Til verdens ende etter vann

Da havforskningen var på larvestadiet, ble vannprøver tatt med tau og bøtte.

Metoden hadde sine svakheter, ikke minst at mye vann ble byttet ut på vei opp til overflaten.

Så kom et norsk nasjonalikon på banen. Før Fram-ekspedisjonen i Polhavet i 1893, oppfant Fridtjof Nansen nemlig «Nansen-flasken».

Lukket vannet inne 

Nansen-flasken er en åpen metallsylinder som blir klemt fast på en stålvaier som rulles ut mot dypet. Når flasken har nådd ønsket dyp, sklir et messinglodd nedover vaieren. Sammenstøtet tipper flasken rundt og lukker den. Vannet fra dypet er sikret.

– Dermed kunne prøven heises opp uten å bli «forurenset» av vann lenger opp i vannsøylen. Ble det sendt ned flere flasker langs vaieren, kunne ett «slipp» gi prøver fra ulike dyp, ofte med mer enn ti flasker på vaieren. Loddene tippet flaskene rundt etter tur, sier havforsker Svein Sundby.

Dynamisk duo

Nansen-flasken ble designet for å gå i tospann med en annen genial dings fra andre halvdel av 1800-tallet: Negretti og Zambras vendetermometer.

– Når flasken ble vendt, ble også termometeret vendt. Da ble kvikksølvstrengen kuttet, og forskerne fikk ganske presise temperaturmålinger fra dypet, sier Sundby.

Grunnstein i havforskning

Å se for seg havforskning uten vannprøver går ikke. Det blir litt som sykling uten lemmer.

– Hvor skal vi begynne? Vannprøver er viktig for å forstå blant annet havets kjemiske sammensetning, biologiske mangfold og fysiske egenskaper. Å måle variasjoner i temperatur, saltholdighet og trykk er for eksempel essensielt for å forstå bevegelsene i havet, sier Sundby.

Havets «blodprøver» 

Vannprøver er også helt essensielt for å overvåke havets helse.

– Uten vannprøver kan vi ikke overvåke forurensning og oksygenopptak, som er viktige indikatorer på havets helse, sier havforskeren. 

– Det er dessuten viktig å ha lange tidsserier fra de samme stedene for å overvåke endringer over tid, som for eksempel effekter av global oppvarming, legger han til.

Fra Nansen til Niskin 

Nansen tok patent på oppfinnelsen i 1910, og havforskere verden over brukte den flittig i alle fall det neste halve århundret.

Flaskene ble lenge produsert av Bergen Nautik, grunnlagt i 1912 av den teknisk kyndige optikeren Sverre Woldseth.

På slutten av 1960-tallet ble Nansen-flasken videreutviklet av amerikanske Shale Jack Niskin. Hans versjon var åpen i begge ender og brukte gummistrikk som lukkemekanisme. 

– I dag brukes helst «vannhenterkranser» for å skaffe vannprøver fra ulike dyp. Det kan være ganske avanserte systemer med elektronisk eller automatisk styring, og åpning og lukking kan også fjernstyres, sier Sundby.

Se også: Jakter på havets usynlige hemmeligheter

Forrige fredag: På dypt vann med propell og kompass

Neste fredag: Med ekkolodd og sonar – lyden av liv i havet