som et føre var-tiltak, at de ikke ville la sine fartøy fiske i det internasjonale området. Man ville også fremme forskning for å bedre forståelsen av forholdene i området. Og man ville involvere mulige fjernfiskeland og få også disse til å forplikte seg til å avstå fra fiske.

I 2017 kom man frem til en avtale – «polhavsavtalen» - der Kina, Japan, Sør-Korea, Island og EU, i tillegg til de fem kyststatene er parter. Samtidig fortsatte forskeremøtene med deltakelse både fra kyststatene og fra de nye aktørene. En internasjonal forskningsplan ble utviklet og en plan for hvordan den skulle gjennomføres ble ferdigstilt.

Hva består polhavsavtalen i?

Avtalens formål er å forhindre uregulert fiske i det internasjonale havområdet. Et viktig utgangspunkt er at partene anerkjenner kyststatenes særlige interesser i området. I den europeiske sektoren av det internasjonale området gjelder allerede Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) sine reguleringer.

Etter avtalen forplikter partene seg til ikke å la sine fartøy fiske i dette området i 16 år etter at den trer i kraft, det vil si frem til 2037. Dette moratoriet løper deretter videre i femårige intervaller inntil partene eventuelt ikke ønsker å videreføre moratoriet.

Det vitenskapelige samarbeidet som nå har pågått i 10 år videreføres. Dette skjer gjennom et vitenskapelig program som skal vurdere tilstanden i økosystemene og utsiktene til kommersielle forekomster av fisk. Avtalen vektlegger også hensynet til bevaring av økosystemer.

Avtalen har også bestemmelser om hvordan beslutninger skal treffes (konsensus) og hvordan man i fremtiden eventuelt skal utvikle samarbeidet videre.

Gitt at det ikke er utsikter til kommersiell aktivitet i det internasjonale området i overskuelig fremtid, vil forskning og overvåkning stå sentralt de kommende årene. Sett med våre øyne er det viktig at Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som gir vitenskapelige råd om forvaltningstiltak til både NEAFC og til kyststatene og EU i nordatlanteren, har en sentral rolle her.

Hva med områdene under nasjonal jurisdiksjon?

Mens kommersielle forekomster av fisk er lite sannsynlig i det internasjonale området, ser vi en økende nordlig utbredelse hos en rekke arter av fisk lenger sør. I 200-milssonene til de fem kyststatene kan vi derfor kanskje forvente økte forekomster av fisk, lenger nord enn vi har vært vant til. Dette har flere av kyststatene allerede innsett og tilpasset fiskerireguleringene for blant annet å beskytte biologisk mangfold i havet. I Norge ble et område på over 400.000 km2 ved Svalbard – større enn Norges landareal - således stengt for fiske i 2019. Også i USA og Canada er det truffet liknende tiltak i nord.