Tema: Havmus

Havmusene skilte lag med de øvrige bruskfiskene svært tidlig i utviklingshistorien. I dag kan de ses som en mellomform mellom bruskfisk og beinfisk. De ligner på andre bruskfisk ved å ha bruskskjelett og indre befruktning, og kjønnsmodne hanner har fått omdannet bukfinnene til to stive paringsorganer. De legger også eggkapsler. I motsetning til haier og skater har de gjellelokk og fastsittende overkjeve.

Den arten som er vanlig hos oss er én av rundt 40 havmusarter i verden. Arten finnes både langs kontinentalskråningene og i dypere deler av sokkelområdene i hele Nordøst-Atlanteren, men også i deler av Middelhavet og utenfor Nordvest-Afrika. Den er vanligst på 300–500 m dyp. 

Havmus er lett gjenkjennelig på sin spesielle form og kroppens praktfulle fargespill. Sidelinjeorganet forgrenes og dekker store deler av hodet. Den har en ryggpigg med tilhørende giftkjertel som kan forårsake smertefulle stikk. Er man uheldig, kan man følge et gammelt råd og smøre såret med væske fra havmusas øyne.

Havmusene har kun noen få store og permanente tannplater i stedet for haienes mange spisse og fornybare tenner. Disse bruker de til å spise hvirvelløse bunndyr som krepsdyr og muslinger, mens større individer tar også annen fisk. De ser kanskje litt fiskeaktige ut, men de beveger seg mer på skatevis ved hjelp av de store vingeaktige brystfinnene. Kanskje ikke så rart at den er blitt oppkalt etter monsteret Chimaera, som i gresk mytologi var satt sammen av flere forskjellige dyrearter.

Bestand, fiskeri og forvaltning

Det foregår ikke lenger noe direkte kommersielt fiske etter havmus. Tidligere ble den fisket på grunn av den store leveren, som kunne nyttes til teknisk olje. I dag er fisket i stor grad begrenset til bifangst i trålfiske etter andre dyptlevende arter, og den blir trolig kastet ut.