Klimaet i Barentshavet

Havtemperaturen i det innstrømmende atlanterhavsvannet til Barentshavet har gått nedover de siste årene, og temperaturene i 2019 var nær langtidsmiddelet. Dette er på samme nivå som de var tidlig på 2000-tallet, og har sammenheng med lavere temperaturer i Norskehavet. På sensommeren 2019 hadde mesteparten av det vestlige Barentshavet temperaturer på 0-0,5oC under langtidsmiddelet, mens i de østlige delene var det fremdeles temperaturer over langtidsmiddelet. Utbredelsen av varmt atlanterhavsvann i Barentshavet var på sitt største i 2016, og gav da et minimum i isutbredelse i området. Etter dette har utbredelsen av atlanterhavsvann gått ned og området dekket av is økt.

Sesongvariasjon i temperatur og saltholdighet

Sjøtemperatur og saltholdighet i Barentshavet overvåkes i to faste snitt: Fugløya-Bjørnøya og Vardø-Nord. Disse snittene fanger opp atlanterhavsvannet som går inn i Barentshavet fra sørvest. Fugløya-Bjørnøya snittet viser at atlanterhavsvannet hadde temperaturer på rundt 0,12oC over langtidsmiddelet helt i begynnelsen av 2019 (figur 1). I løpet av vinteren minket imidlertid temperaturene (sett i forhold til sesongmiddelet), og fra sommeren 2019 og i resten av året lå de under langtidsmiddelet. Hele året sett under ett hadde temperaturer på 0,06oC under langtidsmiddelet. Vardø-Nord snittet som ligger litt lengre øst viste også en nedgang i temperaturanomalier i løpet av 2019, men hadde noe høyere temperaturer i forhold til langtidsmiddelet. For dette snittet ble årets anomali på 0,25oC over langtidsmiddelet.

Saltholdigheten i atlanterhavsvannet i det sørvestlige Barentshavet ligger for tiden godt under langtidsmiddelet (figur 1). Saltholdigheten i dette snittet var nesten 0,1 psu under langtidsmiddelet både i starten og slutten av 2019, med hadde litt høyere anomalier på sommeren. Saltholdigheten sett under ett var omtrent 0,06 psu under langtidsmiddelet. Tilsvarende års-anomali for Vardø-Nord snittet var på 0,02 psu under langtidsmiddelet. 

Figur 1. Sesongvariasjon i temperatur (venstre) og saltholdighet (høyre) i atlanterhavsvannet som strømmer inn i Barentshavet fra sørvest (i Fugløya-Bjørnøya snittet).

Lange tidsserier

Tidsseriene fra snittene Fugløya-Bjørnøya og Vardø-Nord viser at sjøtemperaturen på sensommeren i Barentshavet har hatt en generell oppadgående trend siden slutten av 1970-tallet (figur 2). Totalt sett har økningen vært omkring 1,5°C. Slutten av 1970-tallet var en ganske kald periode i Barentshavet, så deler av økningen i sjøtemperatur etter dette kan knyttes til naturlig klimavariabilitet.

Også i 1930 og 1950-årene var det varmt i Barentshavet, men ikke fullt så varmt som i årene etter 2006. Rekordårene med tanke på temperatur i det innstrømmende atlanterhavsvannet kom i 2006 og 2015. Etter 2015 har temperaturene gått ned, og i 2019 var de nede på samme nivå som de var tidlig på 2000-tallet (det vil si på eller nær langtidsmiddelet). Dette har sammenheng med lavere temperaturer i atlanterhavsvannet i Norskehavet.

Saltholdigheten i atlanterhavsvannet har hatt en negativ trend siden 2011 (figur 2). Nedgangen fortsatte i 2019, og saltholdigheten var da nesten på samme nivå som den var under den kalde (og ferske) perioden på slutten av 1970-tallet.

