En svipp innom Mummidalen

Forskning på torskelarver har vært en viktig del av havforskernes evige søken etter svar på hvorfor torskebestanden i Barentshavet varierer fra år til år.

– Vi studerte blant annet hvilke dyp torskelarvene var på, og hvordan dette hang sammen med fordelingen av larvenes byttedyr og fysiske forhold som temperatur, lys og turbulens. 

Det forteller havforsker Svein Sundby, som forsket på torskelarver i Lofoten i over 30 år.

Verdens høyeste tetthet av fiskelarver

Han forteller at det var alt annet enn enkelt å profilere mengden torskelarver gjennom vannsøylen. 

Selv i Lofoten, som har verdens aller høyeste konsentrasjon av fiskelarver – uansett art – er det ikke mer enn rundt én larve per kubikkmeter sjøvann. Det er ikke som med planteplankton, der det bare er én millimeter mellom organismene under de heftigste oppblomstringene.

– Derfor kunne vi ikke bruke små planktonhåver på fiskelarver; da måtte vi ha dekket enorme områder for i det hele tatt å få noe i håven. Det ville heller ikke gi oss noe bilde av hvor mange larver det var på forskjellige dyp, sier Sundby.

Her kommer Hufsa

Løsningen kom fra Mummidalen – via Petter Smart-egenskapene til Sundbys salig kollega Per Solemdal.

Solemdal fant opp og konstruerte en innretning som ble døpt Hufsa på grunn av en viss likhet med den mystiske og skremmende skikkelsen i Tove Janssons bøker.

– Hufsa bestod av en strømsetter som sendte kraftig vannstrøm gjennom en trakt med et nett montert i enden. Der ble fiskelarvene fanget opp. Hufsa ble flyttet opp og ned av en vinsj på skutesiden, og kunne senkes helt ned til 50 meters dyp. Dermed fikk vi målt larveforekomsten i store deler av vannsøylen, sier Sundby.

Laget lapskaus av larvene

Før Solemdal hadde konstruert strømsetteren, hadde forskerne forsøkt seg med pumper av typen hyllevare. De var ikke kraftige nok.

– Med Hufsa ble det derimot vei i vellingen. Hun hadde en pumpekapasitet på et tonn vann per sekund, så trykket ble ganske heftig. Hvis vi kjørte strømmen litt for lenge, ble det lapskaus av larvene. Da måtte vi telle øynene og dele på to, sier Sundby og ler godt.

Ga viktig innsikt i larveliv

Hufsa hadde sin glanstid på 1980-tallet og bidro til viktig forskning fra Lofoten.

– Vi fant blant annet ut hvordan torskelarvene flyttet seg vertikalt i ulike værsituasjoner og på ulike tider av døgnet. Vi lærte hvordan de fikk tilgang på næring fra raudåte, og så faktisk også hvordan turbulens skapt av vinden påvirket næringsopptaket hos skreilarvene, forteller Sundby.

– Dette krevde også forskere som var spesialister på å analysere larvenes tilstand. Det betydde å sløye 4 millimeter lange torskelarver gjennom mikroskop for så å analysere og telle mageinnholdet. Vår store spesialist på dette var Petter Fossum, som også satte navnet på uhyret i den andre enden av måleprosessen, legger han til.

Fra Mummidalen til KI-land

Spranget er stort fra Mummi-inspirert teknologi til dagens forskningsmetoder.

– I dag kan HI blant annet bruke undervannskameraer og kunstig intelligens til å telle plankton, fiskelarver og andre organismer. Bildene kan analyseres av systemer som er trent opp til å skille ulike arter fra hverandre, og som kan foreta mengdeberegninger, forteller havforsker Kjell Arne Mork.

Se også: Overvåker havets minste dyr med kunstig intelligens

På forskningsstasjonen på Austevoll brukes kunstig intelligens til å sammenligne bevegelsesmønsteret til hyse- og torskelarver. 

Målet er å finne ut om larvenes jaktatferd kan være med på å forklare hvorfor hyselarvene ser ut til å klare seg bedre enn torskelarvene i sammenlignbare miljøer.

Forrige fredag: Flaskepost med finnerlønn i fjæra

Neste fredag: På dypt vann med propell og kompass