Flaskepost med finnerlønn i fjæra

I 1881 havarerte en amerikansk polarekspedisjon utenfor Sibir. Tre år senere dukket vrakgods fra ekspedisjonen opp ved Grønland, mange tusen kilometer lenger vest. 

Siden har norske havforskere vært opptatt av å kartlegge havstrømmene i nord. 

Frøs fast i isen

Det mest spektakulære forsøket var kanskje Fridtjof Nansens ekspedisjon fra 1893 til 1896, der han lot polarskuta «Fram» fryse fast nord for Sibir og drive med isen over Polhavet. Han håpet å treffe havstrømmen som kunne drive skuta over Nordpolen, men bommet med 450 kilometer. 

Midt i august 1896 kom skuta løs av isen ved nordvestspissen av Spitsbergen, omtrent der hvor Nansen hadde beregnet at de ville finne åpent hav igjen.

Siden har metodene vært mindre dramatiske.

Flaskepost er tingen

For godt over 100 år siden tok norske havforskere i bruk strømflasker for å kartlegge overflatestrømmene i havet.

– Prinsippet var såre enkelt; du slapp en glassflaske over bord, lot den drive med strømmen og håpet at noen fant den igjen. Funnstedet ga forskerne informasjon om hvordan havstrømmene gikk, sier havforskningsnestor Svein Sundby.

Sikker var metoden ikke. Glassflaskens innebygde idioti – den kan knuses – var én svakhet. En annen var at flaskene ofte bare ble liggende og slenge der de traff land. 

Blikkfang i fjæra

Derfor tok HI grep på slutten av 1940-tallet. 

– Jens Eggvin, som var sjef for fysisk oseanografi den gangen, fikk laget små, men kraftige flasker med fargerike logoer. Disse skulle fungere som blikkfang i fjæra, forteller Sundby.

Inni lå postkort som lokket med finnerlønn til den som sa fra om hvor flaskene var funnet. 

Fikk hjelp av Amerika-reisende

I en slags tidlig form for folkeforskning, ble «Eggvin-flaskene» solgt på norske Amerika-båter, der passasjerene kastet dem over bord på nærmere angitte posisjoner.

Redningsselskapet fikk inntektene, og HI fikk nyttig informasjon om havstrømmene i Nord-Atlanteren.

– Flaskene gikk ut av bruk på 1960-tallet, da det kom mer avanserte hjelpemidler. I dag måles havstrømmene i overflaten over hele kloden kontinuerlig med blant annet drivbøyer der satellittposisjonering angir koordinatene, forklarer Sundby.

Fra overflaten og ned i dypet

– Kartlegging av overflatestrømmer var viktig både i utviklingen av navigasjon, for å forstå samspillet mellom havet og atmosfæren, og for å forstå havets dynamikk, sier Sundby.

Hvilke metoder havforskerne brukte for å registrere havstrømmene i dypet, kan du lese om i en senere artikkel. 

Se også disse sakene: 

Slik bruker Jon havstrømmene for å hjelpe politiet å finne savnede mennesker | Havforskningsinstituttet

Hvor mange verdenshav er det på kloden? | Havforskningsinstituttet

Forrige fredag: Italienerne som snudde saken på hodet

Neste fredag: Hufsa kommer – det blir larvemos i Lofoten!