Blålange og ål på lista for første gang – ny innsikt i datafattige fiskebestander

Havforskningsinstituttet har fått i oppdrag fra Fiskeridirektoratet  å oppdatere kunnskapsstatus for sju fiskebestander: breiflabb, lysing, havmus, skjellbrosme, sølvtorsk, blålange og ål. De fem første ble sist vurdert i 2020/2021, og nå er også blålange og ål inkludert. 

– Disse bestandene regnes som datafattige, noe som betyr at det finnes mindre informasjon om dem enn om større og mer kommersielt viktige fiskebestander, som torsk og sild, sier havforsker Aurélien Delaval. 

Likevel må disse bestandene følges opp som en del av en helhetlig forvaltning av økosystemet.

– Vi har oppdatert kunnskapen om dem, inkludert biologi, fangstnivå og hvordan forskningen og forvaltningen har utviklet seg, sier Delaval. 

Hvordan overvåkes bestandene?

For arter med lite data, finnes det likevel et  system for jevnlig oppfølging. 

Hvert år lages en oppdatert oversikt over hvilke bestander som regnes som datafattige. 

I tillegg gjennomføres en grundigere vurdering omtrent hvert femte år, der man ser nærmere på tilgjengelig forskning og fangstdata. 

Datakildene som blir brukt er data fra forskningstokt og fiskebåter, og statistikk fra fiskeriene. 

For ål blir det også brukt data fra feltforsøk.

Ålen – en bestand i fare

Bestanden av ål har stupt siden 1960-tallet .

– Tap av habitat, overfiske, vannkraftverk, forurensing, sykdommer og konsekvenser av klimaendringer spiller alle en rolle i nedgangen, sier havforsker Caroline Durif.

I Norge har det vært forbudt å fiske ål siden 2009. Det er kun forskningsfiske som er tillat. 

– Den europeiske ålen har unike egenskaper. All europeisk ål gyter i Sargassohavet   før den svømmer til ulike oppvekstområder. Derfor er det ingen lokale genetiske varianter – slik vi ser hos laks, som gyter i hver sin elv, forklarer Caroline Durif. 

Alle europeiske åler tilhører da den samme genetiske bestanden og kalles derfor for en panmiktisk art.

– Det betyr at alt som skjer med ålen i ett land, påvirker bestanden i andre land, sier Durif

Rundt 30 land samarbeider om å overvåke ålen. 

Fangstene av blålange øker

Det har ikke vært direkte fiske etter blålange i norsk fiskeri siden 2009, men den blir fanget som bifangst i fiskeri etter lange og blåkveite, spesielt nord for 62°N.

– Nå ser vi at fangstene av blålange øker igjen, og at den fanges hovedsakelig med garn. Vi har sett denne økningen siden 2018, både sør og nord for 62°N, sier bestandsansvarlig Hege Øverbø Hansen. 

1/3

– Vi vet for lite om gyteområdene til blålange, og eksisterende overvåkningstokt gir ikke gode innsikt i mengde av blålange, derfor trenger vi mer kunnskap om gyteatferden og bestandsutvikling til denne bestanden, sier Øverbø Hansen. 

Blålange gyter på ulike dyp avhengig av området – fra 350 til 700 meter. Den samles på kjente gyteplasser og gyter i tette konsentrasjoner. Kjente gyteområder er blant annet ved Island, Færøyene og Storegga utenfor Sunnmøre, men hvor mange som gyter der, er usikkert. 

– Det er uklart om blålange i norske fjorder har egne gyteområder, og tidlige livsstadier av arten er ikke godt beskrevet, sier Øverbø Hansen.

Det finnes per nå ingen direkte fredning av gyteområdene for blålange, men reglene for tillat bifangst gjør at fangstene reguleres når den gyter om våren og sommeren.