Vi har mye å lære av hummeren

Finnes det noe bedre enn nytrukket hummer med kryddersmør og en dæsj sitron? I hvert fall ikke på denne tida av året.

Hummersesongen er over oss, og rundt 35 000 ivrige hobby- og yrkesfiskere har satt teine og agn i arbeid. Hummerfisket har røtter tilbake til 1600-tallet – minst – og er en viktig del av kulturarven langs kysten. Vi må sikre at også kommende generasjoner får ta del i denne høstfesten.

Dessverre har hummerbestanden slitt i mange tiår som følge av overfiske. Lange tidsserier med fangstdata tyder på en nedgang på over 90 prosent på et knapt århundre. I 2021 ble hummeren rødlistet som sårbar art.

Samtidig skjer det mye positivt med havets kardinal. Våre forskningsdata, og fiskernes opplevelser på sjøen, antyder at forvaltningstiltak de siste årene er på vei til å snu den negative trenden.  

Mer enn 40 norske kommuner har etablert egne fredningsområder for hummer. Det første kom i 2006, og det er nå mer enn 70 fredningsområder fra svenskegrensa til Narvik.

Det har gitt resultater: Det har blitt flere og større hummere i fredningsområdene. Det øker reproduksjonen – og hummerlarvene vil spre seg også utenfor fredningsområdene. 

Svenske forskerkolleger publiserte nylig en studie der de viste at egg- og larveproduksjonen var sju til ni ganger høyere i hummerfredningsområdet enn i omkringliggende områder der fiske er lov. 

I hummerfredningsområder er teiner, garn og ruser forbudt, men man kan fortsatt fiske med blant annet stang og snøre. Havforskningsinstituttet undersøker nå om hummerfredningsområdene også kan bidra positivt for andre kystbestander, som torsk og leppefisk.

Her er det mye bra å slå kloa i. 

Når små lommer av fredningsområder gir hummerbestanden et løft, bør vi undersøke hva som skjer hvis vi kobler lommene sammen til større nettverk langs kysten. 

Da kan vi også løfte blikket fra enkeltarter – som hummeren – til helhet og økosystem. 

Gjennom den internasjonale naturavtalen har Norge stilt seg bak det globale målet om bevaring av 30 prosent av kyst- og havområder innen 2030. Et sammenhengende nettverk av bevaringsområder kan ta oss et stykke på vei. Det kan beskytte flere habitattyper – altså leveområder med ulike miljøer som passer ulike arter – og arter som er avhengige av hverandre. Det bidrar til å opprettholde mangfoldet i naturens finstemte urverk.

Effekten av bevaringsområder avhenger blant annet av hvor de er etablert, hvor store de er, hvor strenge regler det er og hvordan områdene er knyttet sammen i nettverk.

Men tilbake til hummeren og en svipp innom øya Hidra ved Flekkefjord. Der var det stor skepsis blant lokale fiskere da noen av de beste plassene for hummerfiske ble innlemmet i et hummerfredningsområde. Nå er skepsisen snudd, fordi det er tydelig at tiltaket virker. Hummerbestanden øker. Fiskerne på Hidra bidrar sammen med andre folkeforskere langs kysten med kunnskap om hummerfredningsområder.

Det tar meg til siste punkt: Bevaring må gå hånd i hånd med overvåking. Marin bevaring kan oppfattes som inngripende for de som høster av havet, derfor må vi kunne dokumentere effekten av tiltakene. 

Slik kan vi øke forståelsen for nødvendigheten av bevaring, skille det som virker fra det som er blindveier, og dermed meisle ut gode og fremtidsrettede måter å forvalte våre felles ressurser på. 

Den viktigste lærdommen er likevel denne: Havet har en fabelaktig evne til å reparere seg selv – hvis vi bare gir det sjansen.