Gå til hovedinnhold

Rike og robuste økosystem er grunnlaget for fiskeriene

Fisker i småbåt på sjøen.

Garnfiske på Sørøya i Finnmark.

Fotograf: Rosa Maria Serra Llinares / Havforskningsinstituttet

Gjestekommentar i Fiskeribladet 29. mars: FNs klimapanel og naturpanel har sagt at mer natur bør beskyttes, også til havs. Hva betyr det for fiskeriene?

I 2001 publiserte Science en artikkel med tittelen «Historisk overfiske og kystøkosystemers kollaps». Artikkelen presenterte data som pekte mot at fiskerienes langvarige påvirkning, med stadig økt kapasitet og effektivitet, kunne være hovedårsak til utarming av bestander og kollaps i marine kystøkosystemer over store deler av verden – og at de største endringene hadde funnet sted et godt stykke tilbake i tid.

Arbeidet skapte stor debatt. 20 år senere er det internasjonal konsensus om denne virkelighetsbeskrivelsen. I sin rapport fra 2019 rangerte FNs naturpanel (IPBES) fiskerier som den klart viktigste driveren av redusert biologisk mangfold og slitasje på økosystemer i havet siden 1950-tallet. 

«Hva som påvirker mest» er fortsatt gjenstand for både en folkelig og faglig debatt. Heldigvis har vi noen verktøy som kan bidra med informasjon som kan vurderes objektivt av alle parter.

Helhetlige økosystemvurderinger er en slik metode, der de ulike påvirkningsfaktorene gis vekt i henhold til beste tilgjengelige kunnskap. En slik vurdering er nylig gjennomført for Norskehavet, hvor fiskeriene kommer ut som den klart største påvirknings- og risikofaktoren.

Marint vern

Et annet verktøy som kan måle påvirkningen fra fiskerier, er å sammenlikne utviklingen i sjøområder som har en grad av vern med områder som forvaltes etter generelle fiskerireguleringer. Slike eksperimenter har dannet grunnlag for vitenskapen om marint vern. Resultatene fra slike studier har vært utslagsgivende for konsensus omkring nytteverdien av å skalere opp slike tiltak.

Her til lands har fredningsområder for hummer vært gjenstand for en slik tilnærming. Resultatene har gjort at slike områder i dag er en del av verktøykassen til forvaltningen.

I noen havområder har fiskeriene høy intensitet og langvarig påvirkning, for eksempel Nordsjøen og Skagerrak. Her baseres blandingsfiskeriet på sterkt reduserte bestander i et økosystem preget av stor slitasje. Følgelig er innsatsen stor for å oppnå lønnsomhet i fisket. Fiskeriene i dette havområdet i dag bruker betydelig mer motorkraft, drivstoff og tid for å lande samme mengde fisk som for 100 år siden.

Nå gjør også økt pådriv fra temperaturøkningen at det haster å kompensere med mer treffsikker forvaltning.

Gevinst for fiskeriene

Verneområder gir mulighet for at lokale bestander kan hente seg inn – og har samme målsetting som all fiskeriforvaltning. Dermed finnes det mulighet for at økt bruk av vern og beskyttelse også vil kunne gi en gevinst for fiskeriene.

En vanlig innvending er at fiskeriene trenger tilgang til areal. Men tilgang til rike ressurser er sannsynligvis viktigere enn selve størrelsen på tilgjengelig areal. Muligheten for å høste samme mengde med mindre innsats vil kunne gi økt lønnsomhet for flåten og mer stabil tilgang på mat fra havet – spesielt i lys av de pågående klimaendringene.

FNs nyeste klimarapport fremhever at større områder med redusert menneskelig påvirkning er en viktig tilpasning for å bygge robuste bestander og økosystem. Slike områder kan gi marine organismer albuerom for å tilpasse seg en ny virkelighet med endringer i leveområder og arter på flyttefot.

I rapporten brukes begrepet conservation i stedet for protection; dette er et litt videre begrep som også inkluderer andre reguleringer enn strengt vern. En viktig oppgave fremover blir å vurdere hvilken beskyttelse som effektivt bygger robusthet for våre marine økosystem og marine ressurser, og hvordan forvaltningsplaner for havområdene, kystsoneplaner og fiskeriforvaltning kan bidra til dette.

Klimatilpasning

En konsekvens av klimaendringene er at arter og bestander flytter seg lenger mot polene i takt med at temperaturene øker. I våre farvann vil det på sikt medføre at nye arter blir aktuelle for fiskeriene. Samtidig vil de bidra med funksjon i økosystemet. Denne prosessen kan trolig forsinkes dersom vi fisker intensivt overalt.

Dersom vi forvalter for klimatilpasning, vil områder med vern og beskyttelse kunne fungere som «landingsplasser» for arter som utvider eller flytter sine utbredelsesområder inn i våre farvann. Dette kan bidra til artene hurtigere etablerer gytebestander og «permanent opphold».

Norge har lang og god tradisjon for samarbeid mellom næring, forskning og forvaltning. Dette samarbeidet er et nødvendig fundament for å lykkes med økt vern og beskyttelse av habitater og bestander. Storskala forvaltningseksperimenter som involverer alle parter vil være nyttige for å kunne samles rundt resultater som kan vurderes objektivt. Vi har lite å tape og mye å vinne på å komme raskt i gang med et slikt arbeid.