Fiskeriressursene er halvert – hva gjør vi nå?

Årets utgave av Arctic Frontiers har vist at omfattende omveltninger med uoversiktlige konsekvenser er hverdagskost i nord.

Noen av dem er godt synlige: klimaendringer, økt geopolitisk spenning og stadig spissere albuer i kampen om naturressursene.

Men også under overflaten møter vi en ny virkelighet. I dag har Havforskningsinstituttet lagt frem en samlet oversikt over de norske fiskeriressursene. Tallenes tale er klar: Havet er fortsatt rikt, men det er ikke uuttømmelig.

Vi har beregnet den samlede massen av alle de fiske- og skalldyrbestandene vi overvåker i norske havområder. I toppåret 2013 var denne biomassen rundt 35 millioner tonn. I 2025 rundt 17 millioner tonn. Det er en halvering på et drøyt tiår, og det laveste nivået i dette århundret.

En viktig forklaring er svak rekruttering – altså at det kommer for få nye individer inn i bestandene. Det gjelder flere av våre viktigste kommersielle arter. Det går nedover med skreien, makrellbestanden er under kritisk nivå, og selv om norsk vårgytende sild viser positive tegn, har den lagt bak seg flere år under føre-var-nivå. Samtidig sliter lodde og tobis, som er livretten for mange av de store fiskeslagene.

Klimaendringene spiller selvsagt inn. Avvik fra normal temperatur har blitt den nye normalen. I tillegg ser vi mindre plankton – basisføde for fisk tidlig i livet og viktig livet ut for pelagisk fisk. Særlig er det mangel på mellomstor plankton i Barentshavet og Norskehavet.

Så hva gjør vi?

Rekrutteringen kan vi i liten grad påvirke direkte, men fisketrykket kan vi regulere. For enkelte bestander, som kolmule og makrell, er det for høyt i dag. 

Samtidig må vi i større grad ta i bruk flerbestandsforvaltning, der vi ser artene i sammenheng. I en periode kan det for eksempel være riktig å høste mer hyse og hvitting for å sørge for at det blir tobis igjen på matfatet for torsk og sei.

Utover det må vi først og fremst forstå mer for å kunne forutsi bedre. 

Klimaendringene er tydeligst her nord. I Arktis skjer oppvarmingen 3-4 ganger raskere enn globalt, men effektene er ikke de samme i Lofoten, på Svalbard og på grunna sørøst i Barentshavet. Derfor forsker vi på mekanismene bak endringene, slik at vi skal kunne vite hvordan leveområdene for ulike arter blir påvirket fremover.

Vi forsker også for å forstå bedre hvordan klimaendringene påvirker produksjonen av plankton. Disse ørsmå kraftpakkene er grunnlaget alle fiskeriressursene hviler på – uten dem ryker hele verdikjeden i havet.

Også dette er innfløkt, for to effekter av klimaendringene drar i hver sin retning. Varmere vann legger seg som et lokk over næringsstoffene planktonet trenger for å blomstre, mens mer vind og bølger pisker den samme næringen opp til overflaten.

Gamle sannheter står dessuten for fall fordi vi ser endringer i hvordan ulike bestander reagerer på klimaendringene. Før så vi for eksempel en tendens til at varmere vann ga bedre rekruttering for torsk. Nå er tendensen svakt motsatt. 

Grunnlaget for et godt kvoteråd – et faglig solid begrunnet råd om hvor mye vi kan ta opp av en bestand – blir med andre ord stadig mer komplekst. Og vi må ta innover oss at de artene vi kommer til å høste mest av i 2100, kan være noen andre enn i dag. 

Ser vi fremover, peker hvitting, kolmule og snabeluer seg ut som mulige klimavinnere mot slutten av århundret. Torsk og sei i Nordsjøen, samt sild og makrell, kan bli tapere.

Denne kunnskapen må vi ta med oss når vi skal legge rammene for fremtidens fiskerier – for arbeidsplasser langs hele kysten og for bærekraftig høsting fra havet.