Gå til hovedinnhold

Bærekraftig bruk av fjordene våre er ikke gratis

To små båter som ligger opp ned i strandkanten

Kystlandskap i Nord-Norge.

Fotograf: Anders Jakobsen / Havforskningsinstituttet

Kronikk i Nordnorsk debatt 9.februar: Hvordan beregner vi verdien av kysten og fjordene i nord: som matfat, mineralreserve, naturreservater, dumpingplass eller turistmål? Alt kan ikke kombineres.

Vi bruker kysten og fjordene til høsting, fiskeri, rekreasjon, oppdrett, turisme, transport, petroleumutvinning, gruvedrift og havvind. Næringene er avgjørende for at vi har folk langs kysten og god økonomi i landet vårt.

Aktivitetene og næringene forvaltes av en lang rekke sektorer – ikke så sjeldent med motstridende interesser. Flerbruk og sameksistens er krevende øvelser – det er både gevinst å hente og kostnader som skal betales. Hvem skal ha forrang?

I disse dager arrangeres «Fjord i Nord» Havforskningsinstituttets årlige dialogmøte med forvaltere og brukere av kyst og fjord i nord. Her presenteres Havforskningsinstituttets forskning, og vi diskuterer utfordringer og muligheter med særlig relevans for nordområdene. Dialogen skjer på kryss og tvers av forskning og forvaltningen og mellom «brukere» og «vernere» av kysten og fjorden. Som en rød tråd i dialogmøtet går begrepet økosystembasert forvaltning. Det betyr at vi skal vurdere hele økosystemet, og ikke bare ta for oss hva som skjer med kjente enkeltarter og enkeltbestander. Det må vi lykkes med for å få bærekraftig og ren sjømat på tallerkenen, høstbare bestander av fisk og skalldyr, en rik tareskog og et yrende dyreliv langs hele kysten – inn i evigheten.

Greier vi å drive økosystembasert forvaltning i nord?

Vel, vi må ha flere ting på plass.

Først: Hvilke mål for vern og bruk ønsker vi som nasjon å sette oss? Er det FNs ambisjon om 30 % marine vernede områder vi skal strekke oss etter? Får vi i så fall til å harmonisere dette med forventninger og krav på lokalt og regionalt forvaltningsnivå og med nasjonale miljøforpliktelser? Hvordan kombinerer vi vernehensynene med bærekraftige fiskerier og en havbruksnæring som vokser sterkt i nord? Og hvordan tar vi  høyde for påvirkning fra gruvedrift, petroleumsvirksomhet og havvind –  i de samme områdene?  

For å svare på disse spørsmålene trenger vi kunnskap: så vi kan finne og forstå den skjøre balansen mellom «bruk og vern», og klare å skape attraktive og levende kystsamfunn.   

Naturen har svingninger og dynamiske forhold, helt uavhengig av oss mennesker. Havforskerne vurderer hvordan den menneskelige aktiviteten påvirker økosystemene og spesielt fiskebestandene som lever der. Denne kunnskapen sammenstilles med det vi vet om kyststrømmer, vannutskiftning i fjordene, endringer i temperatur og saltholdighet. Vi ser ikke bare på de mulige lokale effektene, men tar også i betraktning den totale påvirkningen av de mange enkelttiltakene. Det gir et samlet grunnlag for å vurdere både mulighetene og begrensningene for industri og næringer langs kysten og til havs.    

Når vi leverer dette kunnskapsgrunnlaget videre, opplever vi noen ganger at forvaltningen ønsker spesifikke svar på begrensede spørsmål. Da «klippes» den helhetlige økosystemforståelsen opp igjen, og vi havner tilbake til utgangspunktet – forvaltning av deler og enkeltbestander.

Derfor er det politikerne som må veie arbeidsplasser, verdiskapning og økonomisk gevinst  opp mot alvorlige naturinngrep med til dels irreversible konsekvenser.

Med en helhetlig økosystemforvaltning får de et bedre verktøy som kan hjelpe dem å gjøre disse avveiningene. Slik kan vi unngå at den totale miljøbelastningen blir for høy og ivareta hensynet til  kommende generasjoner – samtidig som vi legger til rette for lønnsomme og attraktive kyst- og fjordsamfunn.