Tema: Steinkobbe

  • HI-017844.jpg

    Hannene kan bli over 150 cm lange og veie 100 kg, mens hunnene kan bli opptil 150 cm og 80 kg.

    Fotograf: Kjell-Arne Fagerheim / Havforskningsinstituttet
  • HI-027961.jpg

    Steinkobben har en levealder på ca. 35 år. 

    Fotograf: Havforskningsinstituttet
  • HI-017845.jpg

    Steinkobbeungen her kommer til å bli kjønnsmoden da den er rundt 4 år. 

    Fotograf: Kjell-Arne Fagerheim / Havforskningsinstituttet

Havert og steinkobbe betegnes som kystsel. De lever året rundt i kolonier spredt langs norskekysten og gjennomfører hele sin livssyklus ved kysten.

Steinkobben er en liten selart. Hannene blir om lag 150 cm lange og veier rundt 100 kilo. Hunnene er bare litt mindre, og det er vanskelig å se forskjell på kjønnene hos frittlevende dyr. Steinkobbene samles på land i forbindelse med forplantning og hårfelling, og de legger seg helst opp på litt beskyttede lokaliteter i skjærgården (skjær og sandbanker som tørrlegges ved fjære sjø). Disse typiske flokkdyrene lever i grupper fra noen titalls dyr til større kolonier på noen hundre individer langs hele norskekysten.

Ungene som fødes rundt sankthanstid er godt utviklet når de blir født. De går gjerne i sjøen i løpet av første levedag, men de dies i to til tre uker før de starter med å finne mat på egenhånd. Steinkobbene jakter etter mat nær land, og de spiser gjerne små fisk (10–20 cm) som øyepål, småsei og sild. Selene oppsøker gode fiskeplasser for å finne mat, og er derfor utsatt for å sette seg fast og drukne i fiskeredskap, særlig i bunngarn etter torskefisk og breiflabb. Havforskningsinstituttet har fra 2006 registrert antall steinkobber som har druknet i slike bunngarn med hjelp av data fra instituttets kystreferanseflåte. Årlig drukner i overkant av 500 steinkobber.

Fra midten av august skifter alle ett år gamle og eldre steinkobber pels. I hårfellingstiden ligger de mye på land samlet i flokker i nærheten av stedet der de ble født. Det er mens de ligger på land i hårfellingstiden at de telles. Dette er en felles metode som benyttes i hele Europa. Steinkobbe telles ved flyfotografering eller i stadig større grad med fotografering fra droner som styres fra en følgebåt. Det er ikke alle dyr som ligger på land samtidig, så tellingene resulterer i et minimumsanslag for bestanden. 

Atferdsstudier av merkede sel gir grunnlag for å kompensere for dette. Det viser seg at totalbestanden er om lag 133 % av antall sel som kan telles samtidig, dvs. at 7500 telte dyr tilsvarer en totalbestand på ca. 10 000 dyr. Slike korreksjoner er imidlertid ennå ikke sikre nok til å bli brukt i rådgivning for forvaltning, og inntil videre benyttes antall observerte dyr som et minimumsestimat for å vurdere status av steinkobbebestanden. Fordi dyrene kan skremmes i vannet av en tilfeldig forbipasserende båt rett før en telling, blir alle kolonier telt på tre ulike dager og det høyeste antall observerte dyr brukt som minimumsestimat.

Å ligge på et skjær og la solen varme kroppen koster lite for en steinkobbe, og metabolismen (stoffskiftet) kan gå på sparebluss. Svømme langt og dykke dypt i kaldt vann for å finne mat, koster derimot mye for en varmblodig skapning som med få minutters mellomrom må til overflaten for å puste. Ungdyrenes vekst, hannenes paringsritualer, hunnenes fosterutvikling og diegivning er alle viktige livsfunksjoner som krever ekstra energi.

Status, råd og fangst

Steinkobbene forvaltes i samsvar med en forvaltningsplan vedtatt av norske myndigheter. Formålet med planen er å sikre livskraftige selbestander langs kysten. Videre at selene kan beskattes som en fornybar ressurs, og bestandene skal reguleres ut fra økologiske og samfunnsmessige hensyn. Denne planen sier også at steinkobbene skal forvaltes slik at bestanden stabiliseres på et nivå der 7000 steinkobber kan telles i hårfellingstiden. Kvoteregulert jakt skal brukes for å stabilisere bestanden på dette nivået. Landsdekkende tellinger hvert femte år ligger til grunn for kvoteanbefalinger. Tellingene i perioden 1996–1999 resulterte i ca. 7500 dyr. I perioden 2003–2006 ble det registrert ca. 6700 dyr, noe som indikerte en årlig reduksjon i bestanden på om lag 1,5 % sammenlignet med foregående telling. Reduksjonen i bestanden sammen med relativ høy beskatning medførte at steinkobbe ble listet som sårbar på Norsk rødliste 2006, dvs. at det er 10 % sannsynlighet for at arten forsvinner fra norske områder innen hundre år dersom nåværende beskatningsgrad vedvarer. Beskatningen ble korrigert, nye tellinger avsluttet i 2015 resulterte i 7552 dyr og arten ble tatt ut av Rødlisten igjen. Økningen i bestanden skyldes markert økning i antall steinkobber langs Skagerrakkysten, i Sogn og Fjordane og i Troms. Dette motvirkes delvis av en sterk reduksjon av antallet i Trøndelag. 

Totalkvoten har de senere årene ligget på i overkant av 450 steinkobber og den rapporterte fangsten en del lavere, noe som er årsaken til at bestanden nå teller litt flere dyr enn det som er målet med forvaltningsplanen.

I tillegg til steinkobbene langs fastlandskysten finner vi verdens nordligste bestand av steinkobbe ved Prins Karls Forland på Svalbard. Denne isolerte bestanden er fredet og er anslått til å utgjøre i overkant av 1000 individer.

Steinkobbene er relativt stedbundne og forvaltes fylksesvis. En slik inndeling i forvaltningsområder er ikke vitenskapelig begrunnet, og en kan risikere at små lokale, men genetisk genuine bestander, utraderes. Havforskningsinstituttet arbeider derfor med en genetisk kartlegging av steinkobbene langs norskekysten slik at bestanden kan inndeles i biologisk begrunnede forvaltningsenheter.

Nøkkeltall:

Antall: Minimum 7600 i 2011–2016, forvaltningsmål 7000 steinkobber
Kvoteråd: 5 % av bestandsanslagene, med mulighet for inntil 30 % økning av den anbefalte kvoten i områder hvor tettheten av steinkobbe er størst og hvor det kan være konflikter mellom sel og fiskerier.