Gå til hovedinnhold

Kronikk: Risikosport på havets bunn

Fjærstjerne på havbunnen.

Det finnes svært lite kunnskap om effektene av mineralutvinning på havbunnen.

Fotograf: Mareano / Havforskningsinstituttet

Kronikk i Klassekampen 3. november: Regjeringen er på dypt vann når de vil åpne for mineralutvinning i havet. Det kan få store konsekvenser.

Norske myndigheter legger nå til rette for åpning av store arealer i dyphavet til utvinning av mineraler. Norsk Olje og Gass har visjoner om aktivitet i 100 milliarders-klassen. Miljøorganisasjoner på sin side påpeker at havbunnen er svært dårlig kjent, og inneholder verdifullt biologisk mangfold som ikke må ødelegges. Har vi kunnskapsgrunnlag som kan informere politiske beslutninger og avveininger i en sak som synes så polarisert?

En av oss (Haugan) har de siste tre årene ledet arbeidet med ekspertutredninger for det internasjonale havpanelet. Ekspertrapporten om fornybar energi og havbunnsmineraler som kom ut i 2020 understreker at det er behov for betydelig mer kunnskap om havmiljøet i dyphavet før utvinning igangsettes. Havpanelets politiske ledere (fra 14 land inkludert Norge) har sluttet seg til anbefalingen om å bruke FNs havforskningstiår fram mot 2030 som ramme for slik kunnskapsinnhenting.

Ekspertrapporten påpeker at ingen av mineralene som finnes på havbunnen er kritisk nødvendige for omstilling til et elektrifisert og fornybart energisystem. Forskjellige mineraler kan brukes til alternative tekniske løsninger for solceller, vindturbiner, generatorer, transformatorer, batterier, kraftoverføring med mer. Tilgjengelighet og kostnad av mineralene er med på å avgjøre hvilke løsninger og komponenter som vinner fram. Hvis ett mineral blir mangelvare og det stiger i pris, vinner de som har satset på alternativer.

Ekspertrapporten påpeker også at et framtidig globalt energisystem må være energieffektivt. Den grønneste energien er den man ikke bruker. I et bærekraftig energisystem vil elektrifisering og effektivisering av energitjenester innen industri, transport, bygninger, lys og varme/avkjøling føre til lavere energibruk i framtiden i den utviklete del av verden. Slik omstilling vil bidra til bedre velstandsutvikling globalt. Å planlegge for utvinning av mineraler til en energisektor som bygges opp til å levere betydelig mer energi i 2050 enn i dag, er imidlertid ikke å bidra til bærekraft.

Havet er et stort og komplekst økosystem hvor de øvre vannmassene er tett koblet mot atmosfæren gjennom vannsøylen og ned i dypvannsbassengene. Det enorme omfanget av dyphavet kombinert med de store kostnadene ved å gjennomføre studier der er en av grunnene til at vi per i dag kun har en svært begrenset kunnskap om dyphavet. Dyphavene er stabilt kalde økosystemer, dette betyr at de biologiske prosessene her er svært langsomme. Enhver fysisk påvirkning på disse økosystemene vil derfor påvirke livet i dyphavet og det vil ta mange år før økosystemet er restituert, noen ganger millioner av år.

Den norske havbunnsmineralloven fra 2019 er i stor grad basert på petroleumslovgivningen som stammer fra en tid da verken klima eller bærekraft var på agendaen. I internasjonal havrett ble det på 1980-tallet fastsatt at en internasjonal havbunnsmyndighet (International Seabed Authority, ISA) har ansvar for kartlegging av biodiversitet, miljøkonsekvensstudier, regulering, tildeling av lisenser og faktisk gruvedrift dersom dette kommer igang.

Industrien er aktiv i ISA, og forskning i Norge på konsekvenser av havbunnsmineralutvinning skjer i samarbeidsprosjekter mellom forskningsmiljø og industri. Men når industrien selv skal håndtere alle aspekter av leting og utvinning av mineraler, får vi da den nødvendige objektive kunnskapen? Eller er beslutningsgrunnlaget påvirket av at gruveselskapene som har vært med på å finansiere kartleggingen, er de som får konsesjon til utvinning?

I juni 2021 meldte den lille øystaten Nauru at de ønsker å starte utvinning i internasjonalt farvann. I praksis er det et kommersielt selskap som står bak finansieringen og aktiviteten, men de har funnet en stat som er villig til å stå som ansvarlig. Ifølge havretten må havbunnsmyndigheten da få på plass prosedyrer for å godkjenne planene innen to år, det vil si juni 2023. Klokken tikker. I Norge settes det nå i gang konsekvensutredning med sikte på åpning for mineralvirksomhet i norske farvann i 2023.

Det finnes svært lite kunnskap om effektene av mineralutvinning på havbunnen, det er stor fare for at opp-virvlete finfordelte partikler sprer seg over svære områder som følge av utvinning, og verken den norske havbunnsmineralloven eller internasjonal havrett stiller krav om å utrede bærekraftskonsekvenser eller alternativer til havbunnsmineraler. En ny kunnskapsbase er derfor helt nødvendig.

Norge har muligheten til å stoppe sin egen prosess og lage et bedre og mer robust opplegg som ivaretar hensynene ovenfor. Hvis ikke, kommer vi i selskap med Nauru. Nauru er utarmet og har ikke mange andre muligheter. Norge har alle muligheter: høy marin kompetanse og stor finansiell og teknisk styrke. Norges statsminister bør ta initiativ til en revisjon av nasjonale og internasjonale prosedyrer for utvinning av havbunnsmineraler.