Bakkasund og Kalsvika – et «havlaboratorium»

Om du har kjørt båt i Bakkasund-området, har du sikkert lagt merke til en rekke oransje blåser eller bøyer. Kanskje har du også fått dem opp på kartplotteren, merket «Havforskningsinstituttet»? Kanskje du til og med har fått en torsk i garnet med et lite merke stikkende ut av ryggfinnen og en batterilignende gjenstand i buken?

Hva i all verden er dette?

Jo, dette er telemetri, en metode som brukes til å spore fiskens bevegelser i tid og rom. Under bøyene er det plassert akustiske mottakere på størrelse med 1.5-liters brusflasker. Mottakerne lytter etter høyfrekvente lydsignaler fra de batterilignende dingsene noen av torskene er utstyrt med.

Merkene sender ut unike, høyfrekvente signaler. Lyden er ikke er hørbar for fisken, men oppfattes av de akustiske mottakerne når fisken er innen rekkevidde. Når lydsignalet fra en fisk mottas av minst tre mottakere, kan vi beregne fiskens posisjon. I tillegg har merket en sensor som måler dyp, slik at vi vet både posisjonen til fisken og hvilket dyp den befinner seg på.

Men hvorfor i all verden gjør vi dette?

Det hele startet i 2017 som del av et prosjekt for å undersøke hvordan gytende torsk reagerer på lyden fra seismikk (se faktaboks).

Underveis fant vi ut at oppsettet i Bakkasund var svært godt egnet for denne type studier, og derfor pågår forskningen fortsatt.

Hvert år siden 2018 har vi merket rundt 50 gytemodne torsk. Hvert merke sender i cirka to år, så dersom fisken ikke forlater området eller dør, kan vi følge den i lang tid. Torsken her har vist seg å være høyst stasjonær, og dermed godt egnet for denne typen studier. Viken er dessuten et egnet sted for forsøk som er langt mer problematisk i åpne farvann med utfordrende værforhold.

Hva har vi lært?

To år på rad i gytesesongen har vi undersøkt hvordan torsken reagerer på seismikk. Vi har brukt en «dempet» luftkanon for å etterligne den lyden fisk opplever et stykke unna selve seismikkundersøkelsen.

Det vi fant ut, er at torsken ikke svømmer vekk fra gyteområdet, men i perioder med seismikk svømmer den dypere i vannet. Det kan være en unnvikelse fra lyden, som er sterkest ved overflaten.

Videre testet vi hvordan torsken reagerer på lyd fra det som kalles en marin vibrator. Dette er en helt ny seismikk-kilde som gir mindre kraftig lyd enn en luftkanon, og som derfor kan være mer skånsom mot livet i sjøen. I motsetning til en luftkanon, som avgir en puls med flere sekunders mellomrom, lager vibratoren lyd hele tiden.

Vibratorlyden fikk heller ikke torsken til å forlate området, men den fikk – likhet med luftkanonen – torsken til å svømme dypere, og fisken ble mindre aktiv.

Dette tyder på at kontinuerlig lyd er mer forstyrrende enn lyder med pauser mellom, til tross for at sistnevnte er kraftigere. Kanskje skyldes dette at torsken kan bruke pausene mellom luftkanon-skuddene til å lytte og kommunisere, mens når det er støy uten pause, blir det vanskeligere både å lytte og lage lyd selv?

Resultatene fra forskningen i Bakkasund satte i gang nye tanker og ga nye spørsmål. Hvordan er det med andre kontinuerlige lyder, f.eks. vindturbiner og skipstrafikk, er de også forstyrrende? Hvor kraftig må lyden fra en luftkanon være før fisken faktisk forlater området? Reagerer torsken annerledes om sommeren, når den ikke gyter?

For å prøve å finne svar, samarbeidet vi i år med et seismikkselskap der vi brukte større luftkanoner for å øke lydnivået. Videre har vi de siste to årene hatt tokt med forskningsfartøyet «Hans Brattstrøm». I tillegg til at selve fartøyet skaper skipsstøy, bruker vi en undervannshøytaler som lager en ren, lavfrekvent tone, likt det som kan komme fra en vindturbin til havs.

Når vi har fått analysert dataene fra disse forsøkene, kan vi danne oss et mer komplett bilde av torskens bevegelser med og uten støy fra ulike lydkilder.

Samtidig som merkingen i Bakkasund har gitt oss innsikt i hvordan torsken påvirkes av lyd, har vi registrert året rundt hvor og på hvilket dyp fisken oppholder seg. Disse dataene har blitt brukt av HI-forskere til å bedre forstå torskens atferd. Sammen med data fra Smøla, har dataene fra Bakkasund gitt oss en spennende oppdagelse: I gyteperioden oppholder hann- og hunntorsk seg på ulike dyp. Hannen ligger nærmere bunnen, og når hunnen har en porsjon egg klar til gyting, svømmer hun ned i dypet til hannen og gyter.

Hvordan brukes resultatene?

Forsøkene gjør at HI nå vet mer om hvilke lydnivå som forstyrrer gytingen. Dermed kan vi også gi bedre råd om hvor langt unna et gyteområde seismikk kan tillates i gytesesongen.

Forsøkene med den marine vibratoren har lært oss at det ikke nødvendigvis er styrken på lyden som avgjør fiskens reaksjon, og at vi kanskje bør være ekstra påpasselige når vi vurderer påvirkninger fra kontinuerlige lydkilder. Videre vil resultatene fra forsøk med skipsstøy og lavfrekvente toner være viktig for rådgivning om det som gjerne kalles Norges nye havnæring – vindkraft til havs.

Forskningen vår ville ikke vært mulig uten god hjelp fra lokale krefter. Derfor vil vi rette en stor takk til alle som har hjulpet til med å fiske og merke torsken, sette ut og vedlikeholde mottakerne, og – ikke minst – til alle som har kontaktet oss og rapportert merket torsk de har fanget.

Vi avslutter med en oppfordring til alle som fisker torsk, både i Bakkasund og ellers rundt Austevoll-området: Hvis du får en fisk med et lite merke i ryggfinnen, slipp den ut igjen hvis den er i live! Hvis den allerede er død, sjekk om du finner et «batterimerke» i buken, og ta kontakt med oss om funnet på https://dugnadforhavet.no/.

På den måten bidrar du til viktig forskning.