Gå til hovedinnhold

Tema: Landbaserte oppdrettsanlegg/lukkede anlegg

Landbasert oppdrettsanlegg

Resirkuleringsteknologien som brukes i lukkede anlegg på land kalles RAS (Recirculating Aquaculture System), og vil si at omtrent 95 prosent av vannet i anleggene resirkuleres.

Fotograf: AKVA group

Landbaserte oppdrettsanlegg med resirkulering (RAS) kan løse problemene med rømming, lakselus og utslipp. Samtidig stiller det også høye krav til vannkvaliteten, fôrkvalitet, hygienen i anleggene og fiskevelferden.

I tradisjonelle, åpne oppdrettsanlegg sikrer naturlige strømmer og tidevann tilgang på friskt vann til fisken.

I landbaserte oppdrettsanlegg resirkuleres inntil 95 prosent av vannet i anleggene, og vannet kan kontrolleres nøye. Fordeler med slike anlegg er at man unngår rømming og ytre påvirkninger som lakselus og alger. I tillegg kreves det lite tilgang på vann, og anleggene kan derfor plasseres nesten hvor som helst.

Lukkede anlegg i sjø, også kalt semilukkede anlegg, er ikke helt lukket og vil derfor fortsatt slippe ut avfallsstoffer, mens slammet (overskuddsfôr og avføring) kan samles opp. Fordelene med disse er at anleggene kun tar inn vann fra dypet, der det ikke finnes lakselus.

Sårbart for sykdom

En av utfordringene med lukkede anlegg er risikoen for intern smittespredning.  Virus, bakterier og parasitter kan fort spre seg til flere tanker via vannsystemet.

God hygiene er viktig i slike anlegg. Noen smittestoffer (patogener) kan fisken bli vaksinert mot, men det er ikke alle ting det finnes vaksine for. Et eksempel på dette er gjellesykdommen, AGD (amøbegjellesykdom).

På grunn av at biofilteret i tankene består av levende bakterier, bør bruk av antibiotika unngås siden behandlingen også vil drepe de nødvendige bakteriene.

I tillegg kan anleggene bli forurenset fra for eksempel fisk som hentes inn fra klekkeri, eller fra nytt vann som kommer inn.

Livet i tanken

Tradisjonelle, åpne oppdrettsanlegg er det mest naturnære livet for oppdrettslaksen. I lukkede anlegg stenges fisken inne, og sykdommer ute. Fisken blir friskere, men samtidig lever den et mer monotont liv enn i åpne oppdrettsanlegg.

Tettheten, strømninger i vannet, lys, temperatur, vanngasser (oksygen, karbondioksid og hydrogensulfid) og surhet (pH) og lys er ting som kan påvirke fiskevelferden i lukkede anlegg. Dette må nøye følges med kontinuerlig og regelmessig kontroll.

Driften av lukkede anlegg krever derfor høy teknisk kompetanse og beredskapsplaner for hvordan man skal møte ulike tekniske og biologiske krisescenarier.

Det er mange ting som kan påvirke fiskevelferden i lukkede anlegg. Tettheten, strømninger i vannet, lys, temperatur, vanngasser, surhet (pH) og lys er ting som må følges med på. Foto: Eivind Senneset/HI 

Gjenvinning av vann (RAS)

Resirkuleringsteknologien som brukes i lukkede anlegg på land kalles RAS (Recirculating Aquaculture System), og vil si at omtrent 95 prosent av vannet i anleggene resirkuleres.

Når nesten alt vannet blir resirkulert, gjør det at det brukes mindre vann og mindre energi.  Miljøfotavtrykket blir betraktelig mindre.

I RAS-anlegg går vannet fra merdene og gjennom flere rensesteg før det går tilbake til fisken igjen. Først går vannet gjennom et mekanisk filter som fjerner avføring, spillfôr og andre uønskede partikler fra merdene. Deretter går vannet gjennom et biofilter med bakterier.

Må unngå forgiftning

Bakteriene i filteret fjerner giftig ammonium og omdanner det til nitrat. Fisk skiller nemlig ut ammonium over gjellene, og i tillegg vil nedbryting av proteinholdige fôrrester øke ammoniuminnholdet i vannet. Ammonium er giftig for fisk, selv i små mengder. For å unngå forgiftning i et anlegg der vannet resirkuleres må derfor ammonium fjernes.

Videre må karbondioksid fjernes fra vannet, og det tilsettes oksygen og bestråles med UV-lys og filtreres for å fjerne mikroorganismer. Til slutt tilsettes det noe nytt vann, omtrent fem prosent.

Utslipp og areal

En annen utfordring med landbaserte oppdrettsanlegg er at det kreves store areal for å få plass til anleggene.

Det samme gjelder utslipp. Anleggene som bruker resirkuleringsteknologi samler opp over 98 prosent av slammet, som er avføring og rester etter fôr. Her gjenstår det å finne løsninger på hva man skal gjøre med avfallsproduktene fra landbaserte anlegg.

Man kan for eksempel resirkulere dette til gjødsel i landbruket, eller blande det inn i insektsproduksjon, som i neste omgang kan benyttes som ingrediens i fiskefôr.