Silda glemte at det er bra å gyte på Møre

Til tross for hundre års gytevandring til Møre, flyttet verdens største sildebestand i 2021 brått til Lofoten, nær overvintringsområdene. Siden har den gytt der.

Nå vet forskerne trolig hvorfor – og har publisert resultatene i Nature, et av verdens mest anerkjente tidsskrift.

– Det var for lite eldre fisk igjen til å vise ungsilda hvor den burde gyte. Den nye generasjonen måtte improvisere, sier havforsker og førsteforfatter Aril Slotte.

Fra 2017 til 2022 var det nemlig et overfiske av norsk vårgytende sild – og fiskeriet var særlig rettet mot de eldre fiskene. Samtidig ble en stor sildegenerasjon fra 2016 kjønnsmodne.

Stimfisk har kollektiv bevissthet

Studien baserer seg på en teori om at stimfisk blir ledet av individer med lang erfaring. Nykommerne er avhengige av kompetanseoverføring fra disse "guruene".

– Når vi fisker selektivt på de eldste individene, fjerner vi dermed kollektiv kunnskap fra bestanden, sier Slotte.

– Hadde flere eldre sild overlevd, ville gytingen sannsynligvis fortsatt på Møre.

Gammelsilda føyet seg for ungdommen

Studien baserer seg på en hel bråte med data som alle peker i samme retning (se faktaboks). For eksempel merking av fisk.

I perioden 2016-2023 merket forskere fra Havforskningsinstituttet 200.000 sild under overvintring i Troms. Disse blir registrert ved gjenfangst og levering på fiskemottak i Norge og Island.

Merkedataene bekrefter at "gammelsilda" som var igjen, fortsatte å gyte på Møre, men sluttet med det da 2016-årsklassen ble flertallige i gytebestanden etter 2020. 

Kollektivet er alt

Gamlingene føyet seg for ungdommen og ble med til de nye gyteområdene i Lofoten.

– Det aller viktigste for silda er kollektivet. Å bli stående igjen alene, er ikke et alternativ. De må følge med stimen selv om det går i en uvant retning, sier Slotte. 

Dette kan også forklare hvorfor sild av og til feilvandrer til andre bestander, slik forskerne også har dokumentert i studien.

Kan få konsekvenser for økosystemet

Den mer nordlige sildegytingen betyr at sildelarvene ikke lenger passerer de rike fuglefjellene ved Røst når de driver med kyststrømmen mot oppvekstområdet i Barentshavet.

– Historisk har stor tilgang på sildeyngel gitt god hekkesuksess for fuglene. For både sjøfugl, fisk og sjøpattedyr kan det nye mønsteret by på utfordringer, sier Slotte.

Alt tyder på at Møre også er et gunstigere oppvekstområde for silda, rent objektivt sett.

Sildebestanden kan dermed gjøre det dårligere på sikt, når den gyter på et sted som kunne vært bedre.

Ønsker å beskytte læremestrene

Forskerne mener resultatene viser at det kan bli behov for å tenke nytt om forvaltningen av sildebestanden.

I dag gis det kvoter for antall tonn med sild. Stor og eldre fisk har større markedsverdi og blir derfor fisket mer målrettet. Den vandrer lengre, og blir i tillegg fisket av andre nasjoner utenfor norske farvann.

– Nå har vi vist hvor viktige de eldre fiskene kan være for bestanden sin kollektive bevissthet og kulturarv. En naturlig oppfølging blir å utrede en kvoterådgiving som tar hensyn til sildas aldersstruktur, sier forskeren.

Langt mellom store årsklasser

Han utelukker ikke at silda kan vende tilbake til Møre for å gyte.

– Om, hvis, når vi får en ny superårsklasse, kan ting komme i spill igjen. Når bestanden øker, har silda en tendens til å breie seg ut over større områder for å gyte. Da kan silda søke mot bedre betingelser på Møre igjen, sier Slotte.

Men det kan gå lang tid mellom de skikkelig store sildeårsklassene. Det er fortsatt silda som klekket i 2016 som dominerer bestanden. De utgjør over halvparten av all voksen sild.

– Vi har forhåpninger til silda som klekket i 2022, som skal bli kjønnsmodne i løpet av 2026-2027. Vi følger med i spenning, avslutter han.

Referanse

Aril Slotte, Are Salthaug, Sindre Vatnehol, Espen Johnsen, Erik Askov Mousing, Åge Høines, Cecilie Thorsen Broms, Sigurvin Bjarnason, Eydna í Homrum, Øystein Skagseth og Erling Kåre Stenevik. Herring spawned poleward following fishery-induced collective memory loss. Nature (2025). https://www.nature.com/articles/s41586-025-08983-3#