Gå til hovedinnhold
Steinkobber på en holme

Steinkobbene holder til i nærheten av fødestedet, og returnerer dit når de feller pels og når de kaster ungene. 

Fotograf: Michael Poltermann/HI

Slik teller vi sel langs norskekysten

Har du lurt på hvordan vi teller steinkobbe og havert langs norskekysten? En ting er sikkert: Det er ikke gjort på en halvtime.

Hvert år reiser HI ut for å telle sel langs norskekysten. Vi har en lang kyst, og derfor tar det flere år å telle seg fra nord til sør. 

Men hvordan teller man dyr som er mer under enn over vann?

– Vi teller selene mens de er på land. For å få best mulig bestandsestimat, må vi telle når det er mest sannsynlig at flest seler er oppe av vannet, forteller HI-forsker Kjell T. Nilssen.

– Selen oppholder seg på land i perioden når de når de kaster ungene, altså føder, og når de feller pels. Dette foregår kun i noen få uker hvert år, og man rekker ikke å telle hele kysten i en sleng. Det tar rundt fem år å telle steinkobbe og havert langs hele norskekysten.

Hvorfor telle?

Grunnen til at vi teller sel langs kysten, er for å kunne gi gode råd om hvor mye sel som kan tas ut gjennom jakt – uten at bestanden trues.

Jakt på steinkobbe og havert har foregått siden de første veidemenn vandret inn etter istiden. Kjøtt og spekk ble fortært, og spekket ble også brukt til olje. Skinnet ble brukt til klær og redskaper.

I dag brukes to ulike metoder for å telle sel langs kysten av Norge. Mens steinkobbe telles under pelsfelling, telles antall havertunger som blir født om høsten.

Tre ukers vindu

Steinkobbe telles i løpet av tre uker om sensommeren, fra midten av august til tidlig september. Da feller steinkobbene pels, og i denne perioden ligger de mer på land enn resten av året.

Steinkobbeunge
Steinkobbe holder seg stort sett nært fødestedet, hvor den også selv føder unger og oppholder seg når den skal felle pels. Foto: Michael Poltermann/HI

I fjor høst telte forskerne steinkobbe i Finnmark. Det var siste stopp før man kan gi nye bestandsestimat fra de siste fem årene. Områdene hvor steinkobbene oppholder seg når de skal føde og feller pels er kartlagt og brukes som utgangspunkt under tellingene.

– Vi får ofte høre at det er mye sel i områder hvor vi ikke teller. Når selen er på jakt etter mat er den mindre stedbunden; da forflytter den seg gjerne til steder med god tilgang på mat. Merkeforsøk viser at steinkobber kan ferdes minst 120 km fra området hvor den «hører hjemme», forklarer Nilssen.

Etter å ha vært ute på matsøk om høsten og vinteren, returnerer steinkobbene til sine vanlige kasteområder i juni. I disse områdene oppholder de seg også under hårfellingen i august, da de telles av forskerne.

Les mer: Her er svaret på hvor mye torsk steinkobber spiser

Teller steinkobber tre ganger

Selv om hårfellingen er tiden hvor flest sel er på land, kan det være vanskelig å få telt alle seler i bestanden. Steinkobben kan skremmes ut i vannet av tilfeldig forbipasserende båter eller andre forstyrrelser. I områder med stor aktivitet i helgene, for eksempel Oslofjorden, kan det være utfordrende å gjennomføre tellinger. Derfor telles steinkobbene flere ganger.

– Vi teller hver steinkobbe-koloni på tre ulike dager i samme sesong. Det høyeste antallet observerte dyr brukes som minimumsestimat når vi vurderer utvikling og status på bestanden. Vi teller på samme årstid og bruker samme metode hvert år. Resultatene brukes som en indeks for størrelsen på bestanden, slik at vi kan vurdere utviklingen med tanke på vekst eller reduksjon, forklarer Nilssen.

Tellingene gjøres innenfor to timer før og etter lavvann, i oppholdsvær og med lite vind. Forskerne jobber stadig for å utvikle metodene som benyttes, og for å finne ut mer om selens adferd og bestandens sammensetning.

God erfaring med droner

Den første landsomfattende registreringen av steinkobbe ble gjennomført på 60-tallet. Metoden som ble brukt den gang var intervjuer med lokale fiskere, fyrvoktere og andre med lokal kunnskap om selbestandene. Det ble bare gitt anslagsvise tall på steinkobbe og havert, altså ikke basert på telleresultater.

På begynnelsen av 80-tallet gikk man mer vitenskapelig til verks og telte sel fra båt og fra land. Flyfotografering ble tatt i bruk på 90-tallet for å kartlegge større områder. I 2016 tok forskerne i bruk drone for å fotografere steinkobbekoloniene, noe som har gjort tellingene enklere og sikrere. Dronen kombineres med båtbaserte undersøkelser med vanlig kamera og visuelle tellinger med kikkert.

