Gå til hovedinnhold

Havforskere kan beregne oppdrettsanleggenes «smittekohorter»


Fire oppdrettsmerder i en fjord med grå skyer over

I sjøen kan smittestoff haike med strømmen mellom ulike oppdrettsanlegg.

Fotograf: Eivind Senneset / Havforskningsinstituttet

Ved å bruke modeller og biologisk kunnskap, kan havforskere identifisere hvilke oppdrettslokaliteter som lettere sprer smitte til hverandre.

Under korona-pandemien var det mye snakk om kohorter – altså mennesker som hadde mye kontakt med hverandre og dermed var særlig utsatt for smitte hvis en av de andre fikk korona.

Sånn er det på en måte også for oppdrettsanleggene langs norskekysten.

– En vesentlig forskjell mellom smitte i havet og smitte på land er at mens vi på land i stor grad er avhengige av at syke mennesker eller dyr har kontakt med hverandre for å spre smitten, er smittestoff i havet eksperter på å haike med strømmen, sier havforsker Ingrid Askeland Johnsen.

Ved å bare oppholde seg i vann, kan smittestoff i havet spre seg flere kilometer mellom individer uten at de faktisk har hatt kontakt med hverandre.
 
– På grunn av ulike strømforhold på forskjellige steder, har oppdrettslokaliteter mer kontakt med noen lokaliteter enn andre. Litt på samme måte som at vi hadde mer kontakt med noen mennesker enn andre under korona-pandemien, sier havforskeren.

Kan identifisere oppdrettskohortene

Ved å bruke hydrodynamiske modeller, kan forskerne beregne saltholdighet, temperatur og sirkulasjon av vann i fjordene og langs kysten. Kombinert med biologisk kunnskap, kan forskerne beregne spredningen av lakselus og ulike virus mellom oppdrettsanleggene.

– Ved å beregne spredningen mellom alle oppdrettslokaliteter, kan vi identifisere de stedene som i stor grad sprer smitte til andre lokaliteter. Men også hvor sirkulasjonen skaper naturlige barrierer hvor smitten har vanskeligere for å krysse. Eller oppdrettskohortene om du vil, sier Johnsen.

Lettere å få til koordinert innsats

De fleste oppdrettsanlegg har i dag god gjennomstrømming av vann. Dette sikrer god utskifting av vann og gode forhold for oppdrettsfisken, men det gjør også at lakselus og annen smitte kan spre seg videre til andre nærliggende områder og anlegg.

– Denne kunnskapen kan redusere spredning av smitten mellom anlegg. Dersom en sykdom oppstår, kan vi kanskje ikke forhindre videre spredning fullstendig. Men dersom anlegg er organisert i kohorter, kan vi forhindre videre spredning til nabokohortene, sier havforskeren.

Sånn kan kunnskapen bli brukt

Aktuelle tiltak for å hindre spredning av smitte, kan være koordinert utsett og brakklegging av oppdrettsanlegg i samme kohort.

– På denne måten vil vi få nullstilt området og oppdretterne kan starte hvert utsett med så lite bakgrunnssmitte i området som mulig, sier Johnsen.

HTTP/1.0 200 OK Server: Zope/(2.13.22, python 2.7.18, linux2) ZServer/1.1 Date: Thu, 20 Jun 2024 09:44:12 GMT Access-Control-Allow-Headers: x-requested-with,content-type Charset: utf-8 Connection: close Access-Control-Allow-Credentials: True Access-Control-Allow-Origin: * Access-Control-Allow-Methods: GET, OPTIONS Content-Type: text/html Havforskere kan beregne oppdrettsanleggenes «smittekohorter» | Havforskningsinstituttet Gå til hovedinnhold

Havforskere kan beregne oppdrettsanleggenes «smittekohorter»


Fire oppdrettsmerder i en fjord med grå skyer over

I sjøen kan smittestoff haike med strømmen mellom ulike oppdrettsanlegg.

Fotograf: Eivind Senneset / Havforskningsinstituttet

Ved å bruke modeller og biologisk kunnskap, kan havforskere identifisere hvilke oppdrettslokaliteter som lettere sprer smitte til hverandre.

Under korona-pandemien var det mye snakk om kohorter – altså mennesker som hadde mye kontakt med hverandre og dermed var særlig utsatt for smitte hvis en av de andre fikk korona.

Sånn er det på en måte også for oppdrettsanleggene langs norskekysten.

– En vesentlig forskjell mellom smitte i havet og smitte på land er at mens vi på land i stor grad er avhengige av at syke mennesker eller dyr har kontakt med hverandre for å spre smitten, er smittestoff i havet eksperter på å haike med strømmen, sier havforsker Ingrid Askeland Johnsen.

Ved å bare oppholde seg i vann, kan smittestoff i havet spre seg flere kilometer mellom individer uten at de faktisk har hatt kontakt med hverandre.
 
– På grunn av ulike strømforhold på forskjellige steder, har oppdrettslokaliteter mer kontakt med noen lokaliteter enn andre. Litt på samme måte som at vi hadde mer kontakt med noen mennesker enn andre under korona-pandemien, sier havforskeren.

Kan identifisere oppdrettskohortene

Ved å bruke hydrodynamiske modeller, kan forskerne beregne saltholdighet, temperatur og sirkulasjon av vann i fjordene og langs kysten. Kombinert med biologisk kunnskap, kan forskerne beregne spredningen av lakselus og ulike virus mellom oppdrettsanleggene.

– Ved å beregne spredningen mellom alle oppdrettslokaliteter, kan vi identifisere de stedene som i stor grad sprer smitte til andre lokaliteter. Men også hvor sirkulasjonen skaper naturlige barrierer hvor smitten har vanskeligere for å krysse. Eller oppdrettskohortene om du vil, sier Johnsen.

Lettere å få til koordinert innsats

De fleste oppdrettsanlegg har i dag god gjennomstrømming av vann. Dette sikrer god utskifting av vann og gode forhold for oppdrettsfisken, men det gjør også at lakselus og annen smitte kan spre seg videre til andre nærliggende områder og anlegg.

– Denne kunnskapen kan redusere spredning av smitten mellom anlegg. Dersom en sykdom oppstår, kan vi kanskje ikke forhindre videre spredning fullstendig. Men dersom anlegg er organisert i kohorter, kan vi forhindre videre spredning til nabokohortene, sier havforskeren.

Sånn kan kunnskapen bli brukt

Aktuelle tiltak for å hindre spredning av smitte, kan være koordinert utsett og brakklegging av oppdrettsanlegg i samme kohort.

– På denne måten vil vi få nullstilt området og oppdretterne kan starte hvert utsett med så lite bakgrunnssmitte i området som mulig, sier Johnsen.