Gå til hovedinnhold

Vi trenger en forvaltningsdugnad for kysten

To kvinner og en mann står og smiler i sola, med fjord, fjell og en fiskebåt i bakgrunnen.

Havforskningsdirektør Sissel Rogne (t.v.) med rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn, og direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning, Kikki Kleiven på Rosendalsveko 2021.

Fotograf: Ellen Viste / Bjerknessenteret

Kronikk i Fiskeribladet 27. juli: Kysten er ikke utkanten, men sentrum for den omstillingen Norge nå står oppe i. For å lykkes med et variert næringsliv, der vi også ivaretar natur og kultur, må forskning, forvaltning og næring dele kunnskap og samarbeide om å løse felles problemer.

Det grønne skiftet er blått! En havnasjon som vår – med lang og variert kyst – gjør oss i stand til å leve av havet på nye og annerledes måter.

Dugnadsånden og det høye tillitsnivået i befolkningen har bidratt til å redde liv under en alvorlig folkehelsekrise. Nå trenger vi den samme dugnadsånden for å få til en bærekraftig omstilling langs kysten vår, men denne gangen innen kystforvaltningens mange nivåer. Det er blitt for komplisert å få til gode løsninger for bruken av kystarealene våre. Vi tar derfor til orde for å etablere en forvaltningsdugnad for hele kysten med innsats både fra forskningen, næringen og forvaltingen.

Det er mange brukere av kysten, og de har sterke meninger om hvordan deres interesser og behov skal ivaretas – eller aller helst prioriteres. Dette er spesielt tydelig for oppdrettsnæringen, hvor det er stort press på å øke mulighetene for flere produksjonslokaliteter. Kysten er delt opp i 13 produksjonsområder, der lakselusesituasjonen i området er avgjørende for om produksjonen kan øke eller må tas ned (det såkalte trafikklyssystemet).

I Nordfjord er det opprettet et samarbeid mellom forskere, næring og forvaltning. Prosjektet er en pilot, som formelt heter «Områdevurdering Nordfjord». Prosjektet forener nettopp brukere, forvaltningsnivå og forskere som har felles mål om bærekraftig og mer effektiv bruk av kystarealene – men forskjellige oppfatninger om hvordan målet best kan nås.

Havforskningsinstituttet leder prosjektet, og bidrar med avanserte verktøy og kunnskap. Blant annet simulerer vi hvilken effekt vi får av de ulike justeringer av plasseringene av oppdrettsanleggene. Etter klekking driver lakseluseggene ut av oppdrettsanleggene og blir fraktet rundt med strømmen frem til de er store nok til å feste seg på fisk. Derfor er det så viktig å ha kunnskap om strømmen, da kan vi finne ut hvor lusene fra ulike oppdrettsanlegg havner. Det er denne kunnskapen forskerne tar i bruk i Nordfjord – kombinert med kunnskap om biologien til lakselus.

Vi ser også på andre løsningsforslag som forvaltningen og næringen selv kommer med for å minke sannsynligheten for at lakselusene fra oppdrettsanleggene møter villaksen på sin vei til havet. Suksesskriteriet er om vi klarer finne løsninger som reduserer lakseluspresset i området og som både forvalting og næring kan enes om.

Målet med prosjektet er å se om en restrukturering av oppdrettsnæringen kan gi bedre forhold både for oppdrettsfisk og villfisk. Med på laget er også alle oppdrettsbedriftene i området, i tillegg til kommunene og andre forvaltere. Det er mange aktører som skal gi sitt syn og høres i en slik prosess: både kommunale, regionale og nasjonale myndigheter. Selv små justeringer angående plasseringer av oppdrettsanlegg er meget omfattende og tidkrevende.

Nå begynner de første resultatene å bli klare fra Nordfjordområdet, og vi ser frem til å presentere dem. Så er det selvsagt også vår ambisjon at erfaringene vi gjør oss i denne første fasen av forvaltningsdugnaden skal komme resten av kystsamfunnene til gode. Det vi imidlertid vet med sikkerhet allerede nå, er at samarbeid – slik det praktiseres i Nordfjord – er helt avgjørende. 

Det er mange behov som skal dekkes langs kysten. Som avansert samfunn har vi ansvar for at det skjer med omtanke for natur og dyreliv – og ikke minst for de kommende generasjoner.  Forvaltningen av vår langstrakte kyst er derfor en kompleks øvelse, og å lykkes er en prestasjon i øverste liga: vi må forstå og ta hensyn til ALL menneskelig aktivitet for å kunne måle den samlede belastningen på kystøkosystemene.

Se for eksempel på hvordan torsken i Oslofjorden trues av en rekke påvirkninger. Fiske, mudring, rovdyr, utfylling, dumping av vaskevann, boligbygging, avrenning, sprenging og klimaendringer er utfordringer torsken møter langs den tett befolkede Skagerrakkysten. Det finnes trolig ingen enkeltløsning for kysttorsken; vi må tenke på summen av alle enkeltfaktorene.

Inn i dette bildet kommer også planer om et nytt «oppdrettseventyr» for torsk. Nylig publiserte HI en kunnskapsrapport om hvordan oppdrettstorsk påvirker villtorsk. Her dokumenteres det at lakseoppdrett og torskeoppdrett har mange av de samme mulighetene og problemene. Lakseoppdrett er blitt en suksess – men næringen har hatt og har fremdeles mange problemer. Dette må vi lære av for torsk og andre nye oppdrettsarter.

Skal vi få til mer akvakultur slik myndighetene legger opp til i den nye havbruksstrategien, må vi jobbe annerledes og samarbeide bedre. Marine grunnkart er et annet stort samarbeidsprosjekt som passer som hånd i hanske her. Kartverket, NGU og HI har allerede hatt pilotprosjekter på Sunnmøre og i Stavanger, og er nå i gang i Skjervøy og Kvænangen. Målet er å lage gode kystsonekart som viser topografi, sedimenter og biologi som koraller, ålegressenger osv. Vi håper de marine grunnkartene skal bli den ene inngangen forvaltere og andre brukere trenger når de skal vurdere om et spesielt område egner seg for ny aktivitet.

Etter sommerferien, og med en enda høyre vaksinasjonsgrad, får vi flere muligheter til å arbeide med, diskutere og videreutvikle forvaltningsdugnaden. Første stopp er Rosendalsveko, hvor vi samler kunnskapsinstitusjoner, næringsliv, samfunnsliv og politikere på Vestlandet til idémyldring om bærekraftig ressursforvaltning. Vi håper det kan bidra til en dugnad som etter hvert vil strekke seg langs hele kyststripen vår.