Figur 2.  Temperatur og saltholdighet i kjernen av atlanterhavsvannet som strømmer inn i Barentshavet fra sørvest i snittene Fugløya-Bjørnøya og Vardø-Nord fra 1950 og frem til i dag. Svarte linjer viser årlige verdier (på sensommeren), tykke linjer viser 3 års løpende gjennomsnitt og stiplede svarte linjer viser langtidsmiddelet (1981-2010).

Romlige fordelinger

Målinger fra hele Barentshavet på sensommeren 2019 (figur 3) viser at mesteparten av det vestlige Barentshavet på det tidspunktet hadde temperaturer som lå mellom 0oC og 0,5oC under langtidsmiddelet. De laveste temperaturene ble funnet helt i nord og sørvest. Øst av omkring 40oØ var temperaturene mellom 0 og 1oC over langtidsmiddelet.

Mens det sørlige Barentshavet er dekket av varmt atlanterhavsvann, er den nordlige delen dekket av kaldt arktisk vann. Skillet mellom de to områdene kalles polarfronten. Tidsserier av areal dekket av arktisk vann viser et tydelig skille før og etter rekordåret 2006, med betydelig større utbredelse av kaldt arktisk vann før enn etter (figur 3). Arealet dekket av varmt atlanterhavsvann viser enn mer gradvis økning over hele perioden, og varierer i stor grad i takt med temperaturen på atlanterhavsvannet som strømmer inn fra sørvest (figur 2). Størst utbredelse av atlanterhavsvann, og minst utbredelse av arktisk vann, ble observert i 2016, altså året etter det var rekordhøye temperaturer i det innstrømmende atlanterhavsvannet. Etter 2016 har utbredelsen av atlanterhavsvann gått ned samtidig som utbredelsen kaldt arktisk vann har økt. Utbredelsen av de to vannmassene er nå tilbake til samme nivå som det var rundt 2004-2005.

Figur 3. Figuren til venstre viser temperaturavvik i 50-200 m dyp på sensommeren 2019 i forhold til langtidsmiddelet (1981-2010). Figuren til høyre viser arealet i Barentshavet som er dekket av varmt atlanterhavsvann (varmere enn 3oC) og kaldt arktisk vann (temperaturer under 0oC) på sensommeren fra 1970 og frem til i dag. Svarte linjer viser årlige verdier, tykke linjer viser 3 års løpende gjennomsnitt og stiplede svarte linjer viser langtidsmiddelet (1981-2010).

Havklima og is

Mye varme i det innstrømmende atlanterhavsvannet fører altså vanligvis til større områder dekket av varmt atlanterhavsvann, som igjen ofte fører til store isfrie områder i Barentshavet. Dette kan vi også se når vi ser på variasjoner innenfor et år (figur 4). Tidlig på vinteren 2019, da temperaturene i atlanterhavsvannet var over langtidsmiddelet, var det også betydelig mindre is enn langtidsmiddelet (men likevel mer enn i 2018), mens utover året når temperaturene ble lavere (i forhold til langtidsmiddelet), ble det også mer is (i forhold til langtidsmiddelet).

Den økende trenden i temperatur av atlanterhavsvannet over de siste 40 årene har ført til en nedadgående trend i isdekket, spesielt om vinteren, men også nedgangen i temperatur de siste fem årene har påvirkning på iskantens plassering. Etter 2016, som var et år med svært lite is i Barentshavet, har iskanten i april trukket seg sørover (figur 5). Selv om de absolutt største endringene i iskantens plassering er i det østlige Barentshavet, er det også store endringer (inntil omkring 200 km fra 2016 til 2019) i området mellom Bjørnøya og Hopen.

 

Figur 4. Sesongvariasjon i isdekket areal i Barentshavet. Beregningen er foretatt for området 10–60oØ, 72-82oN. Datakilde: NSIDC.
Figur 5. Iskanten (15 % iskonsentrasjon) i Barentshavet. De fargede linjene viser ulike år, mens de grå linjene viser langtidsmiddel (1981-2010 og 1988-2017). Datakilde: NSIDC.