– Flyfoto resultere i et enormt bildemateriale, fordi man måtte dekke alle tenkelige liggeplasser i nærheten av lokalitetene. Bildene måtte analyseres i etterkant. Det ble funnet steinkobber på rundt fem prosent av bildene. Dronen gjør det enklere å jobbe målrettet, fordi vi kan ta bilder der vi ser at det ligger sel. Da har vi langt bedre kontroll og får dermed mer sikre tellinger, forteller Nilssen.

Seltelling gjøres mer eller mindre på samme måte i andre land. Metodene som brukes for å telle steinkobbe i Norge er internasjonalt anerkjent.

Les mer: Effektivt å telle steinkobbe med drone

Teller havertunger

Steinkobbeungene har felt fosterpelsen allerede ved fødselen, og kan dermed gli ut i vannet bare timer etter de er født. Havertunger derimot, bruker omtrent tre uker på å røyte fosterpelsen etter at de er født. Denne perioden holder de seg mest på land, og kan telles.

– Ungene endrer utseende fra fødselen til de forlates av mora og deretter røyter ungepelsen. Dette gjør at vi kan dele ungene inn i ulike alders-stadier etter hvor mye av pelsen de har felt og hvordan kroppsformen endrer seg etter hvert som de legger på seg av morsmelka. Vi teller og «stadie-bestemmer» ungene 2-3 ganger i løpet av kasteperioden på rundt fire uker. På den måten får vi gode tall på hvor mange unger som blir født, sier Nilssen.

Antall havertunger som fødes årlig brukes til å anslå størrelsen på hele bestanden. Ungeproduksjonen brukes som en parameter i en bestandsmodell, sammen med blant annet alder ved kjønnsmodning, naturlig dødelighet og fangst. Også denne metoden er det internasjonalt vitenskapelig enighet om. Lignende metodikk brukes ved tellinger av ishavsselene grønlandssel og klappmyss.

Også havertbestanden kartlegges område for område, over flere år. I løpet av tre til fem år har man dekket hele kysten fra Stad til Finnmark, samt en liten koloni i Rogaland.

Trosser vær og vind

I 2021 foregikk telletoktet på havert i Troms og Finnmark. Der kaster haverten ungene utpå senhøsten.

– Vi har vært ute på tokt fra begynnelsen av november til en uke ut i desember. Det er en utfordrende tid å telle på, spesielt i nord. Det er gjerne mye vær, og få timer med godt nok lys, forteller Nilssen.

Forskerne bruker derfor også droner med infrarødt kamera, i tillegg til å gå i land for å gjøre fysiske tellinger.

– Vi har telt på kjente kasteplasser fra Tromsø og øst til Kongsfjord. Selv om været ofte er en utfordring, må vi telle når vi vet at havertungene oppholder seg på land. For å få grunnlaget vi trenger for å kunne vurdere bestanden, må vi trosse vær og vind.

Årets telling i nord fullfører en landsdekkende telling over fire år. Forskerne jobber nå med å beregne havertbestandens størrelse i Norge basert på tellingene i perioden 2018–2021.

 

 

Les mer:

Forvaltning av steinkobbe og havert i Norge

  • Myndighetene har vedtatt at havert og steinkobbe i Norge skal forvaltes slik at det er levedyktige bestander i utbredelsesområdet til begge artene langs kysten.
  • Begge artene kan beskattes i form av jakt.
  • Det ble bestemt at steinkobbebestanden skal være så stor at det kan telles ca 7000 dyr på land i hårfellingsperioden.
  • Havertbestanden skal være så stor at årlig ungeproduksjon er ca. 1200 unger.
  • Dette er nedfelt i politisk vedtatte forvaltningsplaner for begge artene som ble implementert i 2011.

Kvoterådgivning

Kvotene for begge arter blir foreslått av Havforskningsinstituttet (HI) og behandles i Sjøpattedyrutvalget. Der er samtlige forskningsinstitutter med vesentlig forskning på sjøpattedyr representert. Rådet blir senere kvalitetssikret av Havforskningsinstituttets rådgivningskomite. Kvoteforslaget sendes så til Fiskeridirektoratet som fastsetter kvotene.

Rapportering av tellinger, tellemetoder og resultater, samt bestandsmodelleringer, inkludert tilsvarende data fra andre land, blir lagt fram og vurdert av en internasjonal arbeidsgruppe for kystsel i den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO). Gruppen består av forskere fra Norge, Island, Færøyene og Grønland/Danmark, vanligvis også med deltakelse fra Sverige, Canada, USA og Skottland.